Sachertorte


DEL 1

Var den stiv nå? Frøken Knabenprügel tok en stopp i piskingen og bøyde seg interessert frem for å undersøke nærmere. Den skummet litt og var helt på kanten, og et kort øyeblikk lurte hun på om hun skulle bruke fingeren for å være helt sikker, men så tok hun seg i det — å stikke fingeren i kremen var det dypeste en konditor kunne synke!

Til tross for sin unge alder var frøken Knabenprügel en av de viktigste personene i Wiens konditorverden. Bare 22 år gammel var hun blitt Unteroberkonditormeisterin i Sachers berømte konditori, og nå, to år senere, hadde gamle Sacher så godt som trukket seg tilbake og overlatt det meste til henne. Hun førte konditoriet videre på stø kurs og etter den gamles prinsipper. Hver lørdag morgen ble personalet samlet til en gjennomgang av ukens triumfer og skandaler, og det var bare de aller dyktigste som ikke følte pulsen slå en smule raskere når frøken Knabenprügel på slaget 10 marsjerte gjennom lokalet med spanskrøret i hånden. Etter en kort gjennomgang ble navnene til ukens syndere og unnasluntrere lest opp, og de skyldige måtte bøye seg over konditorbordene, kvinner til venstre og herrer til høyre. Deretter ble skjørt heist opp og bukser dratt ned, og så skred frøken Knabenprügel til verket. På Konditorakademiet i Salzburg var det regnskapsavdelingen som stod for undervisningen i "Körperliche Züchtung", og dette bar frøkenens stil umiskjennelig preg av — når hun svingte spanskrøret, satte hun alltid fire striper i parallell og så én på tvers, fire i parallell og én på tvers, og så videre.

Forbipasserende kunne beundre hennes rytmiske mesterskap gjennom lyden som forplantet seg ut på gaten: fire stønn og et hyl, fire stønn og et hyl, og så videre. En dag var Wienerfilharmonikernes omstridte og tyranniske dirigent Karlbert von Heromdan kommet inn i konditoriet og spurt om en fortrolig samtale med frøken Knabenprügel. Han hadde hørt at hennes metoder hadde ført konditoriet enda et skritt fremover og lurte på om det var mulig for ham å overvære et av hennes personalseminarer for å se om arbeidsmetodene muligens kunne overføres til filharmonikerne.

von Heromdan kom aldri til å glemme den lørdagsmorgenen i Sachers Konditori: Bordene stod på snorrette rekker og dekket av kritthvite, nystivede duker, og på begge sider av midtgangen lå ukens syndere bøyd over hver sin bordflate med buksene rundt leggene eller skjørtet rundt livet. Gjennom lokalet skred frøken Knabenprügel i sin fotside, svarte fløyelsdrakt som smøg seg over hoftene som en røyskatt på vårjakt — hun slo spanskrøret prøvende mot håndflaten mens hun inspiserte hver enkelt: Noen steder la hun en skjørtekant bedre til rette eller skjøv et par bukseseler ut av veien med foten. Da hun var kommet helt innerst i lokalet, snudde hun seg og tok et raskt overblikk før hun lot spanskrøret suse over det første offeret: fire rette og én på tvers, fire rette og én på tvers....

von Heromdan forlot konditoriet begeistret og fortumlet, og begynte straks å implementere de nye ideene i filharmonien. Det stod klart for ham at det ikke holdt å tukte musikerne til den vennlige takten av "An der schönen blauen Donau" slik man hadde gjort siden Johann Strauss den yngres tid — skulle man videre, trengtes det mer fynd og klem! Selv om han beundret rytmen i frøken Knabenprügels fire-rette-en-på-tvers, forkastet han den som håpløst borgerlig for et bohempreget orkester. Etter en del prøving og feiling fant han til slutt frem til en løsning som var så åpenbar at det forundret ham at han ikke hadde sett den med en gang: Wienerfilharmonikerne skulle selvfølgelig tuktes etter innledningstakten til Beethovens Skjebnesymfoni!

Den nye praksisen ga øyeblikkelige resultater, og særlig bemerket kjennerne at bratsjene og paukene hadde fått en ny klang. Derimot led harpespillet, og direksjonen måtte diskré gjøre dirigenten oppmerksom på at orkestret neppe var tjent med en harpistinne som ikke kunne sitte. Dirigenten selv lot også til å ha fått en ny glød, og de som kjente til hans nye regime, antok at det skyldtes gleden ved å banke skjebnen inn i sine undersåtter. Sannheten var imidlertid en ganske annen.

Etter mye sjelekval hadde nemlig von Heromdan tatt kontakt med frøken Knabenprügel på nytt. Han hadde sett hvordan hans nye regime hadde gitt musikerne en ny glød, og i dystre nattetider innså den arrogante og selvbevisste dirigenten at han også selv sårt trengte til en tilsvarende fornyelse for å opprettholde sitt renommé og sin berømmelse. "Ville frøken Knabenprügel," sa han og rødmet for første gang på tretti år, "ville frøken Knabenprügel være behjelpelig med å gi ham denne fornyelsen?" Slik gikk det til at der Maestro og die Unteroberkonditormeisterin møttes etter hver konsert i tårnsuiten på et av Wiens beste og mest tilbaketrukne hoteller. Her var det imidlertid frøken Knabenprügel som førte taktstokken mens von Heromdan lå drapert over sjeselongen med den arrogante dirigentnesen atskillig nærmere gulvteppet enn den pleide å være.

Langsomt begynte det å spre seg et rykte i Wiens intellektuelle kretser om at von Heromdans nye fase ikke bare skyldtes musikalsk innflytelse, men også inspirasjon fra en muse av det uvanlige slaget — eller av mange uvanlige slag, for å være helt presis. Kunstnere og vitenskapsmenn strømmet til Sachers kondtori, og etter å ha spist seg kvalme på Sachertorte, tok de endelig mot til seg og ba om en samtale med frøken Knabenprügel under fire øyne.

Snart var alle tilbaketrukne og avsidesliggende hotellrom i Wien bortbestilt på ubestemt tid til frustrerte intellektuelle som håpet at noen rapp over stumpen med frøken Knabenprügels spanskrør var alt som skulle til for å få sjelslivet og hjernevindingene i gang igjen. Robert Müssli har skildret denne perioden i sin berømte roman "En kvinne med egenskaper", og hadde han ikke omkommet under mystiske omstendigheter midt i bind tre, hadde vi utvilsomt visst mer om omfanget til denne kraftfulle, men stillfarne bevegelsen. Det er liten tvil om at Müssli selv nød godt av frøken Knabenprügels omsorg, og at han første vendte seg mot henne etter å ha bli behandlet av den kjente psykiateren Sigmund Schaden Freude, som for øvrig selv beskrev tilfellet i sin bok "Das Unbehagen in dem Sadismus" (norsk utgave ved Ola Raknes :"Kjærleik i vondskapens tid" — det er for øvrig Müssli som skjuler seg bak initialen M.)

