Det er ikke sånn jeg er!


Det hadde snødd hele natten og hele dagen, og det så ut som det kom til å fortsette hele neste natt også. I lyset fra gatelyktene seilte digre snøflak langsomt mot bakken; av og til snudde de og fortsatt i motsatt retning, og en sjelden gang kom et umerkelig vindpust og hvirvlet dem oppover igjen. Enkle sjeler løp etter dem med åpen munn for å fange dem på tunga, og enkle sjeler er det alltid nok av når årets første snø faller.

Jeg tror det var Julie som startet snøballkrigen med å klaske en snøklase i ryggen på Even, men snart var vi i gang alle sammen — det var som om vi var tolv-tretten igjen, og ikke studenter hjemme på sin første juleferie. Lagene skiftet hele tiden for ingen kunne motstå fristelsen av en åpen nakke eller en struttende rumpe uansett hvilken side den tilhørte. Det var bare én ting som var sikkert: Arvid og jeg var hele tiden på motsatt lag — slik hadde det alltid vært og slik måtte det alltid være: prektige Elin og pøbelen Arvid hadde aldri noe på samme lag å gjøre. Alle visste at vi ikke gikk godt sammen — det var i hvert fall det jeg håpet at de visste. Å, hvorfor kunne jeg ikke være som Julie og Marit som alltid falt for prektige gutter som kunne derivere og bøye franske verb! For det var bare Arvid jeg så — og jeg så ikke ham engang heller for med en gang han kom inn i rommet gled det en tåke over øynene mine og synsfeltet snevret seg sammen til et bittelite punkt. Jeg hadde ikke fortalt det til Julie eller Marit noen andre av venninnene mine, ikke fordi jeg ikke stolte på dem, men fordi det ikke var slik det skulle være. Det er ikke sånn jeg er!

Plutselig skled Arvid og ble sittende hjelpeløst i brøytekanten rett foran meg med ett bein ut til hver side. "Her!" sa Kenneth og stakk til meg en av de knallharde isballene han knadde med bare hender. Arvid stirret på meg, og jeg stirret tilbake. Så gled det et lite smil over ansiktet hans. "Han vet!" tenkte jeg, "og snart vil alle de andre vite hvorfor jeg ikke kan kaste på ham!" Det for et virvar av tanker gjennom hodet mitt, men jeg så bare én eneste mulighet: Jeg la ti år med håndballtrening i kastet og drælte ballen i det ene låret hans. Den traff litt høyere enn jeg hadde tenkt, og han hylte og veltet over på den ene siden.

Til å begynne med var alt bare gøy; Marit og Julie hujet av latter, og Kenneth klappet meg på skulderen: "Kraft OG plassering — det er kunsten!", men da Arvid ble liggende å vri seg, var det ikke så gøy lenger. Even stakk ansiktet sitt helt opp i mitt og skrek: "Er du helt gæer'n, eller?" Da tok Julie tak i meg og hvisket: "Kom, vi stikker!" Hun dro meg etter seg i halvtrav, og Marit diltet bak. Vi hørte Even brøle et eller annet etter oss, men Julie bodde rett rundt hjørnet, og vi kom oss i sikkerhet.

Julie fant frem julekaker og skulle til å sette på tevann da moren hennes kom og tilbød oss kakao. Jeg har alltid syntes det har vært så hyggelig hos Julie; moren hennes skinner nesten av vennlighet og imøtekommenhet, og selv om hun aldri spør og graver om noe som helst, ender vi alltid opp med å fortelle henne ting vi aldri forteller til noen av de andre mødrene. Men så kan vi stole på henne også — det hendte aldri at moren min kom brasende inn på rommet mitt og sa: "Vet du hva moren til Julie fortalte?"

Det burde ha vært så hyggelig å sitte der med kakao og småkaker og fortelle om alt som hadde skjedd de månedene vi hadde vært fra hverandre, men jeg kunne ikke få tankene bort fra Arvid. Vi er så rare i hodene våre — jeg hadde vært helt sikker på at han aldri ville se to ganger min vei, og nesten like sikker på at jeg egentlig ikke ville ha ham hvis jeg fikk sjansen — og så satt jeg her og sørget over å ha ødelegt alt! Jeg så for meg det kjølige, blågrå blikket hans og det lille smilet som gled over ansiktet hans der han satt i brøytekanten, og plutselig virket det mer som en invitasjon enn en trussel. Det var bare så vidt jeg greide å følge med i samtalen, og Marit og Julie så litt forvirret på meg og kniste når jeg var aller mest bortreist. For sikkerhets skyld hadde jeg lagt ut litt ekstra om en gutt jeg hadde truffet i Trondheim, og jeg håpet inderlig de trodde at det var ham jeg satt og tenkte på.

