Aloof


"Aloof" var det første jeg tenkte da jeg så henne. Jeg har alltid likt det ordet, men jeg hadde aldri brukt det før, og nå falt det plutselig ned i hodet mitt. Det var et eller annet ved henne — noe kjølig, fjernt, avmålt, et lite hint av avstand, et øyeblikks nøling mens hun så deg an. Hun var ikke overlegen på noen måte, men du følte likevel at hun vurderte deg etter mål som var en anelse strengere enn du noen gang ville komme til å sette pris på.

Hun var høy og slank, bare noen centimeter lavere enn meg, og hun hadde den ledige elegansen som høye og slanke mennesker av og til har — det var som det var et ekstra rom rundt henne der armer og bein kunne bevege seg fritt. Samtidig kunne hun være ganske klossete, og hun hadde et eget talent for å snuble i fortauskanter eller gestikulere vinglass ut av sine egne hender. Hver gang satte hun opp den samme forurettede minen som om hun var fornærmet over at gudene nok en gang rottet seg sammen mot henne. Jeg greide aldri å gripe henne helt — av og til virket hun så spinkel at du kunne knuse henne mellom armene dine, og andre ganger virket hun så seig og senesterk at hadde noen fortalt meg at hun var kretsmester i femkamp, hadde jeg trodd dem umiddelbart. 

Jeg har et bilde av henne på netthinnen som jeg aldri greier å få bort. Det er fra en hagefest. Jeg kom litt sent og så henne stå i en krets av hvitkledde jenter, et halvt hode høyere enn alle andre. Plutselig kikket hun seg rundt og fikk øye på meg, og jeg følte et søkk av glede over det lynraske, lykkelige smilet som var bare til meg, og det ertelystne glimtet i det øyet som stakk frem under hattebremmen. Hvordan kan jeg tenke på henne som "aloof" når jeg har sett henne sånn? Men den er der likevel denne følelsen av avstand og — svalhet. 

Av og til tror jeg det var denne svalheten som fikk meg til å falle for henne. Eller kanskje ikke svalheten i seg selv, men det andre som jeg trodde måtte skjule seg bak den: Jeg hadde et behov for å rive av henne den svale masken og finne en rå, dampende sjel bak. 

Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe meg damer, men likevel hadde jeg en følelse av at hun var utenfor rekkevidde, så jeg prøvde all verdens krumspring for å få henne interessert og sjalu. Til slutt skjedde det helt av seg selv. En kveld jeg fulgte henne hjem, inviterte hun meg inn, og så lå vi sammen. Én av mine teorier hadde selvfølgelig vært at hun var kald og nesten frigid, og jeg hadde ikke kunnet dy meg fra å lage heltmodige dagdrømmer der min følsomme sjel og eminente seksualteknikk tvang henne til å gjenforenes med sine innerste behov, men i virkeligheten var det slett ikke sånn — jeg har ikke møtt en annen jente som fløt så uanstrengt fra orgasme til orgasme. Det har aldri vært så storartet å være mann; tre raske tak med hoftene, og så var hun på gang igjen.

I etterkant skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg trodde at en orgasme ville bringe meg bak sløret og vise meg henne slik hun egentlig var. Kanskje var jeg forledet av språket, vi snakker jo så flott om elskende par som "smelter sammen". Men egentlig er det jo ikke slik, egentlig er vi aldri mer storartet alene enn i orgasmeøyeblikket. Jeg så henne strekke halsen og bende hodet bakover, jeg så øyeeplene hennes forsvinne opp bak øyelokkene, jeg kjente sitringen som løp gjennom kroppen hennes, men jeg ante jo aldri hva som foregikk der inne i den røde tåken.