Uten forkleinelse for andre må man kunne hevde at frøken Knabenprügels mest interessante forbindelse var filosofen Ludwig Wippgenstein. På denne tiden var Wippgenstein inne i sin mye omtalte "tause periode". Etter inngående språkfilosofiske studier var han kommet frem til at for å nå full forståelse av språkets natur, måtte man slutte å ytre seg både skriftlig og muntlig. Som han selv ville ha sagt (men det gjorde han altså ikke): "Enhver ytring endrer språkets vesen. Enhver språkvitenskapelig observasjon er i seg selv en språklig ytring og endrer derfor sitt eget studieobjekt. Den vil derfor alltid gjøre seg selv mindre nøyaktig." (Kritikere har påpekt at en enkel anvendelse av Kleenex' fikspunktteorem kunne ha brakt Wippgenstein ut av denne sirkelen, men Wippgenstein synes å ha vært lite opptatt av moderne grunnlagsforskning).

Wippgenstein anerkjente imidlertid organismens biologiske krav om å utstøte luft og lyd, og han tillot derfor seg selv "uartikulerte og semantisk innholdsløse frembringelser av lyd". Han fikk låne tårnsuiten av von Heromdan på dager Wienerfilharmonikerne ikke spilte, og frøken Knabenprügel ble tilkalt på kort varsel for å bistå. Filosofens smertehyl bar gjennom natteluften med en slik intensitet at det gikk hardnakkede rykter om at ulveflokker igjen hadde inntatt Wiens gater. Et forskningsprosjekt ble igangsatt, men ingen ulver ble funnet. På denne måten kom Wippgensteins tause periode til å forstyrre de biologiske vitenskaper mer enn hans ytringer noensinne forstyrret språkvitenskapene.

Som man kan tenke seg, fikk frøken Knabenprügel snart konkurrenter. Den viktigste var den nederlandske kabaretartisten og trippelspionen (noen sier kvadruppelspionen) PoPo Versohlen. Hennes karriere fikk en brå slutt da hun forelsket seg i det logiske vindunderbarnet Kurt Prügel og rømte med ham til Princeton der han i all hemmelighet hadde forhandlet seg frem til en forskerstilling. Alt de etterlot seg i Wien var en skandale og et ledig dosentur (som etter lange stridigheter ble besatt av postlogisismens grunnlegger, Antoine Fessée-Martinet, og dermed var det slutt på den logiske empirismens dominans i Wienerfilosofien). Prügel hadde henvendt seg til PoPo Versohlen da han stod fast i arbeidet med sitt berømte "inkonsistensteorem". En enkel konsekvens av dette teoremt er at det er prinsipielt umulig å vurdere konsistensen til krem bare ut i fra kremen selv, og hadde frøken Knabenprügel visst dette, hadde det vært atskillig enklere for henne å forsvare seg i de viderverdighetene som snart fulgte.

----------

Men nå må det være slutt med at forfatteren snakker seg bort i historiske betraktninger som allerede er velkjente for ethvert kultivert menneske. Vi må tilbake til fortellingen! Vi forlot frøken Knabenprügel bøyd over krembollen mens hun spekulerte på om kremen var stiv nok. Hun hadde motstått fristelsen til å stikke fingeren ned i bollen for å undersøke nærmere, men etter å ha sett seg godt rundt, tok hun likevel sjansen. Forventningsfullt førte hun fingeren full av krem mot munnen da hun hørte et diskré, men tydelig kremt bak seg. Hun frøs til is og fingeren stoppet halvveis i bevegelsen: Hun kjente det kremtet bare så altfor godt; det var bare ett menneske i hele verden som kremtet på den måten, og det var Oberkonditormeister Sacher selv. Det var ingen tvil — hun var knepet på fersk gjerning i konditorfagets aller dypeste synd, og det ikke med en hvilken som helst krem, men med sjokoladekremen til den hellige Sachertorten! Plutselig oppdaget hun at alle andre i lokalet hadde snudd seg og stirret på henne der hun stod fastfrossen med fingeren halvveis mellom munnen og bollen!

Tanker og bilder virvlet gjennom frøken Knabenprügels hode. Hun vurderte og forkastet den ene bortforklaringen etter den andre mens netthinnen brant med bilder av henne selv bøyd over konditoriets flygel naken fra livet og ned — hun kjente bare så inderlig godt til Oberkonditormeister Sachers straff for de aller groveste overtrampene. Hun måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen! Raskt førte hun fingeren til munnen og slikket begjærlig i seg kremen. Det gikk et gys gjennom forsamling: hvilken ubegripelig frekkhet! Ikke bare var frøken Knabenprügel grepet på fersk gjerning med hånden i krembollen, men hun sugde frekt og freidig kremen av fingeren! Forsamlingen vendte seg forventningsfull mot Oberkonditormeister Sacher — det kunne ikke være tvil om at frøken Knabenprügel snart skulle stifte bekjentskap med den andre enden av spanskrøret! Men Oberkonditormeister Sacher stod som forstenet og med et underlig uttrykk i ansiktet. Synet av frøken Knabenprügel som begjærlig slikket Sachertortekrem av fingeren, brakte frem minner fra hans ungdom, minner han lenge hadde fortrengt, men som nå stod klarer for ham enn noen gang.


DEL 2

Leopold Sacher hadde ikke alltid vært arving til Wiens mest fasjonable konditori. Det var først da det ble klart for alle at hverken gamle konditormester Georg Sacher selv eller hans søsken ville etterlate seg livsarvinger, at man begynte å lete etter fjernere slektninger som kunne føre familietradisjonen videre. Det viste seg ikke å være så lett for i tillegg til konditorer bestod Sacher-familien stort sett av forfyllede offiserer og katolske prester i sølibat. Riktignok etterlot en del av de geistelige seg en stor og livskraftig ettervekst, men Georg Sacher var redd for å støte Wienersosietetens følelser — det var i mange i de øvre kretser som tok avstand fra hor som ikke var bedrevet med tilstrekkelig finesse. Og å sette barn på halve pikekoret ville neppe bli regnet som særlig elegant, tenkte Georg Sacher og ristet på hodet. Til slutt kom han til å tenke på sin kusine Elisabeth: Var det ikke kommet et guttebarn ut av dette ulykkelige ekteskapet hennes med Gregor von Masoch?

