"NÅ, er det nok!" sa han, og så hørte hun et smell og kjente svien bre seg i rumpa. Instinktivt kikket hun seg rundt mellom hylleradene, men det virket ikke som om noen hadde sett hva som foregikk. Likevel kjente hun rødmen bre seg i kinnene.
Han fortsatte å handle, plukket den ene tingen etter den andre ned fra hyllene og la dem i handlevognen. Lappen stakk opp av baklommen, men han kikket ikke på den. Han behøvde aldri det; når han først hadde bestemt seg for hva de skulle ha, husket han det. Vanligvis ville hun ha hjulpet til — stukket bort i kjøleavdelingen for å hente melk og juice, eller tatt turen til brøddisken for å se om det var noe hun hadde spesielt lyst på — men nå ble hun bare gående å tusle bak ham. Hun kunne se på ham at han fortsatt var sint; han var kort og effektiv i bevegelsene og styrte handlevognen inn i trange luker der han ellers ville ha latt andre passere først. Hun var ikke vant til at folk var sinte på den måten — hjemme hos henne skjente man og smelte, slamret i dørene og løp gråtende opp trappen, mens han bare ble stille og dødelig effektiv. Det var som om hun plutselig hadde skrumpet, hun følte seg ikke lenger som en voksen jente på handletur, men som en uvillig barnehageunge som subbet gjennom butikken i hælene på moren sin. Det var som om hun hadde skrumpet fysisk også; til vanlig tenkte hun aldri på de 30 centimetrene som han raget over henne, men nå følte hun seg plutselig som en dverg der hun tuslet bak ham. Hun grep seg selv i å tvinne håret rundt pekefingeren slik hun alltid hadde gjort som liten.
De kom til kassen, og han stablet varene på båndet uten å se på henne. Istedenfor å hjelpe til å putte ting i poser, ble hun bare stående å se på. Han samlet alle posene i én hånd, og plutselig skjøt den andre hånden ut og grep fast rundt håndleddet hennes. Hun prøvde å riste seg fri, men han strammet grepet, og hun visste at hun ikke hadde mulighet for å komme løs uten å lage en scene. Innimellom, når det kriblet for mye i henne, pleide hun å overfalle ham i sengen eller på sofaen, dytte ham bakover og dundre løs på ham til han leende sa at han ga seg, men hun visste at hun egentlig ikke hadde noen sjanse, og at han kunne gjøre akkurat som han ville med henne. Når hun ikke ga seg, men gjøv løs på ham for andre eller tredje gang, hendte det at han bare tok fatt i henne, snurret henne rundt til hun ble liggende tvers over fanget hans, halte ned pysjamasen eller joggebuksen og ga henne noen skikkelige dask på blanke messingen til hun lovet å gi seg. Men det var ikke alltid hun gjorde det likevel.....
De var kommet ut på parkeringsplassen, og han langet ut mot bilen. Det var bare så vidt hun klarte å holde følge, hun måtte neste småløpe ved siden av for at folk ikke skulle oppdage at hun ble halt av gårde som en uskikkelig småunge. Plutselig kom hun til å tenke på én av de få gangene moren hadde mistet tålmodigheten med henne, og bare hadde løftet henne opp og båret henne ut av barnehagen etter selene på regnbuksen. Hun husket den underlige følelsen av å henge der hjelpeløst dinglende og slå, sparke og hyle mens barna og de voksne lo og smilte. Hun hadde strittet imot alt hun kunne, men moren hadde omsider greid å spenne henne fast i barnesetet og satt kursen rett hjemover. Hun hadde sittet der med frykt og forventning og fantasert om hva som ville skje videre, men så hadde det bare blitt en ettermiddag i underlig taushet, der hun nesten kunne høre sangene som moren ikke nynnet, og de små, oppmuntrende bemerkningene hun aldri kom med.
