Jeg hadde også en kusine som het Elin. Hun var sytten år og meget ettertraktet. Det var ikke måte på hvor mange unggutter som virret rundt i det ellers ganske øde området der gården lå. Elin var så vakker at selv en guttunge på 11-12 år måtte bli småforelsket i henne, men ellers var hun en pest og en plage — hun følte seg høyt hevet over oss “snørrungene” og benyttet enhver anledning å erte oss. Vi tok igjen så godt vi kunne, men hun var rask i replikken og hadde som regel ingen problemer med å sette oss på plass.
En solskinnsmorgen Elin var gått i hønsehuset for å samle egg, bestemte vi oss for å få hevn. Vi benyttet oss av hennes eneste kjente svakhet som var en gutt som het Hans. Mens hun var inni hønsehuset, sang vi innsmigrende sanger på utsiden om Elin og Hans, og da hun omsider ble sur og kom etter oss, hadde vi stengt døren så pass godt fra utsiden at vi var kommet oss opp i tre før hun var ute. Vi satt oppe i treet og sang våre kjærlighetssanger inntil Elin grep et egg fra kurven og kastet mot oss. Hun traff Ola midt i brystet så han ble stum et øyeblikk, men jeg fortsatt syngingen. Elin grep et egg til og kastet det mot meg, men jeg fikk dukket slik at det knustes mot stammen bak meg. Akkurat da kom onkel Knut gående. Han hadde morgenkåpe på og hadde tydeligvis vært nede ved sjøen og badet etter morgenstellet. Som alle andre som hadde vokst opp under krigen, hatet han at mat ble misbrukte, og da han skjønte at Elin drev og kastet egg på oss, ble han rasende. Han grep fatt i armen hennes og dro henne mot huset. Hun strittet imot, men ble dratt med inn. Etter et par minutter kom onkel ut av døren og satte kursen mot skogen. Måten han gikk på tydet på at han fortsatt var rasende.
“Kom,” sa Ola, og vi hoppet ned fra treet og løp mot huset. “Vi går her,” sa Ola og satte kursen på stuevinduet istedenfor døren. Hvis vi strakte oss på tærne, kunne vi så vidt kikke inn. Det gikk litt tid før jeg fikk skygget for lyset slik at jeg kunne se noe annet enn epletrærne som speilet seg i ruten, men da jeg endelig greide å se inn, holdt jeg på å falle bakover. Helt innerst i kroken stod Elin med nesen mot veggen. Den korte, blå ola-shortsen lå på gulvet ved siden av henne, og det eneste hun hadde på seg var en rød-og-hvitstripet t-skjorte og et tørkle som hun hadde bundet rundt hodet på sjørøvermaner før hun gikk i hønsehuset. Jeg stirret på den nakne hvite rumpa som struttet i mot meg. “Har hun fått ris?” hvisket jeg til Ola, enda tanken på at Elin kunne få ris virket helt ufattelig — for meg var hun nærmest voksen. “Ikke ennå, men hun skal få!” hvisket Ola tilbake. “Ordentlig ris — pappa er i skogen og plukker et bjerkeris. Men vi kan ikke stå her hvor han kan se oss, vi gjemmer oss i kjellertrappen så lenge.” Vi snek oss ned i kjellertrappen og Ola holdt utkikk slik at vi visste når faren kom tilbake. Etter en stund kom ha ut av skogen med et knippe kvister som han rensket bladene av mens han gikk. “Nå skal Elin virkelig få!” sa Ola full av skadefryd.. Vi gjemte oss nederst i kjellertrappen til onkel var gått forbi, og så snek vi oss bort til vinduet igjen. Elin stod fortsatt med nesen mot veggen mens faren surret sammen bjerkekvistene med en hyssingstump. Så snakket han til henne, og hun snudde seg langsomt ut av kroken. Jeg gispet da jeg fikk se henne forfra — t-skjorten var kort og rakk henne bare til livet. Faren tok henne i armen og dro henne bort til en stor lenestol der han la henne over rygglenet. Rumpa hennes vendte rett mot vinduet der vi stod, og jeg ble stående å stirre på den mens onkel Knut ga henne en lang lekse.. Jeg kunne ikke høre hva han sa, men jeg kunne høre at stemmen var sint.
Så løftet han riset og lot det suse ned mot rumpa til Elin. Jeg så at hun rykket til i hele kroppen da det traff, men hørte ingen ting. Han løftet riset igjen og lot det suse på nytt mot rumpa og lårene hennes. Denne gangen hørte jeg at hun ga lyd fra seg. Jeg følte meg litt forvirret — en del av meg frydet seg skikkelig over at Elin fikk ris mens jeg så på, den andre delen syntes hvis mest synd på henne. Men mest av alt følte jeg underlig opphisselse som jeg aldri hadde kjent maken til før, og jeg la merke til noe stivt nede i buksen. Riset kom susende på nytt, og da onkel Knut hevet det etterpå, kunne jeg se at den hvite rumpa til Elin hadde fått røde striper der riset hadde truffet. Onkel viste ingen nåde — riset kom susende gang etter gang, og til slutt hang bare Elin gråtende over stolryggen og tok imot med en stadig rødere rumpe. Så var det tydeligvis slutt — onkel la bort riset, og Elin fikk gå på rommet sitt. “Kom, vi må bort,” sa Ola og satte på vei vekk fra huset. Jeg skjønte ikke riktig hvorfor, men la på vei etter ham.
Vi var i skogen hele dagen, men til slutt ble vi så sultne at måtte vi dra hjemover. Elin hadde tydeligvis forklart hva som hadde skjedd, så vi fikk grundig ris begge to — men bjerkeriset slapp vi. Jeg fortalte aldri Elin at jeg hadde sett at hun fikk ris, men hun behandlet oss likevel helt annerledes resten av sommeren. Hun sluttet å erte oss, men overså oss fullstendig. Da vi omsider hadde vært så rampete at vi også skulle smake bjerkeriset, var det hun som ble sendt ut for å plukke det. Men den hevnen unner jeg henne for jeg har aldri glemt synet av min vakre kusinet som lå med rumpa i været og fikk bjerkeris på blanke baken.