Berättelser om smisk


Ekte Mulberry


Det var Silje som så den først: "Er'kke det akkurat den veska du har vært på jakt etter, a? Og på SALG?" Jeg gikk bort til henne og tok en kikk. Det VAR akkurat den veska! Faen også! Som den dusten jeg er, hadde jeg selvfølgelig gitt opp å finne den til en brukbar pris og kjøpt en billig etterligning isteden. En DRITDÅRLIG, billig etterligning, det så jeg nå.

Hva skulle jeg gjøre? Egentlig var det ikke noe spørsmål; egentlig hadde jeg ikke noe valg; egentlig hadde jeg ikke penger til å kjøpe den i det hele tatt. Men så stod den bare der og stirra på meg.

"Tenk så mye du vil tjene på den, 'a," sa Silje. "Den er satt ned FIRE tusen kroner, fra 8.490 til 4.998! Bare på grunn av en skakk søm som ingen ser engang" Hun så på meg med store øyne: "Du bare MÅ ha den!" Jeg kikka nærmere på veska. Den var bare enda mer perfekt enn jeg huska. Det var et stort, svart hull av savn inni brystet mitt.

"Jeg kan ikke," sa jeg. "Jeg ha'kke penger. Jeg kjøpte en annen." Silje stirra dumt på meg:

"Du hadde jo akkurat fem og et halvt på kortet! Og den andre er jo ikke halvparten så fin som denne!"

"De fem og et halvt skal vare helt til neste lønning. Det er nesten tre uker med mat og regninger og alt som er."

"Ha'kke du en samboer, 'a? Han har jo fast jobb og greier. Han må vel kunne spytte inn litt for en stakkars student for én gangs skyld!"

For én gangs skyld? tenkte jeg. Eirik har alltid vært grei, men etter den historien med støvlettene hadde jeg ikke akkurat lyst til å komme og tigge om mer penger. Faktisk var dette bare replay av støvletthistorien. Det gikk en iling gjennom hele kroppen. Ikke denne jenta, nei, ikke en gang til! 

Jeg hang veska fra meg og tok ei runde i butikken. De hadde masse billige ting som likevel var ganske fine, men jeg hadde ikke lyst på noen av dem.

"Vi stikker," sa jeg til Silje, men da var det akkurat som noe ropte på meg. Jeg tok en tur bort til veggen der veska hang. Jeg kunne kjenne lukta, og jeg måtte bare la fingrene gli over skinnet og sømmene.

"Kjøp'en da vel," sa Silje, og plutselig visste jeg hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg løfta veska ned fra veggen og gikk mot kassa. Opp med kortet, og så var'n min. Kort er fine saker.

Jeg angra ikke før vi var ute av butikken og et stykke borti gågata. Planen min som hadde virka så vanntett i butikken, var plutselig full av høl — VAR bare ett eneste, stort høl. Men det var ingen vei tilbake.

Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på nettbanken og fant fram kalkulatoren til sparekontoen. Vi var blitt enige om at den bare skulle røres i nødsfall, men jeg hadde bare 500 hundre spenn til tre uker, og stort nærmere et nødsfall går det ikke an å komme. Eirik var nesten aldri inne og sjekka, og med litt flaks ville jeg få betalt alt tilbake før han oppdaga no'. Jeg fikk spørre om jeg kunne få noen ekstra helgevakter, så gikk det litt raskere.

Jeg tasta inn mitt eget kontonummer og derettet beløpet: 5000 kroner. Plutselig fikk jeg en genial idé — jeg strøyk ut de fem tusen og skreiv fire tusen fem isteden. Folk sier det er så vanskelig å spare, men der hadde jeg sparte fem hundre på ett minutt!

Jeg var litt urolig de neste dagene. Jeg hengte veska helt innerst på stativet, og jeg så alltid to ganger på Eirik før jeg snakka te'n. Når samvittigheten banka, tenkte jeg på hun venneninna til Silje som hadde brukt 23 000 på en Louis Vuitton-veske. TREOGTJUETUSEN — og hun er sykepleierstudent! Mulberry er'kke SÅ gæern't, da....