I utgangspunktet skulle ekteskapet ha vært en triumf. Masoch-familien var gammel, adelig og berømt, og den burde ha stått langt over en stakkars konditorslekt i omdømme, men en lang tradisjon av fyll, vold, skandaler (og det som verre var), gjorde at mange syntes synd på den purunge Elisabeth Sacher da hun etter brullypet pakket det aller mest nødvendige i sytten kofferter og fire kister, og sammen med sin elskede Gregor satte kursen for Masoch-familiens gamle slott. Godset bar preg av en familie som hadde vært i forfall i mange generasjoner — det var bare den ene fløyen som var beboelig, og selv der var det en kunst å overleve vinteren. Når sant skal sies, hadde nok von Masoch-slektens forfall begynt allerede med den første Gregor von Masoch. Riktignok hadde han bygget opp en kjempeformue gjennom fiffige og (ifølge noen) tvilsomme forretninger, og han var blitt adlet av keiseren selv, men det gikk rykter om at familiens beømte valgspråk "Heller den søte svie enn den sure kløe" skyldtes at Gregor etter et usedvanlig kraftig gonoréutbrudd hadde funnet alternative utløp for sine kjødelige lyster. I professor Hans-Georg Birkenrutes standardverk "Eine kurze Geschichte der Flagellantismus" opptar Gregor og hans etterkommere hele siste halvpart av fjortende bind (dessverre er ikke disse kapitlene med i Jens Endefulds forkortede, danske ettbindsutgave "Piskens glæder", Politikens Forlag, 1971). Vår Gregor var ikke mer uortodoks enn at han sporenstreks avlet et guttebarn med sin Elisabeth, men deretter satte han kursen tilbake til Wien og kom bare tilbake til Masoch-godset på korte besøk. Det var alltid stor glede på godset når han dro.

Den unge Leopold von Sacher-Masoch vokste opp sammen med de andre landsbyguttene, og det eneste som skilte ham fra dem, var en tyrannisk huslærer som moren hadde ansatt, og som mente at den beste måten å få kunnskaper inn i guttehoder på, var ved å banke dem inn gjennom den andre enden av fordøyelseskanalen. Da Leopold var 14, kom meldingen fra Wien — hans filleonkel Georg ville ha ham til byen for å se om det var konditoremne i ham. Siden han akkurat var blitt stor nok til å ta igjen med huslæreren, så Leopold ingen grunn til å reise, men moren insisterte, og dermed dro han tilbake samme vei som hun var kommet femten år tidligere. To måneder senere forsvant Elisabeth og huslæreren en mørk høstkveld.

Gutten var intelligent og lærenem, og da han i tillegg hadde et eget håndlag med Sachertortekremen, var det ikke tvil hos gamle Georg og Suzanne Sacher — de hadde funnet den arvingen de søkte. Siden begge Leopolds foreldre var sporløst forsvunnet, tok det litt tid å få ordnet formalitetene, men til slutt fikk ekteparet Sacher undertegnet adopsjonspapirene, og dermed ble Leopold von Sacher-Masoch til Leopold Sacher. Overgangen fra barkebrød til Sachertorte kunne ha blitt skjebnesvanger, men heldigvis hadde Leopold forbrenning som et middels fyringsanlegg, og det eneste ytre tegnet på diettforandringen var et fyldig og glansfullt hår.

Den unge konditorarvingen ble fort en ettertraktet kavaler i Wiens øvre lag, og ryktene om det dekadente Masoch-blodet som fløt i hans årer, gjorde bare at pikehjertene banket eksta heftig når han gikk forbi. Selv hadde han imidlertid ikke øye for noen av de unge pikebarna som av en eller annen grunn stadig krysset hans vei; han hadde viet seg til konditorgjerningen, og det eneste han drømte om var å lage en Sachertorte som overgikk alle andre Sachertorter. Det trodde han i hvert fall inntil hans øyne en dag falt på den unge Evi Backer — Evi med det lange, blonde håret som gnistret i gull der det fløt ut av den rosa alpeluen hun alltid gikk med.

Adoptivforeldrene hadde aldri hatt hjerte til å nekte den unge Leopold noen ting, bortsett fra dette ene: All omgang med Backer-familien var på det strengeste forbudt! Günther Backer hadde ikke bare hatt den frekkhet å utvikle sitt lille bakeri til et fullverdig konditori rett rundt hjørnet fra Sachers eget — han hadde også bakt i hop sin egen Backertorte som bare var en plump og vulgær etterligning av Sachertorten. Selv Georg Sacher måtte innrømme at det var gjort med en viss teft og sluhet, og til hans store bestyrtelse viste det seg til og med at unge og uskolerte ganer hadde en tendens til å foretrekke Backertorten fremfor de ekte varene. Det var ikke rart at Sacher konsekvent nektet å hilse på enhver som noen gang var blitt observert på Backers "lille kneipe", og at han likeledes nektet sin adoptivsønn enhver omgang med Backers slekt "i syv oppadstigende og syv nedadstigende ledd". Det var heller ingen tvil om at Sachers følelser ble gjengjeldt, og Backer hadde lovet sin datter et gjensyn med bjerkeriset om hun så mye som så på den unge konditorarvingen med det dekadente blodet. Hadde Georg Sacher visst dette, hadde hans forakt blitt enda dypere — det var typisk for plebeieren Backer å holde fast ved det tradisjonelle bjerkeriset nå som alle kondisjonerte familier hadde tatt i bruk det mer fleksible og praktiske spanskrøret. Tølperen var vel for gjerrig til å koste på seg riktig utstyr!

Noen av oss har vært unge en gang og innbiller oss at vi fortsatt vet hvordan ungdommen tenker. Det er ikke sikkert at Leopold Sacher hadde blitt så opptatt av den unge jenta med den blonde håret og den rosa alpeluen hvis hun ikke hadde vært så ettertrykkelig forbudt, og det er ikke sikkert at Evi Backer hadde begynt å spionere på den unge konditorlærlingen med det fyldige og glansfulle håret hvis hun ikke hadde hørt så mange halvkvedede viser om alle de forferdelighetene hans forfedre hadde begått. Snart syntes Leopold at han så den rosa alpeluen overalt, den var som en bøye som lå og duppet på toppen av folkehavet i Wiens gater. Han begynte å tenke på henne tidlig og sent, og snart rev tankene ham med slik at alt han var opptatt av var hans egen lille Evi Sacher-Backer, som han var begynt å kalle henne. Men innerst inne visste han at det aldri ville bli noen union mellom de to konditorfamiliene.

Evi, derimot, så ingen absolutte hindringer. Hun hadde arvet sin fars energi og fremdrift, og hun hadde en viljekraft som gjennom oppveksten hadde ført til så mange konfrontasjoner med faren at bjerketrærne i familien Backers hage til tider var et ynkelig og pistrete skue. Nå hadde hun bestemt seg: Leopold Sacher skulle bli hennes! Hjulpet av venninner fikk hun manøvrert ham til et stevnemøte på Wiens tredje konditori, et sted så simpelt at ingen fra familiene Backer og Sacher normalt ville sette sin bein der, og nettopp derfor det tryggeste møtestedet i hele byen. Evi hadde imidlertid glemt sin grandtante Edith, familiens sorte får og ryktespreder, en dame med så dårlig økonomi, så lite sosialt ansvar og så redusert smaksans at hun godt kunne tenkes å tylle i seg mindreverdig bakverk på et lugubert etablissement. Og det var selvfølgelig akkurat det hun gjorde! Evi visste at hun var avslørt og at nyheten i løpet av noen timer ville nå hennes far. Hun stirret Leopold Sacher inn i øynene og forklarte ham at det var bare én ting å gjøre: De måtte rømme! Straks! Leopold var ikke så sikker, men han hadde liten trening i å motstå kvinner med gullhår og rosa alpelue, og snart var slagplanen klar: De skulle gå hjem hver til sitt, pakke det lille de måtte ha med seg, og så møtes utenfor Backers residens med en gang det ble mørkt. Det var en port i bakhagen som bare ble brukt av Evi når hun snek seg ut i hemmelige ærend, og der kunne de møtes uten å bli oppdaget.

