Blanke messingen



Meldingen hadde sikkert ligget der noen dager. I forrige uke hadde hun logget seg inn flere ganger i døgnet for å se etter, men i helgen hadde et eller annet slått om inni henne, og plutselig vegret hun seg for å gå inn og se etter. Han hadde spurt både i går og i forgårs, og nå hadde hun ikke kunnet vente lenger. Det var som hun hadde fryktet: Hun hadde strøket.

Hun reiste seg fra stolen og tok en rastløs runde i rommet. Plutselig skjønte hun hvor vanskelig dette gjorde allting. Det var et obligatorisk fag, og hun måtte enten lese hele sommerferien eller ta det opp igjen neste høst parallelt med de andre kursene. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det tidligere mens hun svinset rundt på kaféer og shoppingrunder istedenfor å lese? Et eller annet hadde nok gnaget i samvittigheten — det var vel derfor hun nå plutselig hadde begynt å lese på det andre faget, det som fortsatte etter jul, og som hun helt hadde droppet i eksamensinnspurten. Ja, hele den siste måneden, for å være ærlig...

Men det var ikke bare det. Hun rødmet for seg selv når hun tenkte på avtalen og det som ville skje når han kom hjem. Det var det hun alltid hadde drømt om — men nå visste hun ikke riktig om hun ville det likevel. Hun hadde en underlig følelse i magen, og da hun prøvde å lese noen sider til for å få litt bedre samvittighet, så hun ikke bokstavene i det hele tatt. Isteden spant det bilder rundt i hodet hennes; bilder hun hadde drømt om og fantasert til i en årrekke, men som nå plutselig hadde fått en helt annen betydning.


Hun la boken fra seg og tok turen opp i annen etasje for å stelle seg litt og få på seg andre klær. En gammel, utvasket joggebuksen virket ikke som det rette for denne anledningen. Hun fant frem en topp hun likte selv og en bukse hun visste han likte. Det gjaldt å ikke virke for pyntet, så hun slengte den vanlige jakken over. I det hun skulle gå ut av soverommet, slo en tanke ned i henne. Hun snudde, dro begge putene frem fra hodeenden og plasserte dem oppå hverandre midt i sengen. Så kravlet hun oppi, plasserte forsiktig hoftene på toppen av putene, bøyde seg fremover og boret ansiktet ned i dynen. Hun hadde gjort det så mange ganger opp gjennom årene for å få en følelse av hvordan det måtte være, men det hadde aldri kriblet sånn i magen som nå. Hun lurte hånden inn under magen, fiklet opp bukseknappen, dro ned glidelåsen og løftet hoftene akkurat nok til at hun kunne vrikke buksen ned over rumpa. Hun boret ansiktet ned i dynen igjen og kjente den kjølige soveromsluften mot huden. "Ris på blanke messingen," sa en stemme i øret hennes. "Ris på blanke baken." Hun lot hånden gli langsomt over rumpa. Huden føltes kald og glatt.

Det var så mye hun kunnet hatt lyst til, men det var ikke akkurat tiden for slikt. Hun kravlet seg opp, puttet putene tilbake på plass og glattet på dynen. Uten å trekke opp buksene vagget hun bort i kroken og stakk nesen helt inni veggen. "I skammekroken med rumpa bar," sa stemmen. Den hadde sagt slikt så lenge hun kunne huske, men nå fikk den henne til å kaldsvette. Med en bestemt bevegelse dro hun opp buksa, kneppet den igjen og dyttet toppen nedi. Hun kastet et siste blikk på sengen og løp ned trappen.

Klokken var fortsatt bare kvart på tre. Han hadde sagt han ville være tidlig hjemme, sånn rundt fire en gang, så hun hadde sikkert over en time på seg. Det var nytteløst å lese, og hun så seg om etter noe å gjøre. Det var rot og støv overalt, men det virket bare tåpelig å rydde og vaske to dager tidligere enn ellers — det skulle i hvert fall ikke ligge en såpelukt av dårlig samvittighet i luften når han kom hjem. Isteden gikk hun opp igjen og samlet sammen akkurat nok tøy til at hun kunne sette på en vaskemaskin. Tiden som hadde gått så fort da hun fortsatt prøvde å lese, sneglet seg nå av gårde.

