Fjella på Fosen


Elgeseter bru må være det mest forblåste hølet i hele detta jævla landet! Jeg fikk vinden midt i trynet da jeg runda Domkjerka borte ved Erkebispegården, og ute på brua blåste regnet inn gjennom åpninger det ikke hadde finni før. Jeg trudde jeg allerede var klissvåt, men nå begynte det å renne kalde bekker på innsida av t-skjorta, og sølevannet trakk seg oppover buksebeina til midt på leggen.

Jeg hadde leita etter henne gjennom hele byen, nedover Nordre og oppover Søndre, inn i alle sidegater, ut og inn av veiter, innom alt som var av puber og barer, over på Solsida og tilbake igjen med stormen midt imot. "Solsida", liksom, det må være det tåpeligste reklamejippoet siden Eirik Raude døpte en isklump for Grønland.

Jeg skotta bort på den feite røde tønna som stod ved enden av brua og strutta. Det hendte jo hun var på Samfundet også, men egentlig visste jeg at det bare var tåpelig å leite mer — hun hadde slått av mobilen for noen timer sida, og det eneste i hele verden som kunne få henne til å gjøre noe sånt, var at hun lå og vogga med beina rundt nakken på en eller annen kis. Ikke en hvilken som helst kis heller, men Magnus, kompisen min. Jeg hadde sett de blikka og den dansinga i noen uker nå..... Jeg kunne likså godt gå hjem.

Jeg kutta over Gløshaugen for å slippe vinden i Elgeseter gate — strøka rundt Dødens dal virka som et passende sted for meg i kveld. Det hadde vært sol på formiddagen, og teit som jeg var, tok jeg bare på ei tynn jakke, men så hadde skyene velta seg tungt over fjella på Fosen og rulla ned i fjorden som fulle melsekker, og da visste du at alt håp var ute. Jeg hata denne byen der været ikke var mer å stole på enn jentene.....

Jeg holdt til i en firemannsbolig bortpå Nardokanten, og sjæl om den var gammal og sliten, var leiligheten altfor stor og dyr for meg. Planen var å finne en kompis å dele den med, men jeg hadde hatt dette fjerne håpet om at hun kanskje ville joine meg, og så hadde bare tida gått. Herregud, så naiv man kan være — innimellom er hue mitt like øde og forblåst som en holme i havgapet.

Jeg kom meg omsider hjem og fikk krangla nøkkelknippet ut av den klissvåte bukselomma. Jeg låste opp ytterdøra og gikk trinna opp til inngangsdøra mi. Mens jeg fikla etter den neste nøkkelen, hørte jeg en svak lyd. Oppi trappa til annen etasje satte det en sammenkrøpet skikkelse og kikka på meg. Den hadde en dam rundt beina og var minst like våt som meg. Det var bare så vidt jeg kjente henne igjen.

"Hvor har du vært?" spurte hun. "Leita etter deg," sa jeg. "Hvorfor det?" - "Det veit du vel best sjæl!" Hun sa ikke noe, så jeg fortsatte litt vennligere: "Sitti her lenge?" - " Veit ikke. Halvtime eller sånn, kanskje. Ha'kke klokke." - "Mobilen, da?" spurte jeg. Plutselig rødma hun: "Glemte'n et sted. Men jeg er dritkald. Kan jeg komme inn?" Jeg låste opp døra, og hun smøyg seg inn. Hun kjippa av seg skoa, og det blei dammer etter sokkene på gølvet.

"Stikk inn på badet og få av deg tøyet," sa jeg. "Se om du finner noe tørt du kan bruke." - "Men du, da?" - "Det går greit, jeg skifter når du er ferdig." Badet er'kke så stort, men det er vanligvis plass nok for to som er glad i hverandre.

Etter ei stund kom hun ut igjen. Hun hadde tørka seg litt i håret og tatt på seg en av mine største t-skjorter som rakk henne langt ned på leggen. På føttene hadde hun et par tjukke ullsokker som jeg aldri bruker. De rakk nesten opp til kanten på t-skjorta. "Ta over deg teppet i sofa'n," sa jeg. "Jeg satte på kaffen, men den tar litt tid..." Jeg hadde overtatt en gammel kaffetrakter etter den forrige leieboer'n, den var håpløst treig og lagde besk og bitter kaffe, men akkurat nå var varmen det viktigste. Jeg stakk inn på badet og slengte alt det våte tøyet i en krok — jeg var altfor sur og deppa til å henge det opp, og dessuten var det ikke lett å finne hengeplass mellom alt hennes. Jeg somla litt ekstra med å få på meg tørt for jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til henne.

Hun satt i sofaen med teppet rundt seg og beina trukket opp under kroppen. Hun hadde skjenka opp kaffen i to krus og satt å varma henda rundt det ene. "Jeg prøvde å ringe deg," sa jeg, "men jeg fikk ikke kontakt." Hun tenkte seg om et sekund: "Jeg hadde slått av mobben." - "Slått den av? De eneste gangen jeg har sett deg slå den av, er når vi har sex?" Hun trakk på skuldrene: "Slår'n jo av på fly og konserter og sånt...." - "Jeg mente ellers, da! Og hvorfor har du ikke slått'n på igjen?" - "Jeg glemte'n et sted." - "Hvor da?" Hun trakk på skuldrene igjen: "Veit ikke helt. Skal se etter'n i morgen." - "Hos Magnus?" spurte jeg. Hun kvakk til og begravde ansiktet i kruset. Jeg tenkte meg om et sekund, og så ga jeg faen: "Åssen er'n i senga, da?" Hun stirra på meg, og så begynte hun å grine. Det var ekte grining, ikke sånn som jenter driver med for å snike seg unna. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, satt bare og glante på henne.

