Latter fra Elizabeth Street


Varmen slo imot oss med en gang vi kom ut av den luftavkjølte bygningen, men den var ikke lenger fuktig og stikkende som midt på dagen, men like myk og innsmigrende som mørket som hadde senket seg overalt, og som gatelyktene bare greide å pirke ørsmå hull i. Det var dette jeg aller mest hadde gledet meg til å vise henne — mørket, lydene og luktene; en jazztrompet som blandet seg med latteren fra Elizabeth Street, en chipmunk i firsprang over gangstien, den prikkende følelsen av luften mot huden. Jeg elsker de lyse, norske sommernettene, men jeg elsker kanskje de mørke, varme nettene her borte enda mer.

Jeg tok hånden hennes og trakk henne i retning av biblioteket. Det var fredag kveld, og jeg syntes jeg hørte kjente lyder i det fjerne ·— det greske folkemusikkensemblet pleide å møtes med danserne i flomlyset utenfor biblioteket på fredager, og selv om de sikkert ikke var spesielt gode, skapte de alltid en uvirkelig stemning med den klimprende, rytmiske musikken, og danserne som snodde seg inn og ut av rekkene, grep en ny partner, virvlet henne rundt og sendte henne videre. Vi ble stående og se på noen minutter, og jeg kjente trykket hennes litt hardere i hånden.

"Du må smake på isen," sa jeg og trakk henne rundt hjørnet og opp en trapp. Hun ble stående og stirre hjelpeløst på den lange listen av eksotiske navn. "Hva bør jeg ta?" spurte hun til slutt. "Butterscotch Marble er nok min favoritt," svarte jeg, "men jeg tror jeg tar en Apple Strudel isteden for den er det så sjelden de har." - "Kanskje jeg også tar en sånn Apple.... sak?" - "Kan vi ikke ta én av hver og så bytte litt?" Hun stirret forferdet på meg — av en eller annen grunn kan hun godt ha tunga inni munnen på deg en halvtimes tid av gangen, men hun kan absolutt ikke spise av samme mat som deg. Det er vel det som kalles god oppdragelse. "Jeg lover å ikke kysse deg på en uke," sa jeg og greide så vidt å hoppe unna da hun slo etter meg. Vi kjøpte én av hver, og det endte med at hun overtok min Apple Strudel.

"La oss ta en titt på Elizabeth Street," sa jeg. Jeg hadde gledet meg sånn til dette — til å vise henne byen der jeg hadde tilbrakt et magisk år som utvekslingsstudent. Det var kanskje andre steder som faglig sett hadde vært vel så naturlige for utenlandsoppholdet i stipendiatperioden min, men jeg hadde ikke hatt hjerte til å tenke på noe annet; jeg ville tilbake hit og ha henne med. Heldigvis hadde det ikke vært noe problem å finne et studieopplegg som passet inn i hennes planer.

Jeg hadde truffet henne på et seminar jeg ledet som masterstudent. Først trodde jeg at hun bare var én til av de pene vestkantjentene med diskré sminke og blond, vaiende hesthale. Det er vel egentlig ikke noe galt med dem, men du blir så lei av at de bare spør for å vise at er interessert og ikke fordi det er noe de egentlig lurer på, og at de hele tiden er opptatt av å studere slik yndlingslæreren deres på videregående fortalte dem at de skulle gjøre, og ikke slik stoffet åpenbart krever. Til å begynne med var jeg mest sur på henne fordi hun ikke tok systematiske notater som de andre jentene og fordi hun nesten aldri deltok i diskusjonene, men så begynte jeg å legge merke til hva hun sa. Hver gang det var noe jeg gled litt raskt over fordi jeg ikke hadde full oversikt selv, var hun der. Ikke ondsinnet, bare interessert. Jeg rettet noen av innleveringene hennes og ble forbløffet — de var halvparten så lange som alle andres og inneholdt dobbelt så mye. De var ikke kryptisk og overlessede, de var bare presise og elegante; de sa akkurat det de skulle si og ikke ett ord til. Etter eksamen kom foreleseren bort til meg med besvarelsen hennes. "Jeg vet jeg ikke skal spørre om slikt," sa hun, "men vet du hvem dette er? Det er helt forbløffende; jeg kunne ikke ha gjort det bedre selv om du hadde gitt meg en uke, og dette mennesket har gjort det på noen timer!"

