Logisk


Hun kunne jo ta bilen! Tanken slo ned i henne da hun akkurat hadde skiftet tilbake til den opprinnelige strømpebuksen for tredje gang og fortsatt hadde nesten all sminkingen igjen. Selv om hun hadde mistet lappen, kunne hun jo fortsatt kjøre bil. Hun kikket på klokken igjen: Det var faktisk den eneste løsningen — hvis ikke var hun håpløst sent ute. Kanskje stakk det litt i samvittigheten, men en nødssituasjon er en nødssituasjon! Hun tok en tur inn i stuen for å sjekke at han virkelig hadde lagt bilnøklene der han pleide, så gikk hun tilbake til badet og gjorde seg ferdig. Siden hun skulle kjøre, kunne hun til og med ta de nye skoene som var helt umulig å bevege seg mer enn enn ti meter i. Fem ekstra centimeter var akkurat det beina hennes trengte. Hun gjorde grimaser til seg selv i speilet, gned leppene mot hverandre for å fordele leppestiften jevnt utover, slengte vesken over skulderen og låste seg ut av leiligheten. To sekunder etter låste hun seg inn igjen og tok med et par flate sko det faktisk var mulig å kjøre i.

Hun hadde ikke kjørt på over et år og brukte litt tid på å huske hvordan hun regulerte setet slik at det passet til henne. Det gikk litt nølende og forsiktig gjennom bygatene, men da hun kom ut på hovedveien, løsnet det. Dette var faktisk ingen sak, dette kunne hun! Hvis hun bare holdt seg til trafikkreglene og ikke vekket oppmerksomhet, var det nesten utenkelig at noen ville stoppe henne. Hun husket frihetsfølelsen fra første gang hun satte seg inn i bilen med eget sertifikat og kunne kjøre akkurat dit hun ville, og akkurat den samme følelsen fikk hun nå. Hun la bilen ut i ytre fil og akselererte forbi de stakkars lønnsslavene på vei hjem fra jobben. "Freedom's just another word for nothing left to lose," sang hun, og syntes egentlig det passet utmerket på henne selv.

Trafikken stoppet opp da det var slutt på motorveien og de kom over på en vanlig tofeltsvei. Hun kikket på klokken igjen: Selv om hun hadde tatt bilen, var hun fortsatt sent ute, og denne køen hadde hun slett ikke tid til. Heldigvis var det lite motgående trafikk, og hun smatt ut av køen og tjente noen få plasser rett som det var. De andre trafikanten stirret surt på henne, og noen nektet å slippe henne inn igjen, men da stjal hun bare noen plasser til. Jævlige gjerrigknarker, de skulle jo bare hjem til middag og burde da kunne avse noen sekunder til en som hadde det travelt!

Da køen omsider løste seg opp, var hun likevel håpløst forsinket, og det hjalp ikke at en eller annen dust foran henne hadde bestemt seg for å holde femogsytti i åttisonen. Hver gang det var en liten gleppe i mottrafikken, smatt hun ut og avanserte et par plasser. Til slutt kunne hun se den jævla gjøken i kassevognen fire biler foran seg, og da de kom ut på en lang slette uten mottrafikk, bestemte hun seg for å ta alle fire i samme slengen. Hun lot bilen foran få et lite forsprang så hun hadde rom til å akselerere, og var oppe i hundre allerede før hun la seg ut. Fartsgleden sitret i kroppen, og hun nøt følelsen av å ha full kontroll der hun suste forbi de andre. Plutselig hørte hun en merkelig lyd bak seg. Hun kikket i speilet og så at en annen bil hadde lagt seg ut av køen bak henne. En arm stakk ut av det ene vinduet og plasserte et blålys på taket.

---------

Den ene politimannen hadde pekt på et busstopp for henne, men her ute på bondelandet gikk det bare buss én gang i timen, og bussen dit hun skulle var gått for tretten minutter siden. Med livet som innsats hadde hun greid å komme seg over på den andre siden av veien for å sjekke busstidene tilbake til byen. Folk kjørte som noen svin, og ingen tok hensyn til at det tok tid å krysse en vei i stiletthæler og trange skjørt. Hvor var trafikkulturen blitt av? Folk nå for tiden tok bare hensyn til seg selv og sine egne behov! Hadde hun visst at hun skulle hjem igjen, hadde hun beholdt de flate skoene på, men hun hadde fortsatt hatt et håp om å nå frem til festen, og nå stod hun her med verdens mest ubrukelige fottøy. 

