Jeg angra litt på den siste halvliteren — sånn som kvelden var blitt, skulle jeg gjerne hatt hue enda litt mer på plass. Sjøl om jeg var kommet ut av tellinga, var jeg ganske sikker på at hun hadde greidd å tylle i seg én mer enn meg, men sånt beit ikke på henne — jeg har aldri kunnet begripe hvordan den lille kroppen kunne ta imot alt den fikk. "Trening," pleide hun å si med et kjapt smil, "du er ikke den første dude'n jeg er ute med, vet du!" Jeg var faen ikke noen "dude" — og det var derfor hun sa det.
Men jeg visste jo godt at jeg ikke var den første — eller den eneste. Hun dro oss med ut, én etter én, og sendte oss hjem igjen med et kyss på kinnet og ei lommebok som ikke akkurat trengte slankekur. "Hadde jeg gått ut med deg hver uke, hadde du vært blakk for lenge siden," sa hun når jeg protesterte, "Vær glad for at jeg tar vare på deg, du!" Hun kunne være så kynisk at du tenkte "nå er det over", men så flash'a hun det jævla smilet sitt, og så satt du til knes i gjørma like herlig.
Det var ikke bare smilet — hun hadde en underlig evne til å få deg til å være klok og skarp og vittig, til å vise deg fram fra ei side du ikke engang sjøl visste at du hadde. Når vi var ute alle sammen, og hun var med, rulla samtalen over bordet og latteren smalt i veggene. Når hun ikke var med, var vi bare en tuslete studentgjeng som diskuterte foreleserne og lurte på hvor vi skulle gå etterpå.
Hun hadde en annen gjeng også — folk hun kjente fra før, og som var helt annerledes enn oss. De løfta jern, fleksa muskler og kjørte rundt med tingester som ingen bilsakkyndig hadde kikka to ganger på. Hun hadde en slags eks-kjæreste, Kenneth, som på meg virka som den teiteste av dem alle — han trudde visst verden var en konkurranse der den med mest testosteron ville vinne alt til slutt. Av og til krøyp hun opp i armkroken hans og lot fingrene gli over overarmsmusklene — og for en gangs skyld holdt hun kjeft; satt bare helt stille og stirra på stearinlysa på bordet. Noen ganger forsvant hun inn i natta bakpå en motorsykkel eller klemt inn i et baksete med tre andre hylende jenteunger.
På mandag så du henne på Blindern igjen som om ingen ting var skjedd, gjerne tauende på en eller annen ulykkelig sjel som trengte en fortrolig samtale innerst i SV-kantina eller på benkene bak Niels Treschows hus. Det var alltid henne de kom til, jenter og gutter, når noe var gæern't — uansett hvor mange ganger hun hadde snurra dem rundt lillefingeren eller drukna dem i latter, så var det henne de stolte på. Jeg har aldri skjønt åssen det gikk til, men når det var alvor, visste alle at det var dit de skulle gå. Jeg hadde sikkert gått til henne sjøl også om jeg hadde hatt noe hun kunne hjelpe på, men i alle disse åra var det bare henne jeg så — og det kunne ikke engang hun hjelpe med. Jeg pleide å fortelle meg sjøl at det aldri hadde vært så morsomt å være ulykkelig forelska. Skal jeg være ærlig, har det aldri vært så jævlig vondt heller!
-----------
Vi var kommet over Olav Ryes plass og fortsatte oppover Markveien. "Bor du fortsatt på toppen av den samme trappen?" spurte hun og kikka bort på meg. "Jeg bor samme sted, og jeg tror ikke den trappa kommer til å gå sin vei!" - "Men heis, da," sa hun, "jeg trodde dette strøket var byfornyet?" Jeg rista på hue; bakgården jeg bodde i, var aldri kommet nærmere noen byfornying enn et rivningsvedtak for tjuefem år sia. Sjøl om huseieren hadde hatt rimelig suksess med uthalingstaktikken sin, var det tvilsomt om han hadde tenkt å spandere heis på oss med det første. En hybelleilighet i fjerde etasje med do i kjeller'n var visst ikke helt i frøkenens ånd uansett hvor primitiv smak hun måtte ha på andre områder, men den var billig og midt i byen, og jeg hadde ingen planer om å flytte.
"Du må bære meg opp," sa hun, "akkurat som forrige gang." - "Du kom deg da opp sjøl," sa jeg, "til slutt! Men stikk ned i kjeller'n først så jeg slipper å hale deg opp og ned hele tida!" Da hun kom ut igjen, hadde hun bestemt seg: "Skal du ha besøk, må du bære meg opp!" - "Og hvis ikke?" - "Så drar jeg til Kenneth isteden, akkurat som forrige gang!" - "Forrige gang blei du med opp!" - "Ja, men jeg mener etter at vi hadde vært oppe." Jeg stirra på henne: "Dro du til Kenneth etterpå?" - "Bryr deg ikke! Bær meg opp eller la meg gå!" Jeg hadde ikke råd til å la henne gå: "Hopp opp!" sa jeg og snudde ryggen til henne. Hun hoppa opp, slo låra rundt livet på meg og armene rundt halsen. "Hyppla, hesten!" sa hun og ga meg et skikkelig klaps på baken. Vi kom oss opp i annen etasje, da hoppa hun av og ga meg et streifkyss på kinnet: "Du er ikke så verst likevel, du!" Så ga hun meg et ertende blikk og et kjapt smil: "Ikke så verst til å være en snill gutt!" Vi gikk resten av trappa hand i hand.