Det var på torsdag det skjedde. Jeg gjorde meg klar til å gå ut med Silje og noen andre da Eirik ropte. Hjertet gjorde et hopp, men jeg prøvde å fortelle meg sjæl at det måtte være noe helt annet. Det kvapp i meg da jeg kom inn i stua og så ham på data'n med kalkulatoren i handa. Jeg hadde ikke tenkt ut en forklaring engang, og nå stod hue mitt bare og spant.

"Disse fire og et halvt som er overført ..... det er til din konto, er det ikke?" Jeg kunne jo ikke annet enn å nikke. "Jeg trodde vi var enige om bare å røre sparekontoen dersom vi absolutt måtte og i hvert fall ikke uten å ha snakket sammen først?" Det var ikke annet å gjøre enn å nikke en gang til. "Og hva er nødsfallet denne gangen?" Jeg stirra på sokkene mine — jeg hadde ikke rukket å få på meg skoa ennå. "Det har vel ikke noe å gjøre med den vesken som Silje snakket om?" Silje, det neket! Riktignok hadde jeg glemt å be henne holde kjeft, men noe må da en jente skjønne av seg sjæl! "Hun sa du hadde tjent fire tusen på den, så det var litt rart at du måtte ta penger UT av kontoen?" Jeg visste jeg ikke hadde en sjanse: Gutter fatter aldri sånn kreativ matte som vi jenter tar med en gang.... Jeg kjente tårene presse på, men jeg visste de bare ville irritere ham enda mer. "Det er du som stadig babler om å gifte oss og få et annet sted å bo, er det ikke?" Det var jo for så vidt sant nok, det.... "Og da må du Gud hjelpe meg ta din del av sparingen også!" Jeg stirra fortsatt på sokkene. Begynte det å gå et lite hull i den ene, tro? "Husker du hva som skjedde med de støvlettene?" fortsatte han. Hvor dum har en mann rett til å tru at du er? Selvfølgelig huska jeg støvlettene — hele kroppen min huska dem!  "Husker du også avtalen vi kom fram til etterpå?"

"Men," sa jeg, men så kunne jeg ikke komme på noe "men". Eirik så på meg.

"La oss få oppklart dette," sa han. "Du tok fire og et halvt tusen fra kontoen for å kjøpe en veske som er helt maken til en du allerede har?"

"Den er ikke maken!" skrek jeg indignert. "Det er en ekte Mulberry!"

"Og hva kan den brukes til som den andre ikke kan?" Gutter skjønner ingenting — har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Jeg kunne ikke annet enn å himle med øya. Eirik fór opp så brått at kalkulatoren deisa i gulvet, og før jeg skjønte ordet av det, svevde jeg i lufta. Jeg sprella fortvila med beina for ikke å tippe framover, og så landa jeg tvers over fanget hans med ansiktet i sofaen. Øyeblikket etter smalt det ei hand mot buksebaken min.

"Den himlingen kan du bare holde opp med!" sa Eirik, og så smalt den en gang til.

"Au, det svir," skreik jeg.

"Sier du det," sa Eirik før det smalt enda en gang. "Jeg tror det er på tide vi tar en liten prat," fortsatte han.

"Slipp meg løs, da!" hveste jeg, men da kom det enda et slag.

"Jeg tror faktisk dette er den riktige forhandlingsposisjonen for deg," sa Eirik, og så smalt det igjen.

"Ok, da!" sa jeg. Jeg lå med rumpa i været og ansiktet mot sofastoffet, og det eneste jeg kunne gjøre for å forbedre situasjonen, var å krysse leggene.

"Da begynner vi med støvlettene! Husker du hva som skjedde?"

"Nei!" sa jeg. Når man har sagt ja tre ganger, må man ha lov til å si nei én gang.

"Men det gjør jeg!" sa Eirik. "Du impulskjøpte et par støvletter du ikke hadde råd til, og jeg måtte dekke din del av budsjettet i fire måneder. Og foreløpig har du ikke betalt tilbake ett eneste rødt øre!"

"Jeg skal betale tilbake de penga!" sa jeg med ansiktet ned i sofaen.

"Sammen med de nye fire og et halvt?"

"Jeg skal betale tilbake!" gjentok jeg. "Og dessuten...."

"Og dessuten hva da?"

"Ingenting!"

