SLEIV


Hun lukket opp døren, kysset ham raskt på kinnet og sa: "Du greier deg selv, ikke sant? Jeg må passe på maten!" Så snudde hun seg og løp, og han ble stående igjen med blomsterbuketten i hånden. Hun pleide alltid å si at det var de små oppmerksomheten som gjorde forskjellen, men når han en sjelden gang husket å ta med seg noe, hadde hun aldri tid til å se på det. Det var visstnok tanken som telte. Han hengte ytterklærne på knaggen, plukket opp buketten og posen med vinen, og fulgte etter henne ut på kjøkkenet.

Hun stod og rørte i kjelene med den lille bekymringsrynken i pannen som han elsket og hun hatet: "Om tjue år ER jeg sånn," pleide hun å si. Han la buketten på kjøkkenbordet og bøyde seg fremover og kysset henne i nakken. Han merket det lille støtet gjennom kroppen hennes. "Ikke kil!" sa hun.

Han dro ut en kjøkkenstol og satte seg. "Hvordan går det?" Hun ble stående å røre i kjelen litt lenger enn han ventet, Så snudde hun seg og sa: "Du vet den eksamenen jeg snakket om? Jeg strøk!" - "Ikke tull, da," sa han, "det kommer sikkert til å gå bra! Den var i forgårs, var den ikke? Du kommer ikke til å få sensuren på flere uker ennå." - "Jeg strøk!" gjentok hun. "Hvorfor tror du det gikk dårlig, da?" spurte han med et lite sukk. Han kjente den underlige blandingen hennes av optimisme og pessimismen, og visste at dette var en runde han måtte gjennom. "Jeg tror ikke, jeg VET!" sa hun. "Hvordan vet du det, da?" spurte han, og prøvde å høres interessert og oppmuntrende ut. "Fordi jeg leverte blankt!" svarte hun. Han stirret bare på henne. "Jeg satt i en time og tegnet kaniner — og så gikk jeg. Så sparte jeg i hvert fall sensor og meg selv for pinen...."

Det var helt stille en stund, og så sa han: "Dette skjønner jeg ikke! Du kan ikke bare gi opp! Du har jo studert dette her i månedsvis, det måtte da være noe du kunne skrive?" - "Jeg trodde jo det på forhånd, men da jeg så oppgavene, skjønte jeg at jeg ikke hadde sjanse." Han ristet på hodet: "Jeg skjønner ikke at sånt er mulig. Du hadde lest hele pensum, går jeg ut i fra?" Hun rødmet og nølte litt: "Ikke den ene boken, for den var ikke så viktig, tror jeg, og så var det noen artikler........." Han ristet på hodet, reiste seg fra stolen og tok en liten runde på gulvet. "Jeg skjønner ikke at slikt er mulig!" - "Ja, men oppgavene var jo helt umulige, de var helt annerledes enn det vi hadde hatt på forelesningene. Og han foreleseren var....." - "Så alle de andre gikk også etter en time?" Hun stirret i gulvet: "Neeeeeei, men...." - "De hadde kanskje lest hele pensum, de da?" spurte han.

Det kom en brusende lyd fra komfyren. "Det er risvannet som koker over," sa hun, lykkelig over å få noe annet å snakke om. "Kanskje du kan trekke opp vinen imens?" Hun rakte ham opptrekkerne, og målte opp risen i et litermål. Han satte seg ned igjen, plasserte vinflasken mellom beina, og dro opp korken. "Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du kan gå opp til eksamen uten å ha lest hele pensum," fortsatte han og kikket opp. "Du har ingen andre forpliktelser, det er bare deg og disse studiene, og så greier du ikke å organisere tiden slik at du får lest alt sammen? Hadde det vært noe du måtte skjønne som matematikk eller kinesisk, kunne jeg ha forstått det, men dette er bare et historiekurs. Det må da være mulig å lese så pass mye at man greier å stå i hvert fall!" - "Det er lett for deg å si, det! Det er ikke alle som er så forbannet skarpe som du tror du er!"

Det strammet til i ansiktet hans, men han satt helt stille, og hun fikk det plutselig for seg at han telte til ti inni seg. Da han endelig sa noe, var stemmen helt flat og alminnelig: "Vet du hva? Du er akkurat som en unge! Du vil være smart når det lønner seg, og du vil være dum når det lønner seg. Men du er faktisk jævla smart, og det er akkurat det som er problemet: Det er bare tull av deg å gå bort og stryke på en sånn eksamen! Hadde du ikke hatt evner og forutsetninger, skulle jeg ikke ha sagt ett ord, men du er bare doven, uorganisert og umoden!" Så urettferdig han var! Hun var så sint at hun fikk tårer øynene: "Du tåler ikke en eneste liten sleiv, du — alt må være perfekt for deg!" Han så på henne: "Dette er ikke sleiv," sa han. "Sleiv er en tabbe du gjør i farta fordi du er litt for kjapp eller uforsiktig. Du kan ikke sleive bort et helt semester!" - "Det ER en sleiv," skrek hun, "hadde bare ikke de oppgavene vært så så forbanna kødne, så......"

