Skolen jeg gikk på var delt i to - det var oss fra Dumpa mot dem fra
Åsen. Egentlig er det ikke helt sant; de fleste greide å finne en
balanse med venner fra begge steder, men noen av oss var hardnakka:
Tommy og jeg var fra Dumpa, og Anja, Bertine og Cecilie var fra Åsen.
Kanskje er det litt gæern't å regne med stakkars Tommy for han ville ha
finni seg en dump uansett hvor han havna, og kanskje er det like gæern't
å regne med meg for foreldra mine var ikke arbeidere på Verftet som de
andre foreldra i Dumpa - mora mi var lærer og faren min var ingeniør.
Jeg veit ikke hvorfor vi ikke bodde oppi Åsen som de andre andre lærerne
og ingeniørene - kanskje var det politikk og kanskje var det bare
latskap: foreldra mine var aldri særlig opptatt av å bo; jeg trur de
bare var interessert i bøker, musikk, mennesker og jobbene sine.
Men Anja, Bertine og Cecilie var det i hvert fall ikke noe gæern't
med - de var tre skikkelige berter fra Åsen fra de var en ni-ti år
gamle. Vi var forresten ikke helt enige om hva de var: "I'm a diva,"
pleide Bertine å si. "Du er ei berte," svarte vi fra Dumpa. Anja var
datter til sjølveste direktøren på Verftet, Bertine var datter til en av
de andre direktørene, og Cecilie var datter av eiendomsmegler'n - sjøl
om det ikke var så mange hus å selge i Åsen, var det stort gjennomtrekk
på Verftet, og faren til Cecilie levde fett av å selge de samme husa om
og om igjen. Både Bertine og Cecilie var dumme som noen brød, men Anja
var faktisk ganske smart - og derfor ekstra irriterende.
Faren til Anja så ut som en skikkelig kakse. Han kjørte alltid
rundt i en svær, svart bil som var altfor brei for veiene her, og om
vinteren gikk han i en tjukk frakk som dufta penger på tjue meters
avstand. Likevel var han så godt likt at jeg måtte spørre faren min om
hvorfor: "Han er ikke sånn som han ser ut," sa faren min, "han er smart,
jobber hardt og er faktisk jævlig fair!" - "Synd dattera ikke likner,"
sa jeg, og det gikk en skygge over ansiktet til fatter'n. Jeg hadde
glemt at det var et underlig forhold mellom faren min og Anja; helt fra
hun var liten hadde hun pleide å komme løpende bort til oss med en gang
hun så fatter'n. Etter at hun blei berte, slutta hun å løpe, men hun kom
alltid bort likevel - med et underlig beskjedent smil som ikke passa til
berteklærna hennes i det hele tatt. "Diamonds on the soles of your
shoes?" pleide faren min å spørre når hun var ekstra pynta, og hun viste
alltid fram skolesålene sine - de var helt ubrukelige jentesåler,
harde, glatte og uten mønster, og diamanter så jeg aldri noe til.
Det var ille nok å holde ut med de tre bertene gjennom
ungdomsskolen, men trur du ikke de havna i klassen min på videregående
også! Jeg satte meg i den motsatte kroken og prøvde å ha så lite med dem
å gjøre som mulig, men de bare fløyt utover, og det var ikke mulig å
styre helt unna. Jeg har alltid vært flink på skolen, og på videregående
gikk det litt sport i å dukke streberne fra Åsen - jeg snakka så breit
jeg kunne, lot som jeg aldri åpna ei bok og dunka dem i alle fag.
Irriterende nok aksepterte de det bare - de trudde bare at jeg var flink
av natur og så lenge jeg ikke smiska for karakterene, var det helt greit
for dem. Kanskje var det faren min som var ute med et lite pek igjen -
etter hvert gikk det opp for meg at han var jævlig flink og at alle
visste det; det var hans små undre av ingeniørkunst som holdt verftet
vårt flytende mens de andre langs hele kysten pakka sammen ett eller
ett. Han fikk visst stadig tilbud om å rykke opp i direktørsjiktet, men
avslo det alltid: "Jeg er dikter, ikke forlagsdirektør," sa han - ett av
talenta hans var å si ting som ingen skjønte hadde noe med saken å
gjøre.