Jeg sjekket henne opp semesteret etter. Egentlig trodde jeg ikke det var håp, men hun visste ikke helt hvor flink hun var og hadde nok litt av begynnerstudentens respekt for de viderekommende. Jeg har alltid vært ganske flink selv, men det tok ikke lang å innse at det var hun som hadde det virkelige talentet. Hun var ikke spesielt rask, og det var morsomt å se henne vende og vri på begrepene for å få skikkelig tak på dem, men når de først satt, var det som hun hadde funnet dem opp selv. Av og til var hun misfornøyd med dem og foreslo forbedringer, og noe ganger kunne jeg vise til at akkurat de samme forbedringene var blitt foreslått av andre. Jeg var litt imponert over at en bachelorstudent kunne komme med de samme forslagene som fremragende forskere hadde publisert, men selv syntes hun som regel at forbedringene var helt selvsagte.

"Hva tenker du på?" spurte hun plutselig. "På deg," svarte jeg. Hun rynket på brynene. "På oss," rettet jeg, og hun så fornøyd ut. Vi snodde oss ned de bratte sidegatene til Elizabeth Street. På begge sider lå hus som en gang hadde vært staselige familieboliger, men som nå var blitt studentkollektiver alle sammen. Det var folk overalt, grillrøyken lå tett, og musikk av alle sjangere fløt rundt i fri konkurranse. Folk satt ute på trappene og front porch'ene og skålte til oss da vi gikk forbi. 

Nede på hjørnet til Elizabeth Street stod en sliten visesanger og sang Dylan skeivere enn mesteren selv noen gang har fått til:

"She makes love just like a woman,
And she aches just like a woman, 
But she breaks just like a little child"

Jeg kikket bort på henne, og hun smilte skakt tilbake. Hun hadde skrevet bacheloroppgave om akkurat den låten — "Misogeny misjudged" het den og var et oppgjør med dem som anklaget Dylan for kvinneforakt. Selv hadde jeg sett på det som et akademisk selvmordsforsøk; hun hadde valgt en gammel, feministisk burugle som veileder og så valset over alt som var av feministisk kritikk. Det kom noe slikt over henne innimellom — en underlige trass som fikk henne til å gjøre det stikk motsatte av det alle rådet henne til. Det var nesten som hun var lei av sin egen eminente fornuft. 

Selvfølgelig gikk det bra. Oppgaven fikk beste karakter, og ryktene fikk veilederne til å sirkle rundt som gribber for å sikre seg henne som masterstudent. Jeg må vel innrømme at jeg hadde tatt feil av burugla — ett eller annet sted bak hornbrillene og alpeluen skjulte det seg både humor, selvironi og hjertelag.

Vi gikk nedover Elizabeth Street. Det er her alt foregår; her ligger barene og restaurantene, antikvariatene og spritbutikkene, kaféene og motesjappene, bakeriene og kunstgalleriene. Vi ble stående å se på folkelivet, på gatesangerne, sjonglørene, akrobatene og enhjulssyklistene, og på alle de vanlige menneskene som snodde seg gjennom mengden i all verdens klesdrakter. Jeg dro kjensel på enhjulssyklisten og en av uteliggerne som gravde i søppeldunkene, men ellers var det visst ikke mange igjen fra min tid her. Fire år er lang tid i en collegeby. Jeg tok håndene hennes igjen: "Kom, skal du se baren vår." Så tenkte jeg meg om et øyeblikk og la til: "Men den er egentlig ganske luguber."

Jeg har aldri skjønt hvorfor vi hadde gjort "The Peacock" til stamsted. Kjellerlokalet var lavt og mørkt og med en forferdelig akustikk som gjorde at vi måtte skrike til hverandre over bordene allerede før kvelden var ordentlig i gang. Serveringsdamene vippet rundt i kostymer som sannsynligvis var ment å være sexy, men som ubarmhjertig fremhevet alle uheldige sider ved kvinnelig anatomi. Det eneste forsonende trekket var at stedet hadde byens billigste — og lengste — happy hour. Det var Pablo som hadde vært vår selvoppnevnte høvding, og for Pablo var billig øl og smultstekte grønnsaker mer enn nok for en fredagskveld. Når vi andre snublet videre for å finne et anstedig sted å spise, ble han som regel sittende igjen med blikket på en struttende jenterumpe eller to — han passet alltid på å sette seg med strategisk utsyn over biljardbordet. Han var en av de få jeg visste fortsatt var i byen, og jeg gledet meg til å se ham igjen. Det skjulte seg mye rart bak det uryddige skjegget hans.

