En høyst forlokkende tanke


Jeg synes egentlig jeg er en OK fyr. Snill, vennlig, imøtekommende, ganske smart og passe morsom, litt for politisk korrekt, kanskje, med alle de riktige meningene om alt fra innvandring til likestilling, men ikke helt ute av stand til å spøke med min egen prektighet. Litt for tam og kjedelig for mange, men likevel en OK fyr.

Jeg er samarbeidsvillig, konstruktiv og forståelsesfull, jeg leter etter det beste i alle medarbeidere, og jeg lar dem få det ansvaret de er modne for og fortjener. Selv når det er jeg som er sjef, vil jeg helst ikke kommandere folk til å gjøre noe som helst — jeg vil helst at vi finner ut av det sammen.

Jeg er motstander av vold og mener konflikter bør løses med åpenhet og forhandlinger, og jeg er skeptisk til fengselsstraff og tror at fengsel ofte fungerer som en opplæring i kriminalitet. Hadde jeg hatt barn, ville det aldri falt meg inn å legge hånd på dem uansett hva de hadde gjort.

Og likevel har jeg denne trangen til å legge jenter over fanget og gi dem ris på blanke messingen! Hadde det bare vært som en litt kinky lek i sengen, kunne jeg lett ha levd med det, men for at det virkelig skal tenne meg, må det være ordentlig ris — helst skikkelig straff for noe galt hun har gjort.

Jeg har selvfølgelig vært på nettet og lett, men jeg synes ikke jeg finner meg selv igjen på disse bdsm-sidene. Jeg føler ikke jeg er dominant eller sadist — og jeg vil i hvert fall ikke være det! Ikke tenner jeg på tøser eller slavinner heller; jeg liker sterke, smarte og morsomme kvinner som kan lære meg like mye som jeg kan lære dem. Jeg liker å duellere, og det er ikke mye til duell om alle vet hvem som vinner på forhånd! Mens dess sterkere, klokere og ærligere disse kvinnene er, og dess oftere de vinner duellene, dess større trang får jeg til å gripe dem på fersk gjerning og gi dem en velfortjent omgang ris på blanke baken.

Vanligvis synes jeg det tjener til min ære at jeg ikke er på jakt etter tøser og slavinner, men av og til slår det meg at det kanskje er omvendt: Er det ikke jeg som er verst, siden jeg drømmer om å straffe stolte, snille, ærlige kvinner som ville skamme seg dypt og inderlig over å bli grepet i noe som helst galt? Og spesielt når det er akkurat denne skammen som tenner meg?

Jeg har hatt disse tankene så lenge jeg kan huske, og kanskje taler det litt til min fordel at jeg til å begynne med stort sett var på mottagersiden: I fantasien fikk jeg ris i de utroligste situasjoner og av de utroligste grunner, men innimellom var jeg bare tilskuer til at andre fikk, eller jeg var selv den som ga. Det finnes en gammel guttebok av Jules Verne om en gruppe gutter som må overvintre alene i en leir på en øde øy, og som lager sin egen lille sivilisasjon. I en bisetning får en av guttene ris for ikke å innordne seg de nye reglene, og denne bisetningen ga opphav til en flodbølge av dagdrømmer der jeg var leder for en ekspedisjon av gutter fra nabolaget og stadig måtte gripe til bjerkeriset for å bevare ro og orden.

Da jeg oppdaget jenter, var jeg ikke sen om å kombinere mine to interesser, og snart hadde de fleste jentene i klassen og nabolaget vært en tur over fanget mitt i fantasien. I edruelige øyeblikk virket det litt ekkelt, og spesielt når jeg følte at jeg bare hevnet meg på jenter som ikke hadde gjort annet galt enn å foretrekke andre gutter fremfor meg. Av og til havnet jeg selv i trøbbel med "modne kvinner" (nesten like gamle som jeg er nå!), men etter hvert forsvant disse submissive fantasiene nesten fullstendig. Kanskje fortrengte jeg dem fordi de var så vanskelige å forene med mitt selvbilde som sterk, beskyttende og maskulin?

