Hun gikk ut på badet, pusset tennene og tok en hodepinetabelett før hun ruslet tilbake til sengen for å tenke litt grundigere gjennom saken. Det hadde begynt allerede mens de spiste. Hun hadde hatt denne Fredrik til bords, og det hadde slått henne med en gang de hilste at dette var en fyr hun måtte være forsiktig med — han hadde akkurat den litt rufsete, guttaktige sjarmen som hun var så svak for. De hadde snakket, og etter en stund hadde hun følt låret hans mot låret sitt. Riktignok var de mange, og det var trangt rundt bordet, men så trangt var det vel ikke? Hun skjønte på det ertende blikket hans at det var en invitasjon, og hun viste at hun burde trekke låret til seg, men litt moro kunne hun vel ha selv om Mats var på reise? Etter middagen var de havnet ved siden av hverandre i en tettpakket sofa, og hans små oppmerksomheter fortsatte. Hun merket at hun ble opphisset, at kroppen hennes ville noe mer, så hun bestemte seg for å ta en tur ut på toalettet for å komme unna. Hun måtte stå i kø, og da hun endelig slapp til, syntes hun kroppen hadde roet seg, men hun la merke til at trusene var helt fuktige, og at hun var glatt mellom lårene. Hun sminket og gredde seg, og bestemte seg for å finne noen av dem hun kjente fra før så hun hadde litt beskyttelse mot Fredrik og sine egne lyster. Da hun kom ut av toalettet stod han imidlertid rett utenfor og tok henne i hånden. Han var visst godt kjent i leiligheten, for plutselig var de inne på et soverom, og han stakk hendene ned i baklommene hennes og trakk henne inntil seg. Hun lurte et øyeblikk på hvordan han visste at hun var så svak for dette baklommetrikset, men så kjente hun leppene hans mot sine, og hun syntes ikke hun hadde rett til å nekte ham et kyss når hun først hadde blitt med inn på dette rommet. Det var et langt og interessant kyss, så hun prøvde ett til og deretter enda ett. Plutselig kjente hun at hendene hans tuklet med bukseknappen hennes, og hun visste at hun burde stoppe ham, men før hun fikk gjort noe, lettet trykket rundt livet, og han dro buksa nedover rumpa hennes. Hun husket ikke helt hva som skjedde deretter, mintes bare svakt at hun tråkket ut av buksene, at han la henne på ryggen tvers over sengen og at han trengte inn i henne. Hun husket at hun slo lårene rundt livet hans og holdt ham fast, så helt uskyldig kunne hun visst ikke ha vært, og hun husket også det fortrukne ansiktet hans da han kom inni henne. Etterpå hadde de sneket seg ut av rommet hver for seg og latt som ingenting resten av kvelden.
Hun var enig med seg selv — det hadde bare vært et tåpelig og tilfeldig sidesprang, og det var ingen grunn til at Mats skulle få greie på det. Og selv om hun ble varm og opphisset når hun tenkte tilbake det som hadde skjedd, betydde det ingen ting for hennes forhold til Mats. Når han kom tilbake på søndsg, ville alt være som før.
---
Hun hadde glemt én ting — Rebekka. Rebekka så ut som en fugl og oppførte seg som en fugl; hun så alt og kunne aldri holde nebbet igjen. Hun hadde vært på festen, og selvfølgelig hadde hun sett dem forsvinne inn på rommet og komme ut igjen. Og selvfølgelig måtte hun fortelle noen om det hun hadde sett. Én av dem hun snakket med, så det selvfølgelig som sin plikt å fortelle det til Mats, og så var bråket i gang.