Problemet var ikke bare at Anja, Bertine og Cecilie var skikkelige
berter med klær og sminke og knising og himling med øya, men de kunne
være direkte ondsinna også - de mobba, intrigerte og stengte folk ute.
Det gjorde ikke meg så mye siden jeg allerede hadde stengt meg sjøl ute,
men det var vondt å se hva det gjorde med andre - blei du ikke invitert
til festene i Åsen, var det ute med deg. Bertines og Cecilies
gjestelister var utspekulerte studier i inklusjon og eksklusjon. og jeg
avskydde dem begge to dypt og inderlig. Anja inviterte alltid alle, men
det var bare fordi de hadde så stort hus og faren insistrerte, sa hun.
Jeg avskydde henne og!
Men så var det dette med Anja som jeg aldri blei helt klok på -
noen ganger var hun helt annerledes, noen ganger var hun bare den jenta
som viste faren min at hun ikke hadde diamanter under skoa. Det høres
sikkert teit ut, men det var et eller annet med blikket hennes. Første
gang jeg så det var da en eller annen tosk hadde idiotkjørt på
motorskkel i gågata en fredagskveld. Han havna i ei lyktestolpe og datt
bevisstløs i bakken mens blodet spruta. Bertine og Cecilie stod ved
siden av og hylte med henda foran ansiktet, men jeg så en grå skygge
løpe ut i gata og bøye seg over stakkar'n. Jeg kunne litt førstehjelp
fra speider'n (med ei mor som var lærer og en far som var ingeniør,
hadde du ikke mye håp om å unngå speider'n i de dager), og syntes jeg
for skam skyld fikk hjelpe til. Det var Anja som satt der bøyd over
fyren, og jeg behøvde ikke gjøre annet enn å følge hennes instruksjoner
- blodet rant og fyren skreik som en stukken gris da han våkna opp
igjen, men Anja hadde full kontroll. Heldigvis kom ambulansen etter noen
minutter, og vi kunne reise oss opp å overlate stakkar'n til personalet.
Anja hadde på seg en utrolig bertekjole full av stas og fjas, og nå var
alt overspruta av blod. "Du har fått ødelagt kjolen din," sa jeg, og det
var da hun ga meg dette blikket - rett frem og helt åpent, som hun så
etter noe og samtidig sa noe sjøl. Det kan ikke ha vart mer enn noen
tiendelers sekund, men det virka som en evighet, Så trakk hun blikket
til seg og sa med bertestemmen sin: "Pappa betaler!" Hun reiste seg opp,
snudde seg og gikk bort på de latterlige, høyhæla skoa sine - og jeg er
sikker på at hun svingte litt ekstra på rumpa for min skyld. Jeg hata
henne - men kunne ikke glemme det blikket.
Den andre gangen jeg møtte blikket var mindre dramatisk. Jeg
pleide å komme ganske tidlig på skolen, og det var som regel noen der
som ville ha hjelp med mattestykker, tysk grammatikk eller ett eller
annet. En dag jeg forklarte et mattestykke til Guro (Gud bevare Guro,
hun var fra Åsen, men burde vært fra Dumpa - hun var real, rett fram og
ikke jålete på et punkt) stod Anja og så på: "Du, jeg gjorde det litt
annerledes," sa hun, "kan du ikke se om det er riktig det jeg gjorde,
også?" Jeg kikka på det og oppdaga fort at det ikke bare var riktig, men
både smartere og raskere enn det jeg hadde gjort. Jeg sa det til henne,
og fortsatte å forklare oppgaven til andre. Plutselig oppdaga Anja at
jeg brukte hennes metode: "Men, du forklarer det jo sånn som jeg har
gjort det?" sa hun, "Selvfølgelig," sa jeg, "det er jo både raskest og
smartest." - " Men det var jo min..." sa hun og stoppa plutselig opp.