Det var blitt ganske sent da vi brøt opp, og jeg gruet meg litt til veien hjem. Marit skulle i motsatt retning, og jeg måtte gå alene gjennom det lille skogholtet og langs jordene opp til Nyfeltet. Det var ikke så nytt lenger — jeg hadde bodd der siden jeg var fire år, men for de gamle nedi bygda var det fortsatt som en annen planet. Kanskje var det det for kommunepolitikerne, også, for de hadde ikke akkurat vært rause med lyktestolpene.

Det hadde sluttet å snø, og en halv måne prøvde å kjempe seg gjennom skylaget. To bikkjer gjødde om kapp — de måtte være langt borte, men lyden bar over de åpne jordene så det hørtes ut som om de var rett i nærheten. Jeg satte opp farten da jeg kom inn i det lille skogholtet der månen ikke nådde. Plutselig hørte jeg skritt bak meg.

Jeg hadde mest lyst til å løpe, men det virket for dumt, og hvis det virkelig var en som ville gjøre meg noe vondt, ville løpingen sikkert hisse ham opp ytterligere. Jeg fortsatte å gå, men skrudde opp farten enda litt til. Så hørte jeg en stemme: "Bra fart, Larsen! Går du for marsjmerket?" Det var bare én som alltid kalte meg med etternavn, og jeg visste at det ville være nytteløst å løpe fra ham. Jeg slo ned farten, men sa ingen ting. "Så du trodde du skulle slippe unna, nå? Du trodde du bare kunne skru opp farta og forsvinne i det blå, Larsen?" Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle spørre hvordan det stod til med ham, men fant ut at det bare ville være dumt å minne ham på saken. Jeg var ikke redd for at han skulle gjøre meg noe virkelig ille, for det hadde jeg aldri hørt at han hadde gjort, men han kunne være lunefull og utspekulert, og det ville ikke forundre meg om han for eksempel døpte meg dypt og grundig i løssnøen slik vi pleide å gjøre med hverandre da vi var barn. Det verste var at jeg kjente en liten kiling i magen da jeg tenkte på det.

Arvid skjente plutselig over på den andre siden av veien og rykket opp en brøytepinne fra veikanten. "Best å ikke gå ubevæpnet i natten," gliste han og bar pinnen på skulderen som et halvannet meter langt gevær. "Det er så mye skummelt ute og går: gaupe og rev — og til og med en og annen håndballspiller! " Han gliste: "Jeg trodde du visste at det var straffbart å etterlate skadede personer i hjelpeløs tilstand, Larsen? Og særlig når du selv har forvoldt skaden?" Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg hadde faktisk litt dårlig samvittighet. Plutselig hørte jeg en vislende lyd og kjente en brennende svie over rumpa og det ene låret. Jeg hadde lyst til å skrike ut, men greide å holde lyden inni meg.

"Greit," sa jeg. "Da er vi skuls. Det var ikke meningen å skade deg, Arvid." - "Ikke meningen å skade når du kaster på en hjelpeløs person fra halvannen meters hold? Med en av Kenneths spesialpreparerte isballer? Og spesielt ikke når du har den mest berykta høyreslegga i hele fylket!" Jeg ble litt forundret, jeg trodde ikke han visste at jeg spilte håndball engang. "Ok da," sa jeg, "men nå har jeg fått straffen min, og vi kan være venner igjen." - "Vi har aldri vært venner, Larsen! Og dessuten var det ikke mye straff — du har sikkert sytten strømpebukser under den buksa og merket ikke noe som helst." Det var ikke helt riktig – det sved fortsatt godt i låret mitt, men jeg hadde ikke tenkt å gi ham noen gratispoeng. "Vi kvinner er sarte skapninger som må ta vare på oss selv," sa jeg. Han så på meg helt uten bevegelse i de blågrå øynene: "Du er ikke mye sart, Larsen! Du har tunge som en kobra og høyrearm som en smed. Du tåler gud hjelpe meg mer enn et rapp over buksebaken. Kom her!" Han rykket med med seg inn på en sti som var tråkket tvers over jordet. Det hadde ikke vært noe problem å rive seg løs, men en del av meg kunne ikke. Hjertet mitt banket vilt, og jeg visste ikke hva jeg ville eller ikke ville

Det var bestefaren til Arvid som hadde eid jordene der Nyfeltet ligger, og de gamle gårdsbygningene stod igjen som underlige etterlevninger mellom alle de moderne ferdighusene. Låven hadde falt sammen for noen år siden, men det stod fortsatt igjen et uthus i tillegg til hovedbygningen. Uthuset hadde et innredet rom, og det var der Arvid holdt til. Jeg hadde aldri vært der før, og ingen av de andre jentene heller så vidt jeg visste — dette var guttenes verden der guttene drev med sånt de gjør når de er alene. Arvid satte brøytepinnen opp mot veggen og rotet i lomma etter nøkkelen med den ene hånden mens han holdt meg fast med den andre. Så låste han opp og dyttet meg foran seg inn i rommet. Det var rotete, men ikke så ille som jeg hadde trodd.