Han kom hjem til henne sent på kvelden uten å ha meldt fra på forhånd, og heldigvis skjønte hun raskt at han visste alt slik at hun unngikk å vikle seg inn i pinlige løgnhistorier. Isteden la hun alle kortene på bordet og fortalte det som det var. Han ble blekere og blekere, og til slutt reiste han seg bare og sa: "Det er slutt!" og før hun rakk å si noe fornuftig, forsvant han ut og smelte døren igjen bak seg. Det første hun tenkte var at det var da unødvendig å bråke slik, og så strømmet følelsene på: Det aller viktigste forholdet i livet hennes var plutselig over, og det var bare hennes skyld! Hun skjønte med ett hvor mange håp og forventninger hun hadde hatt til Mats, og nå var alt sammen borte bare på grunn av hennes egen dumhet. Hun hadde lyst til å løpe etter ham, men litt stolthet hadde hun fortsatt.
----
Stoltheten varte i to dager, så måtte hun bare få fatt i ham.. Hun fant på en praktisk unnskyldning — at de begge hadde ting stående hos hverandre som de burde levere tilbake. Hun tilbød seg å komme hjem til ham, men han ville møtes et nøytralt sted, helst bare på et gatehjørne. Hun greide å overtale ham til å møtes på en kaffebar. Hun pakket de sakene hun fant, i en bag, men lot med vilje en bok og en dvd ligge igjen; det kunne være greit å ha noen kort på hånden til senere forhandlinger. Kafebaren hun hadde valgt, hadde en krok der man kunne sitte ganske alene utenfor hørevidde fra de andre bordene, og hun dro hjemmefra ekstra tidlig for å sikre seg plass der. Mens hun satt og ventet, oppdaget hun hvor mye hun savnet ham og hvor mye som stod på spill for henne — hun ville ha ham tilbake, men hva var den beste strategien? Skulle hun flørte, skulle hun legge seg flat ("ja, gjerne," tenkte hun med et knis da hun oppdaget dobbeltbetydningen) eller skulle hun være så vanlig som mulig? Hun greide aldri å bestemme seg før han kikket rundt hjørnet til kroken hennes: "Er det her du har gjemt deg?" sa han med et smil, men han virket mer irritert enn glad. Hun fikk overtalt ham til å ta en kaffe, og mens han var borte ved skranken for å betale, merket hun spenningen i magen. Han satte seg med kaffen, men dro raskt frem en ganske fullstappet plastpose: "Dette er hva jeg fant av dine saker," sa han. Hun kikket oppi og fikk nesten tårer i øynene da hun så den korte nattkjolen hun hadde pleid å bruke hos ham. Den vekket så mange minner! Hun rakte ham bagen hun hadde med, og så ble det stille en stund. Han tok en stor slurk av kaffen, og hun skjønte at hun måtte gjøre noe før han bare reiste seg og forsvant. "Du, Mats," sa hun, "jeg savner deg sånn. Kan du ikke glemme det hele, og så kan vi være sammen som før?" Han så på henne: "Jeg kunne ikke glemme det selv om jeg ville. Bildet av deg og den fyren gnager i hodet mitt dag og natt!" - "Jeg mente kanskje ikke 'glemme', jeg burde ha sagt 'tilgi'." - "Så det er sånn du synes det skal være: du gjør noe galt, jeg 'tilgir' deg, og så er alt iorden igjen?" Hun satt litt rådvill: "Men jeg sa til deg at jeg angrer, og det gjør jeg virkelig!" - "Men hvordan skal jeg kunne stole på deg, da? Hvordan skal jeg kunne tro på at du ikke gjør akkurat det samme neste gang du får en sjanse?" - "Fordi nå vet jeg hvordan det føles etterpå, hvor mye jeg savner deg og hvor mye jeg har å tape!" - "Og hvis du ikke var blitt oppdaget, hadde du følt akkurat det samme da?" Hun nølte et skjebnesvangert sekund, og han fortsatt: "Der ser du! Det er ikke selve utroskapen du angrer på, du angrer bare på at du ble oppdaget slik at du ikke kunne fortsette å nyte det beste av to verdener!" Hun ble irritert — ikke fordi det var urettferdig, men fordi det traff henne i et sårt punkt — og veste tilbake: "Typisk deg å være så jævlig barnslig! Du er ikke moden nok til å skjønne at folk kan gjøre et feiltrinn uten at det ligger noe dypere i det, og altfor usikker til å stole på hva de selv sier!" Hun så han ble sint, hele ansiktet bleknet og det rykket i munnviken. Han satte kaffekoppen hardt i bordet og reiste seg for å gå: "Jeg vet ikke hvem som er mest umoden her! Det er i hvert fall ikke jeg som oppfører meg som en uskikkelig og furten jenteunge som burde hatt ris på blanke messingen!" Han snudde seg og var borte.
