Dygdsetikk

Jeg kom ut i solskinnet og skjøv solbrillene høyere opp på nesa. Én times orienteringsmøte i et muggent auditorium med ei knusktørr studiekonsulent og en halvbalsamert professor hadde nesten fått meg til å glemme at det fortsatt var sommer. Kari svinsa ved siden av meg som en løpsk harebikkje; hun gleda seg sånn til å begynne at hun ville gå i bokhandelen og kjøpe bøker med det samme, men du få'kke denne jenta til å svi av studielånet på bøker før garderoben er i boks. Kari tenker ikke sånn, Kari er født i en time warp og tror at det viktigste er å jobbe hardt og få gode karakterer. Den eldgamle professoren på sikkert femogfemti hadde snakka om Olav Duuns "Samtid", og nå skulle selvfølgelig Kari lese'n. Herregud, hvor døvt kan det bli, lissom: Du skriver ei bok i 1936 og kaller'n "Samtid", og så tror'u folk skal lese'n i 2010? Hallo, SAMTID, lissom....

Jeg måtte dytte solbrillene opp på nesa igjen — det er typisk meg å ha ei nese som er for kort for skikkelig solbriller. De hadde sikkert passa til Kari, det neket, men hun bryr seg ikke om sånt, labber bare rundt i de eldgamle jeansene og de utvaska T-skjortene som faren hennes sikkert har fått gratis et sted. Hun napper ikke bryna en gang — det er'kke rart hun får gode karakterer, selv gutta må jo kasta bort tida med å barbere seg, mens hun bare sitter der og pugger. Hadde jeg ikke sett hvordan hun stirra på han der ex.phil.-lærer'n i vår, hadde jeg vært sikker på at hun var lesbisk. Det verste er at hun kan være jævlig søt hvis hun vil — et sånn derre uberørt gudsord fra landet, lissom. Selv om hun er fra Kjelsås — men det er jo litt landet, det da! Jeg tenker gutta skal få seg et sjokk når de endelig kommer ned i buksene hennes og oppdager at hun har en hel ripsbusk der nede.

"Vi kan vel ta en is i hvert fall," sa Kari, "bare for å feire at vi har startet igjen?" JOOOO da, jeg hadde allerede greid å tylle i meg 413 kalorier den dagen, og så skulle den tøtta ha is! Bare fordi hun har forbrenning som en kakkelovn, må hun ikke tro at alle andre har det! Det er bare så jævlig urettferdig med Kari: hun er flink fordi hun jobber som en gærning og pen selv om hun ikke gjør noe som helst for det. Hun kunne i det minste bestemme seg — har hun tenkt å gjøre en innsats eller har hun ikke! Men hun er faktisk en jævlig god venninne; når alle de andre piler sin vei, sitter Kari igjen. Det er vel sånn de er på landet, tenker jeg — litt enkle. Så vi tok en is da, jeg tok en Sandwich med pistasj, og hun tok noen sånne derre Gigant-greier, men jeg fikk i hvert fall overtalt henne til å droppe bokhandelen og ta en tur i Bogstadveien isteden. Jeg får angst av å se tusenvis av uleste bøker stå og stirre på meg.

Vi vandra ned mot T-banen mens Kari prøvde å slikke i seg resten av Giganten sin, og det var da jeg så'n: Seminarleder'n fra ex.phil., han som Kari hadde stirra på! Hun var ikke den eneste som hadde stirra, skal jeg være helt ærlig, for typen var bare skjønn med lange krøller og dype øyne og en kropp som virkelig syntes under skjorta. Når han satte øya i deg og sa "dygd", skjedde det mye rart i kroppen som Aristoteles ikke hadde tenkt på. De er så søte disse ex.phil.-folka, de må absolutt si "dygd", for sier de "dyd" som vanlige mennesker, tror de visst at småfrøknene kommer til å stå i kø for å droppe møydommene sine i fanget på dem. Ja, de kan droppe å få meg til å droppe min, for den droppa jeg med Jesper i åttende. Det va'kke akkurat tidenes dygddropp..... HØRER DU, Jesper?

