Forbedrings og oppdragelsesanstalt for uforbederlig uskikkelige piker, del 1



«Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med Vera» sukket faren hennes. «Hun er helt umulig, og det virker som om hun bare blir verre og verre jo eldre hun blir. Jeg vet folk har sagt at vi har skjemt henne bort, men det er så vanskelig å sette grenser, og vi vil jo så gjerne at hun skal være glad, ikke sant?»

«Og så er det så vanskelig når hun blir sint og lei seg, hun kjeder seg så lett» stemte moren hennes i. «Men hun er i ferd med å komme helt ut av kontroll. Dere er vårt siste håp.»

Overlærerinne Demeter Beatrice smilte. Hun hørte denne historien ukentlig. «Den umulige piken» som aldri hadde hørt ordet «nei» fra foreldrene. Den frekke og hensynsløse, den late og lumpne, hun som aldri gjorde lekser, hun som aldri kunne spise noe annet enn perfekt tilberedt potetmos, hun som planla de mest forskrekkelige komplott mot mer sårbare jenter i klassen: Kort sagt: Den yndige veslefrøknen som var blitt et udregelig drog og hustyrann, som hadde fått leve i en permanent Elsa-boble og aldri måttet spise opp grønnsakene sine en eneste gang. Jotakk, det var flust av dem. De dukket opp her med himlende øyne og iPad-avhengighet og fikk seg sitt livs sjokk. Men det fikk jammen meg foreldrene, også.

«Vel» sa Demeter Beatrice. «Vi har en ledig plass Vera kan få. Men da må dere være klar over at det ikke bare er datteren deres vi oppdrar. Vi oppdrar hele familien her på Prügelknab. Ingen barn skjemmer bort seg selv. Det er det foreldrene som gjør.»

«Vel, dette er et interessant tema» sa Veras far. Han var stor og sterk, en skjeggete og muskulløs kar, definitivt en alfa. Og likevel var det kanskje nettopp derfor han hadde vært litt fraværende? Han hadde latt kvinnen ta kvinneavgjørelsene? Demeter hadde sine teorier. «Vibeke og jeg har jo vært ganske uenige i oppdragelsen av Vera. Jeg mente jo for eksempel at det var alt for tidlig at en syvåring fikk sitt eget nettbrett.»

«Men hvordan skulle jeg ellers få litt fred og ro?» utbrøt moren. Bingo, tenkte Demeter Beatrice.

«Fru Lindgren» spurte hun, i overkant formelt, «Fikk De ris på rumpen som barn?» Det var viktig å holde på formene her på anstalten. Fru Lindgren ble ildrød. «Jeg er født i 1987, det var året det ble forbudt...» «Men fikk De det likevel?» «Vel, nei, jo. Jo. Jeg har fått det. En gang så...så fikk faren min rett og slett nok, tror jeg. Jeg hadde stjålet noen småpenger fra lommeboken hans, og han tok meg på fersk gjerning. Han ble virkelig sint, han ble det. Og så...ja. Så fikk jeg, da.»

«Det har ikke du fortalt meg, Vibeke!» utbrøt mannen. Vibeke Lindgren ser i gulvet. «Var det på blanke messingen, Fru Lindgren?» spør Demeter Beatrice.

«Hva behager?»

«Fikk De beholde trusene på, eller måtte De ta dem av?»

«...Han tok dem av, ja.»

«Brukte Deres far noe redskap av noe slag?»

Fru Lindgren er nå så rød at hun er ferd med å matche sofaen. Hun ser ikke på noen av dem mens hun svarer.

«Vel, han begynte med hånden sin. Men så...Så brukte han beltet sitt.»

«Ah, det må ha svidd godt i baken! Det høres ut som om De fikk ordentlig ris!»

Fru Lindgren nikker.

«Riste Oscar deg med belte?» utbryter ektemannen hennes.

«Det var bare en gang» klynker hun.

«Hvordan oppførte De Dem etterpå? Vil De si at De endret adferd, Fru Lindgren?»

«Åh, ja, bevares. Virkelig.»

«Det er utmerket at de har en slik erfaring...under beltet, om jeg kan uttrykke det slik. Det gjør at De har følt på kroppen det Vera kommer til å oppleve her.»

