Full kontroll


Hun hadde full kontroll. Alltid. Det var i hvert fall det venninnene hennes trodde, og når sant skal sies, gjorde hun ikke mye for å få dem på andre tanker. Det var sånn på jobben også – var det noe som trengte litt ekstra organisering, snudde alle seg mot henne. Da hun studerte, hadde hun alltid møtt opp forberedt og med sirlig nedskrevne spørsmål til seminarlederen.

Stort sett likte hun å ha det slik – det var liksom sånn hun var – men av og til kunne det bli litt mye av det gode. Som når Morten snudde ryggen til og gikk fordi hun prøvde å organisere livet hans også. Eller når Anne måtte støttes hjem fra en kveld på byen og Lisa forsvant inn i en drosje med nok en mann hun nettopp hadde møtt. Det var ikke det at hun hadde noe spesielt ønske om å drikke seg full eller ligge med andre enn Morten, men av og til skulle hun ønske at muligheten i det minste fantes. At den ikke for evig og alltid var definert bort bare fordi "hun ikke var slik".

Dessverre var det ikke alt som kunne organiseres. Den lille ekstra vippen på nesen, for eksempel, som gjorde at hun aldri ville bli noen klassisk skjønnhet uansett hvordan hun sminket seg eller hva hun gjorde med håret. Da hun fortalte det til Morten, holdt han på å le seg ihjel.

"Det var jo den jeg falt for," sa han. "Noe friskt og freidig innimellom alt det perfekte."

"Puh," svarte hun, "du sier det bare for å være snill."

"Det gjør jeg slett ikke!"

"Så bevis det da!"

Til hennes store overraskelse hadde han tatt henne der og da, hardt og nesten brutalt, midt på formiddagen og midt i stuen, og mens hun lå der med lårene tvunget ut til siden og med hendene fastholdt i et jerngrep over hodet, og mens den andre halvparten av henne bekymret seg for flekker på sofatrekket, hadde hun plutselig kommet som hun aldri hadde kommet før, i et gisp og et hikst, i et lynglimt og et jordskjelv. Hun hadde ledd det borte etterpå, men det gjorde noe med henne.

Det var en plutselig følelse av vemmelse over hvem alle trodde hun var ­– over glansbildet hun alltid presenterte for verden. For det gikk jo ikke så lekende lett og naturlig som alle trodde; det som tilsynelatende fløt så ubesværet og uanstrengt, krevde timesvis av forberedelser og planlegging. Hvis de bare visste hvor febrilsk hun ryddet hver gang de skulle komme på besøk, eller hvor nær hun hadde vært å dumme seg ut forrige gang hun hadde arrangert en ferietur for jentegjengen. "Alt går så lett for deg," hadde Stine sukket, og de andre hadde nikket. De skulle bare ha visst.

Hun hadde følt det sånn før også, men aldri så sterkt. At hun var en bedrager, at alle bare likte henne for den hun fremstod som, og ikke som den hun egentlig var. Tenk om de hadde visst ...

Hun hadde alltid sovet godt, men nå våknet hun stadig med et rykk midt på natten, gjennomvåt av svette. Alle nestentabbene hun hadde gjort, kom plutselig tilbake i oppblåst versjon, og groteske karikaturer av venninnene roste henne hele tiden for det som var på nippet til å bli en katastrofe. Episoder hun for lengst hadde fortrengt, dukket opp i våken tilstand også, og på de mest ubeleilige tidspunkter. Hun kunne sitte i et viktig møte og føle at hun rødmet over tanken på noe som hadde skjedd for ti år siden.

Det var noe hun hadde fortrengt grundigere enn annet. Som episoden med Silje. Hun hadde sagt til seg selv at hun var så ung da det skjedde, at det ikke telte – at det var en annen henne den gangen, en som ikke hadde noe med hennes voksne selv å gjøre. Men nå tvang tanken seg frem igjen.