Kari blei forundra da jeg plutselig speeda opp for det er alltid hun som går foran og maser, men jeg bare pekte med hue, og da gikk hun over i trav hun også. Det er alltid noen som småløper ned bakken til banen, så vi vekte ikke noe oppsikt, tror jeg, og vi rakk akkurat å slenge oss inn i samme vogn som Trond før dørene smekket igjen. Jeg prøvde å få igjen pusten og tok en rask kikk i speilet for å sjekke at alt var på plass og ingenting rant. Det hadde vært en super start på semesteret å få landa en ekte stipendiat før første forelesning! Kari glante forsiktig bort på'n når hun trodde han så en annen vei, men jeg var ikke redd for konkurranse fra ei jente som tror at concealer er navnet på en skrekkfilm. Det var bare så dumt at jeg strøyk på den fordømte ex.phil.'en! Trond er så jævlig opptatt av faget sitt — han er lissom chill og stressa på en gang — og jeg tror ikke han akkurat regner stryk som en dygd. Jeg greip fatt i Kari og dro henne inntil meg:"Ikke et ord om at jeg strøyk! Æresord og kors på halsen?" Det så ikke ut som Kari var helt enig, men til slutt ga hun seg og nikka forsiktig.

Halvveis ned til Majorstua fikk Trond øye på oss og brøyta seg vei bakover. "Hei, er det dere," sa han, "gikk det bra til eksamen?" Jævla geek, hva slags sosiale antenner har'u når du begynner der? "Flott!" sa jeg, "fikk akkurat det jeg hadde håpa på!" Kari blei så forundra at hun ikke sa noe som helst, og Trond så litt rar ut i ansiktet. "Men jeg trodde....." begynte han før han tok seg i det. "Ja, jeg burde ikke si det, men det var jeg som retta det prøveprosjektet dere var med i, og jeg trodde......." Jeg sperra opp de mest uskyldige gluggene mine og stirra rett inn i fløyelsblikket til han kikka i gulvet. "Men jeg blanda jo alltid dere to litt," fortsatte han og satte øya spørrende i Kari.

Det dumme med Kari er at hun ikke kan juge — prøver hun, blir hun bare så rar i trynet og skjelven i kroppen at hun ikke kan bløffe en sosiallærer engang — men akkurat nå virka det utmerket; Trond så det skeive, rødmende trynet hennes og regna med at det var hun som hadde strøket. Han snudde seg mot meg og sa:"Det var du som fikk A, da?" Jeg nikka beskjedent, og Kari lagde en lyd ingen av oss skjønte. Trond prøvde å glatte over: "Hva skal dere ta dette semesteret, da?" Kari var så slått ut at hun til og med hadde glemt Olav Duun, så jeg durte i vei til vi nådde Majorstua. Kari gjorde seg klar til å gå av, men Trond gjorde ikke tegn til å røre på seg, så jeg fikk røska Kari tilbake. "Hvor langt skal du?" spurte jeg.
"Jernbanetorget," svarte Trond. "Akkurat som oss," sa jeg og tråkka Kari på foten. De har mye fint på Oslo City, også!

Jeg prata som en foss hele veien mens huet mitt kverna og gikk — jeg kunne jo ikke bare la'n gå når vi kom til Jernbanetorget? Heldigvis var det lunsjtid, og med litt tryllekunster fikk jeg ham med på et spisested. Jeg skulle jo ikke ha mer mat etter den isen som Kari hadde tvunget i meg, men det var en nødssituasjon, og en salat har jo aldri skada noen? Det er bare så jævle tørt uten dressing..... Kari hadde livna litt til og var iferd med å forsvinne inn i filosofihistorien, og jeg håpa han ikke blei så forundra over at hun strøyk at han ville sjekke resultatene....