Jeg så opp på henne, og hun satte dette underlige blikket i meg igjen -
fatter'n hadde sikkert visst hva det betydde, men jeg skjønte ikke
bæret. Akkurat da kom Bertine og Cecilie inn døra, og Anja forsvant
sammen med dem inn i Berte-land.
Den tredje gangen jeg så blikket hennes, så jeg det egentlig ikke
i det hele tatt fordi jeg stod bak henne, men jeg følte bare at det
måtte være der. Hun og noen andre stod å kikka i et blad da jeg kom inn
i klasserommet. De vinka på meg for at jeg skulle komme å se. Jeg stilte
meg bak Anja og kikka over skuldra hennes. Plutselig måtte hun ha rørt
seg litte grann for kroppene våre kom inntil hverandre - rumpa og låret
hennes hvilte mot hofta og låret mitt. Jeg regna med at hun skulle
trekke kroppen til seg med det samme, men hun blei stående. Jeg tenkte
jeg måtte trekke kroppen til meg, men jeg blei stående. Så stod vi der
og kikka i bladet. Jeg veit ikke hvorfor det var så lada, det eneste jeg
husker er at det gikk ild opp og ned i låret mitt, og når jeg tenker
tilbake på det, har jeg en fjollete forestilling om at ilden svei hull i
buksene våre så vi stod der hud mot hud. Læreren kom, og vi gikk og
satte oss, men jeg fikk ikke fulgt med så mye den dagen. Og den kvelden
- hvor mye kan man egentlig avsky og begjære et menneske på samme tid?
Skal jeg være helt ærlig, så hadde jeg vel slutta å avsky henne,
men det var selvfølgelig da det skjedde. Jeg var dratt til nabobyen med
søstra mi for å se etter et smykke hun hadde tenkt å gi bestevenninna si
i bursdagspresang. Det er jo ikke noe særlig stas for en gutt på atten å
bli med lillesøstra si i ei smykkesjappe, men det var ikke så gæern't
likevel for søstra mi er noe helt spesielt- gir du henne lillefingeren
din, så gir hun deg hele handa si tilbake. Da vi stod der inne og kikka
på smykker, buste det tre divaer inn i butikken. "Å, det er DEM!" sa
søstra mi, men de tok heldigvis ikke notis av oss. Det var da søstra mi
stod å skulle betale at jeg la merke til det: mens ekspeditøren var
opptatt av oss, lot de tre hvert sitt smykke gli ned i en åpen bag. De
lo, svinsa på rumpa og satte kursen ut av butikken. Plutselig fikk Anja
øye på meg. Hun må ha skjønt på uttrykket mitt at jeg hadde sett alt,
for hun ble plutselig rød og sendte meg et blikk - et underlig
sårt og skamfullt blikk, helt forskjellig fra de andre jeg hadde fått.
Jeg blei nesten kvalm av det jeg hadde sett - tre av byens rikeste
jenter som rappa billige smykker i en innvandrerbutikk. "Kanskje vi skal
ta en is," sa søstra mi som var ferdig med å betale, men jeg hadde ikke
lyst.
Den helgen hadde jeg gleda meg til å være aleine hjemme. Søstra mi
skulle overnatte hos bestevenninna si etter bursdagsselskapet, og
fatter'n og mutter'n skulle på seminar med Verftet. Akkurat da de gjorde
seg i stand til å gå, ringte det på døra. Siden de andre var så opptatt
med å gjøre seg klar, var det jeg som åpna. Jeg trudde jeg skulle dette
baklengs da jeg så det var Anja; ikke trudde jeg hun visste hvor jeg
bodde, og hun så helt annerledes ut enn hun pleide - hun hadde på seg
utvaska jeans, en ensfarga rød overdel og en liten sekk over den ene
skuldra, og hun må ha tatt av seg all sminka også. Jeg har visst en
baklengs smak i damer, for jeg hadde aldri før sett at hun var så jævla
vakker; uten sparkel og murpuss virka ansiktet hennes plutselig åpent,
levende - og nesten litt sårbart.
