Tomheten etterpå

 

Hun gikk stivt ned de siste trinnene i den mørke baktrappen. Hun hadde akurat fått ris, og hun orket ikke tanken på å møte noen av hotellgjestene i heisen. Selv om hun hadde vasket seg og lagt på ny sminke, følte hun at ansiktet hennes skrek ut om det som hadde skjedd på rom 410.

Hun nølte et øyeblikk før hun dyttet opp den tunge døren og gikk ut i resepsjonen. Den var full av folk, og hun hadde en følelse av alle stirret på henne, selv de som hadde hodet i motsatt retning. Hun prøvde å gå så naturlig som mulig, men holdt nesten på å snuble i teppekanten. Hun forbannet sin egen forfengelighet som hadde fått henne til å ta på disse umulige skoene selv om hun visste at hun kom til å vakle hjem etterpå.

Glassdørene gled opp, og hun kom ut på trappen. Selv med solbriller sved solen i øynene. Hun gikk ned trappen og nølte et øyeblikk før hun snudde mot høyre, bort mot hovedgaten. Selv om hun utmerket godt visste at klokken ikke engang var tolv på formiddagen, var hun ikke forberedt på lyset. Av en eller annen grunn hadde hun forestilt seg at hun skulle snike seg hjem i ly av mørket. Å vakle hjem nå var like pinlig som å rave full rundt i byen i fullt dagslys mens alle andre var opptatt med sitt. Det brant i rumpa, og hun følte alle kunne se at hun hadde fått ris.

Hun overveiet et øyeblikk om hun skulle ta bussen eller gå. Hun likte ikke tankene på øynene på bussen, men det ville sikkert ta tre kvarter å gå hjem i disse skoene. Hun burde i det minste hatt vett til å ta med noen bedre i vesken. Det fikk bli bussen. 

Hun stilte seg opp helt inntil veggen litt unna de andre som ventet på bussholdeplassen. Bare hun ikke traff noen kjente!

Bussen kom, hun gikk på, viste frem kortet sitt og stavret bakover i midtgangen. Hun hadde ikke lyst til å sitte, men hun hadde heller ikke lyst til å stå et sted hun var synlig for alle. Heldigvis stod det et par gutter og slang ved bakdøren, og hun stilte seg i nærheten av dem med rumpa snudd inn mot veggen. Hun så seg stjålent rundt, men ingen så ut til å kikke på henne og endelig følte hun at hun kunne slappe litt av.

Oppdrageren hennes var flink. Han hørte på hva hun hadde å si og fulgte opp fantasiene hennes, men uten at hun et øyeblikk mistet følelsen av at det var han som bestemte. Av og til fant han på nye ting som hun ikke visste at hun tente på. Det var viktig for henne at det virket ekte, at det hun fikk, først og fremst var straff og ikke oppfyllelsen av en drøm. Hun gjorde gale ting som hun rapporterte til ham, og han avsa dommen: Ris på blanke messingen. Det gikk et sug gjennom henne når han sa det — hun gruet seg, men ble uendelig kåt av å tenke på det. Ofte gikk det måneder mellom hver gang han kom, og hun gikk der og samlet opp straff, gruet seg — og gledet seg. Men det var ikke slik det burde være; egentlig burde hun fått ris der og da av en som elsket henne. 

De var kommet ut av sentrum og bussen begynte å tømmes. Hun følte seg ubekvem med å stå på en nesten tom buss og fant seg et sete. Det sved i rumpa, men hun visste det ville bli verre de neste dagene.

Endelig var de fremme. Hun gikk av et stopp for tidlig og tok en bakvei for å være sikker på å unngå naboene. Hun burde vært en tur i butikken, men det fikk vente.

Det stod en mor og et barn og ventet på heisen. Det var de nye i femte som hun ikke hadde hilst på. Ungen var grinete, og hun tok sjansen på at moren ikke ville benytte heisturen til å innlede bekjentskapet.

Hun fikk åpnet døren til leiligheten og sparket av seg de umulige skoene. Så kneppet hun opp beltet og buksen, og stakk hendene innunder trusen. Rumpa hennes glødet. Hun hektet ned det store speilet i gangen og bar det inn i stuen der lyset var bedre. Hun trengte noe forsøk på å få vinkelen riktig, men så kunne hun dra buksen og trusen ned på knærne. Rumpa hennes lyste rød til et stykke ned på lårene. Hun lot fingerne gli sakte over rumpeballene og følte ujevnhetene. Stripene fra spanskrøret skar tvers over rødfargen etter hånden og klesbørsten. Hun rettet litt på speilet igjen så lyset falt enda bedre. Midt på hver rumpeball så hun et hvitt lag på toppen av de røde flekkene etter børsten, og hun visste at om noen timer ville de rød flekkene bli blå og harde, og de skarlagensfargede stripene etter spanskrøret ville være neste svarte. I morgen ville rumpa hennes ha alle regnbuens farger og verke hver gang hun flyttet på seg. Det var den beste dagen — etter det ville merkene bare bli svakere og på slutten av uken ville de være helt borte. Og så måtte alt begynne på nytt......
 

VIP  russ

Tillbaka