Jeg har aldri vært på sjekker'n. Ikke fordi jeg er så forbasket moralsk, tror jeg, men fordi jeg er litt sky og privat — jeg kan liksom ikke tenke meg å slippe et menneske nær innpå meg før jeg vet jeg er glad i henne. Etter hvert fikk jeg noen kjærester likevel, men jeg turde aldri fortelle dem om mine drømmer, selv om jeg av og til ga dem noen klask bak og spøkefullt truet dem med en omgang ris hvis de ikke oppførte seg. Jeg kom over noen pornoblader med artikler om "spanking", og da nettet kom for alvor, oppdaget jeg at jeg slett ikke var alene om min merkelige interesse. Ja, det fantes visst faktisk jenter som drømte om å få ris, og de så ikke engang ut til å være oppfunnet av pornoindustrien. Men det hjalp ikke så mye på suksessen på hjemmefronten....

Det ble slutt på det siste forholdet mitt, og jeg levde alene noen år. Jeg snakket med mange jenter på nettet, og fikk noen tilbud om å gi ris både med og uten forpliktelser, men det var liksom ikke helt meg..... Så begynte det en ny jente på jobben, og det dukket opp følelser jeg ikke hadde kjent på en stund.

Heldigvis jobbet hun ikke i min avdeling, men i en annen vi hadde mye kontakt med. Jeg snakket med henne nesten hver dag, men om litt forskjellige ting — ikke alltid ifølge prosjektbeskrivelsen, er jeg redd. Hun var søt og utrolig kvikk, og selv om hun ikke hadde mye erfaring, hadde hun en egen evne til å kutte gjenom diskusjonen og finne frem til det vesentlig. Det virket ikke som hun ante hvor flink hun var — det var bare problemene i seg selv hun interesserte seg for. Jeg har alltid vært svak for flinke jenter, og hennes totale mangel på selvbevissthet sjarmerte meg fullstendig. Det slo meg som litt underlig at en med slike evner arbeidet i en så underordnet stiling, men jeg tenkte ikke mer over det.

Det tar seg ikke helt ut at en sjef i én avdeling sjekker opp en ansatt på en annen avdeling, og jeg måtte i hvert fall vente til fellesprosjektet vårt var over. I mellomtiden ble jeg hals over hodet forelsket — jeg kunne ikke tenke på stort annet enn henne, og jeg drømte og fantaserte om henne i alle mulige situasjoner. Hun likte å gå i vide klær som bare antydet kroppens linjer, og jeg ble nesten gal av å forestille meg hvordan hun så ut under. En dag traff jeg henne tilfeldigvis på byen i stramme bukser og kort overdel, og det gjorde ikke akkurat sjelslivet mitt mindre hektisk. Det var et eller annet ved hoftenes krumning som sendte hjernen min i spiral mot helvete.

Endelig var veien klar, og det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd — hun var visst like rede for meg som jeg var for henne. Det var så mye å lære og undersøke at jeg ikke tenkte så mye på ris, selv om drømmen alltid lå der; den var tross alt "the daysman of my thought, and hope, and doing" som en eller annen har skrevet en gang om noe ganske annet. Hun var like spennende og utfordrende som jeg hadde trodd, og etter et halvt år flyttet vi sammen i min leilighet. 