Leopold visste nok om kvinner til å ane at det lille Evi "måtte ha med seg" kunne komme til å veie atskillige kilo, så han bestemte seg for bare å ta med seg et skift han kunne bære med seg i et knytte. For å holde kulden ute, tok han på seg den kostbare vinterfrakken han hadde fått av adoptivforeldrene, og som etter tidens mote var utstyrt med lommer på de mest ubegripelige og utilgjengelige steder. Han snek seg innom konditoriet og stjal med seg seks oppdelte stykker Sachertorte som niste. De fikk plass i noen lommer han tilfeldigvis kom over. Rett før mørkets frembrudd var han fremme ved porten i Backers bakhage. Leopold hadde regnet med å måtte vente, men da det var gått en time, begynte han å bli nervøs og utålmodig. Var noe gått galt, eller var Evi kommet på andre tanker? Han bestemte seg for å undersøke nærmere og snek seg inn i hagen. Evi hadde fortalt ham hvor rommet hennes lå i annen etasje, og hvordan hun hadde tenkt å komme seg ut ved hjelp av en praktisk liten stigeanordning gjemt i villvinen. Det var tydeligvis ikke første gang hun skulle ut på en liten eskapade. Det lyste på rommet hennes, og Leopold prøvde å kaste stein på ruten, men vinduet lå tilbaktrukket bak en balkong og var nesten umulig å treffe. Han bestemte seg for å lete etter stigen og etter en stund fant han den godt gjemt i villvinen.

I det han skulle til å klatre opp, kom en hund stormende mot ham — Backers vakthund var nettopp sluppet ut for å ta fatt på kveldsskiftet. Instinktivt grep Leopold ned i den eneste lommen han visste hvor var, og halte frem et stykke Sachertorte. Hunden knurret og så mistenksomt på ham. Leopold rakte langsomt frem hånden med kakestykket. Hunden var gammel og av edel avstamning, og den gjenkjente straks duften fra et bakverk av en helt annen kvalitet enn den Backertorten som ble servert til daglig. Den ga Leopold et anerkjennende blikk, plukket forsiktig opp Sachertorten med kjeften og forsvant bort i en krok der den kunne nyte maten i fred og ro. Leopold snudde seg mot veggen og klatret forsiktig opp den provisoriske stigen.

Akkurat i det han skulle svinge seg over balkongkanten, hørte han stemmer. Det var tydeligvis flere personer i rommet innenfor! Han nølte et øyeblikk, men så klatret han forsiktig over kanten og skjulte seg i skyggen helt inntil veggen. Gardinen var halvt trukket for, og det var vanskelig å se noe fra der han stod, men etter hvert våget han seg lenger frem. Stemmene var hissige, og personene der inne var sannsynligvis altfor opptatt av hverandre til å oppdage at det var noen på balkongen. Han kikket inn gjennom glipen i gardinene.

Det var et syn han aldri skulle glemme! Hans egen lille Evi Sacher-Backer lå over sengekanten med stumpen bar, og over henne tårnet bakermester (og selvbestaltet konditor) Günther Backer med riset høyt hevet. Akkurat i det Leopold kikket inn, suste riset gjennom luften for første gang. Det rykket til i Evis kropp, og Leopold syntes han kunne høre et tydelig stønn gjennom de tykke vindusrutene. Han ble stående som fjetret. Riktignok hadde huslæreren gjort ham godt kjent med bjerkerisets virkemåte, men en naken jenterumpe var noe nytt, og han kjente en merkelig blanding av opphisselse og medynk — en del av ham ville at bakermesteren skulle holde opp med det samme, og en annen del ville at han aldri skulle slutte Etter en stund var Evis hvite rumpe like rosa som alpeluen hun pleide å gå med, og selv gjennom vinduet var det åpenbart at hun gråt høyt.

Til slutt kastet bakermesteren fra seg riset, sa noen formanende ord og trampet ut av rommet. Leopold ble stående å stirre på Evi og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Hun var tydeligvis helt i sin egen verden, og han så overkroppen hennes hive seg opp og ned i gråt. Til slutt bestemte han seg for å banke på vinduet. Den første gangen hørte hun ham ikke, men den andre gangen stivnet hun i hele kroppen og prøvde å dekke seg til så godt hun kunne. Endelig fikk hun kjolen sånn noenlunde på plass og kom til vinduet for å lukke opp. "Vi er oppdaget!" sa hun. "Tante har fortalt alt, og jeg har fått ..... jeg har fått ......jeg har fått ris!" - "Da er det kanskje best vi ikke rømmer?" sa Leopold en smule lettet. Hun stirret uforstående på ham: "Selvfølgelig skal vi rømme! Kom igjen, hjelp meg med koffertene!" Leopold grep én koffert med hver hånd. Han gispet, men greide å bære dem bort til vinduet uten å måtte hvile. "Du er gal!" sa han. "Vi kan ikke rømme med de koffertene. Jeg kan ikke bære dem mer enn femti meter." - "Vi skal ikke lenger enn ut av hagen," sa Evi. "Det kommer en vogn og henter oss." Leopold stirret på henne — han hadde visst funnet en kvinne med praktisk sans. Eller rettere sagt: En kvinne med praktisk sans hadde funnet ham.

De heiste kofferten ned med branntauet, bestakk vakthunden med et Sachertortestykke til, plystret på vognen og kom seg ombord. Evi ynket seg i hver eneste dump, men de spiste hvert sitt Sachertortestykke og var i godt humør da de nærmere midnatt tok inn på et vertshus i utkanten av en liten by. Leopold fikk manøvrert koffertene opp på rommet og sank ned i nærmeste stol. Evi lå på magen på sengen og ynket seg: "Jeg har aldri fått så mye ris i hele mitt liv, og det svir skikkelig ennå." - "Har du noe vi kan smøre på," sa Leopold, men Evi ristet på hodet — til tross for de to koffertene hadde hun ikke funnet plass til krem eller salve. Hun holdt seg til baken og ynket seg igjen.

