Han hørte at det gikk i døren da hun kom hjem fra skolen, og han ropte
sitt vanlige “Hei!” Istedenfor å gå rett inn på rommet sitt som hun
pleide, kom hun tuslende inn i stuen. Det slo ham at etter eller annet
måtte være galt, for hun gikk så sakte og gløttet bare forsiktig opp av
og til. “Det er noe jeg må vise deg,” sa hun med tynn stemme og rakte
ham en uanselig, liten bok med bind på. Hun hadde stukket pekefingeren
inn mellom to sider slik at den åpnet seg på riktig sted da hun rakte
den til ham. Først da han kikket inni, skjønte han at det var
meldingsboken sin hun kom med. Han så de vanlige, korte
sykdomsmeldingene i sin egen håndskrift før han la merke til den
avvikende beskjeden helt nederst i høyre hjørne. Den fortsatte på neste
side, men han hadde skjønt det viktigste før han bladde om.
“Juks!” sa han, “Du er blitt tatt for juks på en geografiprøve!”
Hun smilte litt forsiktig og sa: “Det var ikke meningen å jukse, altså,
men jeg hadde glemt å legge notatene mine ned i sekken, og så trodde
læreren at jeg hadde dem på pulten for å jukse.” – “Det var i beste fall
ganske uforsiktig av deg,” sa han, “men det virker på denne meldingen
som om det var flere som ble tatt?” Hun svelget: ”Ja, det var visst
det...” – “Noen jeg kjenner?” sa han. “Ja, Margrethe ble visst tatt,” sa
hun og rødmet. “Margrethe som du leste sammen med kvelden før?” Hun
nikket bare. “Ifølge meldingen vil du få nedsatt karakter i orden og
oppførsel, og du vil også få 1 i geografi fordi du ikke kunne svare da
du ble hørt etter prøven?” Hun rødmet enda mer og sa: ”Jeg kunne det
egentlig, da, men så ble jeg så nervøs på grunn av alt som hadde skjedd
at jeg ikke husket noen ting!” – “Og Margrethe husket heller ingen
ting?” – “Jeg vet ikke. Ikke så mye, tror jeg!” Han så nøye på henne:
“Så dere hadde lest, da? Du husker at du fikk gå til Margrethe kvelden
før bare fordi dere skulle lese sammen til prøven?” Hun nikket og så
enda mer ulykkelig ut. Han kom plutselig til å tenke på noe: “Men den
prøven var jo ikke i dag, den var i går!” Han kikket ned i boken og så
at meldingen var fra dagen før. “Skulle ikke du ha levert denne
meldingen i går?” Hun nikket bare. Han sa: “Men da vet sikkert moren til
Margrethe om dette allerede. Jeg tror jeg tar en telefon til henne for å
forhøre meg litt.” “Nei, ikke gjør det da!” sa hun brått. “Hvorfor
ikke?” sa han. “Fordi...” sa hun. “Fordi hva da?” - “Fordi,” sa hun og
svelget, “vi var ikke hos Margrethe og leste den kvelden. Vi gikk ut
isteden fordi Margrethe fikk en telefon og så....” – “Javel”, sa han,
“så dere leste altså ikke. Dere kunne kanskje ikke så mye geografi, da?”
Hun svarte ikke.
Han rettet seg opp i sofaen og så nøyere på henne der hun satt på
skrå overfor for ham: “Heretter holder vi oss til sannheten! Du løy
altså for meg da du sa du hadde vært hos Margrethe?” Hun nikket svakt på
hodet. “Løy du også da du sa at du ikke hadde jukset?” Hun svelget og sa
“Ja” så svakt at han bare så vidt hørte det. “Så det er sånn det står
til med deg — du dropper lekselesingen, går steder du ikke får lov,
jukser på prøver og lyver folk rett opp i ansiktet!” Hun sa ingen ting,
satt bare og så ned. ”Du skjønner at dette må få konsekvenser,” sa han
”alvorlige konsekvenser!”. Hun sa fortsatt ingen ting. “Jeg tror jeg
likevel tar den telefonen til moren til Margrethe før jeg bestemmer hva
straffen skal bli. Og du blir sittende akkurat der imens!”.
