Eleven

En dag får hun en SMS fra nettvennen Jon
Du er en nittenårig gymnasiast som har problemer med norsk rettskriving
Møt på gymnaset rom 6 for ekstraundervisning hos lektor Streng i morgen kl 18.00
Vær presis.

Neste dag kler hun seg ungdommelig, med noen fillete olabukser og en tettsittende topp med bar mage. Setter opp håret i to hestehaler og tar flere tyggegummier. Ingen kan tro at hun er en kvinne midt i tredveårene, hun ser mye yngre ut.

Så tar hun bussen til gymnaset. Bussen er forsinket og klokken er 18.12 da hun heseblesende banker på rom 6. KOM INN, lyder en myndig stemme. Nølende går hun inn. FIKK DU IKKE BESKJED OM Å VÆRE PRESIS? Hun ser seg om i rommet, det er et gammeldags klasserom med pulter og bak et stort kateter sitter ”lektor Streng” Han ser virkelig ut som en streng lærer der han sitter og ser morskt på henne over brillene. Så oppdager hun bjerkeriset som henger på en spiker ved siden av en bred, tung linjal. Til sin store lettelse ser hun intet spanskrør. VEL, UNGE FRØKEN NESEVIS, JEG LEGGER TIL 12 RAPP MED LINJALEN FOR DE 12 MINUTTENE DU KOM FOR SENT. Nå skal du skrive diktat.
Han begynner å lese og hun skriver, vel vitende om at alle feil vil bli straffet. Hun synes heller ikke de setningene hun skal skrive er særlig morsomme: Jeg skal vise respekt for eldre mennesker. Jeg skal ikke være frekk. osv. osv. Hun skjønner fort at dette kan bli ganske
tøft etter hvert, her er det visst mye hun får å svare for. Santidig føler hun også at det pirrer mellom bena ---------:)

                      Jeg har akkurat sendt av gårde en mail til en venninne da jeg til min store ergrelse ser at jeg har avsluttet den med en ganske håpløs skrivefeil. Pokker! Jeg gjør det der hele tiden. Jeg sier til meg selv som jeg har gjort så mange ganger før at fra NÅ skal jeg begynne å lese gjennom før jeg trykker på send. Akkurat da tikker det inn en sms på mobilen fra Jon:

Du er en nittenårig gymnasiast som har problemer med norsk rettskriving
Møt på gymnaset rom 6 for ekstraundervisning hos lektor Streng i morgen kl 18.00
Vær presis.

Jeg klarer ikke å la være å snu meg. Ser han hva jeg driver med eller hva? Men han har jo kommentert mine skrivefeil mang en gang før, så det er nok bare tilfeldig at den kom nå. Håper jeg.

                      Dagen etter kler jeg meg som disse nittenåringene jeg har sett oppe ved skolen. Jeg føler meg ikke helt komfortable på bussen sånn, men det ser heldigvis ikke ut til at noen jeg kjenner skal på i dag. Det som er verre er at bussen er forsinket. Jeg små løper fra bussen og bort til skolen, men skaden er allerede skjedd. Jeg har ikke de helt store forhåpningene om at ”lektor Streng” vil se gjennom fingrene med det, så med en liten klump i magen banker jeg på døra og går inn når jeg får beskjed om det. Det er ikke noe vanskelig å falle inn i rollen som skoleelev når han sitter der bak kateteret og ser strengt på meg. Jeg mumler frem et unnskyld og finner meg en pult. Helst ville jeg ha satt meg bakerst, men jeg tviler på om han ville tillate det. Ikke så mye hjelp heller idet heller ettersom det ikke vil sette seg noen foran meg. Så jeg velger en på andre rad og setter meg fort ned.

                      Jeg har bare så vidt fått frem en blokk og en kulepenn da han begynner å diktere. Det er ingen tvil om at disse setningene er myntet på å få meg til å tenke over de mange små advarsler han har kommet med på mail i det siste. Og så fort som han leser da. Jeg er ikke vant til å skrive for hånd lengre og sliter fælt med å holde følge. Banner litt inni meg over at jeg ikke i det minste har vær åndsfraværende nok til å ta med en blyant. En sånn med viskelær på toppen. Jeg kjenner det pirrer litt i meg når jeg tenker at jeg allerede har 12 rapp til gode.