«Men jeg var ALDRI så uskikkelig som Vera! Det ville jeg ikke våget!»

«Kanskje nettopp fordi De visste at Deres far ville tatt affære?»

Ekteparet Lindgren er tause.

Demeter Beatrice merker at dette går glatt.

Det hjelper når noen av foreldrene har hatt smakt riset selv.

Det er ikke alltid den yngre garde har det.

«Men stakkars Vera. Det gjør jo forferdelig vondt å få ris.» sukker Fru Lindgren.

«Det stemmer» sier Demeter Beatrice. «Det er derfor det er så effektivt. Men om dere velger å skrive inn Vera, Fru Lindgren, så er det ikke bare deres datter som vil få smake riset. De og Deres mann må også tuktes. Det forstår De vel? Og dere må lære dere å være oppdragere i deres egen rett, både ovenfor deres datter og hverandre. Det blir særlig en jobb for Dem, herr Lindgren.» Han ser på henne.

«At det blir meg som skal rise Vera, mener du?»

Demeter Beatrice skakker på hodet. «Det er en del av oppgaven, ja» sier hun.

«Men det er en oppgave dere må dele som foreldre. Vi skal lære dere å ta ansvar for hele oppdragelsen begge to, og da er det å være den som straffer en del av foreldrerollen. Men skal oppdragelsen av Vera lykkes, må dere arbeide med dere selv. Og da er jeg temmelig sikker på at De blir nødt til å gi Fru Lindgren nok en omgang på blanke messingen.»

Nå er det hans tur til å rødme.

«Har Herren allerede vært inne på tanken?»

De er stille begge to. Han drar på det.

«Vel. Veeel. Jeg må jo si at forrige helg, når du gav Vera en is rett før middag bare fordi hun maste...da var det ikke bare Vera jeg syntes trengte en oppstrammer.»

Vibeke Lindgren ser bort.

«For et utmerket eksempel på en fremtidig overtredelse!» utbryter Demeter Beatrice.

«Det er typisk den slags som fortjener en reprimande og noen sviende rapp! Har De flere eksempler, Herr Lindgren?»

«Du lar henne se på TV mye senere enn du burde, hun så film til klokken 23 i går, enda jeg sa det var leggetid. Og du lar henne spise kjeks til frokost.»

Bingo. Her ligger hunden begravet. Demeter Beatrice ser hvor ukomfortabel Fru Lindgren er i ferd med å bli.

«Det der er urettferdig!» utbryter Fru Lindgren. «Det er SLITSOMT å ha ansvar for barn! Og jeg må jo få lov til å kose meg litt, jeg også! Jeg hadde også lyst på en is!»

«Kjære Fru Lindgren, det er utmerket at De slipper ut så mye frustrasjon og sinne. Det indre barnet lever i beste velgående, hører jeg. Mitt forslag er at De skriver Dem inn for en ukes intensiv korreks før Vera kommer i august.»

«Hva? Nei! Jeg skal ikke ha ris! Det er det datteren min som trenger! Ikke jeg!» Fru Lindgren er i ferd å renne over. Et skikkelig trassanfall. «Dere er helt gale! Jeg nekter!»

«Da kan vi nok ikke ta inn Vera, heller.»

«Jammen!»

«Det er klart, vi trenger ikke nødvendigvis Fruens samtykke.»

«NEI! Faen heller!»

«Hvis Herr Lindgren vil signere her, så kan vi skrive Fruen inn med en gang og beholde henne til hun roer seg. Jeg tror det vil være meget bra for deres hustru. For mange bortskjemte kvinner er det særdeles effektivt med en skikkelig kur. Jeg foreslår at vi begynner med en ukes innleggelse, med en opsjon til å utvide til fjorten dager hvis den dårlige oppførselen er vedvarende?»

Hun har ham nå, Demeter Beatrice kan se det. Han ser lettet ut. Dette er en faktisk løsning. Han har to umulige jentunger hjemme, og han vil helst bare ha én.

«Jeg tror det er det beste, Vibeke. Jeg tror du vil ha godt av dette.»

«DIN JÆVLA KØDD! DET MENER DU IKKE! DU RØRER MEG IKKE, DIN DRITTKJERRING!» Det siste utropet er rettet mot Demeter Beatrice. Hun har reist seg opp og griper Fru Lindgren i armen, vrir den erfarent bak ryggen hennes og sier: «Den tonen tar du ikke til meg, unge dame.»