Etter ei stund begynte Trond å se på klokka, og jeg skjønte jeg bare måtte slå til: "Vi skal ha noen folk innom i kveld," sa jeg, "og det hadde vært veldig hyggelig om du kunne komme?" Kari stirra på meg som om jeg skulle vært en månefisk, og jeg lurte litt på hva jeg skulle si dersom han spurte om han kunne ta med kjæresten, men han sa bare: "Ja, det kunne være hyggelig det!" Vi ble enige om tid og så gikk han. "Lukk igjen munnen," sa jeg til Kari, "selv om du strøyk til ex.phil., behøver du ikke se så dum ut!"

Jeg tråkka ut av Oslo City med Kari på slep, men borti rulletrappene nådde hun meg igjen: "Du er gæer'n, Benedicte!" sa hun "Vi har ingenting: Vi har ikke mat, vi har ikke drikke, vi har ikke snacks, vi har ikke rydda, vi har ikke vaska — og vi har ikke engang GJESTER!" - "Vi har én," sa jeg. Det bekymra meg mer at vi hadde én vertinne for mye enn at vi hadde noen gjester for lite — jeg er ikke særlig prippen av meg og tar gjerne med meg en fyr på rommet mens Kari sitter i stua, men akkurat med Trond kunne det der bli litt kjelkete. Og ble jeg ikke kvitt Kari, kunne hele kvelden komme til å handle om analytisk apriori. Du kan si hva du vil om Kant, men helst ikke til meg.

Vi fikk samla oss litt etter hvert — Kari skulle vaske og rydde, og jeg skulle handle. Det var mest praktisk sånn siden Kari nekter å kjøre den gamle skranglekassa mi, men det var jo litt fint også — hvor lang tid trenger du egentlig på å handle inn til tre personer? Det hadde ikke blitt noe shopping i byen, og siden jeg hadde absolutt ingenting å ha på meg, var det jo bare rimelig at jeg tok en tur bort på senteret for å se hva jeg kunne finne. Jeg stakk innom Polet først for de stenger jo så sykt tidlig, men maten kunne vente til etterpå — så blei den ikke varm mens jeg gikk å sjekka klesbutikkene.

Å faen, de hadde fått inn så mye fint! Høstklærne var kommet, og det var akkurat sånne farger og sånt snitt som jeg liker. Når du er fattig student, kan du ikke kjøpe all verden, men det er jo lov å prøve. Og dessuten MÅTTE jeg ha noe nytt hvis Trond skulle se meg i noe annet enn undertøyet — ja, bortsett fra UTEN undertøyet, da seff! Den ene ekspeditrisa var så hjelpsom med å finne fram ting, hun var nesten som ei venninne, og vi hadde det skikkelig gøy inntil jeg kikka på klokka. Kvart på åtte! Og vi hadde invitert Trond til åtte! Det var jo ikke helt panikk da, for ingen kommer før kvart på ni når du inviterer til åtte, men jeg måtte kjøpe maten, og dessuten trengte jeg jo minst en halvtime på badet som ren krisehjelp. Jeg løp gjennom MENY og raska med meg det dobbelte av det jeg trengte, og så raste jeg ned rulletrappene til parkeringshuset.

Da, akkurat da, nekta den bygdetullingen av en bil å starte. Det kom en rallende lyd, og så var det slutt. Den var dau, død, dau og hverken munn-til-munn-metoden eller hjertekompresjon gjorde inntrykk. Til slutt ga jeg opp, men da var senteret stengt, og jeg måtte ut på gata for å praie ei drosje. Jeg hadde åtte anrop fra Kari, men så blei det stille, og jeg hadde ikke allverdens lyst til å snakke med henne skal jeg være ærlig. Jeg håpa inderlig de holdt seg til det analytiske apriori....

Klokka var nesten halv ti da drosja stoppa utafor. Jeg åpna døra og sneik meg inn. Det var lys på, så de var sannsynligvis der inne ett eller annet sted — selv om det var mystisk stille. Plutselig hørte jeg en lyd fra rommet til Kari. Døra stod på gløtt, og jeg satte bæreposene på gulvet og lista meg bort. "Trond?" hørte jeg Kari si litt prøvende. "Det er meg," sa jeg og skjøv døra opp. "Ikke kom inn!" skreik Kari, men det var for seint. Det var halvmørkt der inne, men jeg kunne se Kari stå i den innerste kroken med nesa helt inni veggen. "Hva driver du med?" spurte jeg. Hun sukka bare. Jeg slo på taklyset og oppdaga plutselig at hun ikke haddde på tights som jeg hadde trodd, men var naken fra livet og ned. Rumpa hennes var så rød at den nesten skinte i lampelyset. Midt i senga lå en av de digre tresleivene fra kjøkkenet. Jeg er litt kinky selv, men det får være grenser! Og så Kari, da.....

