Bygningssjefen


Hun hadde allerede tatt på seg den oransje vesten hun alltid brukte når hun skulle besøke byggeplasser, og lagt hjelmen klar på skrivebordet. Hun nølte et øyeblikk før hun bøyde seg ned og tok frem verneskoene. De var stygge og ubehagelige å kjøre med, men hun kunne ikke ta sjansen på å bli avslørt.

"Jeg stikker bare en tur oppom Raudmyra," ropte hun inn til rådmannen, "og jeg tror ikke jeg kommer tilbake igjen."

"God helg!" ropte rådmannen etter henne. "Men, du..." la han plutselig til. Hun stoppet halvveis ut døren. "Ser du på de regnskapstallene til mandag?" Hun måtte smile: Johnsrud var en glimrende rådmann bortsett fra at han overhodet ikke kunne regne, men var helt avhengig av at etatsjefene holdt styr på tallene for ham. Heldigvis var han så avholdt at ingen ville finne på å lure ham, og på et eller annet mystisk vis gikk både budsjettarbeid og all annen økonomistyring mye greiere når alle spilt med åpne kort for rådmannen.

"Selvfølgelig!" svarte hun og lukket døren bak seg. Hun måtte nesten le når hun tenkte på hvor godt han hadde tatt seg av henne da hun først kom hit — en ung jente, ennå ikke fylt tredve, som skulle være sjef for en gjeng gamle gubber. Han hadde gjort det så diskré at hun aldri hadde vært helt sikker på om hun så riktig, men det hadde bredd seg en duft av godvilje i systemet de stedene han hadde vært før henne. Etter en stund hadde hun tatt mot til seg og spurt ham hvorfor han hadde innstilt henne foran de andre søkerne. Han hadde kikket på henne over brillene så øynene ble blåere og større enn de ellers var, og sagt en smule forbauset: 

"Fordi du var best...." Hun skjønte aldri når han var naiv og når han bare lot som.

Det hadde alltid vært klart at det var hun som skulle overta det lille rådgivningsfirmaet etter faren og onkelen. Brødrene hennes og fetteren og kusinene hadde aldri vist den minste interesse for matematikk og fysikk, mens hun alltid hadde vært fascinert av tegneprogrammer og byggeplasser. Etter at hun var ferdig i Trondheim, hadde hun jobbet noen år i et stort entreprenørfirma for å skaffe seg erfaring, men da Håkon hadde fått lektorjobb oppi skogene her, hadde hun søkt på den ledige stillingen som bygningssjef i nabokommunen. Hun hadde lurt på hva faren ville si, men han hadde bare gnidd seg i hendene og sagt: "Helt riktig! Det gjelder å vite hvordan fienden tenker." Både han og onkelen holdt seg godt, og det var ingen grunn til å flytte hjemover på ti år ennå.


Det moret henne at hun fortsatt tenkte på den lille byen hun kom fra som "hjemme". Bortsett fra noen uker i sommerferiene hadde hun ikke bodd der siden hun var nitten, og hun hadde følt at hun ble en helt annen med en gang hun kom til Trondheim. Hjemme hadde hun hatt én eneste kjæreste som hun slo opp med midt i russetiden, og selv om hun hadde ligget med ham, hadde hun aldri riktig skjønt vitsen med det hele. De to første helgene i Trondheim hadde hun havnet i seng med to gutter uten egentlig å ville det selv, og plutselig var det som et eller annet skjedde inni henne: Hun LIKTE gutter, og hun likte spesielt det hun kunne gjøre med dem — hun likte å se dem når hinnen sprakk og de plutselig var noe helt annet. I ettertid grøsset hun når hun tenkte på hvor mange gutter i kullet hun hadde ligget med — en fjerdedel, en tredjedel?

Hun hadde skjønt at hun måtte forsvare ryktet sitt, og hun gjorde det ved å bli en mønsterstudent: alltid til stede, alltid forberedt, alltid et hestehode foran. Selv på dager der tømmermennene banket, var hun alltid velkledd og ulastelig sminket. Hun visste at så lenge både jenter og gutter kokte øvingene hennes over en lav sko, var hun trygg. Hun sa aldri nei til noen som ville ha hjelp, og hun lå aldri med de få guttene som nesten kunne konkurrere med henne. 