Demeter Beatrice ser Herr Lindgren dypt inn i øynene. «Jeg tenker at det vil være klokt å begynne første leksjon med én gang, så Herr Lindgren kan observere teknikken? Før De overlater Fruen til meg?»

«Har De tenkt å..?»

«Rise? Så absolutt. Signer protokollen på Fruens vegne, så overdrar De formynderrettighetene til meg for den neste uken, Herr Lindgren.» «NEI!» uler Fru Lindgren og stamper med bena. Demeter Beatrice vrir litt ekstra. Lindgren signerer øyeblikkelig.

«Skal jeg gjøre noe?» spør han. «Nei, den første leksjonen skal De bare observere, og jeg skal gi denne uskikkelige, unge damen noe hun har trengt en god stund. Så skal hun få gå og legge seg uten kveldsmat mens De drar hjem og tenker på det De har sett. Så kaller vi Dem inn til en oppfølgende samtale. De vil også få kursmatriell de kan studere på egenhånd» «ANDERS! DU VÅGER IKKE! SLIPP MEG, din hore! Fitte! Monster! Konebanker!»

«Vibeke Maria Lindgren.» sier Demeter Beatrice. «Fra nå av er det jeg som er ansvarlig for å oppdra deg, og jeg tar den oppgaven alvorlig.» «Jeg er voksen!» uler hun. «Du oppfører deg som et umulig pikebarn og vil bli behandlet deretter. Og etter det mannen din forteller, har du trengt en lærepenge en god stund. Du kommer til å bli hos oss til vi har fått skikk på deg, og her tar vi ingen snarveier. Så nå vet jeg om en ung dame som snart skal få ordentlig ris på rumpestumpen sin.» Demeter Beatrice tar et godt tak i øret til Fru Lindgren og drar.

«Neeeiiii!»

«Jovisst. Vi begynner med praksisen før vi kommer til teorien her hos oss. Så nå begynner vi med at du skal få en ordentlig omgang ris på blanke messingen. Vi har ulike metoder i arsenalet her hos oss, Herr Lindgren, men ris og skjenn er viktig for oppdragelsen av alle umulige piker, uansett om de er fjorten eller førti. Nå kan du velge, unge dame: Du kan gjøre som jeg sier, og få den straffen jeg opprinnelig hadde tenkt at du behøvde, eller du kan

stritte i mot, og få mer ris.» Men Fru Lindgren gjør ingen tegn til å roe seg ned. Hun stamper med bena og stritter i mot.

«Da kommer jeg til å rise den uskikkelige lille stumpen din så mye som jeg tror du behøver.» Demeter Beatrice tar et godt tak i øret til Vibeke og klyper til. «Jeg kommer til å fortelle hva jeg gjør underveis, så De kan lære litt, Herr Lindgren.» Han nikker stumt. Demeter Beatrice setter seg på sofaen og haler den sprellende og kavende Fru Lindgren ned over fanget. «Først tar vi og bretter opp kjolen. Så går trusene ned.» Hun tar et godt tak i trusestrikken og rykker ned både nylonstrømper og underbukser. De blir sittende rett under knehasene. Kanten på den oppbrettede kjolen fester Demeter Beatrice under kjolelivet, slik at Fru Lindgrens yppige bakpart ligger fullstendig blottet. «NEIIII! LA MEG BEHOLDE DEM PÅ!» uler Fru Lindgren. «Her på anstalten riser vi alltid blanke messingen, altså med rumpen bar og ingen klær i mellom. Det svir mest, er mest ydmykende, og vi som gir ris ser hva vi gjør. Det er særlig viktig når vi bruker redskaper. Sprellende ben kan De holde fast med deres eget lår.» sier hun og låser fast den kavende Fru Lindgren. «Nå kan De se at jeg har Deres kone i en god posisjon over kneet der hun har begrenset mulighet til å vri seg unna. Men siden hun er så umulig, må jeg fremdeles holde armen hennes fast på ryggen. Jeg håper du forstår at du bare gjør dette verre for deg selv, unge dame?» «HORE!» remjer Fru Lindgren. «Som sagt. Dette er bokstavlig talt ris til egen bak, Vibeke. Men altså. Det er en god posisjon for de fleste former for ris.»