"Ok da" sa han, "hvor mye har du jobbet med stoffet? Åtte timer hver dag?" - "Er'u gæern," sa hun og stirret på ham, "ingen kan lese åtte timer hver dag!" - "Jeg mener ikke bare lesing," svarte han, "jeg mener forelesninger, seminarer, øvelser, kollokvier, fagprat i kantinen, alt du gjør for å lære." Han stoppet et øyeblikk før han fortsatte: "Alt du må konsentrere deg så mye om at du ikke kan være på internett eller MSN samtidig!" Hun rødmet: Faens nett, hver gang han hadde sendt henne melding gjennom semesteret, hadde hun svart nesten med en gang. Han VISSTE at hun ikke hadde vært på alt det hun hadde skulket. Plutselig følte hun seg som en skolejente som var knepet på fersk gjerning. Hun greide ikke å se på ham lenger, men stirret ned på skoene sine. "Så du har kanskje ikke gjort all verdens innsats dette semesteret?" spurte han rolig. "Kanskje ikke," mumlet hun og beit seg i leppen. "Men det var bare en liten sleiv," gjentok hun trassig og satte opp en furten trutmunn som fikk henne til å se ut som en pjuskete andunge.

Han reiste seg brått og gikk bort til kjøkkenbenken. "Hva er dette?" spurte han. Hun smilte kjapt og overrasket: "Det er i hvert fall en sleiv! Den er til risen." - "God idé," sa han mens han plukket av et par riskorn, og plutselig skjønte hun hva han mente. "Jeg vil ikke!!" skrek hun. "Du vil aldri," sa han, "men denne gangen har du inderlig fortjent det!" - "Jamen," sa hun febrilsk, "det går jo bare utover meg! Det er jeg som må ta faget om igjen, det er ingen andre enn jeg......" - "Vet du hvor mye en studieplass koster?" avbrøt han. "Vet du hva det koster samfunnet at en ung, frisk person ikke er i arbeid, men studerer isteden? Eller surfer på nettet og spyr tequila utover folks gulvtepper som ser ut til å være visse personers oppfatning av hva det vil si å studere!" - "Herregud for en geek du er! Du høres ut som Jens Stoltenberg eller en eller annen jævlig BI-økonom!" - "Takk, jeg vet hva du mener om dem," sa han rolig, grep tak i armen hennes og dro henne inn mot stuen. "Jeg vil ikke!" skrek hun og rev armen løs. "Men du skal faktisk!" sa han bestemt og dro henne inn i stuen etter øret.

Han la sleiven på bordet og satte seg i sofaen. "Kom igjen," sa han, "du vet hva du skal gjøre! Hvis du tuller, blir det enda verre!" Hun var rød i ansiktet og stirret stivt i gulvet, men hun hadde ikke tenkt å gi seg ennå. "Det er urettferdig!" sa hun. "Utvilsomt," svarte han, "det er svært urettferdig at noen må jobbe og slite for at du skal chatte og spy! Underlig nok foretrekker jeg at skatten min går til gamlehjem og asylmottak og ikke til sånne små frøkner som deg. Skikkelig geek, vet du!" Hun snufset en gang, og så dro hun langsomt skjørtet oppover lårene. Det var så trangt at hun at hun måtte vrikke litt på rumpa for å få det helt opp til livet. Hun la seg langsomt og klossete over fanget hans.

Så lå hun der igjen! Hun hadde sverget forrige gang på at det aldri skulle skje på nytt, og nå lå hun der altså med stumpen i været og hørte ikke et ord av det han sa, nikket bare med jevne mellomrom for ikke å irritere ham enda mer. Det verste var at hun fortjente det så inderlig vel. Hvordan i all verden hadde hun kunnet sløse bort et helt semester på den måten? Hun hadde gledet seg sånn til å begynne, hadde tenkt at endelig hadde hun funnet noe som passet for henne, og så.... At hun kunne være så dum! Og nå skulle hun få ris — med den største og styggeste sleiven hun hadde i skuffen.

Hun følte at han tok tak i trusekanten, og selv om hun egentlig ikke ville hjelpe til, løftet hun automatisk litt på hoftene så han kunne dra trusene ned på lårene. Det kriblet i magen, det var underlig skummelt og opphissende på én gang — hun følte seg aldri så naken som når hun lå slik. Så suste sleiven gjennom luften, og alt ble bare vondt; det svei i rumpa, og tårene stod i øynene hennes. Han slo igjen og igjen, hun sprellet med beina og boret ansiktet dypere og dypere ned i sofaputene. Rumpa hennes stod i fyr, og hun ville aldri få nok tårer til å slukke brannen. Til slutt ga han henne ti kraftigere slag, så langsomt at hun rakk å grue seg før det neste landet. Han spurte henne om hvordan hun skulle oppføre seg i fremtiden, og hun var villig til å love alt bare for å få det overstått. Så var det endelig slutt, og hun lå slapt over fanget hans og snufset ned i sofaen. Å, som hun hadde fortjent det!

bild

Plutselig kjente de en underlig lukt fra kjøkkenet. Hun reiste seg så fort hun orket fra fanget hans og løp ut på kjøkkenet med skjørtet rundt livet. "Å nei, vi har svidd risen!" sa hun og viste frem en kjele der risen lå klistret til bunnen og veggen og ikke var til å få løs. "Jeg trodde ris skulle svi?" sa han. Hun smilte fjernt: "Og den fine gryteretten min har gått helt i oppløsning! Hva skal vi gjøre?" - "Kanskje jeg kan ta deg med ut på en av byens finere restauranter," smilte han. "Du kan velge hvilken." Hun tenkte seg om et øyeblikk: "McDonald's" - "Hva," skrek han, "når du kan velge akkurat hvilken du vil og jeg betaler?" - "Ja, men fine restauranter har ikke sånne bord hvor du kan stå og spise," sa hun. "Og dessuten," fortsatte hun og satte seg forsiktig skrevs over fanget hans, "vil jeg hjem til desserten så fort som mulig. Det er noe bra med fast food!" Hun så ham rett inn i øynene med et underlig mykt blikk. Så bøyde hun seg frem og kysset ham: "Hva om vi tok den desserten først i grunnen?"
 

  VIP     VIP


Tillbaka