Hun satte igjen og følte at hun burde være sjokkert: "Ris på blanke messingen?" Var Mats en voldsmann? Han hadde alltid vært så snill og omtenksom, og nå fremstod han plutselig som rene konemishandleren! Dess mer hun tenkte på saken, dess mer opphisset ble hun — takk og pris for at hun hadde sluppet ut av dette forholdet! Hun greide å holde seg forarget resten av dagen, men om natten drømte hun forvirret om Mats.
-----
Det gikk to dager, og hun tok seg i å se på mobilen hele tiden. Til slutt orket hun ikke mer og sendte en melding til Mats: "Må treffe deg" Han brukte to timer på å svare: "Hvorfor?" Hun visste ikke hvorfor, men siden hun tenkte det var lettere å finne på noe muntlig, prøvde hun å ringe. Han tok ikke telefonen. Til slutt sendte hun en ny melding: "Fordi jeg vil ha deg tilbake!" Han svarte ikke.
Hun trengte åpenbart en ny plan. Hvis de bare ikke hadde bodd i en stor by der det var umulig å treffe hverandre ved en tilfeldighet! Men kanskje hun kunne hjelpe tilfeldigheten litt? Mats hadde sine vaner, og med litt flaks kunne hun få til et "tilfeldig" møte på ettermiddagen når han var på vei hjem fra kontoret. Neste ettermiddag pyntet hun seg litt, men ikke påfallende og tok en tur i gatene der Mats pleide å spasere hjem. Hun traff ham hverken da eller den neste dagen, men den tredje dagen, rett før hun skulle til å gi opp, fikk hun øye på ham litt lenger opp i gaten. Hun fikk manøvrert seg i posisjon slik at han nesten gikk rett inni henne. "Hei!" sa hun, tilsynelatende overrasket. Han hadde åpenbart ikke sett henne og ble så fortumlet at hun fikk et lite overtak. "Hvorfor svarer du ikke på meldingene mine?" spurte hun. Han nølte litt før han sa avvisende: "Fordi vi ikke har noe å snakke om." - "Nei, for du er jo sånn skikkelig manne-mann som liker bedre å slå enn å snakke!" Hun så at han ble sint: "Jeg har aldri rørt deg, og det vet du godt!" - "Rørt meg har du vel både her og der!" Han snudde og forsvant i retningen han var kommet fra.
På kvelden ringte hun for å be om unnskyldning. Hun hadde plutselig kommet på at han hadde en gammeldags hjemmetelefon der han ikke kunne se hvem som ringte, og nå tok han faktisk telefonen. Hun bad om unnskyldning, og denne gangen virket han mye vennligere stemt. Etter å ha snakket litt tok hun mot til seg og spurte om ikke han savnet henne litt også, og det svarte han faktisk ja på. De fortsatte å snakke en stund og til slutt sa hun: "Ta meg tilbake, Mats! Vær så snill, gi meg en sjanse til!" Han svarte ikke og hun fortsatte: "Kan vi ikke snakke sammen i hver fall! Er det greit at jeg kommer bort til deg i morgen ettermiddag." Han sa: "Jeg er trett og full og vil ikke love deg noe nå. Jeg sender deg en melding i morgen." Så la han på. Hun sov ikke mye den natten.
-----
Hun satt og ventet på meldingen hele formiddagen, men den kom først rett før lunsj. "Du kan komme til meg klokken 6, men ikke ha store forhåpninger." Vel, små forhåpninger var bedre enn ingen. Hun gikk tidlig fra jobben, tok en dusj og valgte helt alminnelige klær som hun visste han likte. Hun var så tidlig ute at hun måtte ta noen runder i strøket før hun ringte på. Plutselig slo det henne at hun fortsatt hadde nøklene hans i vesken, men dette var neppe tidspunktet å låse seg selv inn på!