«Begynner du med hånden, da?» spør Herr Lindgren.

«Ja, jeg begynner alltid med hånden som oppvarming. Det svir godt og er litt mer intimt og barnslig, som er en viktig del av straffen. Vi vil jo at hun skal skamme seg og føle seg som den uskikkelige, lille piken hun oppfører seg som. Jeg kommer til å gi Dem en full demonstrasjon nå, siden det er tydelig at det trengs. Etter at jeg har gitt henne en god omgang rumperis med hånden, skal hun få stå litt i skammekroken. Siden hun har vært så frekk mot oss, skal hun også få en omgang med såpen i munnen. Jeg foreslår at de finner frem kameraet på mobiltelefonen, så De kan filme leksjonen?» «NEI! NEI! NEI!» uler den sprellende kvinnen på fanget hennes, men mannen gjør det villig. «Meget bra, Herr Lindgren. Legg merke til hvordan jeg skjenner på henne underveis, også. Det kan være nyttig å øve på hjemme.»

«Godt. Vibeke Maria Lingren. Nå skal du få mannen din burde gitt deg for lenge siden: Ordentlig ris på blanke rumpen! Du kan gråte så mye du vil, men hvis du fortsetter å si meg i mot, vil du få ekstra straff for det. Du har skjemt bort datteren din over lang, lang tid, og nå er det på tide at du får smake konsekvensene. Men først skal vi ta tempen i stumpen, tenker jeg. For å sjekke den fysiske formen din, og for å øke ydmykelsen. Det er et stort og gammeldags termomter, og det må være inne i minst et minutt. Jeg har satt det inn med tigerbalsam, for å bygge ekstra svie innvendig, også.»

«HVA?» Fru Lindgren prøver å kaste seg av fanget hennes. Men Demeter Beatrice har full kontroll.

«Tempen?» spør mannen.

«Kom bort hit og se nøye, Herr Lindgren.»

Han adlyder.

Demeter Beatrice skiller rumpeballene til Fru Lindgren med den ledige hånden. Det lille, rosa rumpehullet kommer tydelig frem.

Hun vrir seg og banner høyt.

«Jeg fører inn et gammeldags kvikksølvtermometer i stumpen din nå, Vibeke. Vi bruker utelukkende analoge termometere her på anstalten, siden de er mest nøyaktige og har en ekstra ydmykende effekt, siden de må være inne i så lenge. Det er få ting som er så skammelig som noe inne i analen.»

Hun slipper ut et gisp når termometeret går inn.

Vibeke Maria Lindgren er desperat. Det er kaldt metall inne i rumpehullet hennes, og det er i ferd med å begynne å svi i tigerbalsamen. Det er skikkelig vanskelig å ligge stille, men hun kommer seg ikke løs, hun er fullstendig blottstilt, og snart skal hun få ris.

«Mens du ligger her og har tempen i stumpen, er det et godt tidspunkt å minne deg på hvorfor du er her, Vibeke.» sier Demeter Beatrice. «Du har vært svært uansvarlig og umulig lenge, og du fortjener straffen jeg kommer til å gi deg. Her ligger du, en godt voksen dame, over knærne mine med stumpen i været og skal snart få ordentlig ris. Ris til rumpen din blir mer enn rød, ris som kommer til å gjøre ordentlig vondt, ris du har fortjent. Jeg skal rise deg på stumpen og mannen din skal se på og filme. Så skal du få stå i skammekroken med såpe i munnen, og så skal du få legge deg uten kveldsmat. Og hvis du ikke klarer å ta deg sammen og takke for riset, så skal du få en omgang til på sengekanten av meg, også.» «Din gærne fitte! Jeg gir meg aldri!»

«Da er det en avtale: Det blir ekstra ris på sengekanten. Og siden du skal sove på sovesal, kommer de andre kvinnene til å se på mens du får en ekstra omgang.»

«HORE!»

Vibeke kjenner at det svir godt inne i rumpehullet nå. Hun forsøker å vri seg løs, men Demeter har henne som i en skrustikke.

«La meg se, ingen temperatur, du er i form til å ta i mot straffen.»