Ellers var hun umettelig; hun knullet på det som var av studentbyer: på Moholt, Berg, Steinan og til og med en trang og beklemt natt på Singsaker. Det hendte hun tok med gutter til den herskapelige, men nedslitte hybelen hun etter hvert skaffet seg i Øvre Allé, men aller best likte hun å bli med lokale gutter hjem og knulle dem på gutterommet mens foreldrene var på kino eller satt i kjellerstuen og så på tv. Disse gutterommene smeltet nesten hjertet hennes; de var som museer over en svunnen alder— de var fulle av modellfly, Rubiks kuber, falmede fotballpostere og noen hyllemeter med Hardy-bøker og utslitte seriehefter. Det var som om riksantikvaren hadde lagt sin klamme hånd over dem da eieren var i fjortenårsalderen. Hun så aldri jenterom som hadde forstenet på samme måte; tvert imot ble alle nye utviklingstrinn behørig markert, og det eneste som kunne røpe eierens fortid, var en rosa tapet fra en forlengst tilbakelagt fase.

Til å begynne med hatet hun de uerfarne, de som enten var så kåte at de sprutet over hele henne før hun hadde fått seg av seg buksa, eller så nervøse at de ikke fikk den opp i det hele tatt, men etter hvert ble de hennes hjertebarn. Hun skjønte at de hyperkåte ikke var til å stoppe og lot dem sprute i vei for så å vekke dem fra de døde en halvtime senere, og på et eller annet vis greide hun alltid å snakke liv i selv den mest hjernedøde snegle. Ofte måtte hun snike seg ut i sokkelesten så flaue guttehvalper slapp å vise henne frem for foreldrene, men en gang iblant var foreldrene bortreist, og hun kunne overnatte. Hun mintes en morgen fra et kjellerrom i sjøkanten utpå Lade — de hadde glemt å dra for gardinene i hasten kvelden før, og hun husket ennå hvordan hun red ham mens morgensolen bredde seg over fjellsidene på Fosen, og småbølgene skvulpet mot stranden.

Etter hvert var det blitt for lett, og hun måtte ha nye utfordringer. Professorene torde hun ikke prøve seg på, og de var da heller ikke mye til bytte: gråhårede, bløtmagede og med små grisøyne begravet langt inne bak nærsyntglassene et sted. Studassene, derimot, var noe helt annet, og spesielt ham hun hadde i statikk. Hun fravek flink-pike-strategien, lot være å innlevere flere øvinger, og da den aller siste fristen nærmet seg, dro hun på seg noen slitne jeans over sitt beste undertøy og la av sted. For sikkerhets skyld hadde hun en perfekt løst øving i sekken, men hun var sikker på at hun aldri ville få bruk for den. Hun fant ham der hun hadde håpet og smurte tjukt på: Hun manglet ikke mer enn én øving, og det var bare fordi hun hadde vært så opptatt med UKA! Han så på henne med kalde fiskøyne. 

"Vær så snill," hadde hun fortsatt, "det har aldri hendt før!"

"Det sier de alle!"

"Men jeg bare MÅ ha denne eksamenen!"

"Det skulle du kanskje ha tenkt på før," svarte han helt rolig, men hun syntes hun så en liten rykning i kinnet.

"Jeg er villig til å gjøre hva som helst bare jeg får gå opp til eksamen!"

Han så på henne med et blikk som fikk henne til å rødme selv om hun trodde hun hadde vokst fra slikt for lenge siden.

"Jeg vet jeg ikke fortjener det, men vær så snill, da..." hadde hun fortsatt.

"Hva fortjener du, da?" spurte han stille. Hun så forvirret på ham.

"Av med buksene," kommanderte han. Hun smilte innvendig mens hun kneppet opp knappen og lirket buksa over hoftene: Hun hadde visst det ville gå!

Før hun hadde fått buksene forbi knærne, grep han fatt i håndleddet hennes og rykket henne fremover så hun havnet tvers over fanget hans. Fingrene hans grep fatt i den tynne blondetrusen og dro den nedover lårene, og før hun rakk å samle seg, smalt håndflaten hans mot rumpa hennes. Hun var så forvirret at hun ikke greide å hyle engang. Han la ingenting i mellom — slagene regnet over rumpeballene hennes. Til slutt slapp han henne løs. Hun tørket tårer med håndbaken og halte buksene på plass så fort hun kunne.