Selvfølgelig tok hvetebrødsdagene slutt, og jeg begynte å legge merke til sider ved henne som jeg ikke likte så godt. Hun kunne være utrolig sta og insisterende på småting — "prinsipper" likte hun å kalle det, men det var vanskelig å se at det var annet enn fikse ideer. Innimellom var det som den klare intelligensen plutselig forlot henne, og hun falt tilbake til en form for barnslig ønsketenkning, stikk i strid med all fornuft og sannsynlighet. I den første perioden tenkte jeg selvfølgelig bare på disse trekkene som sjarmerende, men etter hvert begynte de å irritere meg, spesielt fordi de av og til kostet ganske mye ekstra planlegging og arbeid. I tillegg til sin kvinnelige sjarm tok hun ikke fem flate øre for å benytte mer barnslige virkemidler som trutmunn og furteleppe. Innimellom var jeg så irritert at jeg hadde lyst til å filleriste henne — eller, selvfølgelig, slenge henne over fanget for en god omgang ris. Men ikke misforstå meg — vi hadde det fint, og tanken på en naken jenterumpe over fanget la ikke akkurat noen demper så sex-lysten min....

Etter et års tid fikk hun endelig det videreutdanningstilbudet jeg mente hun burde hatt for lenge siden. Siden jeg alltid unngikk å prate jobb med henne hjemme bortsett fra når hun tok opp ting selv, hadde jeg aldri spurt om hvorfor hun ikke hadde fått det tilbudet jeg for lengst ville ha gitt til en like lovende ansatt i min egen avdeling. Men nå kom det altså, sent men godt.

Til min store forundring nølte hun med å akseptere. Selv om firmaet sponset utdannelsen ganske generøst, ville hun tape inntekt over en kortere periode, men jeg kunne ikke se at det gjorde noe så lenge hun bodde hos meg som tjente mer enn godt nok for to. Hun visste selvfølgelig like godt som meg at hun ville ta igjen den tapte inntekten i løpet av et par år, men likevel vred og vrengte hun på det. Jeg lovet å autogirere et beløp som tilsvarte lønnstapet over på hennes konto hver måned, og til slutt trakk hun på skuldrene og sendte inn søknaden. Jeg gledet meg litt til hun skulle begynne; jeg hadde tatt et tilsvarende studium selv og så frem til å se stoffet igjen gjennom hennes øyne. Hun hadde et sylskarpt blikk og en formuleringevne som ofte ga meg små stikk av fryd.

Det tok meg en drøy måned å skjønne at ikke alt gikk som det skulle. Hun hadde vært verdens mest pliktoppfyllende arbeidstaker; alltid forberedt, alltid velorganisert, gjene en halv uke før tidsskjemaet med velredigerte notater og velformulerte argumenter. Jeg hadde aldri snakket med henne om studier før, men jeg hadde alltid antatt at hun hadde vært en mønsterstudent også, like pliktoppfyllende og målretttet som hun var i arbeidslivet. Til å begynne med innbilte jeg meg vel at det var velstrukturertheten som gjorde at hun aldri måtte lese hjemme på kveldene, men ettersom det dukket opp stadig flere historier om lunsjavtaler og venninnetreff, begynte jeg å bli litt skeptisk Jeg visste hvor hun hadde gjort av søknadspapirene til studiet, og en kveld hun var ut med venninner, bestemte jeg meg for å ta en kikk. Selvfølgelig følte jeg meg pill råtten, men det var sant å si ingen ny følelse for meg.

Jeg hadde ventet et vitnemål fullt av toppkarakterer, men det var nesten tvert imot. En og annen A stod der og skinte, men ellers var det stort sett fra middels og nedover. Kursene var også tatt i en merkelig rekkefølge som antydet både stryk og eksamenstrekk. Jeg la søknadsbunken pent tilbake igjen og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det er en menneskerett å ha dårlige eksamenskarakterer, og jeg har ansatt nok folk til å vite at det ikke alltid er samsvar mellom studieresultater og arbeidsevne, men det var så overraskende når det gjaldt henne med den lynkjappe intelligensen og de presise formuleringene. Jeg bestemte meg for å se saken an.