Demeter Beatrice trekker termometeret ut av analen, holder den opp mot lyset.

«Det svir!» uler fru Lindgren.

«Og verre skal det bli» sier Demeter Beatrice.

«Se her, Herr Lindgren. Jeg lager en hul håndflate, slik, og så sikter jeg på den mest kjøttfulle delen av baken til å begynne med. Det gir god snert.» Hun klasker raskt og hardt en liten miltralljøse med klask på rumpeballene til Fru Lingren, som uler høyere og i sinne. Vel, det er tydelig at Demeter Beatrice trenger å legge inn en innsats her for å virkelig gjøre inntrykk. Herr Lingren må selv se hustruen knekke sammen og gi seg, det er en viktig del av prosessen, overgivelsen til straffen. Men tigerbalsam-varmen fra inne i analen er i ferd med å spre seg, svien bygges med hvert klask, og det samme gjør den karakteriske rumperødmen.

«Det gjør vooondt!» uler fru Lindgren.

«Jeg har så vidt begynt. Det kommer til å svi betraktelig verre før det er over. Nå skal du få ordentlig ris! Det har du fortjent, Vibeke, du skulle hatt dette for lenge siden. Jeg tipper at listne over gale ting du har gjort bare de siste ukene er så lang at du fortjener så mye ris at du ikke kan sitte ned etterpå. Tenke seg til, en voksen dame, og så oppføre seg på denne måten. De skulle sett deg på jobben din nå, mens du ligger og spreller over kneet mitt som om du var en uskikkelig småjente. Jeg tipper nok at det er flere av kollegaene dine og de overordnede som ville godtet seg og bedt meg gi deg noen ekstra rapp fra dem, eller hva?»

«DRITTKJERRING!» hikster fru Lindgren. Det svir som en ild i baken hennes, men skamrødmen er i ferd med å vokse frem i kinnnene. Tenk at han filmer dette. Og tenk at hun faktisk får ris. Hun kjenner igjen følelsen av å ligge fast over farens fang, de taktfaste klaskene mens han messet: «Vet du hva som skjer med små jenter som stjeler? De får ordentlig ris på rumpen sin.» Mens hun tenker på det, begynner tårene å velle opp, også. Og det svir både innvendig og utvendig nå, det er nesten umulig å ligge stille, og likevel ligger hun helt fastlåst. Faen. «Slutt! Jeg har fått nok!»

«Langt i fra. Jeg kjenner slike uskikkelige unge damer som deg: Dere trenger mye mer enn en liten dask. Jeg bestemmer når du har fått nok. Kom nærmere, Herr Lindgren: Ser du hvordan rødmen er i ferd med å bygges i baken her? Nå er den i ferd med å bli like rød som et lyst eple, men jeg vil holde på til hun er minst like rød som jordbærsyltetøy. Kjenn med hånden. Slik, ja. Ja, hun er varm, og det betyr at det svir godt, men jeg mener at når man riser, så skal man rise så det skaper et skikkelig inntrykk. Det hjelper ikke å gjøre dette halvveis. Slik ja, zoom inn på stumpen hennes. I denne første leksjonen tenkte jeg å gi deg noen teknikker for å øke svien uten å bruke alt for mange redskaper. De forstår, at for å kunne gi en pike eller en hustru – for den saks skyld – en dugelig omgang med spanskrøret, så kreves det en del forkunnskaper. Det er ikke noe for den utrente. Men hånden kan skape mye smerte. Som de allerede har sett, så har jeg brukt litt tigerbalsam i analen. Jeg vil ikke anbefale det på deres datter før hun kommer inn i tenårsforbrytelsene – smugrøyking, for eksempel, men for deres hustru, er dette et godt verktøy for å øke ydmykelsen fra første øyeblikk, og dermed skru opp smerten god, gammeldags ris med hånden. Du kan også bruke en bit med ingefær du har skåret til.»

«Dere er syke i hodet!»

«Bare sørg for å oppføre deg, så slipper du det, uskikkelige frøken!»

Demeter Beatrice gir den blottede rumpen en serie med ekstra harde klask.

