Sløyd var aldri mitt fag. Vi hadde pappsløyd, metallsløyd og tresløyd, og jeg var like dårlig i alt. Ikke har jeg hatt så mye bruk for det heller, men det er kanskje fordi jeg styrer unna alt som krever anvendelse av et skrujern. Ingen flatpakkede Ikea-monstere av finér hos oss, takk — her kjøper vi kun ferdigmonterte kvalitetsvarer i heltre!
Sant å si er den eneste typen sløyd jeg av og til har bruk for, den eneste vi ikke hadde: gipsplatesløyd. Gipsplater, disse forvokste flatbrødene som byggmestere elsker fordi de kan dekke en hel vegg i løpet av fire minutter — og dermed skape ulykke hos huseierens etterkommere i fire generasjoner. Har du noen gang prøvd å skru fast bokhylla til et flatbrød og så få den til å bære Kunnskapsforlagets Store norske leksikon?
"Du må finne spikerslagene!" sier gode venner til meg og trommer med knoken mens de klistrer øret til veggen. Greit nok det, men har kona di noen gang ønsket å henge et bilde i nærheten av en bærebjelke? "Ekspansjonsskruer!" sier de og dykker ned i den velfylte verktøyskassa si, men for meg er ekspansjonsskruer bare snekkerkunstens svar på klasebomber — de lager fire ganger så store hull som de egentlig har sprengkraft til. Vil vi virkelig ha en vegg som ser ut som vestfronten under første verdenskrig, full av skyttergraver og granatkrater? "Im Westen nichts Neues" — bare hundretusener av lemlestede og drepte ekteskap og samboerforhold.
Men det var sånn det begynte. Vi hadde pusset opp kjellerstua, og veggene var nysparklede og nytapetserte. Kona mi hadde brukt dager på å planlegge plasseringen av bilder og hyller og lampetter, og nå skulle vi i gang. Vi målte og kalkulerte og satte ørsmå blyantmerker der skruene skulle inn, og til slutt tok jeg frem drillen, valgte omhyggelig et bor av det jeg trodde var riktig størrelse, og satte i gang. "Flopp!" sa det, og så var boret gjennom gipsveggen og ute på den andre siden. Vi boret og skrudde og hengte ting på plass, og det gikk forbausende greit — så greit at jeg ble litt kjepphøy og tenkte at snekkeryrket var en smule overvurdert. Det jeg ikke la merke til, var at kona mi ble stillere og stillere. Etter min erfaring kan du la en kvinne snakke så mye hun vil, det er når hun blir stille du må være på vakt.
Hun hadde stilt seg midt på gulvet med hodet litt på skakke. "Eivind, kom hit litt," sa hun. Jeg gikk bort og stilte meg ved siden av henne. "Jeg tror bildet til høyre er litt for nær ytterveggen. Er du ikke enig?" - "Det er akkurat der du hadde tegnet det, kjære." - "Jeg vet det, men jeg hadde ikke tegnet inn gardinen, og den stikker faktisk ganske mye ut og tar en del av veggen." Jeg skjønte hva hun mente selv om jeg aldri hadde giddet å flytte et bilde av den grunn. Siden alt hadde gått så greit, var jeg imidlertid imøtekommenheten selv: "Hvis du står her, kan jeg flytte det langsomt bortover til du synes det er passe." Jeg flyttet bildet til der hun syntes det passet, satte et nytt merke i veggen i samme høyde som tidligere, boret og skrudde, og hengte bildet på plass. "Bedre?" spurte jeg. "Det er perfekt i forhold til ytterveggen, men det har kommet veldig tett oppi lampen. Kanskje hvis du flyttet den tre centimeter mot venstre....." Lampen satt med to tjukke skruer, og jeg håpet inderlig jeg slapp å flytte den så langt at de gamle hullene kom på utsiden av holderen. "Sånn?" spurte jeg og holdt lampen litt til siden. "Litt til," svarte hun. "Men da kommer de gamle skruehullene på utsiden," sa jeg. "Det gjør ikke noe," svarte hun, "vi kan bare sparkle og male." Jeg kikket desperat på henne. "Det kan jeg gjøre, vennen, bare vi får opp lampen," skyndte hun seg å si. Jeg tettet de gamle hullene så godt jeg kunne, boret nye og skrudde opp lampen. "Bra nå!" spurte jeg. "Jaaaa," svarte hun, "det er bare det at nå er denne lampen mye nærmere bokhyllen enn den på den andre siden." - "Jeg får flytte den andre også, da" sa jeg med et sukk. Hun tok et skritt tilbake og studerte veggen. "Du," sa hun, "jeg tror egentlig de kommer litt for nær bokhyllen. Er det ikke bedre å flytte hyllen slik at den kommer midt i mellom lampene der de nå står?"