Ingen visste hvor Silje var nå, men den gangen var hun klassens ubestridte leder. Hun valgte sine favoritter fra dag til dag, og veien fra nåde til unåde var kort, ubegripelig og ubønnhørlig. De dagene hun plukket ut deg alene, var dager av ren lykke. I hvert fall en stund – inntil Silje presenterte dagens plan.

Hun burde selvfølgelig hatt vett og mot til å stå imot, akkurat som alle andre burde ha hatt, men det ville ha betydd et liv i unåde. Og når Silje presenterte noe, hørtes det alltid lett og ufarlig ut – og samtidig vanvittig spennende.

Det var selvfølgelig hennes skyld at de ble tatt. Hun var nervøs og klønete, og uten at hun hadde sett ham komme, stod den ene butikkekspeditøren der med et fast grep rundt håndleddet hennes. Silje prøvde å gli ut bak reolene, men plutselig stod det en ekspeditør på hver side av henne også.

Faren hennes kom og hentet dem begge. De satt i baksetet og sa ikke et ord, så ikke på hverandre engang, selv ikke da de kom hjem til Silje, og moren stod klar til å hale henne ut av bilen.

Hun hadde aldri fått så mye kjeft noen gang, og til slutt ble hun sendt på rommet for resten av dagen. Hun kastet seg på sengen og boret ansiktet ned i puten. Det siste moren hadde sagt, ringte i ørene hennes: "Hadde det ikke vært forbudt, skulle du fått ris på blanke messingen, du også, akkurat som Silje!" Merkelige bilder svirret gjennom hodet hennes av tøffe, voksne Silje som fikk ris på rumpa. Hun var heldig som slapp unna med en ettermiddag på rommet og en uke med sure blikk, og hun var bare glad for at Silje ikke lenger så hennes vei i det hele tatt. Men av og til hadde hun en følelse av å ha sluppet for lett unna, at det var noe uoppgjort som hun måtte bære med seg videre.

Etter som tiden gikk, dukket tankene opp innimellom, blandet med en uforklarlig lyst. I sengen om kvelden hendte det at hun skjøv dynen til side, la en pute under hoftene, og dro pysjamasen ned eller nattkjolen opp. Så lå hun der og var Silje som fikk ris på blanke baken. Eller seg selv som endelig fikk den omgangen hun så inderlig fortjente. Tanken gjorde hennes så opphisset at hun måtte lirke fingeren inn mellom lårene.

Andre ganger kom det over henne på dagtid, og hun måtte grave i kommoden etter den tunge hårbørsten hun ellers aldri brukte, eller ta en tur i kjøkkenskuffen og finne frem den største tresleiven. Hun orket aldri å slå hardt, men det ga i hvert fall en følelse av hvordan det måtte være.

Etterpå, når lysten var forsvunnet, så hun tilbake på disse episodene med forundring og avsmak. Dette var da ikke henne, det var ikke sånn hun var! Og så skyndte hun seg å ta kontroll over livet sitt igjen.

Men det ga seg ikke. Når hun hadde fått ufortjent ros for noe som nesten gikk galt, eller når Morten rev seg i håret og bannet nesten uhørlig for seg selv fordi hun tok styringen over hans liv også, hendte det at følelsene kom tilbake. Tenk om han bare kunne lempe henne over fanget, dra ned buksene og gi henne det hun fortjente! Isteden måtte hun lete frem tresleiven når han ikke var hjemme, og ordne opp på egen hånd så godt det lot seg gjøre.

Hun hadde trodd det var håpløst, at han var altfor snill og hensynsfull, men så oppdaget hun plutselig en annen side av ham da han tok henne så brått og nådeløst bare fordi hun utfordret ham litt. Kanskje var det muligheter likevel?

Mesteparten av tiden slo hun tankene bort. Hun kunne ikke vise seg for ham slik. Det var ikke slik han trodde hun var. Det var ikke sånn hun trodde hun var! Men så tenkte hun på stunden i sofaen med hendene over hodet, kjolen om livet og trusen rundt anklene mens han hamret henne igjen og igjen. Følelsen av styrken hans, følelsen av å være i en annens vold, følelsen av å bli tatt uten å kunne gjøre noe med det. Og så det fornøyde smilet hans etterpå ...