«En annen enkel teknikk for å øke svien ved håndris er ved å fukte rumpestumpen. Ris på våt rumpe gjør nemlig meget vondere. Jeg har alltid en liten sprayflaske tilgjengelig, men om deres datter er uskikkelig knyttet til kveldsbad, er det en utmerket annledning til å gi en straff som gjør inntrykk.» Demeter Beatrice griper plantefukteren bak henne og sprayer noen gode spray på den nakne rumpen til Vibeke Maria Lindgren. Fru Lindgren klarer ikke la vær å puste lettet ut selv om hun hører hva de andre har sagt, men det kjølende vannet mot den varme baken letter. Så kommer det en serie med Klask-klask-klask og hun uler ut. Det svir definitivt mer!

«Som De ser, får vi definitivt Vibekes oppmerksomhet nå, herr Lindgren!»

«Jaggu» sier Herr Lindgren. «Jeg tror det er bra for deg, dette, Vibeke.»

Vibeke Lindgren hyler.

«Skjenn er selvfølgelig også en del av kunsten. Å minne den uskikkelige unge damen på at hun ligger her og får ris på rumpen fordi hun har vært slem og at hun burde skamme seg ordentlig øker svien og fornedrelsen, og det er jo nettopp dét vi vil. Eller hva, unge dame?»

Demeter Beatrice riser taktfast. Klaskene ljomer i behandlingsrommet. Vibeke Lingren spreller og hikster, gråten er tydelig nå. Au-au-au!

«Si meg, Vibeke: Hva er det du får nå?»

«Auuuu jeg vil ikke si det!»

«Det synes jeg så bestemt at du skal. Men jeg forstår at det er skammelig å si det høyt, selv om du ligger her og får ordentlig ris mens mannen din ser på og filmer det. Hva er det uskikkelige piker får?»

Hun hikster det lavt ned i puta.

«Ris.»

«Jeg hørte ikke?»

«Ris!»

«Korrekt! Masse ris! Til rumpen blir helt rød!»

«La oss fortsette leksjonen, Herr Lindgren. En viktig del av økt fornedrelse vil være om du kan finne deg noen allierte i oppdragelsen: Noen du kan betro og dele straffedetaljene av Vibeke med. Det er jo ikke noe som trengs å kringkastes, men å kunne si høyt at «Når vi kommer hjem, kommer det til å vanke en ordentlig omgang ris på rumpen!» mens noen hører på som applauderer, dét øker definitivt effekten av de konkrete slagene mot stumpen. Har De noen De kunne alliert Dem med?»

«Høh.» Herr Lindgren ser tankefull ut. «Vel, det er jo et par jeg har diskutert denne turen til Prygelknabe med...»

«HVA? SERIØST?» Nå er det i ferd med å rakne for Fru Lingren. Nydelig, tenker Demeter Beatrice. «Snakk høflig til mannen din, Vibeke, ellers kan det være du får den en omgang for det senere» sier hun og fortsetter å rise jevnt, hardt.

«Vel, det er jo sånn at både broren og foreldrene mine har reagert på Vibekes oppførsel i tillegg til Veras, og da jeg hørte om denne anstalten, så var de veldig støttende...»

«Dette er jo ideelt, Herr Lindgren. De kan jo ta opp med Vibekes svigerfamilie om de alle ville tenke seg å gå inn i rollen som oppdragere og støttespillere. En ting er om Vera også vet at hun kan risikere en omgang ris hvis hun er frekk mot farmor. En annen ting er å vite at selveste svigerforeldrene applauderer hvis svigerdatter får ris på stumpen etter juledesserten.»

Nå gråter Vibeke Lindgren sårt ned i putene. En ting er at leksjonen i bakenden er i ferd med å synke helt inn. En annen ting er tanken på at Hans-Petter og Gerd vil vite at hun har fått ris. Eller den snørrhovne John Otto, drittsvoger.

«Herr Lindgren må ta vurderingen, men det ville jo være mulig å vise familien denne filmen, for eksempel?»

«Ja, vet du hva. Vi har en felles meldingstråd gående. Jeg tror dette kunne vært opplysende for dem alle sammen.»

«Formidabelt! Her kommer det til å bli forandringer, Vibeke! Nå tenker jeg du skal gå og stå litt i skammekroken her, mens jeg fullfører andre del av straffen din.» «Mer?» hikster den nå nedbrutte og utslitte og svette og skjelvende Fru Lingren.

