En kveld i November


De kom seg så vidt inn på t-banen før dørene klappet igjen. Han kikket seg rundt etter seter der de kunne være for seg selv, men det satt mennesker overalt. Omsider fant han to plasser ved siden av hverandre mot kjøreretningen og satte seg ned. Hun hatet å kjøre baklengs, og det passet ham bra.

Han satte seg med ansiktet mot vinduet, men så bare speilbildet av menneskene i vognen. Han kjente hun krøp tett inntil, men fortsatte å stirre ut av vinduet. Rett før de kjørte inn på Stortinget, fikk han endelig et glimt av tunellveggene.

Han hatet det når hun var slik. Ikke bare fordi det var dumt og smålig, men fordi hun ble en parodi på det mennesket han elsket. Plutselig var ikke nysgjerrigheten hennes varm og lekende, bare kald og gjerrig, og den evige ertingen ble bitende og ondskapsfull. Han visste hun angret, men han visste også at hun aldri ville innrømme det.

På Majorstuen forsvant halve vognen, og hun smatt over på motsatt sete. Han ble sittende selv om hun prøvde å vinke ham etter. Han fortsatte å se ut av vinduet. Hvis han la ansiktet nesten helt inntil og stirret inn i sin egen skygge, kunne han skimte husene og trærne som suste forbi.  

De nærmet seg stasjonen hennes, og han visste han måtte følge henne helt hjem selv om han ikke hadde lyst. Han reiste seg, men lot som han ikke så hånden hun strakte ut. 

De gikk gjennom det lille skogholtet de regnet som sitt. Han prøvde ikke å mykne når han tenkte på timene de hadde tilbrakt der før de ble skikkelig sammen — hans parodiske forsøk på å følge henne helt hjem og få sagt god natt. Han husket hvordan de hadde trukket bak trærne for å være i skjul for andre som måtte komme forbi, og hvordan kroppen hennes hadde buktet seg mellom hendene hans. Nå skyndte han seg bare raskest mulig over den lille stien og ut på gaten på den andre siden.

De stanset et øyeblikk utenfor blokken hennes, og av en eller annen grunn sa han ja til å bli med henne opp. Han angret med en gang de var inne i heisen, og han så henne stirre stivt på tallene som for forbi. Hun vasset over avisene og reklamen som lå utenfor døren; han bøyde seg ned og plukket alt opp.

Hun forsvant inn på badet, og han gikk bort til vinduet og kikket ut. Langt under ham lå lysene fra byen. Han lette seg frem til Uranienborg kirke og Rådhuset. Så hørte han henne kom ut fra badet, men snudde seg ikke.

Hun kom og stilte seg ved siden av ham. Armen hennes kom borti hans, og han visste det var en invitasjon. Han flyttet seg ørlite grann vekk.

"Er du sint?" spurte hun.

"Selvfølgelig," svarte han.

"Men.....," begynte hun.

"Du kan ikke holde på sånn!" buste han ut og angret øyeblikkelig. Hun sa ingenting, stirret bare ut på lysene fra byen. "Du kan ikke bare gyve løs på uskyldige mennesker på den måten!" fortsatte han.

"Hun er ikke uskyldig!" protesterte hun. Han trakk på skuldrene:

"Hun er i hvert fall uskyldig i det du anklager henne for!" 

"Det kan ikke du vite!"

"Men herregud, jeg liker henne ikke engang!"

"Det spiller ingen rolle..."¨

"Selvfølgelig spiller det en rolle!" Han snudde seg bort fra vinduet og satte kursen mot gangen. Da han løftet jakken ned fra knaggen, var hun der.

"Ikke gå!"

"Hvorfor ikke?"

"Fordi jeg ikke liker at du går din vei når du er sint!" Han så på det bleke ansiktet med de store øynene og de utspilte vippene. Han merket han fikk lyst på henne, men han visste også at det var meningen. 

"Kan du ikke overnatte?" spurte hun og tok tak i den ene fliken på jakken han. "Det er så mye lettere å snakke om ting da."

"Ikke prøv deg! Det er ikke sånn at du kan oppføre deg som verdens største drittsekk og så bare knulle deg ut av det etterpå. Du må prøve å ta litt mer ansvar for din egen oppførsel!"

"Men jeg kan ikke noe for at jeg er sjalu!"

"Kanskje ikke, men du kan noe for måten du viser det på. Du er ikke fjorten lenger!."

"Men det er jo verst for meg selv!"

"Det tror jeg faktisk ikke! Du er så inni din egen lille fantasiverden at virkeligheten bare preller av. Det er mye verre for henne — og jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å komme på jobben på mandag..." 

"Jeg var ikke såååå ille!"

"Du var den absolutt perfekte drittsekk!" Hun slo blikket ned et øyeblikk:

"Men......"

"Det er ikke noe 'men'!"

"Men....." Han snudde seg og tok jakken på nytt. "Ikke gå!"

"Hvorfor ikke?"

"Fordi du ville ha blitt hvis ikke dette var skjedd!" Han trakk på skuldrene:

"Kanskje."

"Og det er ikke riktig å gå sin vei uten å snakke om det. Det er ikke riktig å straffe folk ved bare å forsvinne!"

"Det er ikke noen 'straff'! Jeg er bare inderlig lei av deg og hele greia!" 

Hun stirret på ham med sine aller største øyne. Han merket at det virket, og ble enda surere. Plutselig kunne han ikke dy seg:

"Og dessuten hadde det vært en altfor mild straff!" Hun ble blodrød i ansiktet og forsvant ut på kjøkkenet.

