Tålmodighetens ende

All tålmodighet tar slutt. Selv min.

Til å begynne med syntes jeg det bare var morsomt at hun alltid skulle opponere, at hun alltid hadde noe å si, at hun alltid måtte sørge for å få rett. Jeg er ikke av de mest kranglete, og jeg har ikke spesielt behov for å få viljen min i tide og utide, så det kostet meg ikke så mye å la henne få det som hun ville de fleste gangene. Det tok en stund før jeg la merke til at hun innimellom nesten virket litt skuffet over at jeg ga meg så fort.

Selvfølgelig tok jeg feil. Det kunne ikke være sånn at hun først slåss som en villkatt for å få viljen sin, og så slapp ut et lite sukk av skuffelse når hun fikk den. Så jeg slo det fra meg; det gjorde jo ikke så mye fra eller til - det var snart et lite smil rundt munnen hennes igjen uansett.

Hvetebrødsdagene tok slutt - er det ikke det det heter? Vi var travle hver for oss, med jobb og venner og alt som hører med. Selvfølgelig hadde vi også stunder med bare oss to - vi prøvde å sikre oss en romantisk restaurantkveld alene nå og da, eller en og annen lang, søvnig søndagsformiddag med nybakt brød og vellaget kaffe. Jeg må innrømme at våre felles venner i stor grad var hennes, men hva gjorde vel det? Til tross for alle mine bekjentskaper har jeg egentlig alltid vært en ensom ulv, og hennes venner var mer enn gode nok for meg.

Noen uker arbeidet hun natt. Vi var alltid litt i utakt de ukene - slitne og opplagte hver vår gang. Mangelen på søvn ga henne en skarphet som ellers ikke var der, og noen ganger kunne jeg ikke la være å svare med samme mynt. Som regel trakk hun seg fra krangelen med et rart drag i øynene, men av og til flammet hun skikkelig opp, og jeg fant det best å bakke ut. En sjelden gang ble det et ordentlig oppgjør med hyl og skrik og slamrende dører. En gang gikk hun løs på meg med nevene, og jeg måtte holde henne fast og gi henne en skikkelig klask bak for at hun skulle slutte.

Etterpå var hun mykere enn noen gang. Hun ville ligge på armen og helst så tett inntil som overhodet mulig. Jeg strøk henne over håret og kroppen, og selvfølgelig endte det med sex, men jeg tror ikke det egentlig var meningen - det var nærheten og trøsten hun var på jakt etter.

Det kom i perioder. I uker kunne hun være verdens blideste og snilleste, og så virket det som et eller annet tok tak i henne - som om hun plutselig måtte utfordre alt og alle. "Er du yppen igjen, nå?" spurte jeg, og som regel gjorde det henne flau og forlegen, men av og til fikk det henne til å bruse opp. Noen ganger var hun bare leken - hun ertet, kilte og fant opp små practical jokes som alltid gikk utover meg. Når jeg ville sove, var hun over meg på alle kanter, kløp meg med tærne, bet meg i fingeren, satte seg skrevs over dyna og spurte om jeg ga meg. Jeg vippet henne av, rullet meg oppå henne, strakk armene hennes over hodet og presset håndleddene mot lakenet.

"Gir du deg?" spurte jeg.

"Aldri i livet!" smilte hun og prøvde å vippe meg av. Jeg lo:

"Det går ikke, jeg veier dobbelt så mye som deg."

"Det skal gå!" freste hun og spente magemusklene til hun var knallrød i ansiktet. Hun hadde fått den ene foten fri og prøvde å klype meg i leggen.

"Skal du være snill?"

"Aldri i verden - og dessuten er jeg snill!"

"Du er ikke snill på en flekk!"

"Det er jeg det!"

"Så du lar meg få sove da?"

"Jeg har da aldri hindret deg i å sove!"

"Løgner!"

"Slipp meg løs!"

Jeg så på furteleppen som plutselig hadde dukket opp.

"Men da oppfører du deg!"

Hun nikket med et lite smil. Jeg slapp taket og rullet av henne, dro dynen over meg og krøllet meg sammen. Et øyeblikk etter var tærne hennes der igjen, på jakt etter et sted de kunne få tak.

"Hold opp!" Plutselig fant hun et sted bak på låret, rett over knehasen og kløp til. "Gi deg!" Hun bare lo.

Jeg rullet meg over på den andre siden: "Nå gir du deg!" sa jeg så strengt jeg kunne.

"Hvorfor det?" lo hun.

"Fordi jeg skal sove!"

"Men jeg skal leke!"

"Hvis ikke du oppfører deg, vet du hva som skjer!" Jeg kunne kjenne foten hennes gli oppover lårene på vei mot lysken.

"Hva da?"

"Ris på blanke messingen!"