"Jeg har det!" sa Leopold plutselig og begynte febrilsk å lete i frakkelommene. "Opp med kjolen, så skal du få kjenne den beste salven menneskeheten har funnet opp!" Evi rødmet dypt og inderlig, men dro opp kjolen og la seg på magen igjen. Leopold brettet undertøyet til siden og begynte forsiktig å smøre stumpen hennes inn med kremen og fyllen fra et Sachertortestykke. Evi stønnet langsomt og mol som en katt. "Det er kaldt og deilig," sa hun med et lite gisp idet Leonard begynte å smøre inn den aller nederste delen av rumpa. "Ikke bare kaldt, men legende også," sa Leopold mens han passet på at hver eneste del av rumpa var dekket. "Jeg skjønner du har det vondt," sa han. "Du har striper og vabler og blemmer overalt. Men bare vent til vidundersalven min har fått virke litt!" Hun kikket opp på ham med et svakt smil, la hodet ned på armene — og sovnet. Han ble sittende å se på henne. Det var det vakreste synet han hadde sett i hele sitt liv.

Etter et par timer våknet hun opp igjen. "Det er godt, men veldig klissete," sa hun. "Jeg tror kremen har virket lenge nok nå," sa han. "La meg hjelpe deg å få den av." - "Har du en klut?" spurte hun. "Trengs ikke," sa han og bøyde seg over henne. "Bare ligg helt stille." Hun kjente noe fuktig og mykt som gled sakte over huden hennes. Det føltes levende, og plutselig skjønte hun at det var tungen hans. Hun grøsset og følte plutselig en rar, skjelvende følelse i hele kroppen. "Slikker du," spurte hun. "Selvfølgelig!" svarte han uten å løfte på hodet. "Det ville vært synd å la denne kremen gå til spille!" Det gikk en skjelving gjennom hele kroppen hennes, men hun lot ham fortsette å slikke til det ikke var mer igjen.

Da det var slutt, reiste han seg opp, og hun hørte en klirrende lyd. Hun snudde på hodet og så at han hadde kneppet opp smekken og var iferd med å løsne beltet. Hun ristet på hodet: "Ikke ennå, Leopold! Vi må vente!" Underkjeven hans falt ned på brystet. "Har du mer Sachertorte?" spurte hun saklig. Menn i brunst liker sjelden slike spørsmål, men i løpet av årene i Wien var Leopold Sacher blitt den perfekte gentleman som svarte på alle spørsmål med samme elskverdighet og imøtekommenhet, og han begynte øyeblikkelig å tenke etter: Han hadde tatt med seg seks stykker. To var gått til hunden, to var spist i vognen underveis, ett var brukt til pleieformål — altså burde det være ett igjen! Han ransaket frakken, og etter først ha lokalisert en passende klump, fant han omsider frem til lommen. Han tok frem det siste Sachertortestykket og rakte det til Evi.

Evi stirret på den lille kosakken som struttet ut av Leopolds smekk i full givakt. Forsiktig strøk hun fingeren over Sachertortetoppen og smurte varsomt kremen utover den lille soldaten. Leopold stønnet svakt. Da innsmøringen var fullført, bøyde Evi seg fremover og kikket opp på Leonard mens det blonde håret flømmet utover skuldrene hennes. Så begynte hun uendelig varsomt å slikke i seg kremen. Leopold stønnet høyere enn før. Evi slikket i seg mesteparten av kremen og bøyde seg enda et hakk fremover for å suge i seg resten. Det var da Leopold Martin Ludwig Arnold Maximillian Sacher (von Masoch) fikk sitt første møte med herligheten: Englene sang, basunene klang, vesthimmelen ble flerret at et flammende lyn — og Leopold utstøtte et skrik som vekket naboer tre kvartaler borte!

----------

Det var dette minnet som plutselig viste seg for Leopold Sacher 47 år og 9 måneder og 21 dager senere da ha så frøken Knabenprügel suge i seg Sachertortekremen fra sin egen finger, og for annen gang skulle synet av en kvinnes pulserende kinnmuskulatur sende ham inn i herligheten. Det svartnet for ham, et nytt lyn flerret over netthinnen, og Leopold Sacher falt livløs til bakken. Var han død? Var minnet blitt for mye ham? Alle tilstedeværende stod som lamslått — alle unntatt frøken Knabenprügel som styrtet til og bøyde seg over ham.

--------

(Forfatteren vet av erfaring at enkelte lesere ønsker å vite hva som skjer med personene etter at historien er slutt. Dette er naive og lettlurte mennesker som ikke forstår at personene i en historie er fiktive og ikke har et liv utenfor historiens rammer. For likevel å komme denne lesergruppen i møte, vil forfatteren bruke denne parentesen til å gi et kortfattet sammendrag av hva som videre skjedde med Leopold og Evi.

Som man kan vente, ble de grepet neste morgen. Kombinasjonen av en gammel sporhund på jakt etter mer Sachertorte, en usedvanlig kjennspak, rosa alpelue og et skrik som vekket naboene tre kvartaler unna, kunne ha satt en stopper for et atskillig mer gjennomtenkt fluktforsøk.

bild



Evi ble brakt raskeste veien hjem, og etter en ny omgang med bjerkeriset, ble hun straks sendt bort til landets strengeste klosterskole. Her ble hun venner med Fanny von Pistor, og under et feriebesøk hos dennes familie forelsket hun seg i Fannys bror, Rittmeister Wilhelm von Pistor. De giftet seg så fort Evi var ferdig på klosterskolen. Rittmesteren var en temmelig fantasiløs offiser som ikke så noe merkverdig i å smøre sin kones endestykke inn med Sachertorte. Første gang reagerte han en smule negativt på kravet om å slikke den av, men da han oppdaget hvilken belønning som ventet ham selv i neste trekk, fant han seg fort til rette med hustruens ønsker. Paret fikk etter hvert femten barn, og det ble mindre tid til Sachertorte.

Leopold ble også brakt hjem til sine rystede adoptivforeldre. Etter en omgang med hestesvepen ble han tilgitt og fortsatte sitt arbeid i konditoriet. Han var en galant og høflig mann, men giftet seg aldri. Det gikk hardnakkede rykter om at noen langvarige forretningsreiser til Paris dreide seg om mer enn innkjøp av konditorvarer, men de er aldri blitt bekreftet. I Markus Prests roman "I skyggen av gamle herrer i brunst" beskrives som kjent en øterriksk konditor som elsker å rise gatepiker som kun er iført en rosa alpelue.)


DEL 3

Men Leopold Sacher var ikke død! Da frøken Knabenprügel bøyde seg over ham, hørte hun svake åndedrag og så et stille smil gli over ansiktet hans. Skummet rundt leppene minnet uomtvistelige om Sachertortekrem, og frøken Knabenprügel tørket seg instinktivt rundt munnen med håndbaken. Så reiste hun seg opp, beordret en båre og en vogn. Fem minutter senere var den fortsatt bevisstløse Sacher på vei mot byens beste hospital.

Dagene som fulgte hadde et uvirkelig skjær. Leopold Sacher svevde mellom liv og død, og frøken Knabenprügel følte seg omtrent likedan: Hvis den gamle døde, ville hun utvilsomt arve hele konditoriet, men hvis han overlevde....... Hun orket ikke tenke tanken ferdig, og allikevel kunne hun ikke annet enn å håpe med hele seg at det skulle gå bra: Hun hadde så uendelig mye å takke ham for!