Med det nye utgangspunktet tok det meg ikke mange dagene å få et annet bilde. Jeg husket bemerkninger hun hadde latt falle tidligere og overhørte nye på telefonen; jeg oppdaget at hun alltid hadde Facebook-siden sin oppe; og jeg bet meg merke i hvor studiebøkene hennes lå og hvor mye støv de hadde samlet. Det bekymret meg mer enn litt, for jeg visste at dette ikke var et studium der man kunne flyte på generell intelligens og glitrende formuleringsevne — her var det et komplisert begrepsapparat man måtte beherske og modeller som skulle endevendes i alle retninger. Det var ikke noe annet å gjøre enn å spørre henne hvordan det gikk.

"Fint!" svarte hun litt svevende.

"Har du fått lest mye?"

"Jeg har vært på alle forelesningene!"

"Og jobbet med oppgavene?" Hun dykket ned i magasinet hun leste. "Det er bare oppgaveløsing på eksamen, så vidt jeg husker," fortsatte jeg. Hun sa ingenting, bare fortsatt å bla. Jeg tenkte meg om et øyeblikk og bestemte meg for å fortsette: "Jeg er faktisk litt bekymret for deg." Plutselig blafret hun opp på en måte som var helt utypisk for henne:

"Det der har du ingenting med!"

"Nei vel!" svarte jeg og prøvde å putte inn nok undertone til å irritere henne.

"Det er mitt studium og det bryr ingen andre!" Jeg så bare på henne som om jeg ventet på mer. "Og du må ikke tro du har noe rett til å styre meg bare fordi vi deler på studieutgiftene!" Så vidt jeg visste, betalte jeg alt, men det var ikke stunden for bagateller:

"Det er bare en glede, vet du. Jeg tenkte mer på firmaet som satser penger på deg, og skattebetalerne som finansierer studieplassen din." Hun så på meg et øyeblikk som jeg var verdens største idiot, og dukket så ned i bladet igjen. Jeg lot det være med det. Det ergret meg at hun kastet bort sitt eget talent og andres penger, men hun var et voksent, intelligent menneske og fikk ta sine egne valg.

To uker senere kom den første panikken. Det var en obligatorisk oppgave som skulle leveres, og jeg måtte sitte hele middagen å høre på utlegninger om hvilken idiot foreleseren var som kunne gi en sånn forferdelig oppgave, helt annerledes enn det de hadde arbeidet med så langt. Da hun ikke viste tegn til å sette seg ned å jobbe etter middag, men fortsatte å klage, fant jeg ut at jeg like godt kunne se på oppgaven siden det var lite håp om å få nyte kaffen i fred og ro. Det var lenge siden jeg hadde tatt faget, og jeg husket ikke så mye, men oppgavetypen så definitivt kjent ut. Jeg rotet litt i seminaroppgavene de hadde hatt tidligere i semesteret, og fant et par stykker som var nesten helt like.

"Se på disse," ropte jeg bort til henne. "Dere har jo jobbet med slike ting før."

"Hæh," sa hun og kom ruslende bort til meg.

"Se på dem," fortsatte jeg, "de er av akkurat samme type." Hun stirret på dem uten gjenkjennelse i blikket. Jeg pekte på datoen og kursnavnet.

"Og de, ja!" sa hun. "Men de er ikke obligatoriske, de er bare til seminarene."

"Men dere må jo gjøre dem likevel! De er trening til de obligatoriske oppgavene — og til eksamen!"

"Men de er ikke obligatoriske!" fastholdt hun.

Jeg er en tålmodig mann, men jeg merket at jeg begynte å bli sint. Jeg har ikke noe imot at folk er dumme, men jeg kan ikke fordra folk som bruker intelligensen sin til å yte mindre enn de egentlig kan. En kaffe hjalp på humøret, og etterpå satte vi oss ned sammen og fikk litt tak på oppgaven. Jenta var ikke dum når hun bare konsentrerte seg om å løse oppgaven og ikke klage på andre...

