Plutselig gikk det opp for henne at høsten var kommet for alvor. Det var
ennå varmt i sola, men da hun svingte rundt hjørnet og inn i skyggen, og
vinden samtidig tok et godt tak i henne, ønsket hun at hun hadde tatt på
en tykkere jakke. Hun husket hvor varmt det hadde vært de første ukene i
Paris, og det ante henne at tiden var gått mye fortere enn hun hadde
villet innse.
Hun var kommet hit for å studere. En strålende eksamen hadde
skaffet henne plass på et av de mest prestisjefulle studiene i Paris.
Hun var den første fra sitt distrikt som noen gang hadde oppnådd en slik
ære. Lokalavisen hadde skrevet flere sider om henne, borgermesteren
hadde vært på besøk for å gratulere, og flere av byens forretningsmenn
hadde slått seg sammen om et ekstra stipend til henne. Faren hadde
brummet litt og sagt at det økonomiske kunne han da alltids ha greid
selv, men han var samtidig så stolt at han ikke hadde hjerte til å
avslå. Hun hadde hatt en tårevåt avskjed med kjæresten, Jean-Marc, og så
hadde hun dratt med hodet fullt av forventninger, håp - og litt frykt.
Gjennom noen forbindelser hadde faren skaffet henne et rom i en
stor leiegård midt i Paris. Det var et gammelt pikerom høyt oppunder
loftet, et sted hushjelpen tidligere hadde trukket seg tilbake når
familien ville ha litt privatliv. Hun hadde kjøpt inn hyller og
pensumlitteratur lenge før semesteret startet, og hun husket hvor stolt
hun hadde betraktet sitt lille bibliotek etter å skrudd hyllene sammen.
Det var ikke tvil om at her bodde det en seriøs student! Hun husket også
hvordan hun hadde møtt til første forelesning med notatblokken klar og
penner i forskjellige farger sirlig ordnet i penalet.
Hun visste godt at hun ikke var vakker, men hun hadde aldri hatt
noen problemer med å trekke til seg gutter allikevel. "Du er ikke så
vakker at man blir redd for deg, men så søt at man vil bli kjent med
deg," hadde Jean-Marc sagt en gang, men hun hadde feid det bort som
kjærestesmiger - sannheten var vel heller at det ikke var allverdens
utvalg av jenter i den lille provinsbyen de kom fra. Til hennes store
overraskelse virket sjarmen i Paris også; ingen så visst på henne som en
grå mus fra provinsen, men hun ble straks inkludert og dratt med både
her og der. "Det sosiale er minst like viktig som det faglige," hadde en
eller annen velmenende lærer sagt til henne før hun dro, og hun kunne
ikke vært mer enig: et par uker for å etablere seg sosialt og så full
fart med lesingen, det måtte være oppskriften!
Da hun var nådd så langt i betraktningene sine, hadde hun kommet
frem til de lange steintrappene hun gikk opp og ned hver dag. Hun husket
hvor lette de hadde vært å løpe ned på vei til fest den første tiden, og
hvor blytunge de nå var å komme opp. Det var som om hun hadde pådratt
seg et ekstra lass å bære - et lass av uleste bøker. Det hadde ikke vært
så lett å komme inn i studiene etter et par uker på byen - professorene
snakket lekende lett om begreper hun ikke kjente til, og på
seminargruppene diskuterte de oppgaver hun ikke kunne noe om. Nå var det
ikke lenger snakk om å oppnå de strålende resultatene hun hadde drømt om
på forhånd; det var rett og slett spørsmål om å stå! Og sannsynligvis
ville hun ikke greie det en gang....
Hva ville de si når hun kom hjem og hadde strøket? Journalisten
som hadde skrevet om henne, borgermesteren som hadde gratulert og
forretningsmennene som hadde samlet penger - hva ville de si, hva ville
de tenke? Hun angret fryktelig på at hun hadde vært så flink tidligere!
Dette hadde aldri skjedd om hun hadde fått en middelmådig eksamen og
begynt på det lokale universitetet som alle de andre. Foreldrene orket
hun ikke å tenke på en gang, og Jean-Marc......
Jean-Marc hadde alltid gått i klassen hennes. Han hadde alltid
vært nest best, langt bak henne, men av og til hadde hun en snikende
følelse av at han faktisk var den flinkeste av dem - han var like
grundig som hun var rask, og når han først hadde lært noe, satt det
spikret. Hun husket den gangen hun hadde skrevet en oppgave om den store
revolusjonen som læreren hadde skrytt begeistret av og sagt var på
universitetsnivå - tre uker senere gikk alt om Robespierre, Danton og
Marat fullstendig i surr for henne, mens Jean-Marc hadde hatt en
interessant samtale med faren hennes om Saint-Justs merkelig karakter.
"Virkelig godt hode på den gutten," hadde faren sagt, og hun hadde følt
et plutselig stikk av skam og misunnelse.
