Morgenstemning


Alarmen ringte rett inn i øret mitt. Det vibrerte i tinningen så det føltes som om hele hodet skulle eksplodere. Det var fjerde gang den ringte, og jeg hadde skrudd volumet opp på det aller høyeste, for nå måtte jeg bare opp!  Langt borte kunne jeg høre lyder i huset – Jon hadde tydeligvis fått ungene opp av senga og ned til frokost. Det sildret på badet, og hvis Tonje hadde rukket å gå i dusjen, kunne jeg bare gi opp ...

Jeg våknet igjen av at Jon stod og ristet i meg: "Marit, nå må du opp!" ropte han. Jeg greide å rulle meg ut av senga og vakle mot badet. Døra var låst.

"Tonje!" hørte jeg min egen stemme brøle. "Slipp meg inn!"

"Du må vente," svarte det fra badet.

"Du har vært der i evigheter!"

"Jeg er ikke ferdig med å dusje engang."

"Du kan ikke bare okkupere badet på den måten!"

"Du var ikke der da det var din tur, så jeg måtte bare ta det!"

Jævla drittunge! Og jævla Jon som tror at en familie på fem med en tenåringsdatter kan bo i et hus med bare ett bad! Jeg ristet en ekstra gang i dørklinken, men ingenting skjedde.

Jeg slengte på meg morgenkåpen og stakk føttene i tøflene. Jeg fikk gå ned og spise først. Da jeg kom ned trappa, stod Jon i gangen og prøvde å få på Emma kjeledressen.

"Jeg følger henne i barnehagen først," sa han, "og så får jeg heller komme tilbake å hente bilen etterpå. Sørger du for at Ola kommer av gårde på skolen imens? Jeg har puttet matpakke i sekken hans."

"Har du laget kaffe?"

"Har ikke hatt tid. Men det står visst noe fra i går på kanna."

Ikke engang kaffe kunne han lage! Som om jeg hadde lyst på mikrovarma kaffe fra i går! Jeg stønnet og gikk inn på kjøkkenet. Ola satt bøyd over iPad'en med en halvspist brødskive ved siden av. Jeg kikket på klokka – han måtte av gårde i løpet av ti minutter.

"Spis ferdig og gå opp og puss tenner," sa jeg. Han fortsatte bare å stirre ned i iPad'en. "Hører du meg! Spis ferdig og puss tenner!"

"Tonje er på badet," sa han åndsfraværende og fortsatte å spille.

Jeg kjente det koke inni meg: "Det blåser jeg i! Puss tenner og kom deg på skolen!"

Han la langsomt iPad'en bort og reiste seg fra bordet. Den halvspiste brødskiven ble liggende igjen etter ham. Jeg helte opp lunken kaffe i en kopp og puttet den i mikroen. Det var tross alt bedre enn ingenting. Ovenfra hørte jeg Ola krangle seg til å bli sluppet inn på badet for å pusse tennene. Jeg hadde ikke lyst på mat, men visste jeg måtte få noe i meg.

At jeg ikke kan lære! Jeg kan aldri motstå fristelsen når Jon allerede ligger der og snorker, og jeg ikke har sovnet ennå. Da sniker jeg meg stille ut og lister meg ned trappa så den ikke skal knirke. Jeg elsket disse nettene i stille ensomhet – bare jeg og datamaskinen og hele internett. Men morgenene etterpå er et helvete av hodepine og halvkald kaffe.

Jon kom inn døra igjen akkurat idet Ola kom ned trappa.

"Vi må dra om ti minutter. Er du klar?"

"Klar? Jeg har ikke dusja engang. Hun dattera di blir aldri ferdig på badet!"

Han så på meg over brillene: "Det hadde kanskje vært enklere om du hadde gått på badet til avtalt tid? Uansett – jeg må dra om ti minutter for å rekke kundemøtet."

"Med bilen? Hva med meg, da?"

"Kan du ikke ta bussen?"

"Bussen?! Vet du hvor full den er på denne tiden, eller?"

