Hun kunne ikke huske å ha sett moren så rasende noen gang. Hun sendte dem straks opp på hvert sitt rom for å roe seg ned, men Ingvild rakk å fortelle hvem som hadde begynt før hun var ute av stuen. Selv hadde hun bare stormet opp på rommet og kastet seg ned på sengen mens tusen fortumlede tanker føk gjennom hodet. Moren hadde kommet etter et par minutter; hun hadde roet seg litt, men var tydelig sint fortsatt: Hva hadde hun å si til sitt forsvar? Hun måtte jo bare innrømme at det var hun som hadde begynt slagsmålet, men skyndte seg å forklare hvorfor. Moren stirret på henne: "Gjorde Ingvild virkelig det! Jeg skal ta en prat med henne, for slikt burde hun skjønne at man ikke gjør. Men det gir deg ingen rett til å slå og klore på den måten! Reis deg opp!" Hun reiste seg opp, og moren satte seg ned på sengen der hun nettopp hadde sittet. "Knepp opp buksen!" Hun nølte et øyeblikk, og moren tok tak i bukselinning, dro henne til seg, kneppet raskt opp knappen og halte buksen ned over baken. "Over knærne!!" Hun nølte fortsatt litt, men ble dratt ned med et kraftig rykk. Moren trakk trusekanten ned til toppen av lårene så rumpa ble helt bar. "Hvis du synes det er så flaut å få ris, burde du kanskje oppføre deg slik at du slipper å få det!" sa moren. "Nå skal du i hvert fall få en skikkelig omgang på blanke messingen!"
Det første slaget landet med et smell og svien bredde seg utover den ene rumpeballen. Det for forvirrede tanker gjennom hodet hennes — hun tenkte på Ingvild som satt på rommet ved siden av og sikkert godtet seg over det som skjedde, og hun tenkte på Torgeir som sikkert ville le av at hun nå hadde greid å få ris en gang til. Det neste slaget landet på den andre rumpeballen, og hun slapp fra seg et klynk. "Det burde være unødvendig å gi en jente på sytten år ris til stadighet," hørte hun moren si "men du er visst ikke i stand til å lære! Nå kan du bare belage deg på en ordentlig omgang!" Moren riste hennes systematisk annenhver gang på hver rumpeball, men til tross for klynkingen og sparkingen, var hun tydeligvis ikke fornøyd med resultat. Plutselig stoppet moren risingen og pekte bort på kommoden. "Gå og hent hårbørsten din!" Hun gispet av skrekk, men torde ikke å gjøre noe annet enn å hente den. Det var vanskelig å bevege seg med den trange buksa rundt lårene, men hun ville ikke irritere moren ved å bruke tid på å ta den av.
Så fikk hun ris med sin egen hårbørste. Det sang i rumpeballene, og klynkene hennes gikk etter hvert over til skrik og hyl. Etter en stund orket hun ikke å stritte imot, hun lå bare slapt over morens fang med hodet ned mot gulvet og lot rumpa ta imot. Så var det slutt. Moren sa noen formanende ord, ga henne et par avsluttende dask med hånden og slapp henne løs. Hun reiste seg opp så moren kunne komme ut, stod et øyeblikk med en hånd på hver sviende rumpeball og la seg så på magen oppå sengeteppet og lot puten kvele snufsingen. Hun hørte at moren lukket døren etter seg, og lot tankene virvle avgårde.
Hun viste ikke riktig hvor lenge hun hadde ligget slik da hun plutselig hørte en lyd hun ikke kunne bestemme. Et øyblikk var hun redd for at noen skulle buse inn på rommet hennes og finne henne liggende på magen med den nyriste, nakne rumpa stkkende opp mellom genseren og den nedratte buksa, men kom på at det bare var moren og Ingvild som var hjemme, og de visste utmerket godt hvilken tilstand hun var i. Så skjønte hun at det hun hørte var moren som lukket seg inn på rommet til Ingvild. Vel, hun hadde jo lovet å snakke med søsteren om det som var skjedd, og forhåpentligvis fikk Ingvild nå streng beskjed om å holde munn både om det som var skjedd i dag og det som var skjedd tidligere.
En stund lå hun og hørte på mumlingen gjennom veggen — hun kunne høre at de snakket, men det var umulig å skjønne hva de sa. Plutselig hørte hun Ingvild si mye høyere enn før "Nei, mamma!" og så moren like høyt: "Å jo, du!" Stemmene ble mye lavere igjen og så kom plutselig et smell etterfulgt av et hyl. Kort tid etter kom et nytt smell og et nytt hyl. Det var ikke tvil — Ingvild fikk ris! Hun kjente at hun frydet seg, og selv om hun skammet seg litt, gjorde det ting så mye lettere for henne at Ingvild også fikk en omgang. Det ble en pause i smellene, og hun hørte Ingvild si "Nei, vær så snill!" Moren svarte ett eller annet med sint stemme, og så begynte smellene og hylene igjen, men denne gangen med en annen klang og større styrke. Det var ikke så vanskelig å gjette at det var Ingvilds tur til å få ris med hårbørsten. Til slutt døde smellene ut, og hun hørte bare hulkingen fra rommet ved siden av.
Hun hørte moren lukke seg ut av rommet til Ingvild, men ble overrasket da hennes egen dør straks etter gikk opp. "Nå har Ingvild fått ris," sa moren "og så håper jeg dere to kan holde fred i tiden fremover! Hun har fått streng beskjed om å holde munn med at du har fått ris både i dag og tidligere, og tilsvarende gjelder selvfølgelig deg! Dere har husarrest resten av dagen begge to, men aller først synes jeg du skal bli med inn til henne slik at dere kan be hverandre om tilgivelse." Hun reiste seg, dro opp buksen og fulgte etter moren inn på rommet til Ingvild. Søsteren lå akkurat som hun selv hadde ligget med hodet i puten og den bare rumpa i været. Hun grøsset da hun så hvor rød Ingvilds rumpe var og tenkte at hennes så vel likedan ut. Det virket plutselig så usolidarisk å stå der påkledd og se på den halvnakne søsteren, så hun dro sine egne bukser ned på lårene igjen. "Hei, Ingvild," sa hun "jeg har fått ris for det jeg gjorde mot deg, og det fortjente jeg virkelig. Kan du tilgi meg?" Søsteren bare nikket med hodet og sa noe uforståelig ned i puten. "Jeg er lei for at du også fikk ris, Ingvild, men jeg håper vi kan være gode venner igjen nå." Søsteren snøftet og nikket på nytt — det var visst ikke mulig å få noe mer fornuftig ut av henne. Det eneste hun selv kunne finne på å si, var "Natta, da!" og så gikk hun inn til seg selv.