"Kan jeg få snakke med deg?" sa hun. Jeg kunne jo ikke godt si
nei, så jeg gikk til side og slapp henne inn. I gangen møtte hun
fatter'n: "Nei, så hyggelig å se deg," sa han, omtrent som hun vanka hos
oss tre ganger i uka. Så tok han en kikk på klærne hennes og skoa -
skikkelig utesko med tjukke gummisåler. "No diamonds?" sa han. "Only the
walking blues," sa hun med et kjapp smil. Hun kippa av seg skoa, og jeg
gikk foran henne inn på rommet mitt.
Jeg måtte bare spørre: "Hva er det med deg og faren min?" Hun sa
lavt: "Han ser meg som jeg egentlig er." - "Som en tjuv, mener du?" -
"Jeg vet du så oss i dag, og jeg vet det vi gjorde var dumt!" - "Det var
ikke bare dumt, det var motbydelig!" - "Men det er jo det vil snakke med
deg om. Du må hjelpe meg - jeg kommer ikke ut av denne møkka alene!" -
"Jeg! Ser jeg ut som en jævla psykolog?" - "Nei, men du ser ut som en
jævla venn!" Jeg holdt på å velte bakover - minst én av oss måtte ha ei
alvorlige brist i virkelighetsoppfatninga. "Venn?!" sa jeg.
Hun så nesten litt overbærende på meg: "Jeg vet du tror du er
drittsekk, men det er det ingen andre som tror! Jeg trenger en venn som
tenker selv og blåser i andre." - "Så jeg skal joine gjengen til den nye
Robin Hood - stjæle fra de fattige og gi til de rike?" - "Men det er jo
ikke sånn jeg er, egentlig!" - "Hvis du så jævlig gjerne vil bli sett
slik du egentlig er, hvorfor oppfører du deg ikke bare sånn som du
egentlig er?" - "Det er jo det du skal hjelpe meg med!" - "Men jeg liker
deg jo ikke engang!" Det gikk et grøss gjennom henne: "Ikke i det hele
tatt?" Det var for ille, så jeg måtte trøste henne ei smule: "Jeg trodde
kanskje jeg begynte å like deg litt før det i dag." - "Jeg skjønner det!
Men jeg har vært tilbake og betalt for smykket og kjøpt ett til som var
dobbelt så dyrt!" - "For en tiendel av ukelønna?" - "Men hva skal jeg
gjøre da? Melde meg selv til politiet." - "Jeg tro'kke de vil brydd seg
om det engang!" - "De ville nok ha ringt foreldrene mine som
vanlig." - "Som vanlig?" - "Vi er blitt tatt noen ganger." Jeg bare
stirra på henne: "Du og Bertine og Cecilie?" Hun nikka: "Det er nesten
bedre når vi blir tatt for da slipper jeg å slite så mye med
samvittigheten etterpå." - "Å?" sa jeg. "Når jeg har fått ris, føler jeg
meg liksom litt tilgitt!" Jeg må ha sett passe teit ut - jeg satt bare å
stirra på henne.
"Får du ris?" sa jeg omsider. "Ja," sa hun, og nå rødma hun
plutselig. "Men det er jo forbudt," sa jeg,"det er mishandling, det
er...." - "Det kan være mishandling," sa hun,"men det jeg har fått er
bare inderlig fortjent straff for ting jeg vet er jævlig galt." - "Men,"
sa jeg, men oppga min moralske indignasjon da jeg følte opphisselsen
stige - jeg så for meg Anja som fikk ris med rumpa bar. "Får Bertine og
Cecilie også?" spurte jeg. "De divaene?" sa Anja, "ja det kan du tro!"
Det blei stille - jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.