«Ja, såpe i munnen, frøken. Så stygge ord må skrubbes ut. Nå kommer jeg til å be deg stå i skammekroken, og det er viktig for meg at du forstår hva det innebærer: Nesen inn mot veggen, hendene på hodet, og absolutt ikke under noen omstendighet lov å gni seg på den røde rumpen, er det forstått?»

«Jammen det gjør voooondt!» uler Fru Lindgren.

«Klart det gjør vondt, det er jo poenget med vaskeekte rumperis! Dette er straffen for å være en lat og ansvarsløs mor. Sånn ja, nesen inn, stumpen ut! Som de ser, herr Lindgren, så er rumpen god og rød. Her har jeg et såpestykke. Jeg tar litt vann på så det skummer godt, og så er det en uskikkelig ung frøken som skal få vasket munnen sin. Det er en fin straff for både mor og datter. Helt ufarlig og akk så ubehagelig. Sånn ja, kom hit igjen. Gap opp.» Fru Lindgren vrir seg unna. «Er dere helt gale? ÆSJ det er helt forjævlig og...» Demeter vrir armen hennes bak på ryggen og tvinger munnen hennes opp. Så gnir hun såpestykket langs tungen, gummen og tennene. «Slik går det med piker som snakker stygt! Ja, det smaker vondt, og det er meningen! Sånn, tilbake i skammekroken! Og ikke spytt!» Fru Lindgern står og stamper og peser. Det svir langt inne i rumpehullet, selve rumpa er rød og brennvarm og nå smaker det forskrekkelig beskt i munnen. For ikke å snakke om fornedrelsen om at alt dette ble filmet. «Skammekroken er et viktig verktøy som ikke må glemmes. Nå står Vibeke her og kjenner seg skamfull, og tigerbalsam-svien, såpen i munnen og det første riset har tid til å synke inn. Dette er en god annledning til å skjenne litt mer, og minne henne på at hun står i skammekroken som et uskikkelig pikebarn og at hun snart skal få mer ris.» «MER RIS?» «Hysj på deg. Stå stille og skam deg. Ja, så udregelig som du har vært, kan du da skjønne at riset ikke er over ennå. De forstår, herr Lindgren, at den som straffer har en rekke verktøy til rådighet. Mens Vibeke er her på anstalten, kommer hun til å bli introdusert for hele floraen av avstraffelsesredskaper, fra spanskrør til bjerkeris på blanke messingen. Men akkurat nå skal hun få en ekstra omgang med et særdeles tilgjengelig og effektivt redskap, nemlig hårbørsten. Ta en kikk på denne.» Demeter Beatrice gir den stumme ektemannen en stor, tung hårbørste i tre.

«Ja, den veier litt, ja.» «De kan selv forstå at den kommer til å gjøre inntrykk.» Nå hulker Vibeke i kroken.

«Som De ser, er selve skammen og forventningen allerede i ferd med å gjøre et uutslettelig inntrykk på fruen.» Demeter ser hvordan det skinner i øynene på ektemannen.

«Jeg tror faktisk dette er veldig bra for deg, Vibeke.» sier han. «At du kommer til å lære mye mens du er her.» «Jeg hater dere» hikster Vibeke.

Såpesmaken er overveldende.

Rumpa brenner.

Tårene er overalt.

Demeter Beatrice viser hårbørsten til mannens kamera.

«Jeg tror faktisk mor har en helt maken» sier Herr Lindgren.

«Utmerket.» sier Demeter Beatrice. «Da vet herrens svigermor hva hun har å gjøre hvis det blir oppsternasig oppførsel fra Vibeke eller Vera i fremtiden. Vibeke, nå kan du komme tilbake fra skammekroken, legge deg over fanget mitt og få mer ris på den uskikkelige rumpestumpen din.» Og undre av alle undre: Vibeke kommer.

Hun legger seg over fanget til Demeter Beatrice med et stønn.

Demeter smiler megetsigende til ektemannen.

«Sånn ja. Flink jente. Ligg stille nå og ta i mot riset ordentlig, så er denne introduksjonen over – før jeg kommer og riser deg litt ekstra på sengekanten i kveld.»

Vibeke uler. Det er tydelig hun hadde håpet å slippe unna mer ris ved å være lydig. Demeter vet at hun har henne nå. Og der ser hun ektemannens bul i buksen.