Hun hadde slått av mobilen da hun gikk fra leiligheten. Det fikk henne til å føle seg naken og ubehjelpelig, men hun hadde ikke orket tanken på alle de oppringningene og meldingene hun ville få når han oppdaget at hun hadde tatt bilen. Hun bladde seg forbi alle de ubesvarte anropene og meldingene som ventet, og sendte en kort melding til venninnen om at hun dessverre ikke kunne komme likevel. Så skyndte hun seg å slå av mobilen igjen før det kom flere meldinger.

Hun fikk stavret seg ombord i bussen og sank ned i et sete et stykke bak. Heldigvis var det bare et par personer til ombord, og de stirret ikke altfor interessert på det håpløst upraktiske antrekket hennes. Langsomt gikk det opp for henne hva som hadde skjedd. Hun husket forrige gang da hun var blitt stoppet i 140 i 80-sonen. Det var ille nok, men på politifolkene virket det som en ren rutinesak mot det som var hendt nå. Selv om hun ikke hadde vært oppe i mer enn 130, var visst "hasardiøs forbikjøring uten godkjent førerkort" en atskillig verre overtredelse enn 140 på en folketom vei en sen nattestime. Hun husket boten fra den gang, som hun fortsatt skyldte ham penger for, og den merkelige følelsen av å måtte sette fra seg bilen og ta drosje hjem. Hun hadde fått ris også. Da hun endelig hadde tatt mot til seg og fortalt hva som virkelig var skjedd, hadde han gitt henne den grundigste omgangen hun noen gang hadde fått. Det var skikkelig strafferis, sånn som hun alltid hadde drømt om, men da hun virkelig fikk det, var det bare vondt, fryktelig vondt. Han hadde ikke gitt seg før tårene rant og hulkingen fikk kroppen hennes til å riste. Men selv om det var fryktelig mens det skjedde, var det ingenting som var mer pirrende å tenke på i etterkant; gang på gang hadde hun vendt tilbake til det som var skjedd. På en underlig måte så hun det alltid fra utsiden — hun så hvordan hun lå på sengen med en pute under hoftene, og hvordan beltet hans gang på gang suste ned mot den nakne rumpa hennes. Og nå skulle hun få ris igjen......



-------------

"Hva faen er det du driver med?" var det første han sa da hun kom inn døren. "Jeg går ut ifra at det er du som har tatt bilen siden nøklene er borte?" Hun nikket bare. "Hit med dem!" fortsatte han. "Heretter må jeg visst ha dem på meg bestandig." Hun ristet bare på hodet. "Hit med dem, NÅ!" gjentok han og tok et skritt mot henne.

"Jeg har dem ikke," svarte hun da hun omsider fikk stemmen til å bære.

"Og hvem har dem da?" spurte han.

"Politiet," hvisket hun, og begynte plutselig å gråte. Han stirret bare på henne.

Han fikk omsider roet henne så pass at hun greide å fortelle hele historien. Han tok et par slag frem og tilbake i stuen før han svarte:

"Jeg vet du kan være komplett idiot når du er i det rette humøret, men så dum som dette trodde jeg faktisk ikke du greide å være!" Hun trakk bare på skuldrene. "Om du ikke tenker på din egen fremtid, kan du i det minste tenke på andres liv og helse!" fortsatte han. Hun sa fortsatt ingen ting. "Vi får håpe du får den nye jobben du har søkt så du kan betale boten — denne og den forrige." Det stakk i henne — den jobben ville hun jo ha for endelig å få litt overskudd, endelig kunne kjøpe noe av det hun hadde lyst på uten å gi opp andre ting. Faen også! "Men noen uker i fengsel er nok akkurat passe til å kjøle deg ned litt."

Hun stirret på ham: "Fengsel?!"

Han smilte svak. "Ærlig talt, så aner jeg ikke hva strafferammen for slikt som dette er. Det er billigere for samfunnet å la deg plukke søppel i veikanten hver ettermiddag i et par-tre måneder."

"Er det det de gjør?" spurte hun.

"Aner fortsatt ikke. Men du ville i hvert fall blitt så brun at du kunne slutte med de kunstige sakene. Det ville jo hjelpe litt på økonomien."