Han slapp taket i henne for å lukke opp bagasjerommet, og et kort øyeblikk tenkte hun på å stikke av, men det virket bare for dumt, og dessuten ble hun underlig tam hver gang sinnet rant ut av henne. Hun hadde alltid visst at det hun gjorde var galt mens hun gjorde det — selv da hun hang der og sparket i regnbuksestroppene, var det en stemme inni henne som fortalte henne hvor tåpelig og urimelig hun var. Til å begynne med hadde hun trodd at alle var sånn, men så hadde hun oppdaget at noen av de andre barne mente at de var i sin fulle rett når de slo seg fullstendig vrange, og at de var like indignerte over det som var skjedd dagen etterpå. Det rare var at det var de som lærte av hendelsene og aldri gjorde det samme igjen, mens hun — som hele tiden hadde visst at det var galt — stadig vekk måtte prøve seg på nytt. Når det var gått en stund siden sist, var det som det bygget seg opp noe inni henne, et dyptliggende behov for å opponere og yppe til kamp.
Hun visste inderlig godt hvor jævlig hun hadde vært mot ham den siste uken. Hun hadde pirket og vridd på alt han sa, og når han sluttet å si noe, hadde hun eglet seg innpå ham med sine egne ting. Kvelden før hadde han endelig sprukket, og hun hadde kjent den underlige kilingen i magen, men så hadde han plutselig tatt seg sammen og bare sagt at hvis hun ikke skjerpet seg nå, så visste hun hva som ville skje....... Det hadde fått henne til å mykne noen timer, men så hadde uroen vendt enda sterkere tilbake: Hva ville skje? Hun fikk den samme underlige følelsen i magen som da hun var femten og skulket de to siste timene for å bli med en gutt hjem.
Han hadde stoppet i et lyskryss, og hun kikket skrått bort på ham. Han var sint ennå, hun kunne se det på de stramme kjevemusklene og høre det av trommingen på rattet. Vanligvis ville han ha flyttet hånden fra girspaken bort på låret hennes og gitt henne noen vennlige klaps, men nå grep han bare fastere rundt kulen. Åååh, det var så vanvittig tåpelig det hele! Hun som ikke brydde seg om epler i det hele tatt, måtte selvfølgelig blande seg opp i hvilke han plukket ut. Til slutt hadde hun tatt posen med epler opp av handlevognen og helt dem tilbake i frukthyllen så hardt og uforsiktig at flere av dem hadde rullet over kanten og hoppet bortover butikkgulvet. Det var en ren demonstrasjon; ren, pur faenskap for å få viljen sin selv i saker som ikke betydde det minste for henne. Han var verdens snilleste og rauseste person og lot henne stelle med det meste slik hun selv ville, men hun visste at hvis hun dyttet ham lenge nok og hardt nok, så ville han til slutt si stopp så hun merket det. Og nå angret hun selvfølgelig, slik som hun alltid gjorde, en underlig spent og sitrende anger. "Nå skal hun få som fortjent!" sa den snusfornuftige delen av henne — den som alltid så tingene fra utsiden — syrlig og nesten litt hoverende.
Han parkerte bilen der han pleide, plukket opp handleposene med én hånd og låste opp døren med den andre uten å kaste et blikk på henne. Hun ble bare stående å se på at han ryddet bort varene. Til slutt rettet han seg opp og stirret på henne. Hun prøvde å holde blikket hans, men greide det bare et øyeblikk.
"Kom her!" sa han, og gikk inn i stuen. Det knøt seg i magen da hun fulgte etter.
"Hva er det egentlig du holder på med?" spurte han. Det var ikke så lett å svare — hun hadde faktisk lurt på det samme selv. "Du vet jeg er glad i deg," fortsatte han, "og du vet at jeg elsker at du erter og terger slik du gjør til vanlig. Du er morsom og du er smart, og det er bare gøy å duellere med deg." Han så på henne før han fortsatte. "Men det er ikke det du har drevet med de siste dagene. Du har ikke vært det minste morsom, du har ikke hatt antydninger til stil. Du har bare vært en pest og en plage!" Hun svelget, men svarte ikke. "Du er ikke egoistisk engang, for det meste av det du styrer med, har du ingen interesse av. Du gjør det rett og slett for å plage meg, for å hindre at jeg får det som jeg vil. Det er rett og slett reinspikka faenskap!" Det var ikke så lett å svare når hun egentlig var enig i alt han sa.
"Du kan ikke oppføre deg sånn," sa han. Hun stirret bare ned i gulvet og lot ham fortsette. "Og det vet du inderlig godt! Hva skjedde forrige gang du holdt på sånn?" Hun bet seg i leppen og ville ikke svare. "Hva skjedde, spurte jeg?" Hun bet seg enda mer i leppen før hun hørte seg selv svare:
"Det vet vel du like godt som jeg!"