"Og jo da!" Jeg sa ikke noe. Det var ikke noe lurt å si. "Og dessuten hva da?" gjentok han.

"Det vet du like godt som meg!"

"Du gjør ikke akkurat situasjonen bedre for deg selv!"

"Ok, da!"

"Ok hva da?"

"Jeg fikk ris!"

"Der ja! Og hva skulle du få hvis det skjedde igjen?" Jeg prøvde å vri meg opp av fanget hans, men han trykka meg ned igjen. "Hva skulle du få hvis det skjedde igjen?" gjentok han.

"Ris," mumla jeg ned i sofaputene.

"Hva slags ris?"

"Ris, vel! På rumpa..."

"Med hva da?" Plutselig kunne jeg ikke stoppe skjelvinga som løp gjennom meg.

"Bjerkeris......"

"Og nå har du altså gjort det!" 

Det nytta ikke nekte. Han strøyk meg over håret, og jeg bøyde nakken så pannen hvilte på sofaen. Jeg var ikke så tøff i trynet lenger. Jeg var ikke tøff i det hele tatt. Jeg lå sånn ei lita stund mens han strøyk over håret mitt, og jeg veit ikke hva jeg tenkte, men så ga han meg en dask bak og fikk meg opp av sofaen. Den ene neven hans greip fatt i nakken min, og så marsjerte han meg tvers over rommet og dytta nesa mi inn i kroken. Jeg kjente fingra hans famle med bukseknappen og glidelåsen, og så rykka han buksene og trusene ned på knærne. Han greip armene mine og la dem i kryss bakpå ryggen, rett over rumpa. Så ga han meg en skikkelig klask så jeg hoppa en halvmeter i været.

"Her blir du stående til jeg er klar!" sa han og dytta huet mitt framover så panna støtta seg mot veggene. Så fikk jeg en dask til som smalt mot rumpa. Jeg hata det, men jeg visste det var ingenting mot det som skulle komme.

Jeg hørte han gikk ut av rommet og romsterte litt på kjøkkenet. Så hørte jeg klikket fra ytterdøra. Jeg visste ikke hvor han hadde tenkt å få tak i det riset, i verste fall ville han vel bare klippe noen kvister fra bjerka i bakgården mens alle naboene stod i vinduene og glante. Jeg torde ikke flytte meg fra kroken selv om han var gått, men lot hånden gli forsiktig over rumpa. Det hadde ikke akkurat vært koseris den gangen med støvlettene, og dette ville sikkert bli mye verre....

Jeg hørte ham komme inn døra, og la armene pent på plass på ryggen. Han tusla ut på kjøkkenet, og jeg prøvde å ikke tenke på hva han gjorde. Plutselig skar det en lyd gjennom rommet. Det var en mobil, min mobil! Automatisk snudde jeg meg for å ta'n, men da jeg var kommet halvveis, skjønte jeg at jeg verken hadde lyst eller lov. Eirik kom løpende fra kjøkkenet med en bjerkekvist i den ene handa, og sjølv om jeg veiva avvergende med armene, rota han mobilen fram fra veska mi og svarte:

"Hei, er det deg, Silje! Jo da, hun er her. Klart du kan få snakke med henne." Jeg rista febrilsk på huet, men han rakte meg bare telefonen.

"Blir'e av deg, 'a?" smalt Siljes stemme i mobilen. Jeg huska plutselig at jeg hadde vært på vei ut for å møte henne og Frida og Charlotte.

"Sorry," sa jeg, "jeg kan'kke likevel. Skulle akkurat til å ringe deg og si fra."

"Hvorfor ikke?" spurte Silje, men heldigvis fortsatte hun før jeg fikk svart. "Du, jeg traff Eirik og fortalte ham om den veska. Det var'kke noe gæern't det? Han så litt rar ut....." Jeg skal kverke den katta en dag, men nå rakk jeg ikke engang å si noe før hun spurte: "Det er ikke derfor.....?" Så blei det helt stille, og jeg visste jeg måtte svare:

"Nei da, det er bare noe vi må få gjort...."

"He-he, jeg tenkte kanskje du hadde fått husarrest, jeg. Han så ganske morsk ut, faktisk!"

"Jeg er et voksent menneske!"