Han lukket opp for henne og slapp henne inn. Det luktet mat, og på kjøkkenet stod det en pastarett og en åpnet vinflaske klar. Hun følte seg plutselig glad, men han smilte bare et litt trist smil, ristet på hodet og sa: "Husk at du ikke skulle ha noen forhåpninger!" De pratet om alt og ingenting mens de spiste — det var nesten som før, og hun oppdaget at hun hadde savnet dette dagligdagse selskapet like mye som sex'en og den store kjærligheten.
Han lagde kaffe og tok frem en liten dessert. Så satte han seg igjen og så på henne: "Jeg har tenkt på det du spurte om. Jeg savner deg fryktelig, og jeg er fortsatt glad i deg, men jeg vet ikke om jeg orker å gå inn i et nytt forhold til deg. Jeg er så redd for at det samme skal skje igjen." - "Ja, men jeg har jo lovet deg at det aldri skal hende!" - "Du hadde vel på sett og vis lovet det før også — f.eks. alle de gangene du sa at det bare var meg for deg?" - "Ja, men nå vet jeg hva det fører til, og du ser hvor mye jeg angrer!" - "Jeg vet egentlig ikke om jeg ser så mye anger, jeg tror faktisk jeg ser mer manipulasjon og smarte fremstøt. Jeg tror for eksempel ikke det er tilfeldig at du fortsatt har nøklene mine og et par andre ting jeg eier, og jeg tror heller ikke det er tilfeldig at jeg traff deg på gaten igår. Du har faktisk såret meg dypt, og det virker som du prøver å snike deg ut av det ved å være myk og imøtekommende. Når det ikke går, farer du opp som en villkatt og kommer med urimelige beskyldninger!" Hun følte at hun rødmet og håpet det ikke syntes: "Jeg er lei for det jeg sa om å slå — det var urettferdig!" - "Du verden," sa han "en innrømmelse!"
Hun tenkte seg om en stund: "Du har visst rett, jeg har prøvd å lure deg tilbake på forskjellig vis! Men det er sant at jeg angrer, det er sant at savner deg, og det er sant at mitt høyeste ønske i hele verden er at du skal ta meg tilbake! Det er sant, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bevise det!" Han kikket bort på henne med et skrått smil: "Det er kanskje mitt problem også — jeg vet ikke hvorfor jeg skal tro på deg. Men jeg har pønsket ut en liten test for deg, og består du den, er jeg villig til å tro at du mener der du sier. Og," la han til "jeg er villig til å begynne på nytt." Hjertet hennes slo tredobbelt: "Hva slags test da?" - "Testen består rett og slett i om du er villig til å risikere straff for det du har gjort." - "Straff?" - "Ikke bare fordi du har vært utro, men fordi du prøvde å skjule det du hadde gjort, og fordi du har prøvd å manipulere meg tilbake uten å angre!" Hun følte seg indignert — hadde ikke hun angret! — men så slo det henne plutselig at hun senest samme morgen hadde onanert med bildene av Fredrik i hodet. Riktignok hadde det vært mest for å hevne seg på Mats, men hun kunne kanskje ha angret litt mer systematisk! "Hvorfor straff?" sa hun. "Av to grunner," sa han. "For det første har du påført meg ganske mye smerte ved oppførselen din, og jeg er primitiv nok til å synes at du godt kan betale litt tilbake. Med den viktigste grunnen er at jeg ønsker et håndfast bevis for at du vil ha meg — at du er villig til å gjennomgå noe du ikke liker for å overbevise meg om at det er dette du virkelig vil! Jeg orker ikke lenger denne uforpliktende 'å ta meg tilbake'-holdningen din!" Hun svelget et par ganger og lot bemerkningen hans synke: "Hva slag straff da?" — "En omgang ris på blanke rumpa!" Hun stirret på ham og skrek tilbake: "Så du er sånn likevel — du er en sånn type som liker å slå kvinner!" Hun grep vesken sin og styrtet mot døren, mem han rakk akkurat å komme foran henne. Han stod med ryggen mot utgangsdøren og sperret veien: "Nei, jeg er ikke sånn som slår kvinner, men jeg synes ærlig og oppriktig at du fortjener ris. Dette er mitt ultimatum til deg: Kommer du hit og får ris før en uke er gått, gjennomtar vi forholdet. Hvis ikke er det slutt for godt!" Han gikk til side, åpnet døren for henne, og hun forsvant ut.