"Det går ikke en gang til," sa han og krysset henne av som "godkjent" på listene. "Og nå vet du hva jenter som deg fortjener."

Hun kom seg ut så fort hun kunne. Det var så vidt hun skjelnet byggene på Gløshaugen fra hverandre, men tåken inni henne var enda tjukkere. Rumpa hennes brant, og skammen og sinnet kjempet om overtaket. Hva hadde han ment med "jenter som deg"? Hun overveide å anmelde ham til en eller annen, men hun visste bare så inderlig godt at hun hadde spilt sitt eget spill — og tapt. Da hun rundet Hovedbygningen og kom ut på den lille broen over til Øvre Allé, skyllet en ny bølge av følelser over henne. Hun så seg selv fra utsiden, vrengt over et guttefang med stumpen i været og blondetrusene i en klump rundt knærne mens hun fikk ris på blanke baken som en uskikkelig liten rampejente. Det ble ingen gutt på henne den kvelden, bare frenetiske fingerøvelser til det lysnet av dag.

Hun sluttet å jakte på unge gutter og begynte å se seg om etter dem som var noe år eldre enn henne. Hun lå ikke med dem, flørtet bare anstendig som det dydsmønsteret fra småbyen hun burde ha vært. Etter noen måneder møtte hun Håkon. Hun var glad for at han holdt til på Dragvoll, og norsk og historie hørtes akkurat passe traust og pålitelig ut. Han var alvorlig, intellektuell og politisk engasjert, og det passet henne godt. Hun regnet ikke med å få noen som kjappere i hodet enn henne selv, og da var det greit i det minste å få en som kunne mer enn henne. Håkon hadde altfor stor respekt for kvinner til å gjøre dristige fremstøt, så forføringen måtte hun stå for selv, men så lenge han var sikker på at kvinneverdet ikke stod i fare, var han slett ikke verst i sengen.

Hun likte seg som kjæreste, likte å gjøre faste ting, likte å ha noen å komme tilbake til. Det pirret nesten mer å gå hånd i hånd på Nordre enn å snike seg inn bakveien til et gutterom. Hun oppdaget gleden ved å ha en fast partner — å finne ut hva han likte og la ham utforske hva hun likte. Sjalusien hans overrasket henne, og hun kunne ikke la være å spille på den — hun følte hun kom ham nærmere når den kultiverte masken falt og han frådet av raseri og selvmedlidenhet. De hadde lange krangler som han hatet og hun nøt. Etterpå fikk hun dårlig samvittighet, puffet ham overende i sofaen, dro av ham buksene og slukte ham hel. Hun hørte ham synge i dusjen

"You told me again you preferred handsome men
but for me you would make an exception"

Hun skulle gjerne ha gitt ham rett, men så dukket Magnus opp, en gammel venn av Håkon fra militæret. Når de danset, klang tonen hans ren og klar videre i henne, og når hun plutselig snudde seg på grunn av en underlig kribling i tinningen, så hun rett inn i øynene hans. En dag gikk hun hjem til ham for å hente en bok — og ble et halvt døgn. Da hun skjønte at Håkon hadde lett etter henne over hele byen, blafret følelsene opp; hun slengte på seg klærne og løp hjem til ham. Han var fortsatt på leting, og hun måtte sitte klissvåt i trappen i nesten en time og vente. Han kastet henne først i dusjen og så tvers over sengen, og hun lot ham pryle den nakne rumpa hennes gul og blå. Magnus så hun ikke så mye mer til.

Hun sa opp hybelen i Øvre Allé og flyttet over til Håkons leilighet på Nardo. Han var ferdig med studiene, men hadde problemer med å få fast jobb, gikk bare på tilfeldige vikariater i skolen og andre steder. Han ønsket seg til Oslo for å se om han kunne få et bein innenfor hos et forlag. Hennes studier gikk også mot slutten, og veilederen bønnfalt henne om å fortsette mot en doktorgrad. Hun fikk seg isteden jobb hos en entreprenørgigant og ble med Håkon til Oslo. Det gikk dårlig med forlagskontakten, men han fant seg i det minste noen årsvikariater i skolen, mens hun jobbet med prosjekter over hele landet. De giftet seg, kjøpte et rekkehus og begynte å tenke på barn, men bestemte seg for å vente til hennes arbeidssituasjon roet seg litt. Innimellom blaffet de gamle følelsene opp i henne, og to ganger tok Håkon henne på fersk gjerning. Den første gangen kranglet de i tre dager, den andre gangen fikk hun ris.