Hun slo på pc'en og fant frem til yndlingssidene sine. Hun kikket fort på noen historier hun pleide å like, men greide ikke å feste blikket, så hun klikket videre til en video-side. En eller annen hadde skrudd lyden på maskinen på full styrke, og hun kvakk til da klaskene runget gjennom rummet. Det tok henne et par sekunder å panikklukke vinduet, og hun måtte nesten smile da hun tok seg selv i å kikke stjålent rundt seg. 


Hun slo av pc'en og spredde lærebøkene, ringpermene og notatblokkene ut over kjøkkenbordet på en kunstferdig måte. Pennen måtte ligge slik at det så ut som hun nettopp hadde tatt notater. Så gikk hun inn i stuen. Det tok litt tid å finne fjernkontrollen, men den dukket omsider frem under en haug av aviser. Hun slo på tv'en og klikket seg frem til den mest åndsforlatte kanalen hun kunne finne. Tankene spant rundt i hodet, og hun hadde fortsatt den samme merkelige følelsen i magen. Hun lengtet ikke akkurat etter at han skulle komme, men kanskje var det best om han kom så snart som mulig likevel?


********

Hun hørte bilen i oppkjørselen og spratt opp. Hun strøk hendene gjennom håret, dyttet toppen bedre ned i buksen og kikket raskt på seg selv i speilet i gangen. Pleide hun å ha så røde roser i kinnene? I det hun skulle til å åpne døren, tok hun seg i det. Hun pleide da aldri å gjøre slikt? Plutselig visste hun ikke hva hun pleide å gjøre, hele hjernen hennes var svart. Hun skyndte seg tilbake til kjøkkenet og satte seg ned over den oppslåtte læreboken.

"Hallo!" ropte han fra gangen.
"Hallo, kjære!" ropte hun tilbake og gruet seg til han kom inn på kjøkkenet. Hun ante ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle si. Det fantes ikke noen rolle hun kunne gjemme seg bak. Hadde hun enda begynt på middagen!
"Nå, hvordan har det gått i dag?" spurte han blidt da han kom inn døren. Var det noe spesielt han hintet til? Hun ante ikke. Isteden begravde hun ansiktet dypere i boken og mumlet:
"Uhum..." Så tvang hun seg til å løfte blikket: "Og på jobben?"

"Som vanlig. Men jeg må til Stavanger fra mandag til tirsdag i neste uke. Er det OK?"

Et øyeblikk lurte hun på om hun kunne bruke det til noe — til å skape en følelse av dårlig samvittighet, til å jevne ut oddsene litt — men det føltes ikke rettferdig.
"Klart det," sa hun bare.
"Flott," sa han og fisket frem mobilen, "da sender jeg meldingen med det samme." 

Hun så på mens han tastet. Hun visste ikke helt hva hun ville. Dess mer utenomsnakk, dess verre ble det, men på den annen side ville hun jo ikke at DET skulle begynne heller.... 
Han puttet mobilen tilbake i lommen og så på henne og på bøkene som lå spredd utover kjøkkenbordet.
"Så flink du er til å lese i ferien! Den hjalp visst den lille praten vi hadde." Hun visste hun burde si noe, men det var ikke mulig å få frem et ord. "Har du forresten hørt noe om hvordan det gikk på eksamen?"


