"Du følger ikke med!" sa en stemme langt borte, og den kunne ikke hatt mer rett. Jeg ante ikke hvor jeg var, det dunket i hodet og sved i øynene, munnen var tørr og svetten rant over hele kroppen. Jeg åpnet det ene øyet på gløtt og kikket rett inn i en sandhaug. Sakte vendte dagen tilbake — jeg måtte ha sovnet på stranden midt i den verste formiddagssolen. "Du hører aldri på meg!" sa hun indignert. Det var nok å ta litt hardt i, men akkurat nå hadde hun visst et poeng. Tungen satt klistret til ganen, men jeg fikk lirket den løs: "Unnskyld, hva var det du sa, elskling?" Hun vred på hodet så det ene øyet dukket frem under capsen hun hadde rappet fra meg. Det stirret strengt og forskende på meg et øyeblikk, så fikk det et mildere og nesten bedende uttrykk: "At jeg har så lyst, vel!" Plutselig husket jeg natten også — det var en av disse hvor hun plutselig var umettelig og ustoppelig, og hvor hun kunne holde det gående i timesvis. Siste gang jeg kom, var jeg så tørr og tom at det var mer vondt enn godt. "Tviler ikke," sa jeg. Det var ikke tegn til liv nedentil, og jeg måtte bare fastslå at lysten var helt på hennes side. "ÅÅÅhhh, det er ikke dét jeg har lyst til, da!" sa hun oppgitt. "Hørte du ikke noe av det jeg sa?" - "Selvfølgelig, kjære," sa jeg, "men jeg tror jeg må bade først hvis jeg skal få dette hodet til å virke igjen!"
Vanligvis hadde hun aldri latt meg slippe så lett unna, men hun elsket å bade. For et par dager siden hadde jeg lært henne å knekke i hoftene slik at hun kunne dykke rett ned, og etter det hadde jeg vært nesten konstant redd for henne — hun forsvant under vannflaten og var borte til jeg stod med hjertet i halsen og speidet i alle retninger. Plutselig skjøt hun opp av vannet 20 meter borte mens hun gispet etter luft og gliste fornøyd til meg. "Jenter er best med knekk i hoftene," sa hun mens hun hevet brynene og ga meg et blikk ut av øyekroken. Jeg ante ikke hva det skulle bety, og sannsynligvis visste hun det ikke selv heller, men det var slik hun snakket — hvis hun ville, kunne hun få en badeball til å fremstå som det kinkieste sexleketøyet i verden bare ved å blafre med øyenvippene.
Hun løp foran meg ned til vannet. Jeg hadde fortsatt underlige, dansende fargefigurer i synsfeltet, men jeg greide da omsider å få manøvrert meg mellom sandslott, spann og gravende bøtteknotter og ned til der hun stod og ventet. "Siste mann uti er en feiging!" sa hun. "Har du sett etter maneter?" spurte jeg. "Du ER en feiging!" fastslo hun og stupte uti. Jeg la bedagelig på svøm som min gamle bestemor hadde pleid å gjøre — "en villand svømmer stille", pleide hun alltid å sitere. Villkatter, derimot, svømmer alt annet enn stiille; plutselig dukket det opp en skygge under meg, og to hender tok tak i badebuksen min og dro den ned. "Hold opp!" sa jeg. "Da er vi skuls," svarte hun, knakk i hoftene og forsvant i dypet. Jeg manøvrerte buksen tilbake på plass så diskré jeg kunne.
Denne gangen gadd jeg ikke å se etter henne; jeg tok to kraftige svømmetak, bøyde ørlite i hoftene og gled under overflaten. Det var som å komme inn i en ny verden — ungeskrikene var langt, langt borte, og det kjølige vannet klarnet hjernen umiddelbart. En krabbe pilte fra én tangskog til neste, og langt borte hang en lysende klase midt mellom overflaten og bunnen — beviset på at det slett ikke var så dumt å se etter maneter likevel. Jeg styrte opp til overflaten og crawlet utover så fort jeg kunne; solgangsbrisen hadde satt opp små, krappe bølger, og jeg måtte passe på å puste på de riktige stedene. Etter noen minutter stoppet jeg opp, la meg på ryggen og duppet mens jeg grublet over hva i all verden hun kunne ha sagt — slik hun hadde oppført seg i det siste, var det vanskelig å tenke seg at det var noe annet enn sex hun hadde lyst på. Og akkurat i dag var jeg definitivt ikke innstilt på sex! Jeg rullet rundt og svømte langsomt innover mot land. Til min store overraskelse lå hun allerede på håndkleet da jeg kom opp på stranden — hun pleide å være like umulig å få opp av vannet som en sjuårig unge.
