PARADOKSER

Det var godt å høre stemmen hennes over telefonen igjen, selv om jeg ikke akkurat var fornøyd med det hun hadde å fortelle. Hun hadde tydeligvis vært borte for lenge.


"Kanskje …" sa hun til slutt, og jeg kunne nesten høre henne bite seg i leppa. "Kanskje .."

.

"Det er ingen grunn til å nøle," svarte jeg. "Du fortjener det, gjør du ikke?"


"Kanskje … " gjentok hun.


"Så har vi en avtale eller ikke?"


"Kanskje ..."


"Slutt å tulle! Har vi en avtale om at du skal ha ris når du kommer hjem?"


"Kanskje …"


"Ja eller nei?"


"Ja … tror jeg."


"Avtale!"


"Men," sa hun, og endelig virket som om hun fant stemmen sin, "ikke den første dagen! Jeg gleder meg veldig til å se deg igjen, og jeg vil ikke at noe skal ødelegge den første dagen."


"Ikke jeg heller!"


"Ikke på lørdag, da. Og ikke på søndag, for bare å vite at jeg kommer til å få ris på søndag, kommer til å ødelegge lørdagen."


"Ok, ikke på søndag."


"Men hvis jeg visste at jeg skulle få på mandag, ville det ødelegge både lørdag og søndag!"


"Og å vite at du skulle få på tirsdag, ville ødelegge lørdag, søndag og mandag?"


"Akkurat, endelig begynner du å skjønne litt."


"Vi får se hvem som ler sist!"


Hun stoppet et sekund: "Men, helt ærlig, å vite at jeg kommer til å få, er nesten verre enn å få! Og å vite at jeg kommer til å få neste dag, er nesten uutholdelig!"


"Men hvis du bare visste uken, ikke dagen?" spurte jeg.


"Å, kan du love meg det? At du skal gi meg ris en dag neste uke, men at når dagen kommer, vil jeg ikke ha den minste anelse om at det kommer til å skje den dagen?"


"Selvfølgelig!"


"Lover?"


"Lover!"


*********


Det var godt å ha henne tilbake - enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Men etter at vi hadde elsket, og hun hvilte hodet på brystet mitt, klarte jeg ikke å la være å daske henne på baken.


"Noen kommer til å få ris neste uke!"


"Ikke meg!"


"Å jo, det er du!"


"Nei!"


"Men vi har en avtale!"


"En verdiløs en."


"Du tuller!"


"Gjør jeg ikke!"


"Men du lovte!"


"Det gjorde jeg ikke!"


"Vi har en avtale!"


"En verdiløs en."


"Der bør du fortelle rumpa di!"


"Men jeg lurte deg!"


"Lurte meg?"


"En gammel felle og du gikk rett i den!"


"Kan du være så snill å forklare?"


"Det er ganske enkelt. Du husker avtalen: Du skal gi meg ris en dag neste uke, men når dagen kommer, har jeg ingen anelse om at det kommer til å skje den dagen?"


"Enig."


"Det betyr at du ikke kan vente til siste dag, søndag, for da ville jeg definitivt vite at det kommer til å skje den dagen."


"Enig."


"Men da kan du ikke rise meg på lørdag heller, for siden vi allerede har bevist at søndag er umulig, er den eneste muligheten å rise meg på lørdag, og dermed vil jeg vite det på forhånd."


"Ok," sa jeg og begynte å føle meg litt ukomfortabel.


"Og selvfølgelig betyr dette at du ikke kan rise meg på fredag, siden jeg vet at lørdag og søndag er umulige. Og dette betyr igjen..."


"... at jeg ikke kan rise deg på torsdag, noe som betyr at jeg ikke kan rise deg på onsdag, og så videre!"


"Du skjønner det!"


"Men det er umulig!"


"Ikke i det hele tatt, kjære, og du har nettopp bevist det selv."


"Det er juks!"


"Ikke i det hele tatt! Bare litt kløkt."


"Skitt! Hvorfor faller jeg alltid for smarte jenter?."


