Siden jeg var Meretes svoger, levde jeg til tider tett innpå henne, og det kunne være litt slitsomt for en ung mann å se henne i bikini hver eneste dag en hel sommer. Hun likte å sole seg toppløs, og selv om hun dekket seg fort til når noen nærmet seg, fikk jeg da noen glimt av de struttende brystene hennes. En gang fikk jeg til og meg et glimt av henne naken — bare bakfra riktignok, men kontrasten av den faste, hvite baken hennes mot den kobberbrune kroppen sitter fortsatt sveiset fast på netthinnen. Men hun så aldri to ganger min vei; jeg var nok bare en kjedelig fyr som hadde giftet seg med søsteren hennes.
Merete og Jan bodde et stykke unna i byen der de hadde truffet hverandre, og vi så hverandre ikke så ofte. Sommeren etter at de hadde giftet seg, kom de imidlertid på besøk og flyttet inn hos mine svigerforeldre en ukes tid. Søstrene syntes visst de måtte omgås litt, og lørdag bestemte vi oss for å gå ut til lunsj sammen alle fire — de to søstrene skulle bare på en liten shoppingtur først. De lovet å være tilbake etter en times tid, og selv om vi var litt skeptiske, satte vi gutta oss til å vente med noe aviser og noen blader som Jan hadde kjøpt. Vi var ikke så veldig forundret da jentene ikke var tilbake etter halvannen time, men etter hvert som vi gikk tom for lesestoff, begynte vi å føle at det var på høy tid de kom. Dette var lenge før mobiltelefonens tid, så det var ikke mulig for oss å få fatt i dem, men vi hadde en avtale om at de skulle ringe oss fra en telefonkiosk hvis de ble forsinket. Vi ble mer og mer utålmodige, og min eneste underholdning var å se Jan fra en annen side enn før — han var ikke fullt så ettergivende og tålmodig som jeg hade forestilt meg, men hisset seg virkelig opp over forsinkelsen.
Da jentene endelig dukket opp, tre og en halv time etter avtalt tid, var det altfor sent å gå ut til lunsj som vi hadde planlagt. Hanne og jeg var invitert til middag hos mine foreldre, og vi hadde ikke mer enn den tiden vi trengte for å dra hjem og skifte før vi skulle bort. Jan var tydeligvis fryktelig irritert over forsinkelsen, men Merete lot seg ikke affisere av det — hun så strålende fornøyd ut i sine nyinnkjøpte jeans som satt som et skudd over rumpa. Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn at med det utseende der var det ikke lett å komme i trøbbel — et vrikk med hoftene var vel alt som skulle til for at Jan glemte irritasjonen og begynte å tenke på andre ting! Selv prøvde jeg å finne en middelvei — jeg vil markere tydelig for Hanne at jeg var irritert, men jeg hadde ikke lyst til å ødelegge middagsselskapet vi skulle i.
Hanne samlet sammen posene sine, og vi tok fatt på veien hjemover. Det gode været var forsvunnet, og det kom noen regndråper som plutselig fikk henne til å tenke på at hun hadde glemt paraplyen i entreen hos foreldrene sine. For å spare tid tilbød jeg meg å løpe å hente den mens hun gikk videre. Jeg fikk låne nøklene hennes i tilfellet huset var tomt — foreldrene hennes var dratt på besøk til noen venner, og det var ikke lett å vite hva Merete og Jan hadde rukket å finne på. Siden jeg ikke hadde tid til noen unødvendig prat (ikke engang om den var med Merete), bestemte jeg meg for å låse meg inn uten å ringe på. Da jeg var kommet inn i gangen og hadde funnet paraplyen, ble jeg plutselig klar over lydene fra stuen: Først hørte jeg Jan snakke med høy og irritert stemme og så kom det en merkelig, klaskende lyd. Jeg kikket gjennom sprekken i forhenget som skilte gangen fra stuen og fikk se et syn jeg aldri hadde ventet: Merete lå over fanget til Jan med de nye designerjeansene dratt ned til knærne. Trusene hang litt høyere oppe på lårene, og de to hvite rumpeballene var nakne og hadde fått hver sin rosa flekk i midten. Jans irriterte stemme fortsatte å snakke, og hånden hans for gjennom luften og landet med et nytt klask midt på den ene rumpeballen. Scenen var ikke til å bortforklare — jeg var vitne til at den vakre Merete fikk ris på blanke messingen av sin mann! Det var ikke så vanskelig å skjønne hvorfor — Jans foredrag kretset stadig om handling og venting, og jeg var nesten litt rørt over at han la så mye vekt på at jeg også hadde måttet vente. Jeg følte nesten at det var til ære for meg at Merete fikk ris, og jeg var ikke større enn at det faktisk føltes ganske godt. Det så forresten ut som Merete hadde akseptert straffen for hun prøvde slett ikke å komme løs; mellom slagene lå hun helt slapp over fanget til Jan og klynket seg litt, men når et nytt slag landet, rykket det til i hele kroppen og hun ga fra seg et skikkelig gisp. Etter rødfargen på rumpa å dømme hadde de holdt på en stund allerede, og selv om jeg gjerne skulle ha sett resten, innså jeg at det var lurest å komme seg ut før de fikk øye på meg. Jeg snek meg ut av døren og låste så stille jeg kunne.