"Hvor mye er klokka?" spurte hun plutselig. "To over halv," svarte jeg. "Å, da er jeg ferdig," sa hun og snudde seg ut av kroken mens hun gned seg på rumpa. Jeg bare stirra på henne: "Kan du forklare litt?" Hun nølte, så sukka hun og sa: "Jeg har fått ris, og så måtte jeg stå i skammekroken." - "Akkurat det har jeg fattta," sa jeg, "men hvordan og hvorfor og av hvem?" Jeg mistenkte ikke akkurat Kari for å ha hemmelige pervo-elskere som hun smugla inn for en kort omgang på stumpen mens jeg var ute og handla. "Av Trond, vel!" sa hun. "Jeg tror vi får ta en prat om dette," sa jeg og dro henne med inn i stua.

Du får litt Donald-følelse når du skal snakke alvor med folk som er nakne fra livet og ned, men det passa egentlig godt denne gangen. "Helt fra starten!" sa jeg. "Det er ikke så mye å fortelle," sa Kari. "Trond ble litt forbausa da det bare var meg her for han hadde jo trodd det var et ordentlig vorspiel, men vi snakka litt ex.phil., og det gikk jo greit. Men så spurte han om hvorfor vi hadde løyet om karakterene, og da ble jeg skikkelig forvirra for jeg hadde jo lovet deg å ikke fortelle hvordan det var. Og så ble han skikkelig sur og lurte på om vi pleide å lokke folk i feller på denne måten, og hvor i all verden du var, og om det var meningen at jeg skulle ha ham for meg selv. Det var da jeg ringte til deg åtte ganger, men du tok jo ikke telefonen, og da ble han enda mer mistenksom. Men så slo han om og begynte å snakkke om at jeg var den beste studentene han noen gang haddde hatt, og at han følte at han endelig hadde truffet en som virkelig hadde forstått seg på dygdsetikk, og...... og så sa han hvor skuffa han var over å treffe akkurat meg på denne måten!"

Her var det like før hun begynte å tute litt, så jeg følte jeg måtte styre henne tilbake til historien: "Jamen, hvorfor skyldte du ikke bare på meg? Det er jo jeg som har rigga istand dette her!" - "Jeg kan jo ikke det," svarte Kari litt småfortørna, "husker du ikke hva Platon sa om lojalitet, vennskap og sannhet, og om...." - "Jeg blåser i Platon!" skrek jeg. "Ja, men det gjør ikke Trond," sa Kari, "og i tillegg sier Aristoteles......" Jeg grep henne om håndleddene, stirra henne rett inn i øya og sa: "Stopp! Jeg vil ikke høre om Aristoteles, jeg vil vite hva som skjedde!" - "Vel, vi fortsatte å prate, og jeg vikla meg mer og mer inn i ting fordi jeg ikke ville skylde på deg, og fordi jeg var så forvirra, og han så bare mer og mer sinna ut, og så prøvde jeg å ringe til deg en gang til, men du svarte ikke, og til slutt......" - "Hva da til slutt?" - "Til slutt? Jo, til slutt sa han bare helt iskaldt: `Du skulle hatt en omgang ris på blanke messingen!'" - "Og hva sa du da?" - "Jeg prøvde å spøke litt da, og spurte om han hadde det fra Kant eller Spinoza, men han fortsatte bare å se helt kaldt på meg — og da følte jeg faktisk at jeg fortjente ris!" Jeg bare stirra på henne. Hun har aldri vært helt god, men dette.....