"Men jeg kan vel låne litt av deg? Sånn som forrige gang?"

"Det var forrige gang, frøken! Det er greit å være idiot én gang, men lærer du ikke, får du greie deg selv!"

Hun så stivt på ham: "Så du er ikke venner med meg lenger?"

"Jo da. Det ville være ulogisk å kutte deg ut nå."

Hun trakk pusten av ergrelse. Av og til sa han ting som var helt ubegripelige: "ULOGISK?!"

"Ja, det er de dumme og umodne som har mest behov for venner." Vanligvis ville hun gjøvet løs på ham, men selv hun skjønte at dette kanske ikke var det rette øyeblikket. Isteden ventet hun en stund, før hun bet seg i leppen og sa:

"Hva vil du gjøre, da?"

"Ingenting."

"Ingenting?"

"Vel, jeg må jo hente bilen og sånn i morgen....."

"Ja, men med meg, mener jeg!"

"Ingen ting!"

"Ingen ting?" Hun stirret på ham som om han var falt ned fra månen.

"Ja, ingenting!"

"Men, men, du må jo straffe meg, du vet jo hva jeg har gjort!"

"Jeg tror vi kan overlate det til rettsvesenet siden det allerede er koblet inn." Hun fortsatte å stirre ham:

"Men du da? Er ikke du sint på meg?"

"Jo."

"Ja, men så straff meg da! Gi meg det du vet jeg fortjener!"

"Nei."

"Hvorfor ikke?"

"Det ville være ulogisk." 

Herregud, ikke nå igjen! Hun hadde lyst til å klore øynene ut på ham: "ULOGISK?!"

"Det er vel ikke noe særlig straff å gi deg ris når det er akkurat det du ønsker deg!"

Hun stirret på ham: "Jeg vil vel ikke ha ris! Det gjør vondt! Hvor dum tror du jeg er?"

"Jeg vet du ikke vil ha ris her og nå, men hva med ellers — når du går og drømmer?" Han tok en liten pause før han fortsatte: "Jeg er nesten sikker på det er derfor du gjorde dette igjen: Du gikk og tenkte på det som skjedde forrige gang, og til slutt var du så kåt av tanken på å få ris at du bare måtte gjøre det på nytt. Det kriblet nok godt både her og der, tenker jeg!"

"Du er en idiot!" skrek hun. "Jeg tok bilen fordi jeg var sent ute."

Han så på henne med et lite smil: "Og hvorfor var du sent ute når du sluttet på jobben tre og først skulle av gårde klokken seks?"

"Det der er bare fantasi! Det er bare en tåpelig teori du har! Skal du liksom aldri straffe meg mer, nå da?" 

Han tenkte seg om et øyeblikk: "Jeg kan godt straffe deg for sånne ting som bare går ut over forholdet mellom oss. Men jeg tror ikke jeg skal straffe deg for ting som går ut over en tredje part."

"Så jeg skal få gjøre akkurat som jeg vil, da?"

"Du skal få gjøre akkurat som samvittigheten din vil. Jeg er lei av å være surrogatsamvittigheten din — en omgang på blanke messingen, og så skal du liksom få lov til å glemme alt og starte på nytt? Det er greit med noen ting, men ikke med sånt som dette!"

"Og hva har du tenkt å gjøre da?"

"Ingenting! La deg gruble over det du har gjort og hva som kommer til å skje til staten får somlet seg ferdig. — Og så kan du ta straffen din....."

Hun så lenge på ham: "Du er rett og slett ond!"

"Nettopp. Det skulle ikke forundre meg om jeg satte andres liv og helse i fare...."

Hun gjøv løs på ham med hendene over hodet, hun rakk til og med å få inn et par treffere før han løftet henne opp og bar henne inn på soveværelset. Hun kjente en merkelig blanding av triumf og frykt — hun hadde fått det som hun ville, men ville hun det likevel?

Han dumpet henne ned i sengen, og hun boret ansiktet ned i puten og vred seg så rumpa vendte opp. Hun hørte han gikk ut av rommet, og fantasien hennes spant vilt om hva han ville komme tilbake med. Så hørte hun et klikk i låsen,
og deretter trinnene hans ned yttertrappen. Tårene hennes trakk inn i putetrekket til det var vått som et brukt oppvaskhåndkle, og rumpa verket av risen hun ikke haddde fått....



       calstar cutie


Tillbaka