I ukene som kom, prøvde jeg å bruke den godviljen jeg hadde opparbeidet gjennom oppgaveløsningen til å puffe henne fremover. Hun hørte etter med litt større høflighet og velvilje, men så var det tilbake til Facebook og caffe latte. Jeg prøvde forskjellige varianter — jeg fortalte henne at karrieren i firmaet ville være over hvis hun strøk, og jeg prøvde å forklare at studier er arbeid på lik linje med en vanlig jobb. Forslaget mitt om å innføre fast arbeidstid for å holde litt styr på fremdriften ble avvist med en vantro mine. Jeg husket hvor presis og samvittighetsfull hun hadde vært i jobben, og kunne ikke fatte at det gikk an å ha så forskjellige holdninger til studier og arbeid. Risfantasier dukket opp oftere og oftere – jeg drømte om å kneppe opp buksa hennes, legge henne over fanget og dælje løs på den nakne rumpa hennes til hun lovet bot og bedring, men jeg måtte jo innrømme at det var knapt med vitenskapelig bevis for at slikt virket. Men en høyst forlokkende tanke var det likevel.

Innimellom kom panikken tilbake. Fire uker før eksamen leste hun plutselig en hel helg fra morgen til kveld, men da var hun så fornøyd med seg selv at hun brukte de tre neste dagene på shopping, venninner og formiddagskino. Jeg prøvde å forklare at det sikkert hadde vært mer effektivt å arbeide vanlig i tre dager enn å styrtlese i to:

"Tre ganger åtte timer er tjuefire timer akkurat som to ganger tolv timer, og i tillegg leser du sikkert mer effektivt." Hun så ufortående på meg:

"Hvor fikk du de åtte timene fra?"

"Det er vanlig arbeidstid." Hun lo:

"Når du jobber ja, men jeg studerer."

"På et HELTIDSstudium!"

"Herregud, vet du hvor slitsomt det er å lese i åtte timer, eller?"

"Men du skal ikke LESE hele tiden! Du skal løse oppgaver, kollokvere og gå på forelesninger også!"

"I ÅTTE timer?!"

"Det er vanlig arbeidstid!"

"Hvor verdensfjern går det an å bli! Ingen studerer så mye! Du burde vært professor eller noe sånt!" Jeg liker ikke at folk slenger skjellsord etter meg, men jeg tok det som en mann.

Jeg ble mer og mer irritert på henne. Hun virket så falsk og overfladisk, helt ulikt seg selv, nærmest utro mot sitt normale jeg. Jeg begynte å føle at hun faktisk fortjente ris, men bare tanken ga meg en diger bule i buksa, og jeg kunne ikke akkurat late som jeg var en rettferdig og upartisk dommer. Og tross alt gikk det hun gjorde, først og fremst utover henne selv.

Halvannen uke før eksamen kom panikken for alvor. Først røk et operabesøk til noen tusen kroner på fredag, og så måtte jeg ringe rundt til bekjente og avlyse det lille selskapet vi hadde planlagt på lørdag. Hun var som en furie, løp rundt og bannet og svertet, sendte bøker og tallerkener veggimellom og fortalte diverse ikke-tilstedeværende personer hva hun egentlig mente om dem. Innimellom slo hun om og ble som en pusekatt; kom krypende med en bok og ville at jeg skulle forklare. Jeg husket ikke så mye av detaljene, men jeg hadde i hvert fall en oversikt som hun sårt savnet.

Hele helgen var jeg en tjenende ånd; jeg sattte på ny kaffe, laget mat, sopte opp glasskår, tok meg av klesvasken, lyttet på uttallige utskjellinger av alle andre enn henne selv. Hun var så oppskaket at jeg burde ha syntes synd på henne, men jeg greide det ikke — alt sammen var hennes eget ansvar, og hun la skylden på alle andre. Da hun ba meg slå av lyden på tv-en, hadde jeg fått nok — jeg hengte på meg jakken og gikk meg en tur i novemberværet. Sludd i håret passet meg godt. Jeg visste uttmerket godt hva jeg hadde lyst til å gjøre med henne, men jeg prøvde ikke å tenke for mye på det.