Da Håkon fikk fast jobb i hjemtraktene, solgte de rekkehuset i Oslo, kjøpte en enebolig og hadde penger til overs. Hun kunne godt ha fortsatt i den gamle jobben, men slengte inn noen søknader i området og ble innkalt til intervju for bygningssjefsjobben. Ordføreren behandlet henne så overbærende at hun nesten reiste seg og gikk, men rådmannen holdt blikket hennes fast. Dagen etter ringte han og tilbød henne stillingen.

Hun prøvde å vinne menneskers hjerte slik hun alltid hadde gjort — ved å være flink. Opprørt kom de til kontoret hennes for å klage på avslag på en byggesøknad, og en halvtime senere gikk de forvirret derfra med en skisse til løsning som var mye bedre enn den opprinnelige, og likevel innenfor reglene. Folk hun aldri hadde møtt, begynte å hilse på henne på supermarkedet, ordføreren smilte blidere og blidere og plutselig var hun innstilt til et lønnsopprykk hun ikke hadde bedt om. Håkon trivdes i den nye jobben, og snart ble de invitert både hit og dit. Tanken på barn dukket opp igjen med fornyet styrke.

*********

Hun satt så fordypet i egne tanker at hun nesten glemte å ta av til Raudmyra, men fikk bremset ned i siste liten.  Veien var smal og svingete, og hun måtte stadig sakne og kjøre ut til kanten for å slippe motgående trafikk forbi. Vanligvis ville det ha ergret henne, men nå passet det henne perfekt — arbeiderne på byggefeltet var på vei hjem til helgen, og hadde hun litt flaks, ville han være alene igjen når hun kom opp. Selvfølgelig kunne han ha dratt, men hun hadde hatt nok slike jobber selv til å kjenne behovet for å ta en liten oversikt når de andre hadde forsvunnet.

Hun svingte av asfaltveien og inn på den midlertidige grusveien til anlegget. Det begynte å kile for alvor i magen, og hun lurte på hva han hadde oppfattet; ingenting var blitt sagt, men hun husket blikket hans da han så på henne — det overraskende glimtet av blått i alt det brune. Hun møtte de to siste bilene da hun svingte inn på anleggsområdet, og et øyeblikk gikk skuffelsen som et søkk gjennom henne, men så fikk hun øye på et panser som stakk frem bak den borteste brakken. Hun parkerte, gikk ut av bilen og tok hjelmen i hånden. Det var søle overalt, og hun var plutselig glad for at hun hadde tatt på seg verneskoene. Da hun var halvveis over plassen, åpnet brakkedøren seg. Hun stoppet og ventet. Han kom ut av døren og lente seg på rekkverket på utsiden:

"Jasså! Inspeksjon?" 

Hun fortsatte noen meter til:

"Vil bare se hvordan det ligger an." 

Han reiste seg opp i full lengde:

"Liker du det du ser?"

"Jeg har ikke sett så mye ennå."

"La meg vise deg resten." Han forsvant inn i brakken og kom ut igjen med en hjelm i hånden. Hun satte sin egen på hodet og strammet remmen.

Han viste henne rundt på området. Hun greide å følge godt nok med til å stille de riktige spørsmålene, men tankene hennes var et annet sted. De gikk gjennom en trang åpning, og hånden hans kom borti armen hennes. Hun svelget.

"Fornøyd?" spurte han da de kom tilbake til brakkeområdet. Plutselig visste hun ikke hva hun skulle si. Kroppen hennes var ikke fornøyd i det hele tatt.

"Ikke?" fortsatte han og smilte. "Jeg hadde akkurat satt på litt kaffe. Har noe papirarbeid jeg gjerne vil bli ferdig med." Hun så på klokken og lot som om hun overveiet et øyeblikk.

"Høres godt ut," svarte hun og prøvde å få til et smil. Han gikk inn i brakken, og hun fulgte etter. Han tok av seg hjelmen og hengte den på en krok.