----------
Jeg rota fram noen snacks og ei flaske vodka; med fire trapper ned til nærmeste do virka det smart å styre unna mer øl. Hun satt i sofaen med beina krølla oppunder seg, og for en gangs skyld så hun litt trøtt ut — trøtt og en smule usikker. Vi hadde sittet her for en måneds tid sia, også, og prata og ledd og drukket — og ingenting mer uansett hva jeg hadde hinta og antyda. "Mener du at du gikk rett til Kenneth forrige gang?" spurte jeg og så rett på henne. Hun nølte et øyeblikk før hun prøvde en unnamanøver som ikke ligna henne i det hele tatt: "Forrige gang?" - "Forriga gang du var her, vel?" - "Å ja, da! Jo, jeg gjorde visst det." - "Jeg trodde det var slutt mellom dere?" - "Det har vært slutt i årevis! Men vi dealer litt ennå når - - - når vi har behov." - "Dealer?" - "Ikke vær så teit, da! Knuller, puler, hva du nå liker å kalle det!" - "Og det hadde du behov for forrige gang?" Plutselig var hun helt seg sjøl igjen og stirra meg rett inn i øynene med et lite smil: "Ja!" var alt hun sa.
Jeg svelga to ganger mens jeg prøvde å tenke. Jeg hadde jo ikke noen sak — jenter må få "deale" med hvem de vil etter min mening — men det var jævlig surt også: Etter at jeg hadde blåst et par tusen av studielånet på henne, går hun sporenstreks bort og knuller en hjernetom testosteronbombe hun ikke elsker engang! Plutselig merka jeg at hun satt og så på meg småmunter og nesten imøtekommende, det var nesten som om hun sa: "Skal du ikke spørre, da?" Jeg sa: "Faktisk hadde jeg vært villig til å stille meg til disposisjon selv......" Hun smilte: "Tviler ikke!" Så ble hun alvorlig; "Jeg dealer ikke med snille gutter, Eivind. Jeg dealer bare med bad boys! Det er bare sex, det er bare et behov jeg har — jeg pleier ikke å kysse dem engang, det blir liksom litt for privat." Jeg bare glante, og hun fortsatte: "Jeg spiller bare med dem som spiller det samme spillet som meg — og det gjør ikke du. Jeg har ikke lyst til å såre deg mer enn jeg må." - "Og hva kaller du dette her?" spurte jeg. Hun blåste: "Dette her er bare en lite ripe i stoltheten, den kommer du nok over!"
Jeg gikk bort til vinduet og trakk for gardina for å vinne litt tid. Det hadde begynt å regne, og ikke bare litt; regnet smalt i asfalten og regnvannet fylte opp alle høla i bakgården. "Og hva hvis det hadde vært omvendt?" spurte jeg, "Hva hadde Kenneth sagt hvis du hadde gått fra ham for å deale litt med meg?" - "Han hadde ikke SAGT så mye," sa hun og vurderte meg litt ertende før hun fortsatte: "Det hadde nok holdt med litt spanking." Haka mi må ha detti ned på brystkassa: "Spanking? Han slår deg! Mishandler deg!" Hun smilte overbærende: "Han mishandler meg ikke, Eivind. Det er bare ris på stumpen — slik som alle slemme jenter trenger." Det virvla underlige bilder rundt i huet mitt, og jeg fikk ikke fram et ord. Hun bøyde seg litt framover og så ertende på meg ut av øyekroken: "Så du liker ikke at dronningen din får ris på blanke messingen? Du er en skikkelig snill gutt du, Eivind!"
Jeg måtte ha drukket mer enn jeg trudde, for plutselig skjedde ett eller annet oppi i huet mitt — for én gangs skyld ga jeg bare absolutt faen og fulgte en stemme jeg aldri pleide høre på. "Reis deg opp!" sa jeg og kjente nesten ikke igjen meg sjøl. Hun reiste seg litt ustøtt, men øynene som granska meg var klarere enn noen gang. Jeg satte meg på sofaen og merka varmen etter kroppen hennes. Hue mitt var visst splitta i to — det var en fyr der oppe som plutselig hadde overtatt hele styringa, og en annen som bare sto og så på. "Dra ned buksa!" sa den underlige stemmen som kom ut av munnen min. Hun så på meg, halvt overbærende og halvt medfølende: "Jeg dealer ikke med sånne som deg, Eivind. Jeg dealer ikke med snille gutter!" - "Jeg har ikke tenkt å deale med deg," sa jeg. "Jeg har tenkt å gi deg det alle slemme jenter trenger." Hun så nøye på meg mens hun tenkte seg om. Så sa hun med en tynn og myk stemme: "Og hva er det da, Eivind?" - "Ris," sa jeg, "en skikkelig omgang ris på blanke messingen!" Hun nølte et øyeblikk til, så tok hun tak i beltet og løsna det med et raskt grep.