"Beklager at jeg ikke hørte på deg istad," sa jeg i det jeg la meg ned ved siden av henne, "men jeg hadde visst solstikk. Kan vi begynne på nytt?" Hun overveide et øyeblikk, og så krøp hun helt over på mitt håndkle: "Jeg vil ha ris!" hvisket hun inn i øret mitt. Det gikk et støkk gjennom hele meg: Jeg burde ha tenkt på det — hun fikk disse kickene innimellom og spesielt når hormonene arbeidet overtid. Jeg likte det ikke, det gjorde meg forvirret, det var da ingen skikkelig mann som slo jenter — selv om de ville det selv? Jeg kikket opp, og så henne stirre forventningsfullt på meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hatet å skuffe henne når hun tok frem det blikket, men jeg ville absolutt ikke slå henne. Hun bøyde seg fremover igjen: "Jeg vil ha bjerkeris!" sa hun halvhøyt. "På blanke baken!" Jeg kikket meg nervøst rundt, men ingen lot til å ha hørt noe. "Kom!" sa hun og begynte å rydde sammen sakene våre før jeg rakk å si noe. Jeg tenkte meg om et øyeblikk, og så begynte jeg å rydde jeg også — det måtte være bedre å følge med henne enn å få en diskusjon mellom alle menneskene her nede. Jeg trakk en T-skjorte over hodet, hun fikk på seg sommerkjolen med en akrobatisk manøver, og så gikk vi.
Jeg gikk bak henne på den smale stien som førte fra stranden og opp mot hyttene. Da vi kom til stiskillet, tok hun plutselig den gale veien — bort fra hyttene og inn i skogen. "Hei, hvor skal du?" spurte jeg. Hun smilte: "Ikke vær så teit, da!" Hun stoppet ved en liten bjerkeklynge midt ute på en åpning i skogen. "Hjelp meg å plukke," sa hun. "Det er ikke mulig å plukke de der," sa jeg og pekte på bjerkekvistene, "de er seige som gummi på denne tiden av året." Hun stakk hånden ned i den store strandvesken og fisket frem den oransje saksen som pleide å ligge på kjøkkenbenken. "Her," sa hun og rakte den til meg. "Klipp en ti-femten sånne," sa hun og trakk frem en kvist. Hun så på meg med det blikket hun alltid har når hun virkelig bestemmer seg for noe, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Hvis ikke jeg plukket kvistene, ville hun åpenbart gjøre det selv. Jeg kikket meg raskt rundt, men ikke et menneske var å se. Så tok jeg saksen og begynte å klippe. Plutselig bøyde hun seg frem og kysset meg på kinnet. "Jeg elsker deg," sa hun og hoppet nesten av forventning. Jeg likte meg ikke, og for å gjøre forvirringen komplett, begynte det å røre på seg i buksa — hydraulikken var tydeligvis klar igjen, men det var ikke jeg!
Hun samlet sammen bjerkekvistene så systematisk hun kunne og stappet dem ned i den brede strandvesken. Så kikket hun bort på meg: "Ikke se så bekymret ut, da!" Jeg ristet bare oppgitt på hodet. Hun satte fra seg vesken og kom bort og stilte seg rett foran meg. Så løftet hun ansiktet som om hun ba om et kyss. Jeg bøyde meg frem og berørte leppene hennes med mine. "Ikke sånn!" sa hun, la armene rundt nakken min og drog meg inntil seg: "Sånn!" Hun kysset meg som om hun skulle suge all luften ut av meg. Hendene mine fant av gammel vane veien til korsryggen hennes og gled nedover det tynne kjolestoffet. "Ingen ting under," sa hun og smilte. "Slem jente, godt jeg skal få ris snart!" Jeg måtte smile, og hun plukket opp vesken og satte kursen mot hytta. Rumpa duvet under kjolen, og jeg logret etter som ei gammel fuglebikkje. Det tøt bjerkekvister ut av vesken i alle retninger.