*****

Hun bestemte seg aldri, det bare skjedde. Det var i hvert fall sånn hun tenkte på det etterpå. Men kanskje hun var kommet så langt at det bare måtte skje en gang?

Egentlig var ikke krangelen verre enn mange andre, men for en gangs skyld hadde hun mistet kontrollen. Vanligvis drev hun ham til vanvidd ved å bli roligere jo mer han hisset seg opp. Det var de velberegnede motangrepene som var hennes styrke, de tilsynelatende uskyldige bemerkningene med en giftig undertone som bare han oppfattet. Og hvis han konfronterte henne med dem, kunne hun straks trekke seg tilbake: Det hadde hun da slett ikke ment! En del av henne elsket å se ham sprelle i edderkoppnettet av hint og hentydninger som hun spant rundt ham. Først etterpå, når de var blitt venner igjen, hendte det hun så tilbake på disse episodene med en følelse av medynk og skam.

Men denne gangen var det altså hun som mistet kontrollen. Plutselig var det hun som skrek, kalte ham unevnelige ting og slamret i dørene. Hun hadde en uvirkelig følelse av å stå ved siden av seg selv og se på – se på et menneske hun ikke visste hun var. Til slutt hadde hun kastet en vase etter ham, og han hadde forsvunnet ut døren.

Angsten var kommet mens hun lå på knærne og plukket opp skårne av vasen: Var det slutt nå? Ville han gå fra henne nå som hadde sett hvordan hun egentlig var? Med ett følte hun hvor mye hun trengte ham.

Han kom tilbake etter noen timer, og de sluttet fred som de pleide, siviliserte og unnskyldende. Men et eller annet fortsatte å gnage i henne.  Det var ikke sånn det skulle være. Det var hennes skyld! Det var hun som hadde begynt, det var hun som hadde hisset ham opp, det var hun som hadde sprukket. Det skulle vel ikke være noen høflig skylddeling når alt var hennes skyld!

Hun visste hvordan dagen ville ende. Med sex. Etter å ha konversert seg omtenktsomt gjennom kvelden, ville de ende opp i den heftigste kjærlighetsakten de hadde hatt på måneder. Det var alltid slik det gikk når de hadde vært uvenner, og det var ikke det at hun ikke ville ha sex'en, men hun trengte noe annet mer!

Hun så på ham der han stod med ryggen til borte ved kjøkkenbenken for å gjøre klar kaffen. Av og til gjaldt det å ikke ha kontroll. Å ikke tenke, bare gjøre! Hun snek seg stille innpå ham bakfra, la hendene rundt livet hans, strakte seg på tå og kysset ham bak øret. Han kurret nesten uhørlig.

"Jeg vil ha ris," sa hun. Stemmen var flat og rar.

"Hva?" sa han. Hun svelget.

"Jeg vil ha ris," gjentok hun. "Skikkelig ris på blanke messingen."

Han fortsatte å gjøre klar kaffen uten å komme ut av rytmen.

"Hvorfor da?" spurte han.

"Fordi det var min skyld!"

"Du mener krangelen? Men er vi ikke ferdig med den nå? Jeg trodde vi var venner igjen?"

"Men det er ikke riktig å bli venner på den måten! Det var ikke feil på begge sider. Det var bare meg!"

"Og så er det kanskje mest min skyld en annen gang."

"Men det er ikke det, vennen min. Det er alltid meg! Det vet du også." Håret hans kilte henne på nesen da hun strakte hals for å bite ham i øreflippen.

"Det virker mer som du vil ha sex."

"Jeg vil ha ris. Skikkelig ris! Så kan du heller ta meg som du vil etterpå!"

"Den siste delen høres ikke så verst ut!"

"Men jeg skal ha ris først. Jeg bare må!"