"Hadde du kommet deg av gårde litt før, hadde den ikke vært så full!"

"Men jeg kan ikke komme av gårde når hun der sperrer badet!" Jeg pekte på Tonje som akkurat kom ned trappa.

"Men herregud, da," sa Tonje. "Når skal jeg gå på badet hvis ikke du kan passe tida di?"

"Men jeg må på jobb!"

"Og jeg må på skolen!"

"Ikke hyl til mora di! Dere unge har ikke respekt for noen lenger!"

Tonje himlet med øynene: "Kanskje vi bare har respekt for dem som fortjener respekt!"

Jeg snudde meg mot Jon: "Hører du hvordan hun snakker til mora si?"

Jon svelget to ganger: "Okei, jeg ringer til Mads og får ham til å ta det møtet. Så kjører jeg Ola og Tonje til skolen og kommer tilbake og henter deg. Rekker du å være ferdig til det?"

"Selvfølgelig" svarte jeg litt fornærmet – men også litt fornøyd.

*****

Vanligvis roer jeg meg når jeg får satt meg ned med avisen og en kopp kaffe, men dagen etter en våkenatt fungerer ikke kroppen på samme måte. Jeg ble bare sintere og sintere mens jeg satt og stirret på avisen uten å skjønne et ord av det som stod der. Da Jon kom tilbake, hadde jeg hisset meg skikkelig opp.

"Vi kan ikke ha det sånn!" skrek jeg, nesten før han var innenfor døra.

"Hvordan da?"

"Med bare ett bad og en datter som skjeller ut mora si!"

Jon sukket: "Jeg trodde vi var enige om å prioritere USA-ferien i fjor foran badet."

Herregud som jeg hater disse menneskene som har et poeng i alt de sier! Jeg hadde visst argumentert ganske sterkt for den ferien selv.

"Men Tonje, da?" skrek jeg videre.

"Hva er det med Tonje?"

"Hun er umulig å snakke til og hun okkuperer badet som det er hennes eget rom!"

"Det med badet i dag var vel strengt tatt din feil."

"Jamen, hvordan hun snakker til folk hele tida, da!  Hun er så muggen at du kan skjære deg på henne!"

"Er det ikke sånn tenåringsjenter er? Synes egentlig hun er ganske grei, jeg!"

"Ja, det er ikke deg hun bitcher på hele tida. Du bare sklir unna, du, når hun holder på."

"Jeg provoserer henne ikke med vilje, mener du?"

"Hadde jeg vært sånn mot mora mi da jeg var ung, hadde jeg fått ris på rumpa!"

"Det var andre tider."

"Det var bedre tider!"

"Moren din er sikkert glad de er over."

"Hvorfor det?"

"Fordi det nå er andre som må slite med deg, kanskje?"

Jeg stirret på ham: "Hva mener du? Slite med meg?"

"Akkurat: Slite med deg!"

"Men det er ikke meg du sliter med!"

"Jo tenk, det er deg jeg sliter med!"

"Nei!"

"Jo, det er deg! Stakkars Tonje har ikke gjort noe annet enn å ta badet når hun ikke kunne vente lenger. Etter at alarmen din hadde ringt for femte gang!"

"Fjerde!"

"Akkurat! Du kan ikke ligge å dorme i en halvtime uten at noen går på badet."

"Men jeg hadde vondt i hodet!"

"Og hvorfor hadde du vondt i hodet?"

"Jeg tror jeg har jobba for mye ..."

"Sludder! Tror du ikke jeg vet at du har sittet oppe halve natta?"

Og jeg som trodde det var min lille hemmelighet: "Jeg fikk ikke sove ..."

"Det så ikke ut som du gjorde så mye forsøk heller!"

"Hva mener du?"

"Herregud, Marit, ikke lyv! Du vet like godt som meg at du sniker deg ned på nettene og surfer rundt etter gudene vet hva – og er giftig som en pytonslange dagen etter!"

"Det gjør jeg ikke!"