Etterpå krøllet hun seg sammen i armkroken min for å sove, eller la seg på albuen for å fortelle meg et eller annet. Hun var søt, morsom og rappkjeftet, hun kunne fjase og tøyse, men det var alltid en mening i det hun sa, en liten vri som gikk deg hus forbi hvis du ikke fulgte med. Intelligensen hennes lot seg ikke slå av — ett meningsløst ord, og så var hun der. Når vi var ute med gjengen, og kvelden var kommet så langt at ingen lenger visste hva de lo av, ble hun utålmodig og ville hjem. Av og til kilte jeg henne til hun tryglet om nåde bare for å få henne ut fatning, og en sjelden gang la jeg henne over fanget i sengen og ga henne ris til hun hev etter pusten. Etterpå ga hun meg et lattermildt og overbærende blikk, svingte seg over meg og red meg konsentrert og bestemt slik en erfaren cowboy temmer en litt for balstyrig unghest. Selv om jeg har en mistanke om at vi begge to hadde glede av det, skjedde det ikke så ofte — det er grenser for hvor mange lattermilde og overbærende blikk en voksen mann vil utsette seg for, og særlig når han har en mistanke om at de er fullt fortjent.

----------

Foreldrene hennes hadde en hytte langt inni marka. Det var uvant for meg som pleide å tenke at hytter enten lå ved sjøen eller på fjellet, men etter et par turer hadde jeg vent meg til tanken på hytte midt inni svarte skauen. Når man var der, følte man seg helt ensom i villmarken, men den lå egentlig ikke så galt til, det var bare en drøy kilometer å gå fra parkeringsplassen. Den var akkurat så primitiv som noen mener at en hytte bør være — utedo, parafinlamper og vann fra en brønn som alltid truet med å gå tom. Jeg tror hun elsket alt ved stedet: bringebærbuskene, soppstedene, de gamle brettspillene hun hadde spilt fra hun var barn — til og med de gamle vatteppene som klumpet seg i det ene hjørnet og luktet av høst hele året.

Det var ikke alle som var like glad for å bli invitert på gammeldags hyttetur, men en gang hadde hun greid å få Eirik og Cathrine med. Vi hadde lastet opp hver vår overproporsjonerte ryggsekk, og la i vei opp den smale og steinete stien fra bilen. Hun gikk foran for å vise vei, og jeg hadde mitt fulle hyre med å holde følge; de lange, solbrune beina smøg seg fra stein til stein, og hestehalen danset over toppen på ryggsekken. Jeg bet tennene sammen og håpet hun snart ville finne en fururot å snuble i, men ingenting skjedde før vi hørte Cathrine rope "Vent!" langt bakfra et sted. Vi snudde oss og så henne stå og hive etter pusten over ryggsekken som hun hadde satt fra seg på bakken. "På tide du er litt vertinne," sa jeg og klasket henne i baken. Hun sjekte tunge, satte fra seg sekken og løp ned til Cathrine og Eirik. Jeg hadde aldri likt Cathrine noe særlig og var litt misfornøyd med at hun hadde blitt med, men jeg kunne ikke la være å synes synd på henne der hun stod og pustet og peste en tredjedel oppi bakken.

Vi lesset om litt og fortsatte turen i roligere tempo. Jentene gikk bak med knising og venninneprat, og vi gutta måtte hele tiden stoppe og vente. Da vi endelig var fremme, hadde vi brukt tre kvarter på den turen som vanligvis gikk unna på ett. Selv om det var sommer, var hytta rå og kald, og jeg tok meg en tur i skjulet for å hente ved. Vanligvis ville jeg ha bannet over ikke å ha kløyvd opp nok forrige gang, men akkurat da kjentes det deilig å få stå for seg selv og la øksa gå mens jeg tenkte på noe annet.

Det er ikke helt sant det jeg sa om at hytta ligger midt inni skauen. Egentlig ligger den rett ved et stup, en flere kilometer lang forkastning som deler landskapet i to. Vi bodde på det øvre platået der furuskogen brer seg milevis innover, og langt under oss kunne vi se løvskogen som gradvis blir flekket opp av jorder og enger når den nærmer seg elven. Noen få steder finnes det glover der de ivrigste og dristigste kan klatre opp fra lavlandet til oss i høyden, men ellers er det ikke noen annen mulighet enn å gå rundt. Skogen på toppen er så tett at det ikke er lett å komme bort til kanten for å få et godt utsyn, men tjue meter fra hytta stikker det ut en liten hylle der man har fri utsikt. Den eneste ulempen er at det er hundre meter fritt fall på tre av kantene.