"Hva så?" sa jeg. "Jo, det var da jeg kom til å tenke på det kategoriske imperativ, så jeg reiste meg opp..." - "Du reiste deg opp på grunn av det kategoriske imperativ?" - "La meg fortelle, da! Jeg reiste meg opp, og så kneppet jeg opp buksa og dro den ned på knærne, og så la jeg meg over fanget til Trond,...." - "Og så ga han deg ris?" - "Nei, så dro han ned trusene og ga meg ris!" Jeg grøsset litt — når hun får av seg de slacke jeansene, har Kari ei rumpe som kan gjøre selv meg halvt lesbisk, og jeg lurte på hva Trond hadde tenkt der han satt og stirra ned på den. Plutselig følte jeg at dette var en kamp jeg kunne tape — det hjalp kanskje ikke med markedets beste concealer mot ei som conceala så lite!

"Det gjorde skikkelig vondt," fortsatte Kari, "men det var litt godt også, for jeg følte at den dårlige samvittigheten rant av meg. Så stoppa han opp og spurte om det var nok, men da sa jeg at jeg ville ha litt mer og på ordentlig!" Jeg bare stirra på henne. "Så da gikk han på kjøkkenet og henta tresleiven, og så fikk jeg skikkelig ris!" - "Grein du ikke?" spurte jeg, det hørtes teit ut, men det var det eneste jeg fant på. "Jo, for det var skikkelig vondt!" sa Kari med et drømmende smil. "Det ser ut som du likte det?" utbrøt jeg. "Selv om det var mest vondt," svarte Kari, "var det godt også. Og det etterpå, da han hadde tilgitt meg, var bare deilig." - "Har du ligget med ham?" skrek jeg. "Jeg måtte jo det," sa hun. "Måtte?" - "Ja, han var jo så lei seg og lurte på om han hadde skada meg. Han så skikkelig pjusk ut — og så søt! — så jeg kunne jo bare ikke la være. Pascal sier...." - "Pascal er er konditori!" brølte jeg og plutselig gikk det opp for meg at jeg alt hadde tapt — tapt for ei som heller brukte penga sine på norsk samtidslitteratur enn på en skikkelig eyeliner! Ingen skjønner hva slikt gjør med selvtilliten til ei ordentlig jente..... Det er den jævla bilens skyld; hadde Trond bare fått sett meg i den outfit'en jeg kjøpte på senteret, hadde dette aldri skjedd!

Plutselig kom jeg til å tenke på noe: "Hvor er Trond nå?" - "Han hadde en avtale." - "Han riser deg og ligger med deg, og så stikker han av til en eller annen tilfeldig avtale??" - "Han ville egentlig ikke, men ifølge Augustin....." - "Greit!" avbrøt, "helt greit det der!" - "Men han kommer og henter meg etterpå, da." - "Henter deg?" - "Ja, vi tenkte jeg kunne overnatte hos ham, så slipper du å......" - "Men hva med maten?" utbrøt jeg og pekte på bæreposene som fortsatt stod borte ved døra, "Jeg har mat til seksten personer oppi der!" - "Så fint!" sa Kari, "Jeg kan ta med meg det meste for vi tenkte vi skulle ha fredelig og langsom frokost i senga i morgen." Det stakk i meg: "Det er forelesning kvart over ni!" - "Det driter jeg i," sa Kari, "det er viktigere ting i livet — er det ikke det du pleier å si?"

—————————————

Jeg ringte Kenneth. Han er grei sånn, han spør ikke hvor du kommer fra og hvor du skal hen så lenge du er hos ham der og da. Kanskje er det best at det gikk som det gikk — de er så forelska, og når de tror jeg ikke hører, smekker det godt på Karis rom. Snart flytter hun ut, og jeg må se meg om etter en annen, men det blir ikke Kenneth. Jeg må jo smile litt av dem, óg — det er som en kontaktannonse fra Helvete: "Dydsmønster søker dygdsmonster".

Men han ex.phil.-læreren jeg har dette semesteret, er enda søtere: Come on, Arild! Kanskje vi kan ha en liten firkant, sånn a posteriori?