Jeg fant frem hyttenøkkelen på det vanlige gjemmestedet og låste opp. "Vær så god!" sa jeg og åpnet døren for henne. Hun nølte et øyeblikk, og plutselig så hun ut som en liten skolejente som bet seg i leppen og ikke helt visste hva hun skulle. Så strøk hun forbi meg og rett ut på kjøkkenet. Jeg låste opp stuedøren og gikk ut på verandaen. Det var ikke så varmt her oppe hvor brisen fikk skikkelig tak. Jeg stilte meg i skyggen fra furutreet og stirret utover fjorden — det var båter overalt og solen glitret i de krappe bølgene. "Har du noe hyssing," ropte hun fra kjøkkenet. Jeg prøvde ikke å tenke på hva hun skulle bruke den til: "Det ligger noe i skjulet, rett innenfor døren til venstre, tror jeg. Skal jeg hente til deg?" - "Jeg fikser det selv," ropte hun tilbake. Jeg visste ikke hva jeg skulle tenke på, og prøvde å konsentrere meg om båter og makrellskyer.
Hun var det rareste menneske jeg visste om. Det var som Vårherre hadde bestemt seg for et lite eksperiment: Hva skjer dersom vi putter alle menneskelige egenskaper med full styrke inn i én og samme kropp? Hun var omskiftelig som en solgangsbris, men i kastene minnet hun mer om en høststorm. Jeg elsket henne som jeg aldri hadde elsket noen før, så helt galt kunne det vel ikke være.
Det må ha vært suset fra furua som gjorde at jeg ikke hørte at hun kom, men plutselig stod hun rett bak meg, la hendene rundt livet mitt og presset kroppen sin inntil min. "Jeg er klar nå," sa hun stille. Hun snakket rett inn i ryggen min, og jeg kunne føle leppene hennes bevege seg. Jeg stirret på en terne som gled forbi. "Jeg er klar til å få ris." - "Tullejente!" sa jeg. Hun fastnet grepet rundt livet mitt. "Jeg har fortjent det," sa hun, "jeg har vært fryktelig slem!" - "Tullejente!" sa jeg på nytt. Det begynte å livne til nedi i buksa, og jeg hatet meg selv. "Jeg dro av deg buksa mens vi badet," - "Det var jo bare for å bli skuls!" - "Men jeg kastet kluten etter deg i går, og for noen uker siden ødela jeg en tekopp med vilje, og jeg er et hespetre hver gang jeg skal ha mensen!" - "Sånn er livet," sa jeg. Hun tenkte seg om et øyeblikk: "Jeg har røkt mange ganger uten at du har visst om det!" - "Tull" sa jeg, "jeg kjenner det på pusten din. Og dessuten — hvis du vil betale penger for å dø tidlig, er det ditt problem!"
Hun slapp taket i meg og tok en runde på verandaen. Så stilte hun seg bak meg igjen. Plutselig bet hun meg i skulderen — hardt. Jeg skrek til og dyttet henne bort. "Der kan du se, jeg er grusom!" - "Du er ikke grusom," sa jeg, "du er bare en bortskjemt liten drittunge som ikke får viljen din!" Hun trampet foten i verandaen og tok frem furteleppa: "Jeg er slem og jeg skal ha ris!" Jeg snudde meg mot fjorden igjen og så fergen pløye seg vei mellom alle småbåtene.
"Duuuu," sa hun plutselig, "husker du den kvelden jeg var ute med Birgitte?" - "Den gangen du kom så sent hjem?" - "Ja, men det var ikke med Birgitte, det var med David!" - "DEN David?" spurte jeg. "Selvfølgelig, det er bare én David jeg har vært sammen med!" - "Skjedde det noe?" Hun tenkte seg om et øyeblikk: "Jeg kysset ham!" - "På kinnet da du gikk?" Hun trampet i verandaen: "Faen ta deg, hvordan vet du alt?" - "Fordi jeg elsker deg og fordi jeg kjenner deg bedre enn alle andre. Det er derfor du ikke blir kvitt meg." Hun krøp inntil meg og kysset meg: "Jeg elsker deg også!" Så trakk hun hodet tilbake, stirret meg inn i øynene og sa: "Men det er ikke deg jeg har mest lyst på!" - "Stakkars jævel, hvis han får mer enn jeg fikk i går, varer han ikke lenge!" Hun fiket til meg så det sang i øret, det gjorde så vondt at jeg måtte snu meg bort.