Jeg måtte sette meg. Bokhyllen var mitt mesterverk — fire digre skruer på hver side uten at gipsplatene hadde revnet i et ufyllelig krater ett eneste sted. Og nå skulle de alle flyttes 3.8 centimeter mot venstre! "Urgh!" sa jeg og håpet det hadde en fjern likhet med et indiansk krigshyl. "Du er så søt," sa hun og kysset meg. Judas kunne neppe ha gjort det bedre.
Jeg fikk det til! I løpet av tre kvarters tid var hyllene flyttet. Parallelt med den ene kanten gliste fire bombekratere mot oss, men de skulle hun fylle — sa hun. Jeg gikk opp på kjøkkenet og tok meg en øl. Jeg er ikke en sånn mann som må ha seg en øl etter enhver anstrengelse, men akkurat nå trengte jeg en. Jeg tømte den halvveis og gikk ned igjen med boksen i hånden. Hun stod midt på gulvet og betraktet hyllen og bildene. "Da jeg satte inn bøkene, så jeg at hyllen egentlig skulle vært litt lenger ned," sa hun. Jeg glante på henne. Jeg tror ikke jeg så spesielt intelligent ut. "Vær så snill?" sa hun.
Det slo meg at med litt flaks kunne jeg slippe med å flytte de øverste skruene nederst og beholde resten. Hun så på forslaget med tungen halvveis ut mellom leppene, men ristet sørgmodig på hodet: "Det blir altfor langt ned, kjære!" Jeg tømte resten av ølboksen i én slurk. "Ok," sa jeg, "jeg skal gjøre det, men ber du meg om å flytte én eneste skrue til, blir det ris på blanke messingen" Hun stirret forbauset på meg, men jeg tror jeg var like overrasket. Hele livet har jeg hatt denne trangen til å gi jenter ris — jeg har lest om det og drømt om det, men jeg har aldri sagt det til én eneste sjel, ikke engang til henne.Jeg har ikke engang turt å spøke med det slik andre gjør, og nå datt det plutselig ut av meg.
Hun sa ingen ting, og jeg syntes det var like greit å gå rett til verket. Jeg skrudde ut, jeg målte, jeg boret, jeg skrudde inn — og jaggu satt ikke hyllen fast på det nye stedet. Jeg tørket svetten og tok en tur på badet for å slippe ølen ut igjen. Da jeg kom ut, stod hun og målte. "Synes du ikke bildene henger litt høyt nå som vi senket hyllen?" spurte hun. "Jo," svarte jeg uten å se og rakte henne drillen. "Sett i gang!" Hun så på meg med rådyrøyne: "Men du er jo så flink?" Det gikk en djevel i meg: "Hva var det jeg sa ville skje om du spurte meg om å flytte én eneste skrue til?" spurte jeg. Hun nølte et øyeblikk. "Husker ikke," sa hun — og rødmet. "Du får ris på blanke messingen," sa jeg. "Ikke tull," lo hun, men så ikke på meg. "Så flytt bildene selv," sa jeg. "Du er en kompetent kvinne som kan alt det en mann kan. Jeg får faktisk med meg noe av det du og venninnene dine snakker om når dere hiver ut meg. Sett i gang!" - "Men du er jo så flink!" gjentok hun.
Jeg var sur, sliten og forbannet, men det stod ikke til å nekte for at hun var ufattelig søt der hun stod og ba. Tankene kvernet oppi hodet mitt, og jeg tenkte at jeg endelig skulle få litt utbytte av denne underlige interessen min. "Ok," sa jeg. "Vi lager en avtale: Jeg flytter bildene akkurat dit du vil, men etterpå skal du ha skikkelig omgang ris på blanke baken." Hun stirret på meg, og jeg skjønte at hun drev på med et eller annet regnestykke oppi hodet sitt. "Ok," sa hun til slutt. Hjertet hoppet i brystet mitt: "Avtale!" sa jeg så rolig og avbalansert jeg maktet. Så grep jeg drillen og satte i gang. Det tok sin tid for hun hadde visst bestemt seg for å få alt perfekt denne gangen, men til slutt var vi ferdig. "Fornøyd?" spurte jeg. "Strålende!" svarte hun og kysset meg.