Et kort øyeblikk overveide hun å lyve for å få det utsatt en dag til, men det ville jo bare gjøre alt sammen enda verre.
"Ja." Hun måtte svelge før hun fortsatte. "Jeg strøk visst..."
"Strøk! Selv etter den innspurten?"
I sitt stille sinn måtte hun innrømme at innspurten ikke hadde vært fullt så imponerende som hun hadde gitt inntrykk av.
"Jeg sa jo det var en fryktelig vanskelig eksamen! Og fryktelig urettferdig — alt var fra en bitteliten del av pensum."
"Så det var mange som strøk, da?"
"Det vet vel ikke jeg! Har ikke fått snakket med noen ennå."
"Men kommer det ikke en karakteroversikt med meldingene? En sånn du viste meg da du fikk A i fjor?" Hun ristet automatisk på hodet. "Joda, gå inn på nytt, så skal du se."
Hun hadde ikke noe valg, men logget seg på mens han stod bøyd over henne.
"Skroll litt nedover..." Hun gjorde som han sa, og plutselig dukket det opp et søylediagram. "Nå skal vi se... Seksten prosent A og elleve prosent stryk — det er jo ikke akkurat noen katastrofeeksamen, da!" Hun måtte innrømme for seg selv at de fleste faktisk hadde vært ganske fornøyde etterpå. Hvis hun bare ikke hadde rotet så fryktelig med den ene oppgaven så hun neste ikke fikk tid til det hun kunne! Hvis hun bare hadde visst hva den dreide seg om....
"Du vet vel hva dette betyr?" Plutselig var det en helt annen klang i stemmen hans. Hun ristet febrilsk på hodet. "Det tror jeg nok du gjør!" fortsatte han. "Det var tross alt din idé!"
Selvfølgelig hadde det vært hennes idé, det var jo hun som alltid hadde hatt dennne underlige lysten. Hele livet. Helt til nå. Hva i all verden var det hun hadde tenkt på?
"Jeg får vel minne deg på det," sa han rolig. "Du sa du trengte ekstra motivasjon, og kom med et lite forslag om ... konsekvenser."

Hun sa ikke et ord, bare stirret ned i tastaturet. Han strakte ut hånden og dro henne opp fra stolen. Blikket hennes gled forbi ansiktet hans og festet seg i et punkt på veggen.
"Du husker kanskje ikke avtalen heller?" spurte han videre. 
Hun kunne ikke godt nekte, så hun tvang seg til å nikke.
"Så hva skal du ha nå?" Det var noe i stemmen hans hun aldri hatt lagt merke til før. "Så hva skal du ha nå?" gjentok den. Hun bare ristet på hodet.
Han tok tak i haken hennes og vred ansiktet hennes mot seg: "SÅ HVA SKAL DU HA NÅ?"


Hun fant plutselig sin egen stemme, men kjente den nesten ikke igjen: "Det vet du like godt som jeg!"
Han smilte: "Men jeg vil at du skal si det selv."
"Men det er flaut!" skrek hun.
"Det er vel ikke noe flauere å si det enn å få det?"
Plutselig skjønte hun at det ikke var noen vei utenom, at det ville gå som hun ønsket og fryktet uansett hva hun nå gjorde.
"Hva skal du ha?" gjentok han, nesten mildt denne gangen.
"Ris," hvisket hun. 
"Hvordan ris?"
"Ris, vel .... Ris på blanke messingen." Hun kjente rødmen spre seg.
"For hva da?"

Plutselig slapp et eller annet i henne: "Fordi jeg strøk. Fordi jeg somlet og aldri kom i gang med lesingen. Fordi jeg ikke tok meg sammen så mye som jeg skulle... Fordi ... Fordi jeg aldri kommer til å klare dette studiet!!!"

"Det siste er jeg nå ikke så sikker på," smilte han. Så ble stemmen streng igjen: "Kom her!"  Han tok fatt i håndleddet hennes og sendte henne foran seg mot trappen.

Hun følte blikket hans i ryggen da hun gikk opp. Det var umulig å gå naturlig, og hun følte seg inni en boble, adskilt fra verden av en usynlig hinne. Hun var så tørr i halsen at hun nesten måtte hoste, men det var ikke akkurat tiden for å be om et glass vann. 

Det hun alltid hadde drømt om, skulle endelig skje — og hun ville ikke.

Han svingte henne rundt hjørnet og inn døren til soverommet. Det så akkurat ut som før, bare helt annerledes. Rollene deres var snudd på hodet; de var ikke lenger mann og kone, hun var bare en udugelig jentunge som endelig skulle få det hun hadde fortjent så lenge. Hun syntes plutselig hun fikk et glimt av seg selv slik hun hadde stått i stad — i skammekroken med rumpa bar.
Han satte seg ned på sengekanten og dro henne bort til seg.
"Ned med buksa!"