"Du får henge av deg vesten," sa han. "Det er varmt til å være brakke. Finner du en kopp i skapet? Jeg har min egen her borte." 

Han snudde seg med kaffekannen, og hun holdt frem koppen. Hånden hennes skalv så mye at han overtok den før han fylte opp kaffen.

"Fryser du?" spurte han og rakte henne koppen. Den var så varm at hun ikke greide å overta den uten at hendene deres kom borti hverandre. Det gikk et støt gjennom henne så kaffen nesten skvulpet over. Han kikket opp på henne, og hun holdt blikket hans fast. Han vek først, snudde seg mot skrivebordet, rotet frem koppen og skjenket opp kaffe. Hånden som holdt koppen skalv like mye som hennes.

"Fryser du?" spurte hun så spotsk hun kunne.

Han tok et skritt bakover og satte seg på kanten av skrivebordet. Hun satte koppen fra seg, tok et par skritt etter og stilte seg så nær ham at skospissene hennes nesten berørte hans. Han flyttet den ene foten til siden og stakk den inn mellom hennes. Så grep han tak i hoftene hennes og dro henne mot seg. Hun kunne kjenne låret hans mellom sine. Han stakk hendene ned i baklommene hennes og vugget henne frem og tilbake. Spenningen over spillet vek langsomt for noe annet. Hun bøyde seg frem og kysset ham.

Han kneppet opp knappen og stakk hendene ned i buksa hennes. Hun hadde lagt merke til nevene hans — store, grove og ru — og nå kjente hun dem raspe over huden. Han løftet låret høyere så hun ble sittende å ri på det, og så stakk han hendene så dypt i buksene hennes at de grep rundt begge rumpeballene.

Det stod en gammel sovesofa i den ene kroken. Han sparket ned en fullpakket bag, kastet et pledd til siden og gjorde plass til dem. Hun kjippet av seg verneskoene og strakte armene i været så han kunne dra overdelen over hodet hennes. Han dyttet henne ned på sofaen og dro buksene av henne. Det gamle, stive sofastoffet sved mot ryggen hennes da han tok henne. 

De lå på sofaen med det gamle, kløende pleddet over seg til han kom seg så pass at hun kunne snu rumpa i været og slippe ham til en gang til. Etterpå kikket hun på klokken og kastet på seg klærne. Hun hadde sendt Håkon en melding om at hun måtte inspisere et byggefelt og ville bli litt forsinket, men det fikk være måte på. Hun satte på seg hjelmen som et ekstra alibi og gikk ut i solen.

Hun så bilen først og så ham. Hun ble stående en liten stund og bare se på ham. Så dro hun opp remmen på hjelmen og tok den av seg. Han grep tak i armen hennes så hun mistet hjelmen, og dro henne med seg forbi brakkene og opp i skogen. Hun så ikke noen grunn til å gjøre motstand, strittet bare litt i mot når han gikk for fort. Han stoppet ved en stor steinhelle, rev buksene av henne og slengte henne over kanten. Hun lå med ansiktet ned i mosen og så maurene passere med barnåler og kvister. Hun hørte ham spikke og visste hva som ville skje.

Hun kjente hånden hans på korsryggen og skjønte han tok sikte. Likevel overrasket det første slaget henne, og hun skrek ut da den sviende smerten løp over rumpa. Neste gang hørte hun suset i luften før kvisten traff, men deretter gikk alt i ett — maurene og mosen og alt det andre forsvant i en rød tåke.

Hun ble liggende å hulke etter at han hadde kastet kvisten fra seg. Så stablet hun seg på beina, lot hendene gli over vablene på rumpa og dro sakte buksa opp. Hun var fortsatt klissete mellom lårene.

Han gikk foran tilbake til byggeplassen. Den tredje bilen stod der fortsatt, og hun syntes hun så en skygge bak vinduet i brakken. Hun prøvde å gå naturlig, men det fikk bare gangen til å føles enda mer stiv og tilgjort. Det var så vidt hun orket å bøye seg ned og plukke opp hjelmen.

Håkon kikket over på henne før han satte seg inn i bilen:

"Vi må være på den konserten til åtte."

Hun bare nikket.

       calstar   cutie


Tillbaka