Hun stoppet opp et øyeblikk utenfor: "Er det her?" spurte hun med en liten rynke på nesen. "Verre blir det ikke," svarte jeg og skjøv henne inn. Det var akkurat som før; røyken drev gjennom lokalet, og du måtte lese på leppene for å høre hva du selv sa. Jeg kikket meg rundt og fikk øye på en røslig skikkelse i kroken bak biljardbordet. "Der er Pablo," brølte jeg inn i øret hennes og dro henne med gjennom menneskemengden. Folkene her har god peiling, og vi greide å åle oss forbi uten at de sølte en dråpe øl på oss. Plutselig fikk Pablo øye på meg. Han reiste seg opp og slo armene ut. Jeg visste at omfavnelsene hans kunne knuse en bjørn, men det var ingen vei utenom. Så snudde han seg og kysset henne galant på hånden. Det ergret meg at jeg satte pris på det anerkjennende blikket hans.

"Meet my friends," sa han og dro oss bort til langbordet. Det var litt stillere her inne i kroken og nesten mulig å høre hva folk sa. Pablo presenterte oss for alle med voldsomme gester. Noen ansikter dro jeg kjensel på, men de fleste var nye. Alle hadde tydeligvis hørt om meg og så på meg med en slags ærefrykt. Kjente jeg Pablo rett, hadde han stelt istand noen røverhistorier fra urtiden med meg som en av heltene. "Beer, my friends," ropte Pablo og vinket på nærmeste serveringsdame. Hun tok imot bestillingen og smøg seg rutinert unna klasket han prøvde å lande på rumpa hennes. To av vennene til Pablo kom bærende med hver sin pinnestol over hodet, og vi fikk plass på hvert vårt hjørne. Jeg kikket litt engstelig bort på henne, men det så ut som hun hadde bestemt seg for å more seg.

Pablo var som alltid en fenomenal vert og snart føltes det som jeg var tilbake i gamle dager med alle de gamle vennene mine. Pablo hadde holdt kontakt med alle sammen, og kokte sammen et heksebrygg av en historie om hva som hadde skjedd med dem. Etter ti år her hadde han fortsatt den spanske s-en sin i god behold — det var som han måtte ha et lite tilløp hver gang bokstaven dukket opp. Ellers har Pablo sjelden behov for tilløp; han stuper helst rett uti.

Jeg så ikke hvor den kom fra, men etter en stund begynte en pipe å vandre fra hånd til hånd. Jeg merket at jeg frøs til, ikke fordi jeg er så fryktelig prippen, men fordi guvernøren hadde fått det for seg at dess mer liberale man ble i andre delstater, dess strengere skulle han være her. Rett som det var kunne man lese om snodige razziaer mot fredelige mennesker som bare prøvde å forgifte seg selv, og den dagen vi kom, var det et stort oppslag om en tysk gjesteprofessor på Department of History som var blitt arrestert og kanskje måtte dra hjem igjen før oppholdet hans var kommet ordentlig i gang. Jeg hadde vist henne oppslaget, og hun hadde sett på det med det blikket jeg aldri greide å tolke da jeg først traff henne. Til slutt hadde jeg spurt venninnen hennes om det. "Men har ikke du studerte semiotikk?" spurte hun. Jeg bare nikket. "Det betyr 'fuck you', vennen min", sa Sara og lo. Jeg syntes det var upassende språkbruk for et akademisk vidunderbarn.

Pipen nærmet seg henne, og hun kikket bort på meg. Jeg så strengt på henne, og hun lot den glid forbi. Jeg løftet glasset og skålte med henne. Så merket jeg at det visst var blitt ganske mye øl, og bestemt meg for et raid gjennom menneskemengden for å kvitte meg med det overflødige. Det tok sin tid å manøvrere over dansegulvet og enda lenger å vente på tur, men omsider var jobben gjort, og jeg satt kursen tilbake. Halvveis over dansegulvet så jeg henne, hun lente hodet mot sidemannen, stakk pipa i munnen og dro forsiktig inn. Plutselig fikk hun øye på meg, stirret et øyeblikket med det underlige blikket sitt, og så blåste hun røyken demonstrativt i min retning.