"Marit, jeg er ikke fullstendig idiot! Og jeg er drittlei av å måtte gjøre alt om morgenen mens du ligger og synes synd på deg selv i senga!"

"Men jeg har vondt i hodet! Jeg ringte til jobben og sa jeg var syk!"

Jon himlet med øynene: "Men du er ikke syk! Du mangler bare fullstendig selvkontroll!"

Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig oppdaget jeg at jeg stod og sjekte tunge til ham. Øynene hans trakk seg langsomt sammen, og han ble hvit rundt neserota.

"For en gangs skyld synes jeg moren din har en utmerket idé!" sa han lavt.

"Hva mener du?"

"Om hvordan man tar seg av bitchy unge damer!"

"Jeg skjønner ikke ..."

Han tok tak i øret mitt og dro meg inn i stua: "Ris på rumpa, var det ikke det du sa?"

"Du er gal!" skrek jeg og snublet etter ham.

"Jeg har ikke følt meg så riktig i hele mitt liv!"

"Men du kan ikke ..."

"Det skal vi se på!"

"Du mener ikke ..."

"Jeg mener ris på blanke messingen!"

"Men du kan ikke! Det er mishandling! Jeg anmelder deg!"

"Lykke til!" Han hadde satt seg i sofaen og dro meg fremover. Jeg flakset med armene som en kråke og strittet imot så godt jeg kunne, men til slutt havnet jeg tvers over fanget hans. Hodet bikket framover og den tørre lukten fra sofaputene kilte meg i nesa.

"Jeg anmelder deg! Jeg mener det!"

"Da skal du i det minste få noe å anmelde meg for!"

"Jeg gjør det!"

Hendene hans tok tak i morgenkåpen og dro den opp over rumpa mi. Så røsket han pysjamasbuksa ned til knærne. Hvorfor hadde jeg ikke skiftet til ordentlige klær? Med ett følte jeg meg uendelg  liten og sårbar der jeg lå med stumpen i været. Den ene hånden hans hvilte tungt på korsryggen, og den andre strøk meg forsiktig over lårene.

Plutselig var det eller annet som snudde inni meg. Jeg så meg selv fra utsiden slik jeg hadde vært hele denne morgenen og så mange morgener før – sur, sær, tverr og urimelig. Tårene sprengte på, og så lå jeg der og hulket over fanget hans. Han strøk meg langsomt over rumpa:

"Så, så, la oss glemme dette! Kom og sett deg litt i armkroken min."

Det føltes så riktig og likevel så galt. Jeg ristet på hodet.

"Ikke?" spurte han forundret.

"Etterpå," hikstet jeg.

"Etterpå hva?"

"Etter at jeg har fått ris!"

"Skal du ha ris likevel?"

"Ordentlig, skikkelig ris! Du vet jeg fortjener det!"

"Jo, men det er vel ikke nødvendig nå?"

"Det har aldri vært så nødvendig!" skrek jeg.

Og så fikk jeg ris – ordentlig, skikkelig ris på blanke baken. Han lot meg få kjenne all den frustrasjonen som hadde bygget seg opp gjennom denne morgenen og alle de tidligere morgenene, og jeg tok imot med all den skyldfølelsen jeg ikke visste jeg hadde. Tårene rant, snørra rant, og rumpa glødet som en stråleovn i januar, men det var dette jeg fortjente, det var dette jeg trengte – og det var dette han trengte. Jeg boret ansiktet ned i sofaputene og sparket og vred med bein og hofter, men ikke et øyeblikk prøvde jeg å slippe unna.

Etterpå satt jeg lenge på fanget hans med ansiktet dypt inni halsgropen.

"Skal du ikke på jobben?" hvisket jeg.

"Det haster ikke, Mads tok møtet. Og du er visst sykemeldt?"

"Hodet er bedre nå, så jeg skal gå etterpå."

"Etterpå?"

"Ikke spill uskyldig!"

Og så elsket vi på stuegulvet i formiddagssolen – som to tenåringer som ikke kan vente til de kommer til sengen.


     SIT   christina


Tillbaka