Det var kaos i huet mitt — plutselig var det ikke bare to fyrer der oppe, men et helt orkester som øvde på en eller annen atonal symfoni. Jeg var kåt og jeg var kvalm og jeg var forvirra — jeg stirra bare rett fram og rett inn i låra hennes der hun sto foran meg. Hun knepte opp bukseknappen og dro buksa ned på knærne, og jeg hadde vett nok til å lene meg litt bakover i sofaen slik at hun kunne legge seg over fanget mitt. Hun drukna ansiktet i sofaputa, og jeg stirra ned på trusene hennes. Så tok jeg tak i kanten og dro dem ned på låra. Det gikk ei rask skjelving gjennom kroppen hennes.
I det halvmørke rommet virka rumpa hennes kritthvit, nesten lysende, og plutselig gikk følelsene mine over stag igjen — jeg kunne da ikke dælje løs på noe så uskyldig og forsvarløst! Med ett tenkte jeg på henne som den beste vennen min, som henne jeg hadde betrodd meg til over en kopp lunken te i et morkent skur der regnet tromma på taket, og jeg huska hvordan hun hadde krumma seg sammen rundt koppen og sett på meg med øyne som bada i ømhet og sympati. Så tenkte jeg på alle drømmene jeg hadde om henne, og som hue mitt hadde spilt om og om igjen de siste åra som en døgnåpen kino med svært begrensa repertoar. Det ga ikke mening at hun lå over fanget mitt med rumpa bar og skulle ha ris!
Hun vrei litt på hue så munnen kom fri av puta, og sa: "Eivind?" Jeg skjønte at jeg ikke kunne sitte der i en evighet, og jeg skjønte at jeg ikke kunne snu. Jeg løfta handa — og plutselig tenkte jeg på Kenneth. Jeg kunne ikke forestille meg at han bare klapsa henne lett på baken når han endelig fikk sjansen til å bruke musklene sine, og jeg forstod at jeg måtte ta i litt sjøl om jeg ikke skulle forbli "snill gutt" til evig tid. Handa mi landa med et skikkelig klask, og det slapp et lite hyl ut av henne. Jeg tenkte på Kenneth igjen og på alt de kanskje hadde gjort etter at hun gikk fra meg forrige gang, og plutselig var det ikke så vanskelig likevel — jeg ga henne ris så lyden smalt i veggene. Hun vrei og vrengte på seg, men prøvde ikke å komme unna, og da rumpa var blitt skikkelig rød, lå hun stille over fanget mitt og bare tok imot med et gisp hver gang handa mi landa. "Har du fått nok nå?" spurte jeg, og fikk bare et nikk og et hulk til svar. Jeg sparka bort bordet med det ene beinet og rulla henne ned på teppet. Hun satt på kne med tårer i øynene og gnei den ene handa opp og ned langs rumpa.
"Still deg på knærne!" sa jeg. Hun så litt forundra på meg, men gjorde som jeg sa. "Breiere med beina," fortsatte jeg, åpna min egen bukse og dro den ned på låra: "Jeg dealer bare med slemme jenter!" Jeg ga henne noen sekunder til å protestere, men hun la bare ansiktet ned mot teppet og stakk rumpa i været. Det var store, røde skjolder over begge rumpeballene, og det glinsa i ett eller annet mellom dem. Jeg stilte meg på knærne mellom leggene hennes og fukla litt før jeg sklei inn i henne. "Hyppla, hesten!" sa jeg og ga henne en dask på den ene rumpeballen. Hun kasta hue bakover, og jeg greip fast i hestehalen hennes og stramma til mens jeg støtte inn i henne. Svetten glinsa på korsryggen hennes, og jeg holdt håret så stramt at hun måtte bøye hue bakover mens jeg klaska hoftene mot de nyriste rumpeballene hennes igjen og igjen.
Plutselig gikk det ei skjelving gjennom hele henne, og hun ség langsomt framover på magen. Jeg fulgte etter og ble liggende oppå med rumpa hennes under hoftene og brystkassa mi mot skuldrene hennes. Hun heiv etter pusten, og det glinsa i de små svetteperlene langs overleppa. Hun vrei hodet mot sia og sa: "Herregud, Eivind, snille gutter er undervurdert!" Plutselig vippa hun meg av, snurra seg rundt og satte seg på kne foran meg. Så tok hun hendene rundt hue mitt og holdt det fast mens hun ga meg et langt kyss. Hun så meg inn i øynene, smilte det skeiveste smilet sitt, og sa "Kom da, så skal du se hva snille gutter får!" Så la hun seg ned på teppet igjen, på ryggen denne gang, og slo armene og beina ut i en levende invitasjon: "Kom da vel...."