Jeg kjente jeg ble sint, ordentlig sint, ikke så mye for det hun hadde gjort, som måten hun gjorde det på. Det var stikk i strid med alt vi var blitt enige om, og det var tydeligvis i trass mot meg og guvernøren og alt hun i øyeblikket ikke likte av autoriteter. Jeg gikk bort til henne så rolig jeg kunne. "Jeg tror vi skal gå ut et øyeblikk," sa jeg og gjorde mitt beste for å være rolig. Hun himlet oppgitt med øynene. "Nå!" sa jeg. Hun reiste seg dovent. Jeg smilte til Pablo: "We'll be back in a moment." Hun gled over gulvet foran meg med overdrevne hoftebevegelser, og jeg merket at jeg var så sint at det var rett før jeg fiket til henne. 

Vi var ikke mer enn kommet opp trappen før hun angrep: "Din jævla skinnhellige moralist! Er det liksom en forbrytelse å ta seg en joint når du heller ned halvliter etter halvliter av det bedritne, amerikanske ølet!" - "Det er ikke det det handler om," sa jeg. "Du kan mene akkurat det du vil om guvernørens narkotikapolitikk, men dette handler faktisk om hva vi har investert i dette oppholdet. Jeg er ikke villig til å snu og dra hjem bare fordi du ikke kan nøye deg med å argumentere med ord, men er nødt til å demonstrere i praksis!" - "Fordi du er en jævlig feiging!" sa hun, helt rolig. Jeg roet meg ned så godt jeg kunne: "Du kan argumentere så mye du vil, du kan gå i så mange demonstrasjonstog du vil, men jeg finner meg ikke i at du setter oppholdet vårt i fare bare for å tilfredsstille ditt eget ego!" Hun stirret på meg lenge, så sa hun: "Feiging!" Jeg svelget. "Feiging," gjentok hun, "det er det de kalles som støtter en sak uten å ville ofre noe av sitt eget." Jeg knyttet nevene så neglene skar inn i håndflaten. "Og hva hjelper det saken at du blir puttet på første fly hjem til Norge?" Hun trakk på skuldrene: "Du får slå opp 'selvrespekt' i Fremmedordboken!"

Jeg var så sint at jeg måtte snu meg bort. Jeg stod med ryggen mot henne og stirret nedover Elizabeth Street. Det var ikke så mange mennesker igjen nå, og selv lirekassemannen var i ferd med å pakke sammen. Et par strøk forbi oss hånd i hånd mens hun lente hodet mot hans skulder. Jeg knyttet og åpnet hånden tre ganger, så snudde jeg meg mot henne igjen: "Det er slutt!" sa jeg. "Du kan gjøre akkurat det du vil. Du kan bli her eller du kan dra hjem, men jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre!" Så gikk jeg ned trappen igjen. Jeg aner ikke om hun stod og så etter meg eller om hun gikk. Hun hadde nøkkel. Hun kunne greie seg selv.

"She had a headache and had to go home," sa jeg til Pablo. "I'll stay a bit longer." - "Ah, headache," sa Pablo og gliste. Jeg satt en drøy time, men det var umulig å komme i stemning igjen, og til slutt reiste jeg meg opp og sa "Nice to meet you, guys!" til alle. Pablo grep meg i armen i det jeg gikk. "That girl needs a good e-spanking!" Forholdene til Pablo har aldri vart særlig lenge, ikke engang før kiloene rant på, og han ennå var høy og mørk og macho....