Hun satt der anspent og hørte ham snakke, men det var ikke mulig å
forstå så mye av samtalen fra det han sa. Hun hadde spurt Margrethe på
skolen om hun hadde levert meldingen hjemme, og Margrethe hadde sagt ja,
men hun hadde virket så fjern og hadde tydeligvis ikke villet snakke om
saken. Foreldrene til Margrethe var veldig greie, men også ganske
strenge og gammeldagse, så Margrehe haddde sikkert fått husarrest i to
uker eller noe sånt — det hadde hun i hvert fall fått noen ganger før.
Hun håpet inderlig at hun ikke selv kom til å få husarrest for da ville
hun gå glipp av alt som skulle skje til helgen, og det måtte hun i alle
fall ikke! Men hva annet kunne det bli? Kanskje de inndro lommepengene
for en periode, og det ville være nesten like ille som husarrest med de
planene hun hadde! Hun hatet å sitte der og ikke vite hva som ventet
henne!
“Jasså,” hørte hun faren si i telefonen “så hun valgte dét! Det er
en mulighet jeg ikke har tenkt på en gang, men man kan jo ikke akkurat
si at det var ufortjent. Vel, vel, vi får se hva jeg lander på, men hun
skal i hvert fall ikke slippe lettere unna enn Margrethe, det kan jeg
forsikre!” Han la på, og hun løftet blikket og så på ham for første gang
siden han ringte. “Margrethe innrømmet også alt sammen til slutt etter
først å ha prøvd å snike seg unna,” sa han og spurte “Har du snakket med
henne i dag?” – “Ikke mye, hun ville visst ikke snakke om det!” – “Så du
vet ikke hvilken straff hun fikk?” – “Nei,” sa hun og svelget ved tanken
på straff, “hun sa ikke noe om det.” – “Hun fikk ris,” sa han og så
plutselig på henne. “Hæh!” sa hun, vantro i stemmen. “Hun fikk ris,”
gjentok han. Det svimlet helt for henne, og hun så plutselig for seg
tøffe, vakre Margrethe som lå med rumpa i været og fikk ris som en
uskikkelig liten jentunge. “Men det er ikke lov engang!” sa hun. “Hun
godtok det selv,” sa han. “Hun fikk valget mellom en skikkelig omgang
ris og to ukers husarrest, og valgte ris.” – “Ja, det gjorde Margrethe
nok”, tenkte hun plutselig ”og nå skal hun kapre Torgeir mens jeg sitter
innesperret med husarrest!”
Han så nøye på henne og sa: “Jeg synes det er rettferdig at du får
det samme valget.” Hun bare stirret på ham, og han fortsatte: “Hvis du
velger husarrest, vil du bare få lov å gå på skolen og på trening de
neste to uken. Resten av tiden må du tilbringe her i huset uten besøk av
venner.” – “Gjelder det helgene også?” spurte hun. “Selvfølgelig,”
svarte han, og hun så plutselig alle planene sine forsvinne i det blå.
“Velger du ris,” fortsatte han “vil alt være overstått i kveld — du vil
bli sendt rett i seng etterpå, men i morgen vil du være fri.” – “Blir
det bare noe klaps på buksebaken?” spurte hun og skalv ved tanken. “Nei,
kjære deg,” sa han “det skal være likeverdig med to ukers husarrest, så
det blir hverken klaps eller buksebak!” Hun følte seg forvirret — det
hadde vært så deilig å slippe å ha husarrest mens Margrethe løp rundt og
kapret gutter, men hun hadde aldri vært i nærheten av å få ris før, og
ante ikke hvordan det ville være. “Må jeg bestemme meg med en gang?”
spurte hun. “Du kan godt få litt betenkningstid,” sa han “men den kan du
ta i skammekroken, der du hører hjemme!” Han pekte mot kroken på den
andre siden av rommet: “Still deg der med nesen helt inni kroken og si
fra når du har bestemt deg!”