Til tross for sitt vakre ytre og sine perfekte manerer, stammet nemlig ikke frøken Knabenprügel fra Wiens øvre borgerskap slik alle antok. Hun hadde tvert imot vokst opp på Miss Tanagains beryktede barnehjem i et av byen dystrere strøk. Leopold Sacher pleide med jevne mellomrom å stikke innom Miss Tanagains etablissement for å skaffe billig arbeidskraft til bakeriavdelingen, og under en av disse utfluktene fikk han frøken Knabenprügel anbefalt på det varmeste; Miss Tanagain hadde aldri sett et barn som var så raskt og dyktig i alle former for håndarbeid. At Annie var vakker og veloppdragen og hadde lyst hår som flommet nedover ryggen, gjorde henne ikke mindre attraktiv, og allerede samme kveld var hun innkvartert i Sachers arbeiderboliger hos et eldre, barnløst ektepar som pleide å ta seg av Sachers nyanskaffede arbeidskraft. (Dette er for øvrig de eneste sympatiske personene i hele historien, så send dem en varm tanke før vi haster videre!)

Leopold Sacher skjønte snart at unge frøken Knabenprügel var et enestående talent; ikke bare var hun vidunderlig fingerferdig, men i motsetning til sin medbeboere hadde hun vært smart nok til å suge til seg alt Miss Tanagain hadde å lære bort — og det var faktisk ikke så lite hvis man bare gadd følge med. Så snart hun var fylt seksten, sendte Sacher henne til Konditorakademiet i Salzburg der hun ennå huskes med kjærlighet og respekt, og der hun tilegnet seg sin revolusjonerende spanskrørteknikk. Da hun vendte tilbake til Wien, nølte ikke Leopold Sacher med å utnevne henne til sin Unteroberkonditormeisterin og sannsynlige arvtager. Skulle alt dette nå falle i grus på grunn av et øyeblikks uoppmerksom omgang med slikkepotten?

Det er ikke underlig at frøken Knabenprügel i disse dagene virket enda mer urolig og aktpågiven enn ellers. Personalets øyne fulgte henne overalt hvor hun gikk, og hun sørget for å holde hodet enda høyere og ryggen enda rankere enn hun pleide. Den sorte fløyelsdrakten vislet rundt henne når hun snudde seg, og alle måtte slå øynene ned når blikket hennes falt på dem.

Annie Knabenprügel var en av Wiens vakreste kvinner. Vi ser glimt av henne i Klimt og Schieles kunst, men den som har naglet henne ømmest til papiret, er en gjennomreisende — i den gjærende dikterhjernen til den irske poeten W. B. Yeast ble hun omdannet til en utenomjordisk skapning:

WHEN have I last looked on
The round green eyes and the long wavering bodies
Of the dark leopards of the moon?


Var det rart hele Wien holdt pusten mens denne vakre kvinnen ventet på å få sin skjebne beseglet?

Endelig kom beskjeden fra hospitalet: Leopold Sacher hadde slått øynene opp og sporenstreks forlangt et stykke Sachertorte og et glass portvin, "men ikke et av disse latterlig små!" Frøken Knabenprügel tok turen ned i det nederste avlukket i vinkjelleren, fant frem en flaske fra Sachers yndlingsprodusent av en spesielt edel årgang, kuttet det største stykke Sachertorte i konditoriets historie, grep et krystallglass av ditto størrelse og ropte på kusken. Fem minutter senere satt hun i sykeværelset.

Det ble en av disse underlige samtalene der begge parter snakker høflig om alt som ikke ligger dem på hjertet. Sacher spurte om driften av konditoriet, og frøken Knabenprügel kunne berette om det beste kvartalsresultatet i bedriftens historie. Først da frøken Knabenprügel reiste seg for å gå, rettet Sacher seg opp i sengen og sa: "Kunne du be min advokat ta en tur innom?" - "Selvfølgelig," svarte frøken Knabenprügel uten å fortrekke en mine selv om hun antok at hun var i ferd med å gjøre seg selv arveløs.

Noen dager senere ble Sacher overførte til et pleiehjem for de kultiverte og betalingsdyktige, og frøken Knabenprügel merket at han ble sterkere og friskere for hver dag. En ettermiddag ba han henne gå i et møte i konditormesterlauget i hans sted. Hun så på det som en æresbevisning siden han aldri hadde bedt henne om noe lignende tidligere, men følte seg likevel litt urolig.

Det var allerede kveld da hun forlot møtet for å ta en siste kontroll av konditoriet. Fra utsiden så det mørkt og stengt ut, men da hun åpnet døren, merket hun at lokalet var fullt av folk. Plutselig ble kandelabrene tent, og selv om mesteparten av bordene fortsatt lå i halvmørke, dro hun kjensel på de fleste som var til stede: På venstre side stod personalet i konditoriet oppmarsjert og på motsatt side gjenkjente hun Wienerfilharmonikerne under sin berømte og beryktede dirigent Karlbert von Heromdan. Den eneste gjenstanden i rommet som var fullt opplyst, var det store flygelet som var skjøvet helt frem til kanten av podiet, og som reflekterte lyset i alle retninger.

Plutselig kjente frøken Knabenprügel at to sterke hender tok tak i armene hennes og dro henne fremover i lokalet. Det ville vært nytteløst og uverdig å stritte imot, så hun ristet dem av seg og skred gjennom rommet med lange, glidende skritt. I det hun nærmet seg podiet, kom en skikkelse ut fra portierene. Selv i halvmørke hadde hun ingen problemer med å kjenne ham igjen: Det var Leopold Sacher. Styrt av en plutselig innskytelse, stoppet frøken Knabenprügel og neide dypt.

"Jeg er stolt og lykkelig over det du har gjort med konditoriet i mitt fravær, men du er konditor og har sverget konditoreden. Når jeg ser deg bryte eden på den grusomste og mest barbariske måten tenkelig, har jeg ikke annet valg enn å straffe deg. Egentlig burde jeg frata deg alle konditorrettigheter og støte deg ut i det ytterste mørke, men du er den dyktigste konditor denne byen noen gang har sett, og selv våre konkurrenter trygler meg om la deg bli og heller straffe deg på annen måte." Frøken Knabenprügel senket uvilkårlig hodet. "Jeg vil derfor la deg fortsette som Unteroberkonditormeisterin og — hvis du oppfører deg anstendig i tiden som kommer — la deg overta konditoriet etter min død slik jeg lenge har planlagt. Men det du har gjort, er så avskyelig at du må straffes etter trinn 5 i konditorlaugreglementet." Det gikk en skjelving gjennom frøken Knabeprügel, men hun fattet seg fort og så opp på Leopold Sacher. "Aksepterer du straffen?" Annie Knagenprügel stirret ham inn i øynene til blikket hans vek, og så nikket hun langsomt.