                      Pokker! Der datt jeg ut av det et øyeblikk. Hva leste han nå da? Jeg skriver så blekket spruter og blir temmelig lettet når han endelig stopper å lese. Men jeg har bare så vidt begynt å lese igjennom, rette og finne på noe smart å skrive i hullene, da jeg blir avbrutt.
”NÅ KAN DU KOMME OPP OG LEVERE!” ”Lever nå? Kødder du? Jeg er jo ikke ferdig å rette!” jeg ser bedende på ham. Men han ser bare strengt på meg. ”DET SKULLE IKKE VÆRE NØDVENDIG Å RETTE. JEG FORVENTER AT DU HAR FÅTT DETTE HELT RETT PÅ FØRSTE FORSØK. DET VAR SLETT IKKE SÅ VANSKELIG” Med et sukk tar jeg med meg arket og slenger det ned på katetret hans. Jeg kan kjenne øynene hans i nakken mens jeg furtent går mot pulten min igjen. Jeg konstaterer at det er forbausende enkelt å falle inn i tenåringstrassen igjen, i det jeg blåser en stor tyggegummiboble. Skal han være vanskelig så skal jammen jeg også være det!

                      ”KOM TILBAKE HIT UNGE FRØKEN!” Det er en ny grad av strenghet i stemmen hans nå, så jeg finner det smartest å snu og gå pent tilbake igjen. Litt usikker stiller jeg meg foran katetret hans mens jeg prøver å unngå både blikkkontakt og å se på riset og den store linjalen som henger der. ”FØR VI KAN BEGYNNE Å JOBBE MED RETTSKRIVNINGEN DIN MÅ VI GJØRE NOE MED OPPFØRSELEN DIN. DU KOMMER FOR SENT, DU VET IKKE HVORDAN MAN SNAKKER TIL EN LÆRER OG DU TYGGER TYGGEGUMMI I TIMEN. SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG! SYNES DU VIRKELIG DET ER AKSEPTABEL OPPFØRSEL?” Jeg løfter blikket, ser på ham og hører meg selv si: ”Det var bussen sin feil at jeg kom for sent. Og jeg skriver ikke med munnen så det spiller vel ingen rolle om jeg tygger tyggegummi vel!”

                      Stemmen hans er i alle fall ikke mindre streng da han reiser seg ved katetret og plukker opp linjalen. ”BØY DEG FREMOVER OG LEGG ALBUENE PÅ KATETRET. SKAL VI SE. 12 FOR Å KOMME FOR SENT. 10 FOR TYGGEGUMMITYGGING OG 20 FOR DIN RESPEKTLØSE MÅTE Å SNAKKE PÅ. HVOR MANG BLIR DET? ”42” mumler jeg spakt. ”PRØV IGJEN! OG DU KAN LEGGE TIL 5 FOR Å MÅTTE HA ET NYTT FORSØK!” Hæ? Hva mener han? 12+10+20 er da 42? ”Jammen, for svarte! Det blir jo 42! Eller 47 med de ekstra fem” skynder jeg meg å legge til før jeg skal til å reise meg opp i ren protest. Men han dytter meg bestemt ned igjen. ”DET ER IKKE MATTEKUNNSKAPENE DINE DET ER NOE I VEIEN MED, DET ER DIN RESPEKT FOR LÆRERE! FEM TIL FOR TREDJE FORSØK!”