På mandag morgen hadde jeg fått i oppdrag å vekke henne. Den frenetiske energien var forsvunnet, og jeg hadde et svare strev med å få henne på beina før jeg gikk på jobb. Jeg sendte henne i dusjen med et klask bak:

"Nå har du ødelagt hele helgen min, så hvis jeg kniper deg i ikke å jobbe i dag, blir det ris på blanke messingen!" Hun rødmet kledelig og forsvant inn i dusjkabinettet. Jeg gikk inn på arbeidsrommet for å hente vesken min. Pensumbøkene hennes lå i en høy stabel på siden av skrivebordet. Det stakk en liten djevel i meg; jeg plukket opp en blyant og en liten linjal og la i kryss på toppen av stabelen. Så tok jeg vesken og gikk.

Jeg fikk ikke gjort så mye den formiddagen, jeg ble mest sittende å tenke på forholdet vårt. Jeg kunne ikke fordra måten hun oppførte seg på, den evige unnasluntringen og den evige klagingen, men jeg visste jo at det et eller annet sted bak lå en helt annen jente. Jeg syntes faktisk hun fortjente en skikkelig omgang ris, men samtidig visste jeg jo at det bare var den underlige trangen min som fikk meg til å tenke sånn. Jeg kom bare ikke på noe annet som kunne få meg til å glemme, tilgi og begynne på nytt. Til slutt bestemte jeg meg for å spille spillet og se hvor det bar...

Jeg dro hjemover en time tidligere enn normalt, og jeg ringte henne ikke som jeg ellers ville ha gjort. Som vanlig haddde hun musikk på og hørte ikke at jeg kom inn. Hun satte krøllet opp i sofaen med laptop'en i fanget og en kopp te ved siden av seg.

"Leser hardt ser jeg," sa jeg. Hun rødmet, men tok seg raskt inn igjen:

"Må slappe av litt!"

"Fått gjort mye før i dag?" spurte jeg med et smil.

"Slett ikke verst," svarte hun mens hun stirre inn i skjermen.

"Lest eller gjort oppgaver?"

"Lest for det meste," svarte hun, fortsattt med ansiktet i skjermen.

"I dissse?" spurte jeg og pekte på stabelen på skrivebordet. Jeg forsikrt meg om at hun virkelig så opp da hun svarte:

"Ja, de på toppen!" 

"Litt pussig at disse to fortsatt ligger her, da," sa jeg og plukket opp linjalen og blyanten som lå i kryss på toppen akkurat som jeg hadde plassert dem. Blikket hennes flakket et øyeblikk før hun tok seg inn igjen:

"Nei, det var ikke de bøkene! Hvor var det jeg la dem igjen?" Jeg stirret på henne til hun rødmet. Så sa jeg så stille jeg kunne:

"Du lyver, ikke sant?" Hun bet seg i leppen, kikket raskt rundt og nikket nesten umerkelig. "Du har ikke gjort noen verdens ting i dag!" fortsatte jeg. Jeg kunne nesten se hjernen hennes arbeide — hun overveide tydeligvis hvilken strategi hun skulle velge. Jeg fant ingen grunn til å endre min: Jeg satset alt på ett kort, strakte ut armen og halte henne opp fra sofaen. Så dro jeg henne gjennom stuen og dyttet henne opp trappen foran meg. Hun ristet seg løs fra grepet mitt, og jeg kunne ikke la være å feste blikket på hoftene hennes. Jeg kan ikke benekte at sinnet var blandet med forventning. Jeg styrte henne inn på soverommet, satte meg på sengekanten og kikket opp på henne. Jeg hadde ventet å se en blanding av trutmunn og furteleppe, men ansiktet hennes var helt nakent.