Hun tuslet over til kroken og stilte seg helt inne i hjørnet. Det
for så mange rare tanker gjennom hodet hennes! Hun ble ikke kvitt det
bildet hun hadde laget seg av Margrethe som lå over farens fang og fikk
ris på blanke baken. Snart skulle hun kanskje ligge slik selv, hun som
aldri hadde gjort noe skikkelig galt før, i hvert fall ikke noe som
fortjente mer enn littegrann skjenn. At hun hadde blitt med på disse
juksegreiene — nå ville hun både få nedsatte karakterer på skolen og en
skikkelig straff hjemme! Margrethe hadde sagt det ville gå så lett som
bare det, og så hadde det gått helt galt! Det var vanskelig å stå stille
i kroken med alle de tankene som suste gjennom hodet hennes; hun bøyde
knærne litt og gned bena mot hverandre. Uten at hun tenkte på det, fant
den ene hånden veien til buksebaken og gled prøvende over rumpa. Hva
skulle hun velge? Ris gjorde sikkert kjempevondt, men det ville være
overstått på noen minutter, og i morgen ville hun være helt fri igjen.
Men tenk hvis noen fikk greie på det! Tenk hvis noen fikk greie på at
hun som alltid hadde vært en sånn snill og flink gullunge, fikk ris på
baken som en liten, uskikkelig rampejente! Men hun kunne ikke la
Margrethe få fritt spillerom med Torgeir! Uten at hun selv visste at hun
hadde bestemt seg, hørte hun plutselig at stemmen hennes sa: “Kan jeg få
ris nå?” Så hørte hun at han satte seg bedre til rette i sofaen og sa:
“Selvfølgelig, du får bare komme over her!”
Hun snudde seg ut av kroken og gikk langsomt over rommet med
slepende skritt. Han satt midt i sofaen med god plass på begge sider, og
hun skjønte at hun snart ville ligge tvers over fanget hans. Hun stoppet
rett foran ham. “Du får kneppe opp buksen,” sa han. Ja, han hadde jo
sagt at det ikke bare ble noen dask på buksebaken! Hendene hennes skalv
sånn at det bare var så vidt hun fikk løsnet knappen, men til slutt fikk
hun den opp, og hun drog den trange buksen langsomt ned til knærne. Han
klappet på fanget sitt, og hun svelget dypt én gang og la seg til rette.
Hun lå med ansiktet helt nede i sofaputene og følte rompa stikke høyt
til værs. Hun angret plutselig på at hun hadde valgt ris, men skjønte at
det var for sent å gjøre noe med det nå. Bare hun kunne få det
overstått! Han var visst av en annen mening — først skulle hun
tydeligvis få skjenn for alt hun hadde gjort. Han snakket og snakket,
men hun fikk ikke med seg ett ord av hva han sa, hun gruet seg bare til
at det første slaget skulle lande på rumpa. Så kjente hun fingrene hans
ta tak i trusekanten hennes, og uvilkårlig lettet hun litt på hoftene
slik at han kunne dra trusen over rumpa og ned på lårene. Hun skulle
altså få ris på blanke baken! Noe annet hadde vel ikke vært å vente, men
hun hadde ikke visst at rumpa hennes kunne føles så naken og sårbar! Han
fortsatte å skjenne og formane, men hun oppfattet bare at han var
“fryktelig skuffet” — alt det andre forsvant blant de motstridende
ønskene hennes om at dette aldri skulle begynne, men snart være
overstått. I et glimt så hun hele situasjonen utenfra — en slank, mørk
jente som lå med stumpen i været og buksene rundt knærne og skulle få
sin første omgang ris.