"Fordi du er en smart mann! Men som en liten trøst kan du ta meg bakfra - hvis du er i stand til det!"


*********


Jeg ventet til onsdag, og da jeg så at hun var opptatt med noe annet, sa jeg plutselig:


"Nå skal du få ris!"


Hun så på meg helt forbløffet: "Ris? Du kan ikke gi meg ris nå!"


"Selvfølgelig kan jeg det! Det var avtalen - jeg skal gi deg ris en dag denne uken."


Hun stirret på meg: "Men hva med betingelsen?"


"Hvilken betingelse?"


"Å, du vet - at når dagen kommer, skal jeg ikke ha noen anelse om at dette er dagen det kommer til å skje."


"Akkurat, og du hadde ikke peiling! Du så ut som om du hadde falt ned fra månen."


"Men hva med beviset! Jeg beviste for deg at du ikke kan gi meg ris i dag!"


"Å ja, hvordan var det igjen?"


Hun sukket: "Det er ganske enkelt, dummingen! Legg først merke til at du ikke kan rise meg på søndag, for det er den siste dagen, og jeg ville definitivt vite om du ventet så lenge. Men det betyr at lørdag er den siste mulige dagen for en ris, og med samme argument kan du ikke rise meg da siden jeg ville vite på forhånd. Derfor er fredag den siste mulige dagen, og ved å gjenta argumentet ser du at fredag også er umulig. Fortsetter vi på denne måten, får vi at torsdag er umulig, og det samme er onsdag!"


"Og tirsdag og mandag?"


"Selvfølgelig, men de spiller ingen rolle, siden de allerede har overstått - uten ris!"


"La meg prøve å oppsummere dette: Basert på forutsetningen om at du kommer til å få ris nøyaktig én gang denne uken, har du bevist at du vet at du kommer til å få ris hver eneste dag denne uken, og derfor vil du ikke få ris i det hele tatt!"


"Akkurat! Genialt, ikke sant?"


"Men hvordan har det seg at du ble veldig overrasket da jeg fortalte deg at du skulle få ris i dag? Betingelsen er faktisk oppfylt, og du kommer til å få ris!"


"Jeg ble ikke overrasket!"


"Det ble du definitivt. Du så ut som en månefisk!"


"Men du kan ikke rise meg for ikke å kunne forklare et filosofisk paradoks du ikke kan forklare selv!"


"Det var ikke akkurat derfor jeg skulle rise deg!"


"Men du kan ikke gå imot logikken! Hvis argumentet mitt er feil, må du bevise det først."


Jeg tenkte et øyeblikk: "Ok, du vinner".


Hun så på meg, mer overrasket enn noen gang: "Mener du det? Godtar du argumentet mitt?"


"Ja."


"Alt sammen? Helt?"


"Ja."


"Og du kommer ikke til å gi meg ris for det jeg gjorde?"


"Nei, det ville helt klart være mot avtalen."


"Å, du er en elskling! Du er den klokeste, snilleste mannen jeg vet!"


"Takk! Det er bare en liten ting ..."


"Og det er?"


"Du beviste også at du visste at du kom til å bli å få ris mandag og tirsdag, og siden du ikke fikk det, har vi litt å ta igjen."


Øynene hennes flimret: "Du mener ikke ..."


"Ja, det gjør jeg. To omganger ris!"


"Men du skulle bare rise meg én gang!"


"Nå er det to ganger - én gang for det du gjorde, og én gang for å prøve å jukse deg ut av det med sofisteri!"


"Men, men, du kan ikke..."


Det tok meg litt tid å overbevise henne om at jeg kunne, men til slutt ga hun opp.


"Jeg antar at jeg fortjente den omgangen jeg sa ja til, men to er urettferdig!"


"Én med hårbørsten, da?"


"Å, børsten er forferdelig, enda verre enn to!"


"Da blir det to!"


"Men å vente på den andre runden er enda verre!"


"Én med børsten, da?"