Det var flere mennesker på Elizabeth Street igjen nå. Folk var ferdig med middager og teaterforestillinger og på vei mot barer og kaffesjapper. Sjongløren var tilbake med tente fakler, og rett utenfor "The Peacock" stod en kar med kjerre og solgte popcorn og bakte poteter. Jeg tok samme veien tilbake som jeg var kommet. Dylan-fyren stod fortsatt på samme sted, men sangen var i hvert fall en annen:

"I’m walkin’ down that long, lonesome road, babe
Where I’m bound, I can’t tell
But goodbye’s too good a word, gal
So I’ll just say fare thee well"

Det var en av de sangene som fatter'n pleide å spille for å vise hvordan god musikk skulle være. Jeg husket ikke hva den het før han kom til slutten av verset: "Don't think twice, it's all right"

Hun var ikke der da jeg kom, men sakene hennes stod der, og det var ingen spor som tydet på at hun hadde vært innom. Det bekymret meg ikke så mye; byen var ganske trygg selv på nattestid, og hun hadde vett til å ta vare på seg selv. Jeg skrudde av luftkjølingen og satte opp vinduet. Luften utenfra var varmere enn luften inne, men den føltes likevel friskere og lettere. Jeg hørte stemmer fra gaten og hysterisk latter fra sorority'en over gaten. I bakgrunnen var det et fjernt sus av trafikk og musikk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke hva som ville skje. Tankene mine hadde ingen sammenheng, de for hit og dit, ute av kontroll, uten mening og mål — i ett øyeblikk var jeg glad for å være kvitt henne, i det neste lengtet jeg etter å få henne tilbake. Jeg hadde aldri elsket en jente på samme måte før, men jeg hatet henne dypt og inderlig når hun øste avskyen sin over meg. 

Hun kom omsider. Jeg hørte nøkkelen i døren, og så stod hun der. Hun kastet et blikk på meg og forsvant inn på badet. Jeg hadde ingen verdens idé om hva jeg skulle si når hun kom ut. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet for å slippe å se rett på henne. Det ravet to gutter midt i gaten med hendene om skuldrene til hverandre, og et par stod utenfor en port og prøvde å ta farvel. En bil hvinte rundt hjørnet og fikk guttene til å hoppe til hver sin kant. Jeg måtte bestemme meg.

Jeg snudde meg og sa: "Unnskyld! Det var dumt av meg å si det jeg sa. Jeg mente det ikke da, og jeg mener det ikke nå." Hun så bare på meg. Jeg greide ikke å tyde ansiktsuttrykket hennes og prøvde en annen variant. "Hva har du gjort?" Hun smilte blekt og trakk på skuldrene. "Gått rundt. Tenkt." - "På hva?" - "På oss. Og på noe jeg leste hos Bachtin." Hun smilte litt tydeligere nå. Jeg prøvde igjen: "Jeg skjønner at du mener at jeg er feig og hyklersk, men jeg synes faktisk ikke den sjansen er verdt å ta. Dette året her betyr mye for meg, jeg har gledet meg til det lenge, jeg har drømt om å dra hit med deg, til å vise deg alt, til å bo her sammen med deg..... Og jeg trodde faktisk vi var blitt enige om ikke å gjøre noe sånt" Hun spilte litt spotsk, men ikke uvennlig: "Hva sa Pablo da jeg ble borte?" Jeg hermet så godt jeg kunne: "That girl needs a good e-spanking!" Hun stirret vantro og lattermildt på meg: "Hææææh? Sa han virkelig det?" Jeg smilte tilbake: "Pablo er skikkelig macho — a real latino!" Hun ristet på hodet og forsvant inn på soveværelset. Jeg var litt lettet, men mest forvirret. Jeg ante ikke hvor jeg hadde henne.

Jeg plukket opp boken jeg holdt på å lese, men det var mest for syns skyld. Jeg hørte henne romstere på badet og på soverommet, og jeg regnet med at hun ville gå og legge seg uten å komme ut igjen, men plutselig stod hun der i pysjamasen hun hadde med hjemmefra, og som jeg hadde fortalt henne var alt for varm for klimaet her. "Men du synes jeg er så søt i den!" hadde hun svart, og det kunne jeg ikke akkurat benekte. Istedenfor å komme og sette seg som hun vanligvis gjorde, ble hun stående borte ved veggen og fikle med knappene. Jeg kikket fort på henne og fortsatte å late som jeg leste.

"Du kan godt gjøre det," sa hun plutselig med en merkelig, flat stemme. Nå var det min tur til å si: "Hæææh?" - "Du kan godt gjøre det?"gjentok hun. "Hva da?" spurte jeg. Hun svelget og nølte et øyeblikk: "Du kan godt gi meg ris." - "Ikke tull!" sa jeg instinktivt. "Det er ikke tull!" svarte hun og forsvant inn på soverommet igjen. 

