June satt på benken og stirret tomt inn i veggen. Dette
var tredje gangen på tre uker at hun måtte inn til samtale hos ledelsen.
Denne gangen hadde de ringt moren hennes også. June hadde ikke snakket
med henne enda, men hun visste at hun var sint.
Hun hørte det med
en gang; morens skritt nedover gangen. Hun trakk pusten dypt og pustet
ut. Det hadde vært fælt å vente, men nå som hun hørte henne komme føltes
det nesten som en lettelse. Greit å bli ferdig med det, liksom.
Moren
kom inn døren. Hun hadde det blikket som hun fikk hver gang hun ble
sint. Øynene var nesten svarte. Alikevel, møtet gikk bedre enn hun hadde
trodd. Moren satt bare der og lyttet og nikket. June sonet ut som
vanlig, hun kom til seg igjen akkurat tids nok til å høre moren si: -
jeg lover at June kommer til å være eksemplarisk fra nå av. Jeg vet
akkurat hva jenter som hun trenger. Så var møtet over og vi gikk ut til
bilen. I det de satte seg inn, sa moren med streng stemme: - Dette er
ikke over, June. Når vi kommer hjem skal vi snakke ordentlig sammen.
Denne gangen skal du få en straff.
Moren var helt stille i
bilen på veien hjem. Det passet June bra, så fikk hun tid til å tenke.
Hun lurte på hva straffen ville bli. Ville moren ta fra henne mobilen?
Husarrest, kanskje? Det verste som kunne skje var at det ble noen
kjedelige dager fremover.
Da de kom hjem marsjerte moren
rett inn på kjøkkenet og satte seg ned. June gjorde det samme. Moren
satte seg ned og så strengt på June. - Du er helt ute av kontroll, June.
Jeg har aldri vært så skuffa og flau som jeg var på det møtet i dag. Jeg
måtte dra fra jobb for å høre om det alt det gale du gjør, for tredje
gangen. Jeg kommer til å straffe deg for dette. -Hva slags straff
sna.... June rakk ikke fullføre setningen sin før moren avbrøt henne. -
Har jeg fortalt deg om hvordan min mor straffet meg da vi bodde i
Dallas?
June husket ikke. Hun visste at moren hennes var vokst opp
i Texas, og at mormoren var veldig streng, men det var alt. - Når jeg
gjorde noe galt så ga mormor meg ris. Du skal få det samme!
June
ble helt målløs. Før hun rakk å si noe, reiste moren seg og gikk ut. Hun
gikk opp trappen og inn på badet. Så kom hun raskt ned igjen og begynte
å romstere i kjøkkenskuffene. Hun snudde seg og gikk bort til
kjøkkenbordet, der June satt. Moren hadde flere ting i hendene. - Du
trenger en skikkelig lekse som du aldri vil glemme. Du kan få velge hva
jeg skal rise deg med. Først smalt hun hårbørsten i bordet så det smalt.
- Denne kommer du til å blåmerker av, sa hun. Så smalt hun en stekespade
av metall i bordet. - Legg merke til rillene. Hvis du velger denne så er
det mindre luftmotstand. Så smalt det en treskje i bordet. - Dette er en
klassiker, sa moren. Den er mindre enn de andre, men det betyr at det
svir mer. Til slutt la hun en større tresleiv på bordet. - Denne er
større, men hullet i midten gjør at den kommer til å treffe deg hardt.
Bestem deg nå, hvis ikke så velger jeg to redskaper, og så får du dobbel
så hard straff.
June satt der i fullstendig sjokk. Metallspaden så
skummel ut. Hårbørsten hadde jo moren advart henne mot. Øynene falt på
stekespaden av tre, den med hull inni. Hun tok den i hånda og gav den
til moren. - Ok. Da går du opp på rommet ditt med en gang. Ta av deg
buksa og sett deg på sengen, så kommer jeg snart opp gir deg ris. June
reiste seg sakte, forsatt i sjokk. Hva var dette for noe? Hun snudde seg
og gikk langsomt opp trappa og inn på rommet.
Inne på rommet
gikk hun bort til stolen, som sto i et hjørne. Senga hennes sto i det
andre hjørnet. På veggen mot vinduet sto skrivebordet hennes, med en
kontorstol foran. Hvorfor skulle hun kle av seg? Det ga ingen mening.
Hun rakk ikke tenke noe mer før hun hørte morens skritt i trappa. Moren
kom gående inn på rommet, i den høyre hånda si hadde hun den store
tresleiva. June svelget. Snart skulle moren slå henne med den sleiva. -
Hvorfor har du ikke tatt av deg buksa? Vil du gjøre dette enda verre?