Plutselig merket hun at det hadde blitt helt stille. Så skar et
smell gjennom stillheten, og et øyeblikk etter følte hun en sviende
smerte og en varmebølge som bredde seg i den ene rumpeballen. Så smalt
det igjen, og hun følte den samme svien og varmen i den andre
rumpeballen. Nå fikk hun altså ris! Det gjorde vondt, men det var ikke
så ille som hun haddde fryktet, så dette skulle hun greie fint. Det
smalt igjen, og etter hvert som slagene falt hurtigere og hardere
oppdaget hun at hun hadde tatt helt feil — dette greide hun slett ikke
fint! Hun stønnet og vred på seg for å komme unna slagene, men da hun
stakk den ene hånden bak for å beskytte rumpa, skjønte hun fort at hun
hadde gjort en tabbe; han bendte armen hennes bak på ryggen slik at han
kunne holde henne støtt mens han fortsatte å rise henne. Hun gispet
etter luft hver gang et nytt slag landet og hulket svakt mellom
slagene.. Det sved i rumpa så hun ikke skjønte hvordan hun skulle holde
ut ett eneste slag til, men det kom stadig flere, og på et eller annet
vis greidde hun å ta imot dem. Endelig sluttet han å rise henne. Hun lå
slapt over fanget hans med den sviende rumpa høyt i været og håpet at
det skulle være slutt, men det var visst bare en pause for flere
formaninger. Hun oppfattet at han sa noe om bjerkeris hvis noe lignende
skjedde igjen, men hun var altfor opptatt av det som skulle skje der og
da til å bry seg om fremtiden. Så fikk hun mer ris — noen sviende
avslutningsslag som fikk hele kroppen til å dirre. Rumpa brant som om
hun satt i et bål, og hun hørte seg selv gråte — det virket som hulkene
kom fra et sted langt borte.
Han sendte henne i seng for resten av dagen selv om klokken bare
var tre. Hun styrtet inn på rommet sitt og kastet seg på magen oppå
dynen. Forvirrede tanker løp rundt i hodet hennes, og hun hulket med
hele kroppen. Etter en stund gikk den sviende smerten i rumpeballene
over til en underlig varmefølelse som slett ikke var vond, men som hele
tiden minnet henne om det som hadde skjedd. Hun hadde fått ris! Hun
hadde fortjent det, og hun hadde til og med valgt det selv, men det
hadde gjort så gruelig vondt! Hun skammet seg sånn over det hun hadde
gjort, men hun var enda mer redd for at noen skulle finne ut hva som
hadde skjedd etterpå — tenk om de andre jentene oppdaget at hun hadde
fått ris på blanke baken! Eller enda verre — at Torgeir og de andre
gutta fikk vite det! Torgeir hadde sett hvor oppbrakt hun var over
meldingen hun måtte ta med seg hjem, og han kunne godt komme til å
spørre om hva som hadde skjedd etterpå. Og selv om hun valgte å ikke
svare, ville hun rødme slik at han skjønte at noe spesielt hadde hendt!
Etter en stund sovnet hun og drømte en forvirret drøm: Hun og Margrethe
fikk ris av Torgeir etter tur. Hun ble fryktelig opphisset da Torgeir
drog trusene av henne slik at hun ble liggende med den nakne rumpa rett
opp i ansiktet hans, men da hun så hvor skamløst Margrethe vrikket på
hoftene i samme posisjon, var hun glad hun ikke hadde valgt husarrest og
latt Margrethe få jakte på Torgeir alene. Morgenen etter var det bare et
svakt rosaskjær igjen på hver rumpeball da hun så seg i speilet. Hun var
nesten litt skuffet, men da hun kom på skolen, følte hun at alle glante
på baken hennes og at de kunne se hva som hadde skjedd gjennom buksen.
Hun møtte Margrethes blikk, og begge to skjønte atden andre visste.