Ganske sikker på at de ikke hadde sett meg, løp jeg etter Hanne og tok henne snart igjen. Hun var nok litt skamfull over hele formiddagen og lette etter noe nøytralt å snakke om: "Fant du den med en gang?" sa hun. "Kanskje Merete hjalp deg?" Den stakk en liten djevel i meg, og jeg sa: "Merete var nok opptatt av helt andre ting." Hanne syntes nok dette hørtes ut som et ufarlig tema og spurte: "Hva da?" - "Av å få ris," sa jeg. Hanne så uforstående på meg og trodde nok hun hørte feil. "Hun var opptatt av å få ris," gjentok jeg. "Da jeg låste meg inn lå hun over fanget til Jan og fikk ris på rumpa." - "Du tuller," sa Hanne, men hørtes ikke helt overbevist ut. "Jeg hadde aldri greid å finne på noen sånt, og det vet du godt," sa jeg, og Hanne så ut som hun trodde meg. "Men hvorfor fikk Merete ris?" spurte hun, og skjønte visst i samme øyeblikk at dette var et farlig spørsmål. "Fordi hun ikke hadde passet tiden, men latt oss vente i timesvis uten å ringe!" - "Men det var jo like mye min skyld som hennes," sa Hanne og bet seg i leppen. "Hvis du sier det, så!" sa jeg. "Har du tenkt å rise meg?" spurte Hanne engstelig. "Jeg hadde ikke tenkt det," sa jeg. "Jeg driver ikke med sånt, og dessuten var det sikkert ikke meningen at vi skulle få greie på at Merete fikk ris." - "Fikk hun virkelig ordentlig ris?" spurte Hanne. "På blanke baken," sa jeg og så at det gikk en skjelving gjennom Hanne. Vi snakket ikke mer om det, men hun så betenkt ut hele veien hjem.
Kvelden gikk greit, men jeg la merke til at Hanne var annerledes enn vanlig — hun virket både litt betenkt og litt livligere enn ellers, det var liksom noe tilbakeholdent hektisk over henne. Da vi var kommet vel hjem igjen, sa hun: "Jeg kan ikke få det med Merete ut av hodet!" - "Hva da?" sa jeg uskyldig, selv om jeg hadde hatt vanskelig for å tenke på noe annet hele kvelden. "Det du fortalte, vel," sa Hanne og nølte litt, "om at Merete fikk ris." - "Å det," sa jeg. "Det var vel sant?" sa Hanne. "Ja, selvfølgelig!" sa jeg "tror du jeg lyver også, nå!" - "Nei da," skyndte hun seg å si "men er du sikker på at det var fordi vi var sene?" - "Det var i hvert fall det Jan sa da han skjente på henne — og hun fikk ganske mye skjenn i tillegg til — ja, du vet hva!" Hanne så ulykkelig ut: "Det var minste like mye min feil og så får hun hele straffen!" - "Du får pønske ut en passende straff til deg selv da, skjønner du," sa jeg. "Men det er det ikke klarer," sa hun og løftet øynene og så alvorlig på meg. "Og nå vil du ha ris du også?" sa jeg og så tilbake på henne. Hun svelget to ganger før hun nikket. "Vel," sa jeg "er du helt sikker på at det er det du vil ha, så får du få det. Men det må nesten bli en skikkelig omgang slik som Merete fikk, ellers så blir det like urettferdig som før.." - "Jeg har tenkt på det," sa hun "så du får gi meg en skikkelig omgang da - på blanke baken."