                      ”Da blir det 52, lektor Streng” Jeg prøver på nytt så pent jeg klarer. ”SE DER JA. DU KAN NÅR DU VIL. 52 STEMMER. OG DU SKAL TELLE DEM” Det første rappet lander på baken min med et smell. ”Auu! En, lektor Streng” Han kan da ikke virkelig mene at jeg skal ha 52 av de der? Det er jo kjempemange! Men rappene fortsetter og jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å konsentrere meg om tellingen. Man skulle kanskje tro at en olabukse ville gi en del beskyttelse, men det kjennes som om linjalen treffer rett gjennom den. Heldigvis fordeler ham dem utover rumpa, men med så mange er det jo ikke til å unngå at mange treffer på samme sted. ”Auuuauuu, 27, lektor Streng. Vår så snill. Jeg har lært nå. Jeg trenger ikke flere!”
                      Men det hjelper ikke. Lektor Streng fortsetter mens han formaner meg om nødvendigheten av punktlighet, respekt for de som er eldre og et pent språk. Det begynner å bli nesten umulig å stå stille, og jeg kommer stadig med en arm for å beskytte meg. ”ALBUENE SKAL LIGGE PÅ KATETRET. DEN DER TAR VI OM IGJEN. DETTE ER TIL DIT EGET BESTE, VET DU. DU ER NØDT TIL Å LÆRE DEG Å OPPFØRE DEG.” Til slutt kommer det aller siste rappet. Adskillig hardere enn de andre og jeg spretter opp. ”Auuuuuu! 52, lektor Streng. Snufs” Han ser strengt ned på meg og jeg forter meg å legge til ”Takk for irettesettelsen, lektor Streng.” mens jeg gnir min ømme rumpe. Jeg kan kjenne at jeg er varm gjennom buksa. ”FLINK JENTE! NÅ KAN DU GÅ OG STILLE DEG I SKAMMEKROKEN OG TENKE OVER DIN OPPFØRSEL MENS JEG RETTER DIKTATET.”

                      Jeg forter meg bort i hjørnet han pekte på mens jeg ber en stille bønn om at jeg ikke har alt for mange feil. Jeg trenger så definitivt ikke flere rapp med den linjalen. Men rødblyanten hans skraper stadig mot papiret og etter en stund kan jeg høre at han snur seg i stolen. Sannsynligvis for å se på meg. ”DETTE SER ABSOLUTT IKKE BRA UT, UNGE FRØKEN. JEG TENKER DU LIKE GODT KAN BRETTE NED DEN OLABUKSA NÅ, TRUSA OGSÅ. HER TRENGS DET EN OMGANG MED BJERKERIS PÅ BLANKE MESSINGEN. DU KAN UMULIG HA FULGT GODT MED I TIMENE DINE. MEN BLI STÅENDE DER BORTE I SKAMMEKROKEN MED BUKSENE PÅ KNÆRNE TIL JEG ER FERDIG Å RETTE. DU KAN BRUKE TIDEN TIL Å TENKE PÅ HVORDAN KONSEKVENSER STAVES”

                      Nølende knepper jeg opp buksa og drar den ned. Det er ikke det spor behagelig å dra en trang olabukse ned over en sår rumpe. Ikke er det noe morsomt å måtte stå slik heller. Det er ille nok å være sendt i skammekroken. Men med bar rumpe – på en skole. Det er jo riktig nok etter vanlig skoletid. Men tenk om det skulle komme noen. En vaskehjelp, vaktmester eller no. Å stå i et hjørne kan kanskje bortforklares. Men ikke med buksene på knærne! Jeg står vel ikke sånn til at jeg kan sees fra vinduene? Var gardinene fra eller for? Jeg kan ikke huske det og føler en stor trang til å snu meg og sjekke. Men jeg tør ikke og blir bare stående med ansiktet mot veggen. Det føles som om jeg må stå sånn en evighet. Hvor lang tid kan det ta å rette et diktat da for svarte!