"Ha, du tør ikke!" Jeg greide å vri meg unna akkurat i det tærne hennes kløp til rundt pungen. På et eller annet vis fikk jeg tak i håndleddet hennes og holdt henne fast mens jeg skjøv meg opp i sittende stilling med beina. Jeg dro henne fremover så hun havnet tvers over fanget mitt med rumpa i været.

"Skal du være snill nå?"

"Jeg er snill!"

Jeg tok tak i sømmen på nattkjolen og dro den opp over hoftene. Rumpa hennes lyste hvitt i halvmørket.

"Skal du oppføre deg!"

"Jeg oppfører meg bestandig! Det er du som er en bølle!"

Jeg la venstre hånd på korsryggen hennes og løftet høyre. Jeg kunne merke at kroppen hennes strammet til. Så ga jeg henne ris.

Det var aldri mye. Bare en fire-fem klaps før jeg spurte om hun hadde fått nok, og så en fire-fem til etter at hun hadde sagt nei. Som sovemiddel var det absolutt ubrukelig, for jeg har aldri sett henne så umettelig som hun var etter å ha fått noen klaps på stumpen. Hvis en mann kan bli tatt, hardt og rått, ble jeg det da.

Etter slike scener var hun alltid uvanlig myk, tilbakeholden og kjærlig noen dager, før hun kom tilbake enda verre enn tidligere. Jeg burde vel ha skjønt noe, men slikt var ikke i mine tanker.

********

Noe av det verste jeg visste, var når hun gjorde det stikk motsatte av det vi var blitt enige om - eller som jeg trodde vi var blitt enige om. En dag jeg kom hjem, stod det en ny sofagruppe i stuen. Den var fin, det var ikke det, men vi var blitt enige om at den var altfor dyr for oss. I tillegg passet den ikke inn i det hele tatt, og vi var nødt til å male om vegger og lister og skaffe oss nye gardiner. Jeg visste godt hvem som måtte stå for malingen, og jeg hadde hverken tid eller lyst.

Det var jeg som burde blitt sint, men jeg orket ikke. Jeg kom rett fra et to dagers møte i Stavanger, og ting hadde ikke gått som de burde selv om vi holdt på til langt på natt. Hun må ha sett kjeven min falle ned på brystkassen, og hun benyttet anledningen til å gyve løs på meg først.

"Hadde det vært opptil deg, hadde det aldri blitt noe nytt her i huset!"

"Men vi har ikke råd!"

"Det har vi vel! Det er bare å spare på noen annet." Det betydde vanligvis at jeg måtte spare på noe annet.

"Men vi var enige om ikke å kjøpe det nå!"

"Puuuh, du ja! Men jeg dro tilbake og fikk et kjempetilbud."

"Hvor mye da?"

"Fem hundre!"

"Fem hundre på et møblement til femogtjue tusen! Vet du hvor mange prosent det er?"

"Penger spart er penger tjent, pleier du å si."

"Vi tjener ikke penger på å kjøpe noe vi ikke trenger. Og spesielt ikke når vi må male om hele stuen!"

Hun så seg om: "Ja, vi burde få det litt lysere. Jeg kjøpte litt maling også så du kan ..."

"Jeg! Er det jeg som skal male?"

"Dette hadde vært fint om du kunne gjøre det i helgen for jeg får jentegjengen på besøk til onsdag."

Jeg fant en stol og satte meg ned. Hodepinen fra Stavanger hadde lettet på flyet, men nå var den på vei tilbake.

"Har du glemt at jeg skal jobbe til helgen? Vi skylder fortsatt penger på hagemøblementet du kjøpte i sommer."

"Som vi kjøpte!"

"Nei, som du kjøpte - og det vet du inderlig godt!" Hun rødmet ved tanken på en av våre heftigste krangler. Enda godt det var litt skam i henne.

"Men det hadde vært fint om du rakk det! Det passer ikke til de mørke veggene i det hele tatt."

Jeg bare ristet på hodet så forsiktig jeg kunne. Det virket som det lå noe og skranglet der inne.

"Du gjør aldri som jeg sier!" bruste hun opp. Det var da det brast for meg - det var som om vårflommen kom og tok med seg alt jeg hadde av tålmodighet og overbærenhet. Jeg reiste meg:

"Hvem er det som ikke gjør som andre sier?" Hun så forbløffet opp på meg, men kunne ikke la være å komme med et siste utfall.

"Du vel!" sa hun og stirret meg rett inn i øynene. Jeg bøyde meg ned, grep tak rundt lårene hennes og løftet henne opp over den ene skulderen.

"Slipp meg!" skrek hun og hamret meg i ryggen. Jeg tok sikte på trappen mot annen etasje. "Slipp meg! Hva skal du?"

"Gi deg noe du burde hatt for lenge siden!" sa jeg mens jeg prøvde å holde balansen opp trappen. Hun sprellet og sparket, men roet seg litt da jeg greide å gi henne et kraftig rapp over baken med den frie hånden.