Jeg kan like godt innrømme med en gang at jeg aldri har vært spesielt glad i høyder. Jeg er ikke håpløst, jeg kan godt jobbe på stiger og klatre i trær, men når jeg står på kanten av et ordentlig stup, kjenner jeg et sug som skremmer meg. Det er som om tyngdekraften har skiftet personlighet, blitt hundre ganger så sterk og lunefull som en kastevind, og at den bare venter på et øyeblikks uoppmerksomhet for å få anledning til å suge meg utfor. I hennes familie fantes det ikke antydning til noe sånt, det må være et defekt gen der tyngdeangsten skulle ha vært, og de tok gjerne ettermiddagskaffen ute på den forbaskede palten sin.

Vi skulle grille, og etter å ha gjort noen minimale anstrengelser for å kutte opp grønnsaker til spyd, bestemte jentene seg for at grilling var menns ansvar. De dukket ned under kjellerlemmen, dro frem noen flasker med tvilsomt innhold, sjenket seg hvert sitt kjøkkenglass fullt og forsvant ut i solen. Eirik og jeg tente opp grillen, krydret entrecoten, tredde grønnsakene på spydene, sjenket oss et glass vi også, og stilte oss utålmodig ved grillen for å vente på at den ble varm. 

"Kelner!" hørte jeg plutselig noe rope borte fra palten. Jentene satt med beina utfor kanten med hvert sitt tomme glass ved siden av seg. Det gikk en isning gjennom hele meg. Jeg vet at hadde det vært fem og sytti centimeter ned, så hadde jeg sittet på den kanten og dinglet med beina jeg også, og jeg hadde ikke falt ned en eneste gang om jeg så hadde sittet der i førti år, men jeg hatet likevel tanken på at de satt der. "Det er gratis påfyll, kelner!" sa Cathrine og rakte meg glasset sitt. Jeg tok med det andre også tilbake til hytta, fylte dem litt mer enn halvfulle og tok dem med ut i igjen. "Kelner," gnålte Cathrine, "fullt glass, kelner!" Jeg gikk inn i hytta, hentet flasken og satte den ved siden av dem.

"Jeg liker ikke at dere sitter her når dere drikker, " sa jeg. "Du liker ALDRI at vi sitter her," svarte hun, "du tror visst den høydeskrekken din er smittsom." De kikket på meg over solbrillene og kniste. Jeg har aldri kunnet fordra jenter som stikker hodene tett sammen og hvisker og kniser og himler med øynene før de tar en ny sipp av drinken, og det ble enda verre av at jeg ikke kunne fordra Cathrine, uansett hvor god barndomsvenninne hun måtte være. Det er helt ubegripelig for meg at de to har noe felles i det hele tatt. 

Jeg trakk på skuldrene og gikk tilbake til grillen som heldigvis var varm nok til at vi kunne begynne. Det var ikke plass til alt oppå, men vi ble enige om å grille kjøttet først og så ta grønnsaksspydene mens kjøttet lå og hvilte. "Kelner," ropte Cathrine igjen, men denne gangen sendte jeg Eirik bort.

Middagen gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Selv om han har dårlige smak i damer, er Eirik en hyggelig og morsom fyr, og de to jentene fant det for godt å innlemme oss i sitt sosiale fellesskap en stakket stund. "Dere tar vel oppvasken siden det er dere som har griset til mest, " sa hun og så på meg med et blikk som jeg for en gangs skyld var i stand til å tyde. "Ta en prat med Cathrine, du," svarte jeg, "så kommer jeg ut med kaffen når den er ferdig. "Og likøren!" la Cathrine til og skjente ut. 

Kaffen ble ferdig først, så jeg helte opp to kopper og fylte deretter to glass til randen med det jeg antok var kvinnevennlig likør. Inni et skap fant jeg et forkrommet fat med kant. Jeg satte koppene og glassene på fatet, supplerte med en eske After Eight og balanserte alt sammen ut så godt jeg kunne. Solen var i ferd med å forsvinne fra benken vi hadde spist på, og jentene hadde satt kursen mot palten igjen. Cathrine hylte av latter da hun så meg: "Du er ikke kelner, du er stuepike! Det fatet passer perfekt! Et lite skjørt er alt du trenger. Kanskje vi kan sy det i morgen?" Jeg sa ingenting. Da vi hadde fått plassert alt sånn noenlunde støtt, rynket Cathriine på nesen. "Men fløten da, stuepiike? Du vet da jeg bruker fløte i kaffen?" Vi hadde faktisk fløte, så jeg giikk og hentet en skvett. Deretter tok jeg og Eirik oppvasken i taushet. Jeg prøvde ikke å tenke på de to som satt ute på stupet og drakk seg fullere og fullere. Jeg hadde funnet et skvett Calvados der nede under gulvet, og humøret kom seg etter hvert.