"Liker du meg bedre nå?" spurte Anja plutselig. Jeg gjorde vel
det, men faen om jeg ville innrømme det for meg sjøl! Faktisk var jeg
jævlig forvirra - det var som om hun plutselig var blitt en annen person
bare på grunn av at noen gjorde noe med henne som jeg hata. "Ville du ha
tilgitt meg om jeg hadde fått ris for det jeg gjorde i dag?" fortsatte
hun. "Det er ikke min jobb å tilgi deg for det! Det er ikke meg du
gjorde noe gæern't mot!" - "Kanskje tilgi er galt ord. Jeg mener heller:
Hadde du vært villig til å se på meg med andre øyne? Hadde du vært
villig til å se på meg som noe annet enn en bortskjemt overklassejente
som stjeler av faenskap og kjedsomhet? Hadde du vært villig til å se på
meg som en person som prøver å gjøre sitt beste, men som gjør feil og er
villig til å ta konsekvensene av det?" - "Men hvorfor er det så viktig
at akkurat jeg gjør det?" Hun så på meg som om jeg var verdens største
idiot: "Fordi jeg liker deg vel - og fordi jeg vil at du skal like meg!
Jeg hater meg selv minst like mye som du gjør når jeg gjør sånne ting
som i dag! Jeg vil ikke at sånne som du skal hate meg!" Hun tok en liten
pause, og så spurte hun igjen: "Liker du meg litt bedre nå?" - "Jeg
liker deg litt når du er sånn som nå, men jeg liker deg ikke sånn som du
pleier å være, og jeg avskyr det sånn du var tidligere i dag!"
Hun tenkte seg om et øyeblikk, reiste seg opp, gikk ut midt på
golvet og snudde seg mot meg: "Jeg vil ha ris. Jeg vil ha ris for det
jeg gjorde i dag." Hun bøyde seg ned, åpnet den lille sekken hun hadde
med og tok ut noe som hun ga til meg. Jeg stirra ned på en slitt
hårbørste i tre. "Men, men - JEG skal ikke gi deg ris," sa jeg, "det er
ikke meg du har gjort noe mot!" - "Men det er du som nekter å se på meg
på en annen måte, det er du som insisterer på bare å se det som er galt!
Når du har gitt meg ris, kan du ikke sitte der oppe på den høye hesten
din lenger!" - "Hvorfor ikke?" sa jeg. "Fordi det er galt å gi folk
ris," sa hun,"uansett hvor mye de fortjener det!" Hun løsna beltet og
begynte å kneppe opp de øverste knappene i buksa. "Men jeg har ikke lyst
til å gi deg ris," sa jeg. "Tøys," sa hun,"du har hatt lyst til å gi meg
en skikkelig omgang i ti år snart! Tror du ikke jeg kan lese blikket
ditt, eller?" Hun var iferd med å dra buksene ned på låra. "Sett
deg midt på sengen," sa hun og pekte. "Jeg skal ha ris på blanke baken
over fanget ditt." Jeg merka at noe var iferd med å skje nedi buksa, men
torde ikke kikke ned for å se hvor synlig kulen var. Hun nølte et lite
øyeblikk, men så tok hun tak i trusene og dro dem også ned på låra. "Det
er ikke sikkert det er siste gang du ser meg naken," sa hun og plasserte
seg over fanget mitt.
Der satt jeg med ei hvit jenterumpe over fanget. Jeg var så kåt at
jeg nesten skøyt hele ladninga rett i buksa, og samtidig virvla hjernen
rundt som ei sirkelsag. Hva skulle jeg gjøre? Hvis jeg ikke ga henne
ris, hadde hun nedverdiga seg til ingen nytte, og jeg visste hun aldri
ville se på meg igjen. Hun hadde ofra ei brikke som jeg bare måtte ta
hvis jeg ikke ville tape hele partiet. Men jeg var jo ikke en sånn type
som slo jenter! Ikke engang en sånn type som ga dem velfortjent ris for
å gjøre ting de visste var gæern't? Jeg kikka ned på rumpa hennes igjen,
Det var vanskelig å tenke seg noe mer nakent og ubeskytta. Det var
vanskelig å tenke seg en større tillit enn den hun viste meg ved å legge
seg slik.