"Nå gidder jeg ikke mer!" sa jeg. "Én ting er at du svikter deg selv, men nå er du blitt en pest og en plage for andre også. Jeg finner meg ikke i at du ødelegger hele helgen min med å jobbe, og så tilbringer mandagen på sofaen med Facebook! Jeg gidder ikke lenger se på at du knuser tallerkner, skjeller ut folk som bare gjør jobben sin og lyver meg rett opp i ansiktet. Skal du fortsette å bo her, får du være så snill å ta ansvar for dine egne handlinger!" Hun sa ingen ting, bare gnisset lårene langsomt mot hverandre. "Knepp opp buksa," kommanderte jeg. Hun så uforstående på meg, men lårene gnisset litt fortere. "Kom igjen," fortsatt jeg irritert, "du vet utmerket godt hva jeg mener!" Hun rødmet enda dypere enn før.

Et øyeblikk stod livet mitt og vippet. Hun kunne snu på hælene og marsjere ned trappen og ut av tilværelsen min for godt; hun kunne trekke på skuldrene, rusle ut av rommet og undergrave autoriteten min for det som måtte være igjen av forholdet; eller hun kunne kneppe opp buksene, hale dem ned til knærne og legge seg til rette over fanget mitt. Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke ville miste henne for alt i verden, så hva skulle jeg gjøre hvis hun bare snudde seg og gikk? Det virket som en evighet, men til slutt beveget hendene hennes seg nølende oppover mot bukseknappen.

Jeg hadde trodd det aldri ville skje, at det for alltid ville forbli en fjern og forlokkende tanke, og så satt jeg plutselig der med en naken jenterumpe over fanget. Jeg hørte en liten klynking og kikket ned på henne. Hun vred akkurat hodet til side på puten så det ene øyet ble synlig bak håret. Det rant en enslig tåre nedover kinnet. Jeg visste ikke om det var en krokodilletåre eller om det var anger eller redsel, men jeg var kommet for langt til å snu.

Bortsett fra den lille klynkingen lå hun helt stille. Overdelen var glidd litt oppover ryggen, og jeg kunne se hvordan ryggsøylen krummet seg først den ene og så den andre veien. Jeg skjøv buksene og trusene noen centimeter lenger ned på lårene. Jeg hadde aldri gitt noen ordentlig ris før, og jeg ante ikke hvor hardt jeg skulle slå, men noe sa meg at det i hvert fall måtte være hardt nok for anger og tilgivelse. Det første klasket smalt i ørene mine, men jeg så på reaksjonen hennes at det ikke sved så mye som jeg ville ha trodd. Jeg økte styrken gradvis til hun strakte en hånd bakover for å beskytte seg, og enda mer etter at jeg hadde tatt tak i håndleddet og bendt det bak på ryggen hennes. Til slutt buktet kroppen hennes seg opp og ned og fra side til side, og den stille klynkingen var gått over til langtrukne gisp.

"Har du fått nok nå?" spurte jeg. "Har du skjønt at det er andre her i verden enn deg? Har du skjønt at du faktisk er voksen og må ta ansvar for det du selv gjør?" Hun nikket svakt for hvert spørsmål. Jeg ga henne fire knallharde klask til og slapp henne løs. Hun ble liggende over fanget et par sekunder, så snurret hun rundt og krøket seg sammen i fotenden av sengen med hendene foran ansiktet. Jeg strøk henne forsiktig over håret, men hun reagerte ikke. Jeg satt der noen minutter, men det var ikke mulig å få kontakt med henne, så jeg reiste meg og gikk ned.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men til slutt begynte jeg på middagen. All verdens tanker suste gjennom hodet mitt, og det ble ikke rare kokkekunsten. Jeg hørte en lyd og kikket opp. Hun stod ved foten av trappen, blek og med spor av tårer i ansiktet. Vi stirret på hverandre et par sekunder.

"Kan du tilgi meg?" spurte hun. Jeg måtte le:

"Hvis du kan tilgi meg så!" Hun smilte svakt og tuslet over gulvet mot meg.

  lupus     VIP


Tillbaka