"Skal du ha noe å drikke?" ropte hun etter en liten stund. "Jeg har ikke øl, men cola og juice." Han merket plutselig hvor tørst han var. "Eller jeg kan ta opp en rødvin hvis du vil?"

"Bare litt cola, er du snill." Hun stakk hodet ut gjennom døråpningen:

"Sikker på at du ikke vil ha vin? Jeg har...."

"Bare cola! Jeg skal jo gå snart."

Det kom et plopp fra kjøkkenet, og han skjønte hun hadde trukket opp en vinflaske. Det fikk være hennes problem.

Hun kom inn i stuen med et vinglass i hver hånd.

"Jeg skulle ikke ha," sa han så irritert han kunne. Hun bare smilte:

"Du får hive det i deg før du går! Hvis du går, da...."

"Selvfølgelig går jeg!"

"Er ikke så sikker!" Hun var håpløs. Alt han kunne gjøre, var å lette på øyenbrynene og riste på hodet. "Jeg har et forslag," fortsatte hun, "men da må du love å overnatte." Han sukket:

"Dette er ikke akkurat tiden for en av lekene dine!"

"Det er ikke en lek!" Han sukket igjen:

"Hva går avtalen ut på, da!"

"Det får du ikke greie på før du har lovet å overnatte!"

"Herregud, vi er ikke fire år lenger! Enten sier du det, eller så går jeg med det samme før banene stopper."

"Nå høres du faktisk akkurat ut som en fireåring!" Hun begynte å få tilbake klangen i stemmen og gløden i øynene.

"Så du mener jeg bare skal si ja uten å ane hva jeg sier ja til?"

"Ja!" Han bare så på henne. "Men du vil ikke angre," la hun til. "Jo, faktisk vil du angre resten av livet hvis du IKKE sier ja!" Han ante ikke hva hun snakket om, men hun var i det minste blitt sitt vanlige jeg igjen. Og han var akkurat litt for svak for henne:

"Ok da," hørte han seg selv si.

"Mener du det?" spurte hun ivrig. "Går du med på avtalen?" Han nikket, men skyndte seg å legge til:

"Men er den dårlig, sover jeg på sofaen!"

"Ingen fare!" sa hun og så forventningsfullt på ham. Han forbannet seg på at han ikke skulle si noe først, og hun fortsatte å stirre på ham med oppspilte øyne. "Vil du ikke vite hva det er?" spurte hun omsider.

"Jo."

"Ja, men så spør da!" Han spurte så uinteressert han kunne:

"Hva er det da?"

"Er du helt sikker på at du ikke vet hva det er?" Han så oppgitt på henne:

"Hvordan skal jeg vite det?"

"Fordi.... det er lissom din greie..."

"Nei, denne avtalen er absolutt ikke min greie!"

Plutselig ble hun alvorlig og svelget to ganger. Hun kikket ned og så opp. Det var som om hun tok fart:

"Jeg vil ha ris. Ordentlig ris for det jeg har gjort." Haken hans falt så kjeven nesten gikk av ledd. Hun var illrød i fjeset, men smilte likevel da hun så uttrykket hans: "Ikke si at du ikke har tenkt på det!"

Selvfølgelig hadde han tenkt på det, men det var bare fordi han alltid tenkte på det. Egentlig hadde han gitt opp for lenge siden; tenkt at det bare var en drøm som aldri ville gå i oppfyllelse, at det fikk holde med de vennlig klapsene han ga henne når de lekte i sengen, og de tomme truslene om hva som ville skje om hun ikke oppførte seg. Han trodde han haddde vært diskret, men hun hadde visst skjønt mer enn han ante.

Hun var blitt alvorlig igjen:

"Men det må være skikkelig. Det må være sånn at jeg fortjener å bli tilgitt!" Han nikket bare — tankene hans spant rundt altfor fort til at det nyttet å si noe.

Hun snudde seg og satte vinglassene på et trygt sted. Så gikk hun rundt stuebordet og bort til ham i sofaen. Uten å se på ham løsnet hun beltet og kneppet opp bukseknappen. Hun nølte et øyeblikk før hun dro ned glidelåsen og vrikket buksa over hoftene. Så la hun seg over fanget hans.

Han stirret ned på de svarte blondetrusene. De var mye nærmere ham enn han hadde forestilt seg på forhånd. Så grep han fatt i strikken og dro den sakte nedover. Hun skuttet seg litt, og det gikk et støt gjennom ham — han hadde aldri tenkt seg at rumpa hennes kunne være så hvit, myk og sårbar. Et øyeblikk trodde han at han ikke ville være istand til å fortsette, men så så han for seg ansiktet hennes tidligere på kvelden, forvridd av sinne og kald spott. Likevel kunne han ikke la være å stryke mykt over de hvite flatene.

"Kom igjen," hvisket hun med ansiktet halvveis ned i puten, "du vet jeg fortjener det!" Han løftet hånden og lot den henge et øyeblikket i luften før han slo. Det kom et skarpt smell etterfulgt av et lite stønn. Han løftet hånden og slo igjen, hardere denne gang. Hun vred seg til siden, men rullet raskt på plass igjen. Han så håndtrykkene sine som røde flekker på rumpeballene. Tredje gang han slo, kom det et lite klynk istedenfor et stønn. Likevel vred hun hodet til siden og hveste:

"Hardere!"

Hun fikk ris til hun gråt så kroppen hennes ristet. Det skulle visst være slik. Etterpå rullet hun seg opp fanget hans med hodet inntil brystet.

"Overnatter du?" spurte hun.

"Det var jo avtalen!"

"Men hadde du gjort det uansett?" Han bøyde seg frem og kysset henne på pannen:

"Selvfølgelig!" 


  GBS     VIP


 
Tillbaka