                      ”SNU DEG OG KOM HIT!” Jeg gjør som jeg får beskjed om. Heldigvis er gardinene trukket for, for det strenge blikket innbyr ikke til utdragning av tiden så jeg tør ikke kle på meg før jeg tar de få skrittene bort til ham. Han står med bjerkeriset i hånden og peker på katetret. Jeg antar at det betyr at jeg skal gå bort og innta samme posisjon som i sted. Og siden han ikke sier noe mer, bare ser strengt på meg, finner jeg ikke på noe bedre å gjøre en det. Han legger arket mitt foran meg. Det har flere røde anmerkninger både for skrivefeil, feil tegnsetting og ord jeg har glemt. Samt to hele setninger jeg ikke hadde fått med meg i det hele tatt. ”JEG ANBEFALER AT DU SER MEGET NØYE PÅ DETTE NÅ, FOR DU SKAL FÅ SKRIVE DET OM IGJEN ETTERPÅ. OG DA SKAL DET IKKE FINNES EN ENESTE FEIL! MEN DU HAR ALLEREDE HATT MANGE ÅR PÅ Å LÆRE DEG DETTE UTEN AT DET SER UT TIL AT DET HAR HJULPET. SÅ NÅ HAR JEG TENKT Å FORSIKRE MEG OM AT DU FAKTISK BRUKER TIDEN TIL Å LÆRE. VI FÅR RETT OG SLETT SLÅ KUNNSKAPEN INN”

                      Jeg prøver virkelig å konsentrere meg om det som står på arket, jeg gjør det. Men om det er vanskelig å konsentrere seg i en kjedelig skoletime, er det ikke det spor lettere når man får ris på en allerede meget øm bak. ”Ååå auuuu! Vær så snill. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det sviiiiir!””DU HAR HATT MANGE ÅR PÅ Å LÆRE DEG DETTE SITTENDE PÅ RUMPA. MEN DA VAR DU TYDELIGVIS IKKE MOTIVERT NOK. NÅ FÅR DU BÅDE STRAFFEN DU FORTJENER OG MOTIVASJON. JEG GJØR DEG EN STOR TJENESTE MED DENNE EKSTRAUNDERVISNINGEN, UNGE FRØKEN NESEVIS. SÅ STÅ NÅ STILLE OG PUGG!”

                      Men rumpa brenner og jeg rykker til hver gang riset treffer. Mellom bena er det våt og jeg har bange anelser om at det synes. Og på papiret foran meg nekter bokstavene å stå stille nå som det begynner å danne seg tårer i øynene. Det er ikke lett å pugge da! Endelig legger han fra seg riset og spør: ”NÅ, HAR DU LÆRT LEKSA DI NÅ? ER DU KLAR FOR Å SKRIVE PÅ NYTT?” Hva skal jeg svare? Jeg er slett ikke sikker på at jeg husker alt som står på arket. Men svarer jeg nei, blir det sikkert mer ris. ”Ja, lektor Streng! Jeg har lært leksa min nå. Jeg skal få det riktig denne gangen” Jeg må bare ta sjansen. Vil ikke ha mer ris nå. Det brenner som bare søtten. ”GODT! DA KAN DU KLE PÅ DEG OG GÅ NED TIL PULTEN DIN OG GJØRE ET FORSØK.” Jeg drar forsiktig opp truse og bukse igjen. Trange olabukser er ikke godt på en nyrist rumpe. Med nølende skritt går jeg ned til pulten min igjen og ser mismodig på stolen. En hard skolestol ser slett ikke innbydende ut å sitte på nå. Forsiktig setter jeg meg ned, svelger hardt og finner frem kulepennen og et nytt ark. ”OG FOR Å VÆRE HELT SIKKER PÅ AT DU YTER DITT BESTE DENNE GANGEN, VIL JEG GJERNE OPPLYSE AT EVENTUELLE FEIL VIL BLI STRAFFET MED SPANSKRØRET.”

                      Jeg ser forferdet på ham da han åpner skapet og drar frem et spanskrør. Jeg bare må få dette riktig! Det er allerede mer enn vondt nok å sitte. Superkonsentrert vender jeg blikket mot arket og begynner å skrive på nytt. Da jeg er ferdig går jeg nervøst frem til katetret og levere det. ”DU KAN VENTE I HJØRNET MENS JEG RETTER. OG DRA NED BUKSE OG TRUSE IGJEN SLIK AT DU ER KLAR FOR SPANSKRØRET DERSOM DET MOT FORMODNING SKULLE TRENGS” Jeg gjør som jeg har fått beskjed om. Det er grusomt å måtte stå sånn i hjørnet igjen, men samtidig vet jeg ikke om jeg ønsker at han skal bli ferdig med å rette. Tenk om jeg ikke har fått alt rett nå heller.