Med ett kjente hun de to sterke sterke hendene under armene igjen. De løftet henne raskt opp på podiet, og halte henne frem til flygelet. Lyset som speilet seg i den polerte flaten blendet henne et øyeblikk, men så dro de sterke hendene henne videre opp på flygellokket. Hun vred hodet til side så kinnet hvilte mot den kalde flaten. Hun kjente to andre hender løfte kjolen opp på ryggen og deretter dra undertøyet ned. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen.

Vi vet ikke i dag nøyaktig hva forsamlingen så. Riktignok finnes det en rekke øyenvitneskildringer som i tidens blomstrende stil beskriver "legemets hvite alabast mot flygelets sorte, funklende flate", men det finnes ingen fotografier av frøken Knabenprügel i naturell tilstand. Det nærmest vi kommer en objektiv beskrivelse, er Stefan Svejks omtale i standardverket "Die Welt von Hintern" der hennes bakdel beskrives som et "perfekt eksemplar av type 14.3b), kanskje med et hint av 6.12d) og 11.3b)". Et mer poetisk øyenvitne skildrer "de perfekte kurvers myke kyss" og forestiller seg hvordan "de snehvite flater snart skal forvandles til en brennende krattskog".

Vi må tilbake til historien! Tankene virvlet gjennom frøken Knabenprügels hode der hun lå med overkroppen over flygelet og tærne så vidt ned i gulvet. Hun husket lignende situasjoner fra barnehjemmet der jentene hadde ligget på rad over pultene og ventet på at frøken Tanagain skulle rekke frem til dem på sin ferd gjennom rommet, og hun tenkte på den ene pinlige gangen i Salzburg da akademiets stjerneelev ble knepet for fusk og fikk ris på blank messingen foran skadefroe medelever.

Plutselig hørte hun lyden av føtter bak seg, men torde ikke løfte hodet og se ut i rommet. Lydene kom fra Wienerfilharmonikerne som stilte seg opp i kø i midtgangen, alle utstyrt med et strafferedskap som passet til det instrumentet de vanligvis trakterte: fiolinistene med spanskrør, perkusjonistene med pisker, cellistene med paddler osv. Først av alle stod konsertmesteren med spanskrøret hevet og ventet på signalet fra von Heromdans taktstokk. von Heromdan så seg rundt med maestroens kalde, kommanderende blikk og ventet til forsamlingen var falt helt til ro. Så hevet han taktstokken. I samme øyeblikk ble konditoriets hoveddør revet opp med stor kraft, og et vesen som aldri før hadde satt sine bein i et konditori, tiltrakk seg alles oppmerksomhet.

Det var en hest — en hvit hest. På hesten satt en rytter i maske og kappe. I den ene hånden holdt han en svepe og i den andre en løftet pistol. Svepen lynte gjennom luften, snurret seg rundt von Heromdans taktstokk og virvlet den ut av hånden hans. Et nytt svepeslag slo spanskrørene ut av hendene til fiolinistene. Alle vek uvilkårlig et skritt tilbake, bare Leopold Sacher ble stående som en steinstøtte ved siden av flygelet. Rytteren sporet hesten mot podiet, og alle tok enda et skritt tilbake. Den eneste i lokalet som ikke ante hva som forgikk, var frøken Knabenprügel. Plutselig ble hun grepet av en sterk arm og løftet opp i luften. Et øyeblikk etter befant hun seg tvers over hesteryggen, fortsatt med kjolen rundt livet. Rytteren sporet hesten på nytt og forlot konditoriet i full galopp. Hele opptrinnet hadde bare tatt et minutt.

Forsamlingen gjenvant ikke fatningen før gamle Leopold Sacher klappet i hendene og ropte: "Sachertorte til alle!" Personalet strømmet til kjøkkenet, og Wienerfilharmonikerne slo seg ned ved bordene. Samtidig dundret hestehover gjennom Wiens gater, og sene nattvandrere fikk et syn de aldri helt trodde de hadde sett.

I etterkant spredde det seg rykter om at Leopold Sacher stod i ledtog med rytteren på den hvite hesten, og at sachertorteserveringen var et planlagt forsøk på å forsinke leteaksjonen. Andre hevdet at Sacher bare gjorde sitt beste for å redde konditoriet ut av en ytterst pinibel situasjon. Uansett kom ikke leteaksjonen i gang før en time etter at den maskerte rytteren hadde galoppert ut av lokalet med frøken Knabenprügel dandert over hesteryggen, og naturlig nok kom det lite ut av den. Det eneste man fant, var en vakker, hvit hest som gikk fredelig og gresset i en park.

Hvorfor leter man i slike situasjoner aldri på det mest naturlige stedet? Mens letekorpset virret rundt i Wiens gater på jakt etter en kappekledd herre og en hvit hest, befant frøken Knabenprügel seg i tårnsuiten på et av byens beste og mest tilbaketrukne hoteller. Hun hadde ikke lenger kjolen rundt livet, hun hadde den faktisk ikke på i det hele tatt. Kun iført et forførende stykke undertøy som aldri var kommet lenger ned enn til ankelen, lå Annie Knabenprügel over armlenet til sjeselongen og gråt sine modige tårer ned i putetrekket. Hun fikk ris. Gang på gang hevet den kappekledde personen spanskrøret og lot det suse ned mot hennes ubeskyttede og formfullendte bakdel ("et perfekt eksemplar av type 14.3b), kanskje med et hint av 6.12d) og 11.3b)."). Det tynne, smidige røret skar dypt inn i den melkehvite, myke huden og etterlot hissige, røde striper. Frøken Knabenprügel hulket så det ristet i hele kroppen, men den kappekledde viste ingen nåde før hun hadde fått de to dusinene som konditorlaugreglementets trinn 5 anga som et absolutt minimum. Han kunne nok redde henne fra en offentlig ydmykelse, men han var ikke en mann som tok lett på en brutt ed!

Hvem var han så? Det var det alle spurte seg om i dagene etter den dristige redningsaksjonen. Det ene navnet etter det andre ble foreslått, men de eneste som vant allmenn tiltro, hadde den ulempen at de så vidt man visste bare eksisterte i tegneserienes verden. Ikke engang frøken Knabenprügel selv ante hvem han var da han kastet fra seg spanskrøret, kneppet opp buksen og trengte inn i henne bakfra. De krummet seg over armlenet som et ulvepar i brunst — hoftene hans klasket mot den gjennomprylte rumpa, tennene skar inn i skulderen hennes, pusten dampet i øret — men det var først da hans hyl blandet seg med hennes, at hun kjente ham igjen: Wiens ensomme ulv hadde endelig funnet sin tispe! (Biologisk forskningsstasjon meddelte noen dager senere at man omsider hadde mulighet til igjen å bygge opp en levedyktig ulvestamme i Wien-området, noe som øyeblikkelig utløste en opphisset avisdebatt.)