"Selvfølgelig vet jeg det, men det virker som du har glemt det!" Hun bare trakk på skuldrene mens all verdens rare tanker suste gjennom hodet hennes. "Hva skjedde!" gjentok han, og hun visste at hun før eller senere måtte svare:
"Jeg fikk ris," mumlet hun og kjente rødmen spre seg over hele ansiktet. Herregud, hvor dum kunne man være — at det gikk an å rødme av å fortelle kjæresten sin noe han utmerket godt visste fra før av!
"Hørte ikke!" svarte han. Plutselig blusset raseriet hennes opp igjen:
"Du ga meg ris, din jævla kødd!"
"Jeg trodde vi var enige om at du fortjente det?" Hun svarte ikke. Hun hadde visst vært enig en gang, men hun var det pokker ikke nå!
"Og hva var vi enige om at du skulle få hvis du gjorde det igjen?" Hun stirret ned på føttene sine. "Hva da?" fortsatte han og tok et skritt mot henne. Han så plutselig fryktelig stor ut.
"Ris," mumlet hun, og rødmet igjen.
"Og hva skal du ha nå?" fortsatte han ustoppelig. Magen hennes slo knute på seg, og alle de merkelige følelsene fra forrige gang kom tilbake til henne.
"Jeg vil ikke," sa stemmen hennes.
"Det burde du kanskje ha tenkt på litt før?" Som om hun ikke hadde tenkt på det! På en eller annen måte hadde ris virket så forlokkende når det hadde rast som verst inni henne; en skikkelig omgang på blanke baken og så ville alt være over — hun ville være tilgitt og kunne begynne på nytt. Det var derfor hun trengte en som var stor og sterk — ikke for at han skulle beskytte henne mot verden, for det greide hun forbløffende bra selv, men for for at han skulle beskytte henne mot henne selv, for at han skulle vise henne at det faktisk fantes krefter som kunne stanse og stogge henne når ikke hun maktet det selv. Men nå, når hun kanskje skulle få ris, ville hun ikke ha det — ikke for alt i verden.
"Jeg skal være snill," sa hun. "Vær så snill! Jeg vet det var galt. Jeg angrer. Jeg skal aldri gjøre det mer!" Han så rett på henne:
"Ikke prøv å innbille meg at du ikke visste det var galt mens du holdt på!" Hun merket at hun rødmet på nytt.
"Jo, men....." For første gang smilte han svakt mens han ristet på hodet:
"Det er ikke noen flere 'men' igjen, du har brukt dem alle sammen mer enn én gang!"
"Men," sa hun helt automatisk og måtte nesten smile litt hun også, men øynene hans var helt alvorlige igjen:
"Inn på soverommet!" Panikken grep henne, og hun så seg om etter en vei å smette unna. Han var borte hos henne i to skritt, grep fatt i henne og bar henne med seg gjennom stuen og inn på soverommet. Hun følte seg like hjelpeløs som da moren bar henne av gårde etter regndressen. Han satte henne ned gulvet og plasserte seg selv på sengekanten:
"Av med buksa!" Hun kjente tårene trenge på, og ble bare stående helt stille. Han bøyde seg frem, kneppet opp buksa, dro ned glidelåsen og halte buksa ned på lårene. Hun følte seg plutselig helt kvalm — om et øyeblikk skulle hun få ris, og hun ville ikke, hun ville ikke i det hele tatt!
"Bort der!" sa han og pekte på kroken mellom gardinen og nattbordet. Hun stirret bare uforstående på ham, inntil et klask landet på den nakne rumpa og satte fart i henne. Hun tuslet bort i kroken så godt det gikk med buksa rundt knærne. "Nå kan du stå der og ta igjen litt av den tenkingen du har hoppet over i det siste. Og du rører deg IKKE!" Hun torde ikke vri på hodet, men skjønte han forsvant ut av rommet.