---
Hun var sint og forvirret, men etter som dagene gikk ble hun mindre sint og mer forvirret. Hun hadde så lyst til å få ham tilbake, og hun måtte jo innrømme at hun ikke hadde oppført seg helt bra, men å bli straffet for det! Visst fantes det straff fortsatt — forbrytere ble satt i fengsel og kjærester straffet hverandre med avvisning og krangling, men å skulle be om å få ris på rumpa som en uskikkelig liten jentunge! Hun hadde aldri fått ris og hadde bare vage forestillinger om hva det innebar, så hun søkte litt på nettet. Etter å ha funnet ut at 'ris' het 'spanking' på engelsk, fikk hun så mange treff at hun ble enda mer forvirret. Hun ble sittende å stirre på bildene på disse nettsidene. Noen av dem gjorde henne kvalm, og de mange seriene med skolejenter i uniform som ventet på spanskrøret, syntes hun bare var underlige. Men det var noen bilder der jenter lå over fanget til kjæresten, som tente noe i henne. Først og fremst var hun flau på deres vegne; det så så pinlig ut å ligge der med rumpa bar midt i synet på en fullt påkledd mann. Mange av jentene hadde røde flekker på rumpeballene som tydet på at de hadde fått skikkelig ris. Først trodde hun dette bare var sminke, men så fant hun filmklipp der de samme jentene fikk ris så det smalt. Hun følte en merkelig blanding av kåthet og skam — skam både på jentenes vegne og for sin egen del; tenk å sitte her å se på at vilt fremmede jenter fikk ris om og om igjen. Ris skulle hun hatt selv! Om natten drømte hun om omganger med ris etterfulgt av heftig elskov.
Til slutt fant hun en nettside som diskuterte ris på en seriøs måte. Hun sendte inne spørsmål om hva hun burde gjøre. De fleste rådet henne til ikke å la seg rise, og det var kanskje det som fikk henne til å bestemme seg: Hun kunne i hvert fall oppøke Mats før fristen var ute! Hun ringte til ham og avtalte et møte i hans leilighet neste kveld klokke åtte. Hun var glad for at han ikke spurte om noe som helst.
----
Dagen etter fikk hun gjort svært lite, det bare virvlet rare tanker rundt i hodet hennes. Hun brukte flere timer på å velge klær — skulle hun ta på en kjole, eller et forretningsmessig skjørt, eller kanskje bukser som hun ellers ville ha valgt? Hun endte opp med et par bukser som Mats engang hadde sagt kledde henne spesielt godt — de fremhevet rumpa hennes hadde han sagt. Hun visste ikke helt om det var et godt kriterium i dag, men så visste hun ikke helt hva hun gikk til heller. Forhåpentligvis trodde han ikke at hun hadde valgt ris bare fordi hun møtte opp!