                      Etter noe som føles som alt for kort tid reiser han seg opp og stiller seg bak meg.
”JEG KAN SE AT JEG FANT RETT MEDISIN FOR DIN SLURV OG LATSKAP. DU KAN HVIS DU VIL”

Jeg har studert henne der hun står i skammekroken med rumpa blottet og buksene nede på knærne, samtidig som jeg har rettet. Rumpa har blitt veldig rød etter riset, men samtidig har hun gjort store fremskritt. Det er utrolig hva en god omgang eller to med ris kan utrette. -------
Smiler for meg selv, utrette ja ---- hun er jo blitt våt mellom bena, skikkelig kåt ! Og sant å si er jeg absolutt ikke upåvirket selv heller. Men er det smart å knulle henne her ?

Etter å ha rost henne for fremgangen sier jeg likevel TA AV DEG BUKSE OG TRUSE HELT OG STILL DEG I SAMME POSISJON. Hun får tårer i øynene, hadde nok ikke ventet mer straff nå, men gjør lydig som jeg sier. Jeg går så nærme jeg kan uten å røpe min tilstand.
Stryker henne ømt og kjærlig over rumpa og registrerer at det er flere steder den er virkelig ildrød. Så snur jeg henne og holder rundt henne og sier ” Så så lille venn, du skal ikke straffes mer nå.” Jeg finner et rent håndkle som noen har glemt og sier ” De buksene dine er minst et nummer for små. Ta dette håndkledet rundt deg, så skal du få bli med meg hjem å få noe lindrende salve på stumpen din” Hun ser takknemlig men også litt utfordrende på meg.

Vi møter ingen på vei ut, men tror ikke noen hadde reagert, unge jenter har så mye rart i klær nu for tiden. Når hun skal sette seg inn i bilen min er hun meeget forsiktig. Vel inne sier jeg
TA AV DEG HÅNDKLEDET OG SETT DEG DIREKTE PÅ SETET. Hun nøler
GJØR DET. NÅ. Hun skjønner at det ikke er rom for diskusjoner og utfører ordren
De kalde skinnsetene har en god virkning på hennes varme rumpe. Jeg ser bort på henne og ser et glimt av den sorte trekanten. Hun rødmer og legger en flik av håndkledet over fitta.
Jeg lar henne sitte slik mens vi kjører gjennom byen.

Da vi kjører inn i innkjørselen er det blitt mørkt. En høy, bastant hekk skjermer for innsyn.
Jeg går rundt bilen og hjelper henne ut. LA HÅNDKLEDET BLI LIGGENDE I BILEN
Hun skjønner at ingen ser henne og gjør som jeg sier. Jeg tenker på hva naboene hadde sagt om de hadde sett meg der jeg går etter en ung kvinne, naken fra livet og ned og med en rumpe som et fyrtårn. Jeg humrer for meg selv.
Vel inne sier jeg ”Gå og legg deg på senga så kommer jeg snart. Jeg bruker litt tid på å finne
Aloe Vera. Da jeg kommer inn på soverommet ligger hun splitter naken på magen
”Jeg har så tørr hud på ryggen, kan du ikke smøre litt der også, please ?”
Hun snur hodet mot meg og ser på meg med disse store, grønne dådyrøynene.
Jeg setter i gang og smøre og massere. Da jeg kommer til rumpa registrerer jeg til min store glede at hun er plaskvåt mellom bena. Jeg er grundig med innsmøringen av rumpa og bak på lårene. Hun stønner. Jeg kan ikke vente, vrenger av meg klærne og kryper opp i senga.

Hun legger hodet på puta. Løfter den røde rumpa høyt og innbydende mot meg og skiller bena. Jeg tar et godt tak i hoftene hennes og kjører kukken til bunns i henne. Kjenner den ennå ildvarme rumpa mot magen. Snart økes pulerytmen. Jeg tar en hånd og masserer klitten hennes og vi knuller vilt og hemningsløst til vi begge kommer i en eksplosiv orgasme.
Hun blir hos meg hele natta og når vi våkner fortsetter vi.
Jeg må nok trene mer kondisjon

Tillbaka