Det er sol på palten til lenge etter at den har forsvunnet i lavlandet, og jentene kom ikke inn før den siste strålen var borte. Vi prøvde å spille kort, men Cathrine var altfor full. Til slutt sovnet hun, og Eirik bar henne inne på soverommet etter å ha lagt på alt sengetøyet først. Jeg motstod fristelsen til å hjelpe ham, og min bedre halvdel var visst opptatt av å ta igjen det forsømte på tekstmeldingsfronten. Kort etter forsvant Eirik også. Jeg hevnet meg på verden ved å elske henne akkurat så høylytt at jeg var sikker på at det hørtes på naborommet.

Jeg var den første oppe morgenen etter. Jeg satte på kaffe og vann og vasket glassene og koppene fra kvelden før. Så tok jeg med meg kaffen og en bok ut. Vi har ryddet trær slik at det kommer morgensol der benken står. Det er en av disse store, brede benkene som pleier å stå i parker og barnehager — en solid bordplate montert på en metallramme med fastskrudde sittebenker på begge sider. Den er nesten umulig å flytte på, og jeg alltid undret meg på hvem som har fraktet den inn her i skogen.

Jeg fikk halvannen time for meg selv i solen, og det føltes så godt at jeg ikke orket å irritere meg da hun omsider dukket opp uforskammet morgenfrisk med de to andre på slep. "Vi stikker og tar et morgenbad," sa hun. "Gidder du å lage frokost imens? Litt egg og bacon og sånn som du er så god på?" Jeg syntes kanskje det var på tide med et vaktskifte, men Cathrine hadde åpenbart godt av et friskt bad, og jeg hadde ikke spesielt lyst til å være den som viste veien, "Selvfølgelige, kjære, " svarte jeg. Jeg kjent to lepper mot hodebunnen og hørte henne hviske med en helt annen stemme: "Takk for alt du gjør for meg!" Jeg tok opp bestilling på egg, det var selvfølgelig ett hardkokt, ett bløtkokt og ett speilegg. "Over easy," sa Cathrine, "hvis du vet hva der, da!" 

Etter frokost var hun der igjen: "Er det OK at dere gutta tar oppvasken, så jeg og Cathrine får snakket litt mer sammen før de må dra?" Jeg bare nikket. Eirik var opptatt med å pakke og rydde, så jeg vasket opp det som var. "Kelner," ropte det plutselig utenfra. Jeg gikk ut døren og halvveis bort til palten. "Det er Eirik som kjører i dag," sa Cathrine og så forventningsfullt på meg. "Kanskje best det etter i går," svarte jeg. "Han skjønner ingen ting!" sa Cathrine. "Hadde han ikke kledd det forkleet så godt, måtte du ha skaffet deg ny stuepike," Jeg svelget to ganger: "Hvitvin?" Cathrine grein på nesen: "Har du ikke noe med litt mer futt i?" Jeg gikk inn og rotet frem noe passende fra kjelleren. "Jeg synes ikke dere skal drikke her ute på palten. Det var skummelt nok i går. Kan dere ikke sette dere på benken isteden?" De bare så på meg. Ikke engang Cathrine gadd si noe.

Vi fulgte dem ned til veien, og akkurat da bilen hadde forsvunnet rundt svingen, kom det et voldsomt regnskyll. Det var ikke overraskende; det hadde bygget seg opp mørke skyer i horisonten hele formiddagen, men vi haddde regnet med å være tilbake til hytta før det brakte løs. Hun stirret lykkelig på meg: "Akkurat som da jeg liten," lo hun, løftet pannen mot himmelen og lot regnet renne nedover. "La oss komme oss hjem," sa jeg og gikk foran.