Det gikk ikke an å tenke i det hele tatt! Hun stod i skammekroken med stumpen bar og skulle få ris — og det var det eneste hun kunne tenke på. Hun visste at hun hadde gått med på alt dette en gang, i diskusjonene etter forrige sammenstøt, da han fortalte henne at han rett og slett ikke kunne leve med henne hvis hun skulle fortsette å gi sine frustrasjoner fritt utløp på en slik måte. Men hun hadde vært så rolig da, hun hadde fått straffen sin og jaget bort alle demonene, og tanken på hun noen gang skulle befinne seg i en slik situasjon igjen, hadde syntes helt uvirkelig. Hun hadde ikke følt det minste slektskap med det trollet som nesten hadde rasert forholdet deres, og hun hadde ingen problemer med å gå med på både det ene og det andre. Og nå stod hun her og VAR dette trollet igjen. Hun hadde ønsket seg ris og hun hadde fortjent ris — og nå ville hun bare ikke ha det!
Det gikk en skjelving gjennom henne da hun hørte ham komme inn i rommet.
"Du får komme nå," sa han. Hun snudde seg langsomt og slapp plutselig tårene nedover kinnet.
"Ikke prøv deg"! sa han.
"Jeg vil ikke," hvisket hun.
"Ikke tull! Det er din feil, og du vet du fortjener det." Plutselig fikk hun øye på det han holdt i hånden.
"Ikke den!" skrek hun. Han løftet hånden med håbørsten et par centimeter høyere.
"Du vet hva du fortjener! Du vet hva vi var enige om."
"Men jeg er ikke enig nå!"
"Det er vel kanskje noe av poenget?" Hun grøsset. Hun hadde prøvd den tunge hårbørsten mot håndflaten noen ganger, og bare tanken på hva den kunne brukes til, hadde sendt ilninger gjennom hele henne.
"Ikke børsten, vær så snill!" Han satte seg på sengen igjen og stablet putene som støtte i ryggen.
"Vil ikke!" sa hun. "Jeg lover å være snill! Jeg skal aldri plage deg mer." Han strakte ut hånden, og hun hoppet uvilkårlig et skritt bakover.
"Du greier ikke å løpe fra meg med buksa rundt knærne, og det blir bare verre om du ikke kommer frivillig!" advarte han. Hun bøyde seg lynraskt ned for å dra buksene opp, men han var enda raskere, og et øyeblikk etter føltes det som hun fløy gjennom luften. Hun braklandet på sengen, tvers over lårene hans med rumpa i været. Febrilsk prøvde hun å vri seg løs, men han hadde fått tak i den ene armen hennes og bendte den oppover ryggen. Hun lå i en skruestikke med ansiktet begravet i dynen. Hun kjente ham brette t-skjorten oppover ryggen og dra buksa litt lenger ned mot knærne. Plutselig var det som om all motstanden slapp inni henne; hun var der hun skulle være, og hun skulle få det hun burde få. Hvis det bare ikke gjorde så helvetes vondt....
-------------
Hun tørket tårene av kinnet med håndbaken og kikket på klokken: Det måtte være minst to timer siden hun hadde fått ris. Han hadde sendt henne rett i seng, og hun hadde bare ligget der og grått og snufset og syntes synd på seg. Det brant i rumpa ennå, men den verste svien hadde gitt seg, og det var nesten en behagelig glød — i hvert fall så lenge hun ikke forsøkte å sette seg på den. Hårbørsten hadde gjort akkurat så vondt som hun hadde fryktet; hun hadde hylt og sloss og vært helt sikker på at hun ikke ville holde ut ett slag til, men børsten hadde fortsatt å lande gang på gang.
Den første stunden etterpå hadde hun bare vært rasende på ham — SÅ mye ris hadde det da ikke vært nødvendig å gi henne— men etter hvert som hun tenkte tilbake på de siste dagene, føltes det nesten deilig å ha fått så mye. Hun hadde vært så jævlig, så infernalsk jævlig, men uansett hvor jævlig hun hadde vært, kunne ingen komme å si at hun ikke hadde fått nok ris. I morgen kunne hun se ham i øynene igjen og si: "Unnskyld at jeg var så jævlig! Jeg fikk akkurat det jeg hadde fortjent!" Og alt han kunne være, var takknemlig — akkurat som hun var takknemlig.
Hvis hun sovnet litt nå, ville hun kanskje våkne igjen når han kom for å legge seg, og da kunne hun krølle seg opp bak ham og kjenne lukten hans, ligge der og bare føle på roen inni seg — og vite at det var lenge til hun behøvde å være infernalsk jævlig igjen.....