Jeg var enda mer forvirret enn før. Det lignet ikke henne på en flekk å si noe sånt, og samtidig merket jeg at en del meg utmerket godt kunne tenke seg å slenge henne over fanget, hale ned pysjamasbuksen og gi henne en omgang på blanke messingen. Jeg ristet på hodet og dukket ned i boken igjen.

Fem minutter senere var hun der igjen, borte ved veggen som før: "Du kan godt gi meg ris." - "Fortjener du det da?" - "Det må du bestemme," sa hun med den samme flate stemmen. Jeg kikket opp på henne, men det var ikke så mye å se — hun hadde en litt mutt mine jeg ikke hadde sett før, og hun lot omhyggelig være å møte blikket mitt. "Tullebukk!" sa jeg så vennlig jeg kunne og bladde om. Hun gikk bort til vinduet og bøyde seg ut med albuene på vinduskarmen. Pysjamasbuksen strammet over baken, og jeg merket plutselig at jeg hadde lyst på henne på samme måte som jeg hadde hatt før vi ble sammen — et slags svart, sugende begjær som visket ut alle andre tanker. Det kom dunkende rytmer og en lett bris inn av vinduet. Jeg bestemte meg. Don't think twice, it's all right!

Hun reiste seg opp, strakk på ryggen, og gikk tilbake til plassen sin ved veggen. "Du kan godt gjøre det. Du kan godt gi meg ris," sa hun for tredje gang med akkurat samme stemme som før. "Kom hit!" svarte jeg og flyttet meg midt i sofaen. Hun nølte et øyeblikk før hun kom tusslende med korte skritt. Jeg rykket pysjamasbuksen hennes ned på knærne, og slo meg selv lett på lårene med håndflatene. Hun så fort bort på meg før hun langsomt senket seg over fanget mitt. Jeg løftet beina hennes opp så de hvilte på sofaen. Hun samlet armene under hodet og begravde ansiktet i putene. Pysjamasjakken gled opp så jeg så den brune korsryggen over den hvite rumpa.

Det føltes helt uvirkelig — som om du drømmer at du nettopp er blitt rykket ut av en drøm bare for å oppdage at den nye er enda mer bisarr. Jeg elsket henne og beundret henne; jeg ble hver eneste dag overrasket av den lynrappe intelligensen hennes og revet med av den underfundige fantasien — og her lå hun med stumpen bar over fanget mitt og skulle ha ris som en uskikkelig jenteunge. Med ett skjønte jeg også at det ikke var noen vei tilbake; hun ville aldri tilgi meg og aldri respektere meg om jeg gikk så langt uten å ta det siste skrittet. Don't think twice, it's all right.

Jeg løftet hånden i skulderhøyde. Hun lå helt stille med ansiktet begravd i puten og beina krysset ved anklene. Det rykket litt i en sene nederst i det ene låret, og gåsehuden bredte seg over rumpa hennes som en sommerbris over et stille vann. Jeg kunne ha sittet og sett på henne i en evighet, men jeg gjorde ingen av oss en tjeneste ved å vente lenger. Jeg ga henne ris — hånden min suste djennom luften og traff rumpa hennes gang på gang, Hun strammet til i hele kroppen og trakk pusten i små klynk. Jeg så for meg det hånlige, spottende ansiktet hennes fra Elizabeth Street, og slo så det ga gjenlyd i veggene. Til slutt ristet kroppen hennes ukontrollert, og jeg hørte at hun gråt ned i puten. "Har du lært nå?" spurte jeg. Hun ble liggende slapt over fanget til kastene i kroppen hennes ble mindre og sjeldnere. Til slutt rullet hun seg av fanget mitt og ned på gulvet.

Jeg satt og så på henne og lurte på hva som ville skje nå. Hun gned seg på rumpa med den ene hånden og tørket tårene med den andre. Plutselig sendte hun meg et underlig vilt og spørrende blikk som jeg ikke skjønte. Så ristet hun oppgitt på hodet: "Ja, men så ta meg da for faen!" all

 

 

Tillbaka