Denne gangen var hun litt sent ute, og selv om hun skyndte seg, var hun først fremme kvart over åtte. Mats virket fornøyd da han lukket opp og sa: "Så du kom likevel?" I motsetning til forrige gang gikk det tregt å få samtalen igang, det var som de begge to satt og ventet på noe. Hun skjønte at hun ikke kom til å få noe gratis, og at hun måtte ta beslutningen alene. Hun så Mats, og hun så på leiligheten hun kjente så godt. Bak døren i hjørnet var soveværelset der hun hadde ligget i armene hans så mange ganger. Hun kremtet, slo øynene ned og sa: "Det er greit at du riser meg. Jeg fortjener det visst!" Hun kjente at hun rødmet — tenk at dette kunne være så forferdelig vanskelig å si. Mats virket glad, men var fortsatt alvorlig: "Det er ditt valg, men hvis du virkelig vil, kan du bli med ut på kjøkkenet. Der er det minste sjansen for at naboene hører noe." Hun grøsset ved tanken, men fulgte med ham ut på kjøkkenet. Han trakk en stol ut fra bordet, plasserte den midt på gulvet og satte seg på den. "Knepp opp buksene og dra dem ned på lårene!" sa han. Det var fryktelig pinlig, men det var ikke så mye annet å gjøre. Han pekte på låret sitt: "Over her!" Hun bøyde seg fremover og la seg over låret. Hodet rakk nesten ned til gulvet og rumpa stakk rett opp i været. På den andre siden av stolen, bak stolbena, så hun beina sine med buksa i en krøll rundt leggen. Hun hadde tatt på seg sin minste stringtruse i håp om å få beholde den på, men plutselig kjente hun Mats ta tak og dra den samme vei som buksa. Det var forferdelig ydmykende å ligge slik — selv om hun visste at Mads ikke så noe annet enn det han hadde sett mange ganger før, skammet hun seg over å ha fått seg selv i denne stillingen, og hun gruet seg til slagene mot rumpa. Det ble ikke bedre av at Mats holdt en lang skjennepreken for henne om hva hun hadde gjort og hva hun hadde fortjent.
Plutselig smalt det første slaget mot rumpa. Hun slapp ut et lite klynk og følte en sviende varme bre seg i den ene rumpeballen. Så smalt det igjen på den andre rumpeballen. Han riste henne langsomt, og hun var forundret over hvor mange forvirrede tanker og følelser hun rakk å ha før det neste slaget landet og visket dem ut. Etterhvert sved det mer og mer, og tårene piplet frem i øyekroken hennes; hun var ikke sikker på om han riste henne hardere eller om det bare var rumpa som ble mer ømskinnet. Hun prøvde å beskytte seg med den ene hånden, men Mats grep fatt i håndleddet hennes og bendte armen bak på ryggen slik at hun lå i en skruestikket over kneet hans.. Hånden hans smalt mot rumpa hennes igjen og igjen, og det nyttet ikke hvordan hun enn prøvde å vri seg unna. Til slutt greide hun ikke å holde tårene tilbake i øyenkroken, men merket at de rant nedover kinnet.
Han stoppet et øyeblikk og lurte på om hun angret og om hun fortjente det hun fikk. Hun svarte et snøftende ja på begge spørsmålene. Svien i rumpa ga seg litt, men det betydde bare at hun fikk overskudd til å skamme seg enda mer over situasjon — hun lå over knærne til Mats med rumpa i været som en liten, uskikkelig jenteunge, og hun visste hun kom til å få mer ris om et øyeblikk. Så smalt det igjen. Han riste henne hardere og raskere nå, og hun ga blaffen i naboene og tutet høyt. Til slutt sa han: "Jeg tror du har fått nok nå!" Hun lot hodet synke helt ned på gulvet og gråt.
Etter en liten stund hjalp han henne på beina. Hun ble stående foran ham med buksa rundt knærne og hendene på rumpeballene. Tårene rant og hun snufset fortsatt. Så sa hun: "Er vi sammen nå, akkurat som før?" Han nikket: "Akkurat som før!" Han reiste seg opp og strøk henne over håret. Så kysset han henne forsiktig og ble overrumplet av de hete leppene som møtte hans. "Kan jeg få ligge tett inntil deg i sengen, helt naken," spurte hun stille. Han nikket igjen. "Og etterpå — kan du ta meg så forsiktig du bare kan?" Han nikket nok en gang. Hun smilte gjennom tårene og sa: "Og til slutt — kan du ta meg akkurat slik som du vil da?"
-----
Dagen etter sendte hun en melding til nettforumet: "Jeg fikk ris!"