Hun slo helt om med det samme: "Unnskyld, unnskyld, gjør det veldig vondt?" - "Det gjør vondt nok!" Jeg løftet haken hennes med fingeren. "Og hvem er det du har mer lyst på enn meg?" Hun nølte et øyeblikk, og så sa hun stille: "Det var ikke sant, det var bare noe jeg sa for å provosere." - "Er det David?" Hun svelget og blikket hennes gled over på et punkt bak øret mitt. Jeg grep henne rundt håndleddet og dro henne med inn i stuen. Det lå et pent sammenbundet bjerkeris midt på stuebordet. "Kanskje kan jeg gi deg noe annet du har lyst på?" sa jeg. Hun var blitt helt blek bak det brune. "Jeg vil ikke ha ris!" sa hun. "Sier du det!" svarte jeg. "Det var kanskje meg du hadde tenkt å bruke dette på?" - "Men jeg har ikke lyst lenger nå!" - "Og ikke fortjent det heller?" Hun bet seg i leppen, stirret ut i luften og nikket langsomt med hodet. "Men jeg vil ikke ha!"
Jeg tok riset i den ene hånden og henne i den andre og gikk inn på soverommet. Jeg slapp håndleddet hennes, la riset oppå kommoden, lukket vinduet som stod oppe til lufting og dro for gardinen. Hun stod ved siden av sengen, helt stille. "Unnskyld," sa hun, "det var fryktelig dumt gjort av meg, men jeg vil ikke ha ris!" Jeg tok av sengeteppet, brettet det sammen og la det på pinnestolen i hjørnet. Så rullet jeg sammen dynen i en haug midt i sengen. Hun trampet i gulvet: "Jeg vil ikke ha ris!" - "Det skulle du kanskje ha tenkt på litt før?" Hun nikket, men jeg kunne se hun hadde tårer i øyekroken. Jeg pekte på sengen: "Oppå her!" Hun kikket opp. "Mener du det virkelig?!" Jeg bare nikket. Hun krabbet opp i sengen og la seg over dynen. "Opp med kjolen!" sa jeg. Hun løftet hoftene så pass at hun fikk dratt dratt kjolen over baken og opp på korsryggen.
Det var halvmørkt i rommet, det eneste lyset som var, kom inn gjennom de tynne gardinene. Den hvite rumpa hennes virket nesten selvlysende i kontrast til de brune lårene og ryggen. Hun lå med hodet ned på puten og stirret tomt ut i luften. "En omgang bjerkeris på blanke baken, er det ikke det du alltid har ønsket deg?" sa jeg. Hun fortrakk ikke en mine, men jeg så hendene hennes ta et godt tak i lakenet.
Jeg løftet riset og ventet et øyeblikk. All verdens rare tanker løp gjennom hodet mitt. Ville hun dette, eller ville hun det ikke? Ville jeg dette, eller ville jeg det ikke? Hun vred ørlite grann på hodet så hun kunne se rett bort på meg. "Please..." sa hun. Hva betydde det: "Please ja", "Please nei", "Please begge deler"? Jeg løftet riset 10 centimeter høyere og lot det suse ned mot rumpa hennes. Det gikk et rykk gjennom hele kroppen hennes og hendene krøllet lakenet sammen. Jeg løftet riset igjen og slo, og denne gangen hylte hun ut. Jeg ga henne ris til rumpa hadde røde striper på kryss og tvers, og hun bare lå og hulket rett inn i puten. Jeg kastet riset bort i kroken og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
----------
Vi satt på verandaen etter at solen var gått ned og brisen hadde lagt seg. Det var fortsatt varmt i luften. Vi hadde spist middag og snakket lett om mennesker vi kjente og bøker vi hadde lest. Plutselig lente hun hodet mot skulderen min: "Takk!" sa hun. "Takk for at du gjorde det." - "Er du helt sikker?" spurte jeg. "Jeg skjønte aldri om du egentlig ville eller ikke." - "Begge deler," sa hun, "det er sånn det skal være." - "Jeg blir aldri klok på deg," sa jeg. "Det vet jeg," svarte hun og kysset meg lett, "for da ville du være det aller klokeste mennesket i hele verden!" - "Er jeg ikke det allerede da? Jeg trodde det var derfor du ville ha meg?" - "Tufs!" svarte hun, "du vet vel at jeg vil ha deg fordi du er den jeg har aller, aller mest lyst på!"