"Hva slags idé er dette? Er det noe nytt du har funnet på?"

"Nei, jeg har fortjent ris lenge. Men nå må jeg bare ha det!"

"Sikker?"

"Det er ikke akkurat noe man ber om hvis man ikke er sikker!"

Han var ferdig med å gjøre i stand kaffen og skulle til å snu seg mot henne, men hun strammet taket rundt livet og holdt ham fast.

"Please," hvisket hun inn i øret hans.

"Hvem kan nekte deg noe," sa han og frigjorde seg fra hendene hennes. Hun kjente et ras av lettelse inn i seg – hvis hun bare hadde visst at det var så lett!

"Men det må være ordentlig," la hun til. "Det må være sånn at jeg kan tilgi meg selv!"

"Det tror jeg vi kan ordne," sa han, tok hånden hennes og dro henne med seg.

Panikken grep henne et øyeblikk da hun tuslet etter ham uten i stuen. Det at han virket så sikker og bestemt, som om han visste nøyaktig hva han skulle gjøre, gjorde henne enda mer usikker. Det hadde vært hennes spill og hennes opplegg, men nå hadde hun mistet all kontroll. Selvfølgelig var det akkurat det hun skulle, men da han grep en spisestuestol og snudde den ut i rommet, hadde hun likevel mest lyst til å løpe.

Han satte seg på stolen og trakk henne nærmere. Før hun rakk å reagere, stakk han hendene inn under kjolen og oppover lårene. Hun kjente de fikk tak i trusen hennes og rykket den nedover. Hun skulle til å protestere, men i samme øyeblikk dro han henne fremover så hun flakset over fanget hans.  Hun måtte støtte seg med hendene for at ikke hodet skulle dunke i gulvet. Han tok tak i henne og halte henne høyere opp til hun balanserte trygt over lårene. Så tok han tak i kjolekanten og dro den oppover korsryggen hennes. Han hadde sett henne naken fra alle mulige vinkler før, men likevel følte hun seg underlig flau og beskjemmet over å ligge over fanget hans med rumpa bar. Alle bildene hun hadde fantasert om, fløy forbi inni hodet hennes, men dette var annerledes – dette var ikke et bilde hun kunne se, men et bilde hun var.

kontroll1

 

I fantasien hennes hadde det alltid vært en lang skjennepreken mens hun lå over fanget, men alt han sa var "Dette har jeg faktisk tenkt på noen ganger," og så smalt hånden hans mot rumpa hennes. Hun begynte å gråte, ikke fordi det gjorde så vondt, men på grunn alle følelsene som veltet opp inni henne. Et øyeblikk var hun redd for at det skulle få ham til å stoppe, men han fortsatte taktfast til den sviende smerten i rumpa drev alle de andre tankene på flukt. Hun hørte seg selv stønne og klynke mellom klaskene, og hun hadde en svak formening om at hun sparket av seg trusen underveis, men etter hvert var alle tankene samlet om den brennende smerten som bredde seg i kroppen hennes. Det var ikke til å holde ut – og likevel ønsket hun bare at det skulle fortsette til det hadde skyldt alle de vonde tankene ut av hodet hennes.

kontroll2

 

Til slutt lå hun bare slapp over fanget hans og tok imot, og hun merket ikke engang at det var slutt før han bøyde seg ned og kysset henne i nakken.

"Har du fått nok nå?" spurte han, og hun kunne bare nikke. Hun kjente hånden hans gli langsomt over rumpa, oppover ryggen og nedover lårene. Etter en stund klatret hun opp på fanget hans og klamret seg til ham. Det var vanskelig å se ham inn i øynene – det brant like heftig i kinnene som i rumpeballene. Etter en stund tok han tak i haken hennes og tvang henne til å se rett frem. Så kysset han henne, først lett, så krevende. "Men så ta meg, da," sa det inni henne. "Ta meg da, for faen!"

 

 

Og så tok han henne.

  GBS     VIP

Tillbaka