"Flott," sa jeg. "Av med buksene!" Hun stirret på meg. "Du husker avtalen: Av med buksen og over fanget!" Hun ristet vantro på hodet. "Du har inngått en avtale," fortsatte jeg, "har du ikke?" Hun vred litt på seg. "Jo, men....." - "Men?" svarte jeg, "det er ikke noe 'men' her! Har du inngått en avtale eller har du ikke?" - "Jo, men jeg trodde ikke........" - "Trodde ikke hva?" - "At," hun vred på hele underkroppen og satte opp en skikkelig trutmunn, "at det ...... at det..... at det bare — å, du vet hva jeg mener!" - "Det eneste jeg vet er at du bør passe deg så du ikke får enda mer ris for å bryte avtaler!" Hun stirret rart på meg, og så begynte hun til min store forundring å kneppe opp buksa. Hjerte mitt gjorde et kjempebyks, og jeg skjønte at jeg ikke ante hva jeg nå skulle gjøre.
Hun hadde dratt buksen ned på lårene og stod og så på meg med det rådyrblikket jeg kjente så altfor godt. Jeg satte meg opp i sofaen. "Over her," sa jeg og klappet meg selv på lårene. Til min store forundring kom hun bort til meg med museskritt og la seg klønete over fanget mitt. "Det var blanke baken," sa jeg og dro trusekanten nedover rumpa. Hun grøsset litt, men løftet nok på hoftene til at jeg kunne dra trusene ned på lårene.
Så satt jeg der og stirret ned på en hvit jenterumpe. Det var dette jeg alltid hadde drømt om, og nå ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre! Tankene spant rundt oppi hodet mitt, jeg var ufattelig opphisset, og likevel måtte jeg fatte en fornuftig beslutning. Hvis jeg slapp henne løs, kunne alt avfeies som en harmløs spøk med dobbelt bunn. Men jeg hadde ikke lyst til å slippe henne løs, jeg hadde lyst til å gi henne ris! Samtidig var jeg ufattelig glad i henne og hadde ikke råd til å miste henne — tanken på at hun skulle snurre rundt, gi meg en skikkelig ørefik og marsjere ut av livet mitt, var ikke til å holde ut. Jeg stirret ned på den hvite jenterumpa i håp om at den skulle gi meg et svar, men den lå der bare helt stille — jeg hadde sett den så mange ganger før, men den hadde aldri virket så uendelig tillitsfull og sårbar. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre — tankene og følelsene spant rundt inni meg som en løpsk karusell.
Jeg kunne ikke sitte der i evigheter, jeg måtte ta en beslutning. Plutselig skjønte jeg at hvis jeg noengang skulle gi en jente ris, var dette den eneste muligheten jeg ville få. Og hvor forbannet kunne hun egentlig bli? Vi hadde en avtale, og selv om hun kanskje hadde oppfattet den som 75% spøk, hadde jeg aldri antydet at den ikke var på alvor. Ble hun forbannet, var det først og fremst seg selv hun burde bli forbannet på. Det var i hvert fall slik jeg så det. Jeg stirret ned på rumpa hennes igjen, og ønsket om å gi henne ris blandet seg med en underlig ømhetsfølelse.
Jeg kunne ikke vente mer — jeg løftet hånden og ga henne ris. Hun strammet kroppen og gispet av forbløffelse da det første slaget landet, men så slappet hun av og lå helt stille. Jeg riste henne så hardt jeg torde og hørte henne gispe etter luft mellom hvert slag. Jeg var så opphisset at det nesten gikk for meg — det var en uvirkelig følelse å rise en jente etter så mange år med drømmer. Rumpa ble rødere og rødere, og hun hev etter pusten, så jeg fant det best å stoppe. Jeg bøyde meg over henne, strøk henne over rumpa og sa: "Det får greie seg, jeg håper du har lært nå!" Hun ble liggende et par sekunder, så reiste hun seg opp, dro trusa og buksa demonstrativt på plass og forsvant inn på badet. Jeg hørte at hun låste døren etter seg.
Jeg ble sittende noen minutter med en tom følelse, så reiste jeg meg, gikk opp på kjøkkenet og tok en øl til. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg slo på tv og fant en fotballkamp fra et sted langt borte. Jeg var sikker på at jeg hadde mistet henne, at hun ville komme ut av badet og fortelle meg at nå var det slutt. Var jeg mann nok til å stikke, eller måtte hun selv sette kursen hjem til mamma? Jeg tenkte jeg fikk vise meg som en mann selv om jeg ikke kunne snekre.
Til slutt hørte jeg henne i trappen. Hun var ikke reisekledd, og hun satte kursen rett mot kjøkkenet. "På tide å begynne med middagen?" sa hun spørrende. "Jeg tenkte vi kunne ta den indrefileten allerede i dag, jeg. Har du en god vin som passer?"