Ingenting som en medgjørlig frue.

Demeter Beatrice stryker over den røde rumpen.

«Vibeke, nå kommer jeg til å gi deg ordentlig rumperis med hårbørsten. Det kommer til å svi ordentlig, og det har du fortjent. Du kan få gråte så mye du vil, men jeg vil ikke høre noen protester. Og så kommer jeg til å skjenne ordentlig på deg, fordi du har vært så slem og umulig. Tenke seg til at du faktisk er så uoppdragen at du må komme hit og få ris som en liten pike!»

Vibeke hikster. Demeter legger den kalde hårbørsten klar.

Den hvilker på rumpens mest kjøttfulle del, klar for klask.

Så begynner hun taktfast å daske.

Lyden av hårbørste mot bar stump er høyere enn hånd mot rumpe, men det er også lydene til Fru Lindgren. Hun hyler for hvert smell.

«Her ligger du over fanget og får ordentlig ris!»

KLASK! Fru lindgren hyler. «Så mye banning! Så mye klaging! Dette burde du fått for lenge siden!»

Klask! «Det gjør vooondt! Unnskyld!»

«Klart det gjør vondt, du får ordentlig ris, som alle uskikkelige piker trenger!»

Klask! «Jeg har fått noook!»

Klask! «Å langt i fra, jeg har så vidt begynt!»

Klask!

Rumpen hennes er i ferd med å gå fra rød til mørkerød og hun spreller med bena som besatt.

Demeter Beatrice setter opp tempo og øker snerten i håndleddet.

Hun sender en miltraljøse med hardere klask rett der hvor rumpen møter lårene.

Vibeke hyler.

Deretter kjører hun metodiske klask, enda hardere, en på hver rumpeball.

Klaskene ljomer i rommet.

Vibeke gråter ukontrollert nå.

Til slutt ligger hun som en sekk over Demeters fang.

Demeter avslutter med en skjennepreken og et regn av harde hårbørsteslag.

«Vibeke, mens du er her på Prügelknabe vil vi ta fullt ansvar for din oppdragelse. Det betyr ris, skjenn, fysisk avstraffelse og ydmykelse. Vi godtar ingen frekkhet, ingen latskap, ingen unnasluntring, ingen sutring og ingen løgn. I tillegg skal du straffes for dine tidligere synder og utelatenskaper, og komme ut herfra som en ny og bedre kvinne. Siden du har vært så frekk under din aller første straff, kommer du til å få en ny omgang ris på sengekanten før leggetid, og det kommer til å bli på sovesalen, så de andre pikene kommer til å se på deg

mens du får ris. Så mye banning det har vært, ser jeg meg nødt til å be nattsøster gjøre klar bjerkeriset som du skal få smake på blanke messingen. Nå skal du snart innskrives og overlates til din mentor og lærerinne her, men vit at hvis du virkelig er umulig, så må du over fanget mitt igjen. Og da kan jeg love deg at både belte og spanskrør kommer til å danse over rumpestumpen din. Men før du skrives inn, må jeg tilby Herr Lindgren noe bare han som din ektemann kan gjøre. Og det er å straffeknulle deg før du går inn i to ukers sølibat. Det er nemlig ingenting som er så disiplinerende for uskikkelige hustruer som et solid straffeknull i analen uten annet som oppvarming enn rumperis. Du er både utvidet og ufrivillig våt etter tigerbalsamen. Er de interessert i å avslutte straffen, herr Lindgren?» Han sier ingenting, bare reiser seg opp og spenner av seg beltet. Han er så klar at hun ser bulen før buksene er nede over hoftene. Demeter reiser den skjelvende fru Lindgren opp på bena og plasserer henne over armlenet på sofaen. Hun protesterer ikke, er nesten ikke til å snakke til, bare lener seg over og er tydelig klar for å bli tatt.

Demeter Beatrice vet at hun kommer til å komme. De kommer alltid etter første straffen.

Det er sånn du får dem hektet. Han og hun.

Nå er han sjefen.

De kommer nesten momentant, det er et ulekkert syn.

Demeter snur seg bort.

«Vel, vel, vel, fru Lindgren. Velkommen til oss.»


Tillbaka