Jeg satte meg i sofaen, og Hanne løftet kjolen opp til livet og la seg over fanget mitt. "På bare rompa?" sa jeg. Hun nikket, og jeg dro strømpebuksen og trusen hennes ned til knærne. Den hvite rompa hennes lå tvers over fanget mitt, og selv om jeg hadde sett den naken så mange ganger før, følte jeg meg like opphisset som da jeg fikk se den første gang. Jeg var redd for at det skulle gå for meg der og da, og for å minske presset ga jeg Hanne skikkelig skjenn slik jeg hadde hørt Merete få tidligere på dagen. Ettersom jeg skjente, merket jeg at frustrasjonen over all ventingen kom tilbake igjen, og da jeg avsluttet med ".... og nå skal du få ordentlig ris slik du har fortjent!" følte jeg virkelig at jeg mente det.
Jeg nølte et sekund og lurte på om jeg virkelig torde, men så tenkte jeg på det jeg hadde vært vitne til tidligere på dagen. Hanne fortjente såvisst ikke noe bedre enn Merete! Jeg løftet hånden og ga henne ris. Hun begravde hodet i sofaputene, men hele kroppen hennes rykket til hver gang hånden min landet på rumpa hennes. Etter en stund hadde den fått de samme hektiske røde flekkene som jeg hadde sett på rumpa til Merete tidligere på dagen, men jeg fortsatte en stund til — det var ikke meningen at Hanne skulle slippe lettere unna enn Merete hadde gjort. Da jeg var ferdig, lå Hanne en kort stund over fanget mitt og snufset, men så reiste hun seg raskt opp og dro resolutt trusen og strømpebuksen tilbake på plass. Det virket litt underlig, men kanskje følte hun seg enda mer som en uskikkelig, nyriset jentunge så lenge hun hadde buksene rundt knærne. Hun snufset noen ganger til, men så satte hun seg plutselig skrevs over på fanget mitt og dyttet kroppen min tilbake mot sofaryggen. Jeg har aldri sett henne så kåt — hun gned strømpebuksen frem og tilbake mot fanget mitt mens hun naglet meg til sofaen og kysset meg vilt. Det var en helt annen kåthet enn vanlig — hun var kun interessert i sin egen opphisselse og slett ikke i meg. I løpet av noen få minutter hadde hun gnidd seg selv til orgasme og kollapset med et skrik i sofaen ved siden av meg. Så forsvant hun ut på badet og deretter inn på soverommet. Da jeg kom inn noen minutter etter sov hun — eller lot som.
Selv hadde jeg en urolig natt. Jeg tenkte på alt som hadde skjedd og gruet meg til å snakke med Hanne dagen etter. Riktignok hadde hun selv spurt om å få ris, men hadde jeg hatt noen rett til å gi henne det? Det var imidlertid ingen grunn til å være engstelig — sjelden har Hanne vært så myk og imøtekommende, og etter en bedre frokost elsket hun meg hemningsløst på sofaen der hun hadde fått ris noen timer tidligere. I dagene som kom snakket ingen av oss om det som hadde skjedd, men begge visste at den andre tenkte på det.
---
Det er mange år siden dette skjedde, og siden har jeg gitt Hanne ris ved noen anledninger — men bare når hun selv har antydet at hun fortjener det. Jan og Merete holder fortsatt sammen, og vi ser dem noen ganger i året. Merete har falmet litt, men hun er fortsatt en flott dame. Ett eller annet sier meg at det jeg var vitne til ikke var første gangen Merete fikk ris, og det hender jeg undrer meg på om hun fortsatt får. Hun har bevart en del av de vanene hun la seg til som ung og ettertraktet, og av og til merker jeg at den godslige Jan mørkner til når hun blir altfor lettsindig. Det skulle ikke forundre meg om det innimellom ender med en omgang på blanke messingen. Jeg innbiller meg til og med at det kanskje var dette som fikk henne til å velge ham — at han var den eneste som våget å sette foten ned og si at det hun gjorde ville få konsekvenser. Og kanskje endte det med ris allerede den gang? Men dette vet jeg ingen ting om — og jeg tør ikke spørre.