Av og til følte hun nesten at Jean-Marc var født gammel - han
røkte pipe, gikk med caps og snakket på den litt langsomme, slepende
måten som hadde vært typisk for distriktet tidligere. Han kunne virke
treg og tung, men hun visste han ikke var det - hun hadde sett ham stå i
mål på det lokale fotballaget og gjøre kattemyke reaksjonsredninger av
skudd hun allerede hadde sett i mål. "Jeg er ikke gammel og treg," hadde
han fortalt henne "Jeg elsker bare dette distriktet og tradisjonene
her." Så stappet han pipen på nytt og så utover landskapet. - Herregud,
hva ville han si når hun kom hjem og hadde strøket! Det var også noen
andre ting som gnaget minst like mye på samvittigheten, men de kom han i
det minste ikke til å oppdage....
Tanken på Jean-Marc hadde brakt henne til toppen av trappen, men
den hadde også brakt tankene hennes tilbake til foreldrene. Hva kom de
til å si? Hun som alltid hadde vært den perfekte datter (ja, bortsatt
fra den ene gangen hun ikke ville tenke på, da) og nå skulle hun komme
hjem med dette! Hun måtte bare styrtlese de ukene som var igjen slik at
hun i det minste stod! Hun følte at tankene mot hennes vilje ble dratt
mot den ene gangen hun ikke hadde vært en perfekt datter - den eneste
grunnen til å tenke på dette måtte jo være å straffe seg selv?
Hun hadde visst ikke noe valg, men måtte bare tenke tilbake på den
pinlige høstkvelden for tre år siden. Hun og Julie hadde sneket seg av
gårde til en fest i nabobyen som de ikke hadde fått lov til å dra på
fordi foreldrene hadde hatt en mistanke om at det ville bli fyll og
spetakkel - ikke helt uten grunn hadde det vist seg. Hun var blitt
grepet da hun klatret inn gjennom soveromsvinduet tidlig på morgen, full
nok til at det syntes, men ikke for full til å ta konsekvensene av det
hun hadde gjort. Og konsekvensene hadde vært - ris på blanke messingen.
Hun rødmet når hun tenkte på det: seksten år og ris på rumpa over mammas
fang! Hun husket det som det var i går, spesielt den lange stunden hun
lå over morens knær med rumpa allerede bar og fikk skjenn og
formaninger. Det var nesten en lettelse da hårbørsten omsider landet på
rumpa hennes med et smell. Hun hadde grått og vridd seg - men aller mest
hadde hun tenkt at dette måtte ingen, ingen, ingen noen gang få vite: At
hun, skolens flinkeste og mest misunte jente, hadde fått ris på blanke
baken.
Hun rødmet ennå når hun tenkte på det, og det gjorde tanken på å
komme hjem med strykkarakterer enda mer beskjemmende - ikke at noen
ville finne på å rise henne nå som hun var blitt nitten, men episoden
ville likevel ligge i luften på en måte. Kanskje moren til og med ville
referere til den - hun så seg ofte ikke for god til den slags type
stikk.
Hun var nesten ved hybelen nå, hun skulle bare svinge av
hovedgaten og fortsette drøyt hundre meter bortover sidegaten hun bodde
i. Saken var avgjort - nå måtte hun bare ta seg sammen og lese døgnet
rundt fra i morgen. Nei, fra i kveld!
Da hun kom inn gjennom hoveddøren, ropte portnersken på henne. "Du
har besøk," sa hun "av en ung mann som jeg sikkert ikke burde ha sluppet
inn, men han visste så godt hvem du var at jeg tenkte det var greit. Og
så var han en slik type man liksom ikke sier nei til!" Hvem kunne det
være? Hun hadde møtt en del menn her i Paris som hun av halvbitter
erfaring visste det var vanskelig å si nei til, men ingen av dem ville
da komme å besøke henne her? Hun gikk litt spent og urolig opp trappene:
portnersken var egentlig ganske streng, så hvem i all verden var det hun
ikke kunne avvise? Da hun kom opp til loftsetasjen, så hun at døren
hennes stod halvåpen, og det beroliget henne litt - hadde han hatt
skumle hensikter, ville han sikkert ha lukket døren. Hun stakk hodet i
døråpningen og kikket forsiktig inn.
"Jean-Marc! Var gjør du her? Hvorfor har du ikke fortalt meg at du
kom?" Hun prøvde å høres sprudlende ut, men det var vanskelig når hun
kjente at hun rødmet dypt og inderlig. Han hadde hengt jakken
skjødesløst over skrivebordsstolen og satt på sengen hennes og så på
henne - det var ikke så mye annet å sitte på i det lille værelset
hennes. Han virket så alvorlig at hun måtte spørre: "Er det noe galt? Er
det hendt noe?" - "Det er det vel bare du som vet," sa han på sin
langsomme måte som virket enda mer påfallende nå som hun hadde levd med
den kjappe parisertonen et par måneder. "Her skjer det da ingen ting,"
sa hun, men merket at hun rødmet enda mer. "Det begynner å gå rykter om
deg hjemme," sa han. "Du er ikke den eneste nordfra her i Paris, vet
du." - "Hva slags rykter, da?" sa hun for å vinne tid, enda det ante
henne at det kanskje ikke var det lureste å si. "Om det vanlig," sa han
"vin, hor og dovenskap!" - "Jeg driver ikke hor!" sa hun, indignert over
det gammeldagse ordet - og så kjente hun at hun rødmet igjen. "Hva
foretrekker du å kalle det, da?" sa han uten å fortrekke en mine. Hva
skulle hun svare? Slik som hun rødmet, nyttet det ikke å lyve rett frem,
og bortforklaringer hadde hun ikke fantasi til akkurat nå. Hun fikk
prøve med sjarm. "Jean-Marc, da," sa hun "du må ikke tro på alt du
hører, du vet det bare er deg som teller for meg!" Han bare så på henne:
"Og studiene, hvordan går det med dem?" Hun hadde ikke visst at hun
kunne rødme enda mer, og nå kjente hun attpå til en tåre i øyenkroken.