Jeg løfta børsta, nølte enda et tiendels sekund - og så lot jeg
den lande med et lite smell på den ene rumpeballen hennes. Hun kvakk
til, slapp ut et lite klynk, men blei liggende på plass. Jeg løfta
børsta igjen og lot den smelle litt hardere mot den andre rumpeballen.
Det var en sånn underlige følelse inni meg, ei blanding av kåtskap,
ømhet og harme - harme over ti års tåpelig oppførsel. "Du fortjener en
skikkelig omgang," sa jeg, "og det skal du få!" - "Jeg vet det," svarte
hun inn i sengeteppet. "Atten år og ris på blanke baken!" sa jeg, "når
skal du lære?" Rumpa hennes begynte å få rød flekker og pusten hennes
gikk tyngre - hun spente hele kroppen etter hvert slag, men la seg pent
på plass til neste. "Rike jenter som stjeler fra fattige butikkeiere,
fortjener ris," sa jeg og ga henne noen rapp til "Tåpelige jenter som
ikke tør vise hvem de er, men som mobber og utstøter alle som tør,
fortjener ris!" Jeg slo hardere nå, og hun begynte å klynke høyt
for hvert slag. "Og tenk at du av alle kunne oppføre deg sånn! Du
skjønner at du fortjener ris?" Hun snøftet og nikket på hodet. "Hvis du
ikke oppfører deg skikkelig heretter, blir det ris på rumpa flere
ganger," sa jeg mens hårbørsta smalt mot rumpa hennes. "Nå skal du få
noen skikkelige rapp til slutt som du kan tenke på neste gang fristelsen
blir for stor!" Jeg ga henne tre skikkelig slag på hver side - hun hylte
ut for hvert av dem og etterpå lå hun bare slapt over fanget mitt og
gråt inn i sengeteppet.
Jeg var litt redd for at jeg var gått for langt - visst hadde hun
bedt om ris, men jeg var blitt rivd med på en måte jeg aldri kunne ha
forestilt meg. Hun lå enda litt og småsnufsa over fanget, men så snudde
hun hodet mot sida slik at munnen kom klar av sengeteppet: "Tusen takk,
det var akkurat en slik omgang jeg skulle ha! Skikkelig ris på blanke
messingen!" Hun lå litt til med rumpa i været, så reiste hun seg
langsomt opp. Buksa og trusa var falt ned på golvet - hun må ha sparka
og vridd seg mer enn jeg la merke til. Hun stod foran meg med henda på
rumpeballene og sa: "Det føles bedre nå - inni meg altså!" Så fikk hun
øye på speilet på veggen. "Jeg vil se," sa hun og vrei rumpa si mot
speilet. Den var rød over det hele, men midt på var det liksom et hvitt
slør oppå det røde - det kom sikkert til å bli blåmerker som ville vare
noen dager. "Diamonds on the soles of my shoes," sa hun inn i speilet
med et ørlite smil.
Så snudde hun seg mot meg: "Men nå MÅ du prøve
å se meg slik jeg virkelig er!" fortsatte hun. "Nå har du gitt meg ris,
så nå MÅ du bare gi meg en sjanse! Vi er venner nå, er vi ikke?" Jeg
nikka svakt. Så smilte hun ertende, tok tak i overdelen og dro den over
hodet i en rask bevegelse. "Sånn! Kanskje dette kan hjelpe deg til å se
meg slik jeg virkelig er!" Jeg bare stirra - det eneste hun hadde på var
to latterlige, små ankelsokker som fikk henne til å virke enda mer
naken. Hun kom langsomt mot meg der jeg satt på sengekanten, og jeg
kunne se at hun ennå hadde tårer i øyevippene. Hun satte seg forsiktig
ned på fanget mitt, bøyde seg framover og ga meg et kyss midt på munnen
- et uendelig mykt og forsiktig kyss helt ulikt de jeg var vant til fra
portrom og bakseter. "Du ville vel aldri utnytte en kvinnes nakenhet,
ville du?" sa hun.