"Eller ris!" hylte Silje i den andre enden. "Jeg synes jeg ser deg i skammekroken med stumpen bar! Har du fått eller skal du få?" Jeg rødma over hele kroppen, men det var bare å spille med — det eneste Silje ikke tror på, er sannheten. Jeg ante ikke hva Eirik kunne høre, men jeg ville ikke at han skulle skjønne så mye av samtalen, så jeg sa bare:

"Skal. Snart"

"Kuuuult! Du må fortelle alt neste gang! Jeg leste noe på nettet om sånn spanking. Ganske kinky saker, altså, men litt kult også. Driver dere med sånn, eller?"

"Silje!!"

"Det er ikke noe gæern't med det, altså! Det er ganske mange som driver med det, stod det. Helt vanlig mennesker, også. Men litt kinky må de jo være... Og så du, da! Jeg synes jeg ser deg med rumpa bar over....."

"Silje!! Nå må du slutte å fantasere!"

"Men det er gøy, 'a! Men nå må jeg stikke til Frida og de andre. Ringer deg seinere..." og så var hun borte. Eirik strakk ut handa, og jeg ga ham telefonen. Så sendte han meg tilbake til kroken.

Jeg stod med nesa mot veggen og hørte ham ordne på kjøkkenet. Først hørte jeg ham klippe en masse med saksa, og så lette han tydeligvis etter noe i skuffene. Jeg begynte å synes skikkelig synd på meg sjæl, men det var jo bare min egen skyld! Beina mine greide ikke å stå helt stille lenger, men måtte liksom gni seg mot hverandre. Jeg hørte en underlig, susende lyd og skjønte han testa riset gjennom lufta. Plutselig syntes jeg så synd på meg sjæl at en tåre smatt ut av øyekroken og begynte å krype nedover kinnet. 

Så var han ferdig på kjøkkenet og kom inn i stua, men istedenfor å gå rett bort i kroken til meg, begynte han å styre med noen møbler. Jeg var så nysgjerrig at jeg holdt på å snu meg, men jeg torde ikke — ikke for noe i hele verden ville jeg gjøre dette verre enn det allerede var! Han mumla et eller annet for seg sjæl, og så kom han bort til meg, greip tak i armen min og snudde meg rundt.

"Nei!" sa jeg, enda jeg visste det ikke nytta. Han hadde snudd på sofaen så det ene armlenet stakk litt ut i rommet, og nå dro han meg i den retninga. På bordet ved siden av lå et stritt og bustete bjerkeris. Jeg knakk i knærna og holdt på å snuble i buksa jeg hadde rundt leggene: Hadde jeg visst det var lov å slå mennesker med noe så jævlig, hadde jeg aldri gått med på den avtalen! Eirik tok meg under armene og halte meg videre bort til sofaen. Uten å slippe taket i meg, bøyde han seg ned og la en av pynteputene på toppen av armlenet. Da han retta seg opp igjen, så han rett inn i ansiktet mitt. Han stakk hue fram, vrei det litt på skakke og kyssa meg. Jeg kjente handa hans gli sakte over den nakne rumpa mi, og jeg møtte tunga hans med mi så godt jeg kunne. Et øyeblikk trudde jeg kanskje jeg skulle slippe unna, men så tok han tak i nakken min og og dro meg ned over armlenet til ansiktet gnukka mot sofasetet. Det var så vidt tærne mine rakk ned til gulvet på den andre sida. Jeg vrei ansiktet til side og så handa hans gripe riset. Da ringte mobilen min på nytt. Ikke nå igjen! tenkte jeg og så Eirik slippe riset.

"Jada, Silje, selvfølgelig kan du få snakke med henne," hørte jeg ham svare. Jeg prøvde å kravle meg opp av sofalenet, men han dytta huet mitt ned igjen. Så rakte han meg telefonen.

"Har'u fått ris nå, eller?" kvitra Silje. "Jeg veit det bare var kødd, men jeg kan'kke få det ut av huet. Jeg synes jeg ser deg for meg, altså...."

"Var det derfor du ringte?" spurte jeg. Det var ikke så lett å få stemmen naturlig med ansiktet nedi sofatrekket, rumpa i været og et armelene under magen.