Hun nølte et øyeblikk. Det var så vidt hun ikke ristet på hodet, men hun hadde ikke noe valg. Hvis hun strittet for mye imot, kom det kanskje ikke til å skje — og det var enda verre enn at det skjedde. Hun fikk tak i bukseknappen og trykket den gjennom knapphullet med skjelvende fingre. Trusen holdt på å følge med da hun vrikket buksen over hoftene, men hun halte den kjapt på plass igjen.
Han akte seg lenger inn på sengen og klappet seg på lårene:
"Over her!"

Hun lurte et øyeblikk på hvordan hun skulle gjøre det, men så satte hun det venstre kneet i sengen ved siden av låret hans og kravlet klønete over fanget. Det var rart å ligge sånn igjen — den samme lukten fra sengetøyet, men lårene hans var hardere enn putene hadde vært, og hun følte at rumpa stakk mye høyere opp — uanstendig høyt. Så kjente hun fingrene hans i trusekanten, og løftet så vidt på hoftene da han begynte å dra den nedover. "Blanke messingen," sa stemmen i øret hennes. "Ris på blanke messingen."

Hun hadde aldri følt seg så naken og ubeskyttet i hele sitt liv. Det var som om sjelen var like bar som rumpa. Hvordan gikk det an å føle seg så naken for sin egen mann? 

Plutselig oppdaget hun at han var midt i en skjennepreken. Ordene sved, selv om hun visste alt fra før. Hun begravde ansiktet enda dypere i dynen og lukket ørene så godt hun kunne. Hver gang han stoppet et øyeblikk, nikket hun. Hun var så tørr i munnen at hun ikke kunne få frem et ord.

Så ble det stille. Hendene hans strøk henne en gang over rumpa. Nå skulle det skje. Nå skulle hun få ris.

Plutselig ble hun redd for at det skulle gjøre for vondt. Hun hadde alltid ment at ris skulle gjøre vondt; det var jo noe av vitsen, hadde hun tenkt — det skulle være skikkelig straff slik at man virkelig følte at man fortjente å bli tilgitt. Nå var hun ikke så sikker lenger.

Hun hørte det smalt før hun kjente det svi. "Nå får jeg ris," var det et eller annet som tenkte inni henne. Det var mindre vondt enn hun hadde trodd, nesten litt skuffende kanskje, men også en lettelse. Så smalt det igjen i den andre rumpeballen, hardere denne gangen — så hardt at hun slapp ut et lite stønn.

"Dette har du virkelig fortjent!" hørte hun ham si langt borte. "Når ikke engang avtalen kunne få deg til å jobbe, er det ingen vei utenom." Han slo igjen, litt lenger ned på rumpa denne gangen, og det gikk et støt gjennom hele henne. Et øyeblikk lurte hun på om noen kunne høre dem, men hun rakk ikke å tenke tanken ferdig før det smalt på nytt. Hun løftet hodet litt og så hendene krølle dynetrekket sammen.

Hun fikk skikkelig ris. Etter en stund var det som hele rumpa stod i fyr og flamme, og hun hadde ikke tanke for annet enn det neste slaget. Når det sved som mest, tenkte hun at hun ikke orket ett eneste slag til, men når det landet, var det visst likevel mulighet for enda ett. Et par ganger stakk hun en hånd bak på rumpa for å beskytte seg, men han bare feide den til side. Stønnene hennes gikk over i klynking og etter en stund kjente hun noe salt i munnen. 


Han ga seg ikke før hun lå og snufset ned i dynen. "Skal du ris, skal du ha det skikkelig!" hadde han sagt en gang underveis. Hun hadde visst ikke vært enig da, men nå som det hele var over og rumpa føltes mer varm enn øm, syntes hun igjen at det var slik det burde være. Hun hadde endelig fått ris!

***********

Etterpå, da de hadde ligget sammen, og hun krøllet seg opp i armkroken hans, husket hun plutselig på noe han hadde sagt.
"Så du tror jeg fortsatt har en sjanse til å greie dette studiet?"
"Selvfølgelig!" sa han fra dypt nede i halvsøvne et sted. "Det er bare å lese nok — fra starten av. Du er mer enn smart nok"
"Og hvis jeg ikke står likevel?"
"Så vet du vel hvordan det går?"
"Aner ikke!" sa hun uskyldig.
Han åpnet øynene og så rett inn i hennes:
"Du får ris på blanke messingen."



VIP  russ
 


Tillbaka