Jeg kom meg opp trappen og satte kursen for soverommet. Hun gjorde et siste sprell mens jeg grep etter dørklinken, men jeg greide å holde henne på plass til jeg hadde fått åpnet døren og kunne la henne skli ned på soveromsgulvet. Hun stirret på meg med et vilt blikk og skrek "Slipp meg løs!" til tross for at jeg hadde sluppet taket allerede.

"Av med buksa," sa jeg så rolig og bestemt jeg kunne. Hun så på meg med et blikk fullt av vantro. "Av med buksa!" gjentok jeg.

"Du mener ikke ..." begynte hun med en stemme som var like full av vantro som blikket.

"Det er akkurat det jeg mener! Denne gangen har du gått for langt, og nå skal du få det du burde hatt for lenge siden!"

"Hæh! Hva da?"

"Det vet du inderlig godt!" Hun rødmet og slo blikket ned, men ga seg ikke likevel:

"Aner ikke hva du snakker om ..."

"Ris på blanke baken. Skikkelig ris!"

Til min store overraskelse protesterte hun ikke - stod bare og rugget knærne frem og tilbake mens hun stirret i gulvet. Jeg strakte hendene frem og kneppet opp bukseknappen hennes. Hun gjorde ikke motstand, og jeg innbilte meg at hun til og med skjøv magen ørlite grann mot meg. Jeg dro ned glidelåsen og halte buksen halvveis ned på lårene. Så satte jeg meg på sengekanten og dro henne etter meg over fanget. Hun klynket lett da jeg dro trusen over rumpa og ned til buksene.

Det er ikke lett å være streng når du stirrer ned på en myk, naken, forsvarsløs jenterumpe, men jeg gjorde så godt jeg kunne:

"Nå har jeg holdt ut med nykkene dine i flere år, men denne gangen gikk du over streken!"

Hun begravde ansiktet i dynen, men jeg syntes jeg så et lite nikk.

"Heretter blir det ris på blanke messingen når du ikke oppfører deg!"

Et lite klynk - og et lite nikk. Jeg løftet hånden:

"Og første omgang kommer nå!" Jeg lot hånden suse ned mot rumpa. Det smalt så det ga gjenlyd i veggene, og jeg så kroppen hennes trekke seg sammen. Jeg ventet til den hadde seget tilbake i stilling før jeg ga henne slag nummer to. Hun pustet tungt. Jeg skrudde opp takten og slo litt av på styrken - jeg regnet med at hun lærte bedre om vi holdt på en stund. Rumpeballene hennes danset under håndflatene mine. Etter en stund stanset jeg og spurte:

"Skjønner du hvorfor du får ris?"

Hun nikket langsomt ned i dynen.

"Hvorfor da?"

Hun vred hodet over på siden så hun kunne kikke opp på meg ut av øyekroken:

"Fordi jeg kjøpte møblene ..."

"Fordi du kjøpte møblene til tross for vi var enige om ikke å gjøre det!"

Hun nikket igjen.

"Nå er det slutt på at du alltid kan true deg til viljen din! Skjønner du det?"

Enda et nikk.

"Og hva skjer hvis du likevel prøver?"

Hun vred hodet vekk så jeg ikke lenger kunne se øyet hennes.

"Hva skjer da?" Hun svarte ikke. "Hva skjer da?" gjentok jeg høyere.

"Jeg får ris ... "

"Akkurat!"

Jeg lot hånden smelle mot rumpa hennes igjen. Det var tydeligvis uventet, og hun skrek høyt. Jeg hadde bestemt meg for å gi henne en skikkelig omgang til, og jeg riste henne langsommere og med mer ettertrykk nå. Beina hennes spratt opp for hvert slag, og hun dro pusten tyngre og tyngre. Til slutt gikk det en rykning gjennom kroppen hennes, og hun begynte å gråte. Jeg ga henne to slag til og stoppet.

"Skjønner du nå?" spurte jeg så mildt jeg kunne. Hun snufset og nikket ned i dynen. Jeg strøk henne forsiktig over hodet og ryggen.

"Fortjente du det?"

"Jaahh," sa hun langsomt. Jeg bøyde meg frem og kysset den høyrøde rumpa hennes.

"Er vi venner?" Hun nikket igjen.

Jeg ble sittende å se på henne mens hun roet seg. Overdelen hadde glidd oppover ryggen, og jeg fulgte de lange linjene i kroppen hennes fra skulderbladene til knærne. Etter en stund vred hun seg rundt og satte seg opp på fanget mitt. Jeg holdt henne tett inntil meg og kysset henne på pannen.

"Vet du hva?" spurte hun lavt. Jeg ristet på hodet. "Jeg har ventet på dette i mange år. At du skulle vise at du brydde deg. At du skulle vise meg at du kan beskytte meg mot meg selv."

"Og det trenger du ris for å skjønne?"

Hun bet seg i leppen og nikket. Jeg klemte henne inntil meg og strøk henne over ryggen.

"Så får du få det heretter, da. Når du fortjener det."