Hun sukket, heiste skuldrene opp til ørene og begynte å kneppe opp jeansen. Etter å ha skjøvet den ned til anklene og tråkket ut av den, nølte hun et sekund med hendene på hoftene mens hun kastet et blikk på meg fra øyekroken. Da jeg ikke rørte meg, sukket hun igjen og trakk trusa raskt ned.


"Børsten!" sa jeg. Hun gikk over gulvet til soverommet i bare sokkene og en kort topp. På en eller annen måte fikk det henne til å se mer naken ut enn om hun hadde vært helt avkledd. Jeg så på svingen i hoftene hennes, lårenes krumning og den dovne duvingen i rumpeballene. Hun kom tilbake med nedslåtte øyne, og med hendene og børsten krysset foran skrittet. En bølge av ømhet skyllet over meg.


"Over fanget!" Hun ga meg børsten og krøp sakte over lårene mine. Rumpa hennes var hvit og glatt, og jeg kunne ikke la være å stryke langsomt over den kjølige og myke huden. "Ubesudlet" har alltid vært et latterlig ord, men nå så det ut til å passe til anledningen.


"Klar?" Hun nikket sakte. Jeg la børsten på sofaen og løftet hånden. Hun krysset bena ved anklene.


Det første slaget var ikke hardt, men hun reagerte likevel med et kort stønn. Det andre var litt hardere, og jeg kunne kjenne musklene hennes stivne før hun slappet av igjen. Jeg prøvde å finne en jevn rytme som ville gi henne nok tid til å absorbere hvert slag. Det var ikke var nødvendig å skru opp styrken siden svien uansett ville øke ettersom rumpa ble ømmere. Det var bedre å ta det langsomt og la det vare lenge. Stønnene hennes ble til klynk, og hun krysset beina frem og tilbake ved anklene, snart den ene veien, så den andre. En skygge drev over rumpa hennes da en liten sky krysset sola utenfor. Sakte ble den hvite baken rosa og så rød. Hoftene hennes begynte å vri seg, og jeg måtte gripe tak i hendene for å hindre henne i å beskytte rumpa. Da klynkingen ble til kontinuerlig snufsing, stoppet jeg. Det tok henne et sekund eller to å slappe av.


"Dette er risen jeg lovet deg", sa jeg. "Dette er hva du ville ha fått hvis du ikke hadde prøvd å lure deg ut av det. Resten er for å prøve å jukse." Jeg lette med hånden etter børsten mens jeg stirret på de røde flekkene på baken hennes. Jeg fant frem børsten og lot den hvile lett på rumpa hennes før jeg begynte. Jeg kunne kjenne små skjelvinger av forventning.


"Ti slag med børsten," sa jeg. Det kom ingen respons, men jeg kjente at hun konsentrerte seg. Denne gangen holdt jeg ikke tilbake, og smellene fra børsten ga gjenlyd i rommet. Hun holdt ut i tre eller fire slag, men så begynte hun å gråte, sakte først, og så ukontrollert. Jeg ga henne de to siste slagene med all kraft, og kroppen hennes ristet så mye at hun nesten falt av fanget mitt.


Midt på hver rumpeball hadde hun en oval flekk som var så lilla at jeg ikke turte ta på den; jeg lot bare fingrene mine sirkle rundt dem mens hun gråt ferdig over knærne mine. Jeg kjærtegnet lårene og den nederste delen av ryggen hennes, og så bøyde meg frem og kysset henne i nakken. Etter en stund turte jeg også å kysse rumpa hennes, midt på hver karmosinrøde blomst.


Plutselig virvlet hun av fanget mitt, dyttet meg bakover på sofaen, rev opp buksesmekken min, klatret oppå meg, og red meg så vilt som om jeg skulle være en outsider i siste løp på veddeløpsbanen.


********


Neste morgen viste hun frem sin fargerike bakdel.


"Se hva du gjorde!" sa hun med trutmunn.


"Akkurat det du ville!"


"Så du tror det, du, sa hun og bet seg i leppa.