"Da kan vi kanskje få dette overstått," sa Arvid. "Ingen kødder med meg uansett hvor søte og smarte de er. Her hjelper det ikke hva faren din er og hva du skal bli!" Han så på meg med de samme ubevegelige øynene. Så skjøv han bladene som lå utover bordet ned på gulvet og grep brøytepinnen. "Dra ned buksa!" sa han. Jeg bare stirret på ham – det skjedde visst all verdens ting inni meg, men jeg hadde ingen anelse om hva de var. "Dra ned buksa og legg deg over bordet," gjentok han. Jeg kan ikke begripe det i dag, men jeg gjorde som han sa — helt frivillig. Jeg dro buksa og stillongsen og trusa ned til knæne, og la meg over bordplaten med et god tak i den andre siden. Brøytepinnen suste seks ganger gjennom luften, og jeg aner ikke om jeg hylte, hulket eller gråt – jeg husker bare den sviende, uutholdelige smerten tvers over rumpa. Da han var ferdig, ble jeg liggende stille med det samme taket i bordplaten. Jeg må ha ventet at han skulle gjøre noe — kysse meg, kanskje, eller trenge hardt inn i meg der jeg lå. Men ingenting skjedde, og etter en stund reiste jeg meg opp, dro buksene på plass og forsvant ut i natten. Jeg har aldri følt meg så forvirret, fornedret og mishandlet.

Den natten fikk jeg ikke sove, og etter at jeg var sikker på at alle de andre var sovnet, snek jeg meg ut på badet, dro ned pysjamasbuksene og så de røde stripene på kryss og tvers over rumpa mi i speilet. Jeg krøp opp i sengen igjen, og dro fingrene langsomt over vablene. De sved i rumpa og det sved i stoltheten, og jeg så meg seg selv for meg der jeg lå med rumpa bar og klamret meg fast til bordet. Jeg hørte svisjet fra kjeppen, og plutselig skjøt det en slags kvalme opp inni meg, og jeg kom som jeg aldri hadde gjort før. Hele den natten lå jeg med ansiktet borret inn i puten og hulket i en blanding av skam, smerte og lyst. Hver gang jeg så de kalde, blågrå øynene for meg, skjøt det en ny bølge gjennom kroppen.

Jeg styrte unna Arvid resten av juleferien, og da jeg kom hjem igjen utpå sommeren, var han dratt. Jeg tror jeg har sett ham noen få ganger når jeg har vært hjemom. men jeg har aldri snakket med ham igjen.

-----------

Det er nesten tjue år siden dette skjedde, og jeg er en moden og fornuftig kvinne nå med mann, tre barn, rekkehus og stasjonsvogn. Jeg har en viktig og ansvarsfull jobb, og jeg tror de fleste ser på med som en ressursfaktor og en omsorgsperson — når det plutselig blir stille på et møte fordi man trenger en frivillig til et vrient oppdrag, snur alle seg etter hvert mot meg. Det er slitsomt, men jeg trives egentlig med det — det er sånn jeg er og sånn jeg vil være. Innimellom, når vi kjører over fjellet eller andre øde steder der de fortsatt har gammeldagse brøytepinner, føler jeg meg plutselig som en helt annen.

Vi har et gammelt album hjemme med et bilde av meg fra den tiden — et vinterbilde av en smilende unggjente med rød dynejakke og slitte olabukser, med korketrekkerkrøller og glimt i øyet. Jeg har vondt for å tro at den spede jenta med det strålende smilet kan ha vært alle håndballkeeperes skrekk, og jeg har enda vanskeligere for å se henne for meg med rumpa bar over et bord. Men jeg vet jo at det har hendt, og selv om jeg ikke er helt sikker, kan det godt være at jeg hadde akkurat den jakken og den buksen på meg da det skjedde.......

Noen ganger når jeg har hjemmekontor og Eirik har dratt på jobben og ungene er på skolen, hender det at jeg tar med meg albumet inn på soveværelset. Jeg ser på dette ukjente mennesket som engang var meg, og når jeg lar hendene gli over rumpa, er det som jeg fortsatt kan kjenne vablene etter kvisten. Jeg ser for meg jenta i den røde dynejakken bøyd over et bord, jeg kjenner det kjølige draget over rumpa hennes, jeg ser et par blågrå øyne, livløse som morgenhimmelen på en solløs høstmorgen — og så kommer jeg akkurat som jeg kom den natten, igjen og igjen som jeg ellers aldri gjør.

Jeg kan jo ikke godt si at jeg misliker det — men jeg liker det ikke heller. For det er ikke sånn jeg er!
 

VIP  lupus


Tillbaka