Jeg gir deg så enkle beskjeder og du klarer ikke følge dem en gang! -
-Hvorfor skal jeg kle av meg? Det er bare så rart..June så ned i
gulvet..og flaut. - Nettopp, svarte moren. Flaut. Det var så ydmykende å
måtte dra fra jobb og sitte på det møtet og høre hvor ufordragelig du
er. Du skal få kjenne på hvordan det er å bli ydmyket. June nølte. - Kom
igjen! Hun rappet June over knoklene med sleiva. - AU! Smerten skøyt
gjennom hele armen. Herregud, mamma mente visst alvor.
Sakte
kneppet June opp buksen sin. Hun prøvde å huske hvilken truse hun hadde
tatt på seg den morgenen. Hadde hun visste hun skulle få ris hadde hun
selvfølgelig tatt på en som ga mye beskyttelse. Det begynte sakte å gå
opp for henne hva som var i ferd med å skje. Moren skulle gi hun ris på
rumpa! Og ikke bare noen dask liksom, men med en tresleiv!
Hun
somlet litt med knappene, men fikk etterhvert dratt buksa ned til
anklene. Hun hadde på seg en hvit bomullstruse. I løpet av dagen hadde
den sklidd litt opp, sånn at deler av rumpa hennes var naken. Hun så på
moren sin.
- Gå bort til pulten din og stå bak stolen. June gikk
sakte bort. - Hold begge hendene på stolryggen. Sånn. Bøy deg framover
og stikk rumpa ut. Da hun bøyde seg framover merket June at trusa skle
enda litt mer oppover. - Jeg skal slå deg seks ganger, og du skal telle
hvert slag. Når du teller, betyr det at du klar for neste slag. June
nikket. -Ja, mamma. - Og hold posisjonen din. Hvis du beveger deg en
millimeter, så får du ekstra straff. - Jeg forstår.
June tok tak i
stolen og bøyde seg fremover. Hun hadde en stor og rund rumpe. June la
merke til at guttene så på den med lange blikk. Tenk om de kunne sett
henne nå, bøyd frem og rett i ryggen, med den hvite bomullstrusa. -
Kommer det til å gjøre veldig vondt? - Jeg skal bare gi deg ris, ikke
juling, svarte moren. - Men halve vitsen med dette er at du tenker på
dette lenge etterpå og at du ikke vil at det skjer igjen. Stå stille, så
begynner jeg.
June kjente tresleiva mot trusa si. - Husk å
telle. Så kjente June at moren løftet sleiva og så hørte hun et høyt
dask. Først kjente hun ingenting. Så kjente hun det. En sviende smerte
akkurat der sleiva hadde truffet. - En, sa June. Moren slo henne igjen,
denne gangen på andre siden. - To. Det neste slaget landet nøyaktig der
det første traff. - Tre. Moren fortsatte, men hun ventet til June telte
før hvert dask. Etter fem stoppet moren opp. - Dette siste dasket vil
jeg du skal huske, før du finner på noe dumt neste gang. Moren tok et
skritt tilbake og slo June på rumpa så hardt hun kunne. Det var som å
bli piska med brennesle; June klarte ikke å stå stille. Hun ropte høyt
og la begge hendene på rumpa. - AU! - Du rørte deg før jeg var ferdig.
Da får du to til. Moren gikk rundt June og stilte seg ved siden av
henne. Hun tok tak i hofta hennes og ga henne to rapp til med sleiva.
Hun siktet seg inn på delen av rumpa som ikke var dekket av trusa. Den
store rumpa til June ristet av kraften.
De to siste slagene, mens
moren holdt hun fast, ble for mye for June. Hun begynte å gråte høylytt.
- Jeg er lei meg for det June, sa moren. Jeg skulle gjort dette for
lenge siden. Hun gikk ut og lukka døra etter seg.
Det ble
helt stille på rommet. June hikstet stille og gikk bort til speilet.
Rumpa hennes var ildrød, der hvor moren hadde truffet henne. På den ene
rumpeballen var det et stort merke etter hullet til sleiva. Hun la seg
på senga og strøk seg forsiktig over rumpa. Hånda hennes ble varm. Nå
hadde hun altså fått ris på rumpa. Så det var sånn det kjentes ut. Hun
skammet seg sånn over at hun hadde måtte stå der i trusa med rumpa ut på
den måten. Hun bestemte seg for at det aldri skulle skje igjen.