Hva fikk den livsfjerne filosofen Ludwig Wippgenstein til plutselig å fremstå som en ridder uten frykt og daddel? Kjennere av hans filosofi vil nok allerede ane svaret: Det var akkurat i disse dager Wippgenstein forkastet sin språkfilosofiske fase og isteden tok fatt på sin handlingsfilosofiske. Man skulle kanskje tro at når språkfilosofien førte til at han ikke ytret et ord hverken skriftlig eller muntlig, så ville handlingsfilosofien føre til at han sluttet å handle, men så enkel er filosofien sjelden (dvs. aldri). Som Wippgenstein selv så klart uttrykte det (han begynte nemlig å skrive og snakke igjen): "Handlingen selv er handlingens vesen; man kan ikke handle uten å handle. Tale er i seg selv handling, men reflekterer kun seg selv som handling og ikke som objekt."

Ingen vet egentlig hva som hendte i ukene som fulgte, men det tok ikke lang tid før Frøken Knabenprügel var tilbake i konditoriet som om ingen ting hadde skjedd. Blikkene som fulgte henne, var kanskje enda sultnere enn før, men hun svarte bare med å kneise enda brattere med nakken. Alle øyne vek når hun gled gjennom lokalet i den svarte, stramme drakten som smøg over hoftene. Kanskje var hun bare tilbake fordi Leopold Sacher skjønte at hans tid snart var ute. Kraftanstrengelsen den tragiske kvelden hadde vært for mye for ham, og han forsvant langsomt inn i en drømmetilværelse. Noen måneder senere døde han som en lykkelig mann omgitt av seks blonde sykepleiere i rosa alpeluer.

Frøken Knabenprügel overtok driften slik Sachers testamente tilsa. Ved sin siden hadde hun Ludwig Wippgenstein. Til alles forundring var Wippgenstein en stor suksess i konditorverdenen — kunstnere og vitenskapsmenn (pluss Madame Furie) strømmet til fra alle verdenshjørner, og Wien var atter verdens intellektuelle sentrum. De mindre intellektuelle nøyde seg med synet av frøken Knabenprügel og drømmen om en gang å møte henne i tårnsuiten på et nærtliggende hotell. Alle behandlet henne med den ytterste respekt, og den eneste som noen gang nevnte den uheldige episoden med filharmonikerne og en hvit hest, var Freumbichler-familiens uoppdragne og uekte barnebarn Thomas Bernard som straks fikk et ublidt møte med et ytterst plebeiisk bjerkeris. Så stor var Wippgensteins suksess at en sommer gikk hele Østerrike rundt og nynnet på refrenget til tidens store schlager:

"Wipp-, Wipp-, Wippgensteins konditori, ta aldri frem sjela di der"

Lykken skinte i frøken Knabenprügels øyne der hun gled mellom bordene, og den biologiske feltstasjonen gjorde stadig nye ulveobservasjoner.


DEL 4: Epilog

De som liker at historier ender lykkelig, bør slutte å lese her. I virkeligheten er vi mennesker sjelden fornøyd med lykke; vi finner alltid én ting til å strebe etter.

Fire år etter hendelsene ovenfor forlot Wippgenstein plutselig Wien kun iført klærne han gikk og stod i pluss en korgutt fra Peterskirche. Det viste seg etter hvert at flukten ikke var så spontan som den kunne se ut til ved første blikk; Wippgensteins venn og rival Thomas Trussel hadde et professorat stående klar til ham i Cambridge. Likhetstrekkene med Kurt Prügels flukt noen år tidligere er påfallende.

Som alle vet, var det i Cambridge Wippgensteins filosofiske geni kom til sin fulle utfoldelse. I mange år arbeidet han på det ufullførte hovedverket "Tragicus" som i sin intenderte uleselighet fører filosofien opp på et nytt nivå. Forfatteren vil benytte anledningen til å ta avstand fra dem som påpeker at Hegel i praksis er like uleselig; det er intensjonen som er Wittgensteins store gjennombrudd — enhver slurvete skribent kan komme i skade for å skrive uforståelige; Wippgensteins grensesprengende innsikt var erkjennelsen av uleslighetens iboende ønskverdighet.

Dessverre ble ikke Wippgensteins Cambridge-år lykkelige. Tom Trussel, som i et mislykket forsøk på å holde telling på sine elskerinner hadde skrevet et dyptpløyende verk om matematikkens grunnlag, var lite interessert i Wippgensteins språkfilosofi. Krangelen som fulgte, ble bitter etter at Wippgenstein beskrev Trussel som en "kalkun av adelig avstamning" ('a turkey of noble descent'). Selv om Wippgenstein alltid hevdet at han kun henspilte på Trussels fysiske fremtoning og ikke på hans filosofi, forble tonen dem imellom bitter.

Som prinsippfast ateist falt det også Wittgenstein tungt for brystet at korgutten forlot ham for en biskop i den anglikanske kirken. Forholdet ble til alt overmål oppdaget, og i et intenst, men kortvarig anfall av Den hellige ånd vervet biskopen seg til Bengal-misjonen der han noen år senere fikk sin dragning mot maskerte menn i uniform tilfredsstilt av en tilårskommen herre med ulv.

Frøken Knabenprügel kom over sjokket lettere enn man ville ha trodd. Etter å ha rundprylt personalet to lørdager på rad, gjenvant hun fatningen og styrte konditoriet med fast hånd. Etter hvert gjennomopptok hun også sin terapi for forfattere med skrivesperre og andre kunstnere med kvalitetsutfordringer. Aldri var frøken Knabenprügel vakrere og aldri spilte Wienerfilharmonikerne dristigere og følsommere enn i disse årene.

Også fra utlandet strømmet kunstnere og intellektuelle til, og det er fra denne perioden vi har W. B. Yeasts magiske beskrivelse av frøken Knabenprügel som en av "the dark leopards of the moon". Vi vet at Yeast møtte frøken Knabenprügel under et besøk i Wien, men de lærde strides om han virkelig underkastet seg hennes behandling. Biografen Richard Bellmann avviser tanken som latterlig, men hans rival W. R. Hamilton skal en gang ha uttalt: "Hva annet kan man vente av en mann som kaller sin kone for George og elsker å skrive dikt om unge jenter som blir voldtatt av svaner?"

Det er likevel ikke sikkert at Yeasts ord blir stående som den endelige litterære beskrivelsen av Annie Knabenprügel. Leserne vil utvilsomt være kjent med Jorge Luis Borges novelle "Alef", der "alef" betegner et sted hvorfra man (ved et uforklart optisk fenomen) kan se alle andre steder på jorden. Det som av gode grunner er mindre kjent, er at Borges skrev en beslektet novelle "Tav" som beskriver den motsatte situasjonen — "tav" betegner et sted som kan sees fra alle andre steder på jorden. I løpet av novellen viser det seg at det befinner seg et tav ved flygelet i Sachers konditori i Wien, og i den dramatiske sluttsekvensen beskrives frøken Knabenprügels følelser i minuttene før hun reddes av rytteren på den hvite hesten. På grunn av det eksplisitte innholdet blir novellen hemmeligholdt til hundre år etter Borges' død, det vil si til juni 2086.

 

lupus       badfemale



Tillbaka