Hun lot den renne med vilje og tørket den først da den var kommet et
godt stykke ned på kinnet. "Hold opp med det der," sa han irritert, "du
må ikke tro du lurer meg et øyeblikk!" Han tidde en stund mens hun
snufset, og så satte han øynene i henne og sa: "Dette hadde jeg aldri
trodd om deg!" Hun bare stirret i gulvet mens hun prøvde å kvele et
helt ekte hulk.
"Løft opp skjørtet!" sa han plutselig. Hun kvakk til: Tenkte han
på sex i en slik stund? Mannfolk kom hun aldri til å bli klok på! Hun
hadde ikke spesielt lyst - for å si det mildt - men det var en grei vei
ut av problemene, så hun tok nølende tak i skjørtekanten og dro den opp
til livet. Han stirret hardt opp på henne: "Der jeg kommer fra, får
jenter som deg ris på blanke messingen!!" Hun kvakk til og så plutselig
for seg bildet av seg selv over morens fang for tre år siden. Hun bet
seg i leppen og nikket langsomt. "Dra ned trusene!" sa han. Hun nølte
litt, men så tok hun tak i kanten og dro dem halvveis ned på lårene.
Selv om han hadde sett henne naken så mange ganger før, var dette
ulidelig flaut, og hun holdt hendene foran kroppen for å skjule mest
mulig. "Hvor er børsten?" sa han. Øynene hennes var fylt av tårer og hun
nikket bare i retning av det lille nattbordet - han rakk lett bort uten
å reise seg. "Tilgir du meg etterpå?" hvisket hun så lavt at han nesten
ikke hørte det. "Vi får se," sa han. Hun tok et skritt til siden og la
seg forsiktig over fanget hans. "Jeg vet jeg fortjener det," sa hun og
lukket øynene.
Hun kjente hendene hans gli to ganger langsomt over rumpa hennes,
velkjente bevegelser som hun plutselig merket at hun hadde savnet. Så
hørte hun et sus og et smell - og så en nesten uutholdelig svie i rumpa.
Han var sint, og han viste det - hun fikk ris til hun bare lå over
fanget hans og gispet etter luft - hun kunne ikke gråte engang, bare
kjenne svien av børsten som landet gang på gang. Til slutt holdt han
opp, men hun fortsatte bare å ligge med rumpa i været og hodet dypt
begravd i puta - hun hadde fått mer enn nok straff, men hun syntes at
hun skulle vise at det var han som bestemte nå; ville han at hun skulle
ha mer, var det greit for henne.
Endelig fikk hun reise seg opp og stå foran ham med hendene på den
brennende rumpa. Hun kjente et svalende vindpust og kikket seg
uvilkårlig rundt for å se hvor det kom fra. Hun rødmet igjen da hun så
at vinduet stod oppe - hun husket de skarpe, distinkte smellene fra
hårbørsten, og hun husket ekkoet mellom husveggene i bakgården når
ungene en sjelden gang lekte der ut. Merkelig nok ble hun ikke så flau;
det var bedre at naboene her så rart på henne på grunn av en omgang ris
hun inderlig fortjente, enn at naboene hjemme skulle se rart på henne på
grunn av en masse heder og ære hun slett ikke fortjente. Den gleden
skulle de aldri få! Det var ennå en drøy måned til eksamen, og hvis hun
bare begynte å lese for alvor i morgen, måtte det gå!
Hun følte plutselig en merkelig sitring inni seg og kikket bort på
Jean-Marc: "Jeg elsker deg!" sa hun og hørte hvor hjelpeløst det lød.
Han kikket opp på henne lenge, og hun ble med ett klar over at hun
fortsatt stod der med skjørtet rundt livet og trusene på lårene som en
nyrist jentunge. Til slutt sa han med et lite smil: "Jeg elsker deg
også!" Det brant og sved i rumpa hennes, men det glødet enda mer et sted
dypt inni henne. "Så vis det, da!" sa hun, og lot trusene falle mot
gulvet. "Kanskje vi skulle lukke vinduet først?" sa han. "Aldri i
livet!" sa hun og kastet seg over ham så han veltet bakover på den smale
hybelsengen hennes. "Har de hørt meg få ris, får de værsågod høre at jeg
blir tilgitt også!"