Solen skinte igjen før vi var tilbake. Det blinket i vanndråper i gresset og på bladene, og ved siden av benken var det en stor søledam. "Vi kan ikke sitte her," sa hun og satte kursen for palten. "Du kan ikke gå utpå der nå," skrek jeg. "Det er vått og glatt" Hun så på meg et øyeblikk med det blikket som liksom visste alt, og så trakk hun på skuldrene og sa: "Pøh!" Plutselig var jeg sint: "Du hører aldri på meg!" Blikket hennes var lattermildt og overbærende: "Du får gi meg ris, da! Det var vel det du ville gi Cathrine, men ikke torde. Hun tenner nok på det, vet du!" Bare tanken på at hun kunne ha diskutert mine seksuelle spissfindigheter med Cathrine, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg fulgte langsomt etter henne bort mot palten.

Jeg var nesten borte hos henne da det skjedde. Ingen av oss vet sikkert om hun snublet eller gled eller hva som hendte, men plutselig var beina borte under henne, og kroppen svevde i løset luften. Jeg aner ikke om det var noen virkelig fare for at hun ville falle utfor, jeg bare stupte frem, grep fatt i armene hennes og halte henne til meg. Vi tumlet et par skritt bakover og havnet på rumpa i gresset. Jeg husker hun stirret ned på en blødende flenge på det ene kneet.

Jeg vet jeg burde ha vært glad, lettet eller takknemlig, men jeg var bare sint, isnende sint — det var som det satt en isklump midt inni hjernen min og sprengte i alle retninger. Jeg grep henne i armen, og halte henne bort til benken, slengte henne over den med magen mot bordplaten og knærne på sittebenken. Med et raskt tak rykket jeg shortsen hennes ned på lårene. "Du rører deg ikke!" skrek jeg. Så tok jeg den tåpelige tollekniven jeg hadde i beltet for å markere at vi var på tur, og kuttet den lengste og seigeste kvisten jeg kunne finne. Da jeg snudde meg tilbake, lå hun akkurat som før med den lange kroppen tvers over benken og hodet støttet på underarmene. Solen gjemte seg så godt den kunne bak trærne, og skyggen av raslende blader danset frem og tilbake over den hvite rumpa hennes. 

Jeg gikk tilbake til benken så sakte og veloveveid som jeg kunne, men den iskalde klumpen i hjernen ble ikke borte. Jeg lot kvisten hvile et øyeblikk mot rumpa hennes, dels for å sikte og dels for å gi henne tid til å si noe. Hun begravde bare ansiktet enda litt dypere i armene og skjøv hoftene et par centimeter høyere opp.

Jeg siktet prøvende et par ganger til, så løftet jeg kvisten og lot den visle gjennom luften til den traff hennne med et smell. Hun fòr ti centimeter fremover, stønnet og stakk rumpa ut på nytt. Jeg tok nytt sikte og rappet til. Denne gangen vred hun seg halvveis over på siden og stirret på meg et sekund før hun la seg tilbake på plass. Stripen etter den første slaget begynte å vokse frem tvers over rumpa hennes. Tredje gang stakk hun ikke rumpa ut igjen, men ble bare liggende over bordet med ansiktet skjult. Jeg ga henne tre nye rapp, og på det siste skrek hun til da kvisten skar inn huden på tvers av stripene som allerede var der. Kroppen hennes ristet i hurtige tak, og jeg kunne høre at hun gråt. Det kalde sinnet var borte, jeg hev fra meg kvisten og visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre. 

Hun ble liggende noen minutter og roe seg, så tok hun hånden langsomt opp og lot den gli over rumpa. "Du er slem," sa hun med et blekt smil, "skikkelig slem! Men det er visst jeg òg."

---------- 

Etter en stund stavret hun seg møysommelig på beina. "Du må gjøre noe med det der," sa jeg og pekte på skrubbsåret på kneet hennes. Hun nikket og gikk stivt inn i hytta. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, men etter å ha kikket på klokken, gikk jeg bort i skjulet, fant frem grillkull og tennvæske, la godt i grillen og tente opp. Så jeg gikk jeg ut på kjøkkenet og ordnet fisken og grønnsakene. Da jeg kom ut igjen, satt hun ytterst på palten. Hun lente seg bakover på armene og vendte ansiktet mot solen. Rett som det var måtte hun skyve bort noen hårstrå som vinden blåste inn i øynene hennes.

 

  VIP     VIP


Tillbaka