"Så sur du er!" lo Silje. "Trur'u burde hatt deg en omgang, jeg!"

"Dream on!" sa jeg.

"Men, du, det er'kke derfor jeg ringer. Jeg skulle bare si fra at vi stikker på pub'en etterpå. Trur'u du kommer bort, eller?"

"Det passer ikke i dag."

"Så teit, da! Jeg trur mange av gutta kommer også. ..... Men HAR du fått ris eller...?"

"Selvfølgelig har jeg ikke det!" 

"Kors på halsen!"

"JA!!"

"Bannabein? Uten jugekors?"

"Silje! Vi er'kke fjorten lenger!"

"Jeg veit jo det. Men det hadde bare vært så jævla kult og hot....!"

"Vi snakkes i morgen. Ha det, 'a!" sa jeg og la på. Eirik strakk fram handa, men jeg rakk å slå av mobben før han tok den og la den på bordet. 

Så lå jeg der og venta mens Eirik skjente på meg. Det var så inderlig flaut å ligge sånn med rumpa i været selv om det bare var Eirik som så meg. Jeg hørte ikke hva han sa, og jeg husker ikke hva jeg tenkte. Jeg trur egentlig ikke jeg tenkte noe i det hele tatt, bare grua og grua og grua meg. 

"Klar?" spurte Eirik. Jeg kunne jo ikke si nei, så jeg bare nikka så vidt på huet og bora fjeset ned i sofaen. Jeg hørte det suse og svisje, og så brant det plutselig i hele rumpa. "Au!" skreik jeg visst, og så hørte jeg suset på nytt. Det svei enda verre nå, men jeg visste det bare var begynnelsen, så jeg beit tenna fast i underleppa. Tårene stod i øya, men jeg ville ikke begynne å grine. Jeg angra med hele meg, og jeg visste jeg fortjente det jeg fikk, men jeg unte ikke Eirik å se meg grine. Så kom suset igjen og igjen og igjen, og plutselig glemte jeg alle forsetter og skreik ut.

"Skjønner du hvordan det går, nå?" spurte Eirik. "Det er en skam at store jenter som deg må få bjerkeris på blanke messingen for å bruke hjernen! Jeg trodde du hadde lært etter den støvletthistorien!" 

"Men den var så fin!" greide jeg å snøvle fram, og så visla riset gjennom lufta igjen. Jeg gnei ansiktet ned i det våte sofatrekket og tok imot. Jeg hadde aldri tenkt meg det kunne være så jævlig, og jeg rulla kroppen fra side til side for ikke å få slagene rett på. Det brant fra låra og langt oppover korsryggen, og hver gang riset landa, tenkte jeg at jeg umulig kunne greie et slag til, men så landa det igjen, og jeg kneip musklene sammen og greide visst det slaget òg. Til slutt ga jeg helt opp, jeg bare lå slapt over armlenet og grein og tok imot, og da syntes visst Eirik jeg hadde fått nok og kasta riset fra seg. Han satte seg på kne ved siden av sofaen og strøyk meg over håret og skuldrene. Jeg bora fjeset dypere ned i sofaene og lot som jeg ikke merka hva han gjorde. Så vrei jeg meg løs, sparka av meg buksa som fortsatt hang rundt den ene ankelen, marsjerte ut på badet og låste døra. Det brant i rumpa som om jeg hadde en hel påfuglstjert bak der.

Jeg slo på lyset over speilet, snudde rumpa til og vrei huet over skulderen. Det var røde striper på kryss og tvers, og noen av dem endte i små vabler. Jeg lot handa gli over dem og kjente hvor sårt og hovent det føltes. Så kikka jeg opp på ansiktet mitt og fikk et lite sjokk — mascara og leppestift var smurt utover kinnene og haka, og øynene var røde og forgråtte. Jeg vaska bort det verste og hørte Eirik rope på meg fra utsida. Stemmen hans var helt annerledes nå — myk og litt bekymra. Plutselig smilte det underlige ansiktet i speilet, og jeg merka en ny kribling i kroppen som spredde seg oppover magen og nedover låra: Jeg var tilgitt, og nå var det jaggu min tur til å tilgi.....

 
 camp


Tillbaka