Hun tørka tårene med pleddet: "Ikke vær så teit, da! Jeg hadde vel ikke vært her om jeg hadde liggi med Magnus." - "Hvor har du vært i hele dag, da? Og hva gjør mobilen din hos ham – avslått?" - "Fordi, fordi — fordi jeg nesten........." stemmen hennes døde bort. "Nesten knulla ham?" spurte jeg. "Så fint, da! Hva er et nestenknull, forresten?" Hun venta et sekund: "Jeg skal fortelle hvis du lover ikke å bli sinna — før jeg er ferdig." Jeg trakk på skuldrene: "Ok."

"Jeg var hos Magnus, vi hadde en sånn liksomavtale om at jeg skulle komme innom. Ingen hadde sagt noe, men jeg trur begge visste hva den andre trudde. Jeg veit du har sett oss danse, så du visste nok hvordan det lå an." Hun svelga før hun fortsatte; "Jeg var så jævlig kåt, jeg tenkte på den rytmen han har i kroppen når han danser, og hva den ville gjøre med meg. Og så......" - "Og så hva da?" - "Og så kunne jeg bare ikke. Jeg bare reiste meg og heiv på meg klærne, og så løp jeg hit." - "Og det trur du jeg skal tru på?" Hun så fortvila på meg: "Jeg tru'kke du trur det — men det er sant!"

Hun så så fortvila ut at jeg nesten syntes synd på henne, men en annen del av meg var fly forbanna — du regner liksom ikke med at dama og bestekompisen din skal slå flikkflakk i høyet mens du er på jobb. Plutselig velta sinnet opp i meg: "Veit du hva jeg burde? Jeg burde gi deg skikkelig juling, og så kaste deg på hue og rævva ut!" Hun løfta blikket og så trassig på meg: "Du kan gjerne gi meg juling!" – "Men ikke kaste deg ut?" - "Det må DU bestemme!" Jeg tenkte meg om et øyeblikk: "Så jeg kan gjerne gi deg juling, men om jeg skal hive deg ut må jeg bestemme det sjæl?" - "Nettopp!" Det bivra litt i munnkroken hennes og glimta til i øynene — det var dette helvetes motet og trassen hennes som jeg elska mest av alt ved henne. Som jeg HADDE elska mest av alt..... Jeg blei bare enda mer forbanna av å bli minna på hvor glad jeg hadde vært i henne. Hvorfor faen måtte hun av alle mennesker gå og vrenge rumpa si opp i trynet på andre gutter? Og så til og med trynet til han jævlige Magnus — jeg gleda meg bare så inderlig til å gjelde ham med nøtteknekker og baufil.....

"Nå?" sa hun spørrende. "Nå??" svarte jeg. "Skal du banke meg opp eller hive meg ut eller begge deler?" Jeg bare stirra på henne, men hun stirra rett tilbake uten å vike en tomme. Jeg greip armen hennes, halte henne inn på soveværelset, slengte henne tvers over senga og dro t-skjorta halvveis opp på ryggen. Hun hadde ingenting under. "Du rører deg ikke!" sa jeg, gikk ut på badet, gravde frem den klissvåte buksa fra kroken og dro ut beltet. Jeg bretta det dobbelt i handa og gikk tilbake til soveværelset. Hun hadde ikke rørt seg en millimeter. Det ergra meg at jeg ikke kunne la være å se hvor vakker hun var. Så heva jeg beltet og lot det suse ned mot rumpa hennes. Hun rykka til og stønna lett. Jeg løfta beltet igjen og slo en gang til med full kraft. Hun ynka seg og la seg over på siden, men rulla tilbake med en gang. Jeg slo henne på kryss og tvers over rumpa til hendene hennes krølla dyna sammen og tårene rant nedover kinna hennes. Hun klynka seg for hvert slag, men beit gråten i seg. Jeg kasta beltet fra meg og gikk ut i stua.

fosen  


Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg skeina over til kaffekruset og tok en slurk. Den var så lunken og besk at jeg gikk ut på kjøkkenet og heiv resten i vasken. Jeg kikka på klokka og skvatt da den var kvart over tolv — jeg hadde visst ikke helt fått med meg at det var natt. Jeg rusla inn på soveværelset igjen. Hun lå på sida og lot den ene handa gli over rumpa. "Det er seint," sa jeg. "Du kan sove her i natt. Jeg tar sofaen i stua." - "Du kan vel sove her," sa hun. "Det er masse plass til to!" - "Kommer ikke på tale!" sa jeg.

Jeg rota fram et teppe og ei pute fra skapet i gangen og lagde meg ei seng i stua. Sofaen var ikke akkurat god å ligge på, og med alle de tankene som velta gjennom hue, var jeg sikker på at jeg aldri ville sovne, men av en eller annen grunn slukna jeg straks og sov som en stein til tidlig på morran. Det føltes som om jeg hadde drømt en masse, men jeg huska ingen ting.

---------------

Det var sola som vekka meg. Ett eller annet hadde skjedd i løpet av natta, og verden så helt annerledes ut. Det var lyst og tørt og varmt, og oppe på Sverresborg blinka sola i ei vindusrute. Den var kanskje ikke så gæern likevel, denna byen? Jeg barberte meg, tok en dusj og sneik meg inn på soverommet for å finne reine klær. Hun hadde sparka av seg dyna som hun pleide å gjøre, og rumpa hennes så slett ikke god ut. Jeg grøssa, tok på meg klærne og slang i meg et par brødskiver. Jeg hadde et ærend, men ville ikke at hun skulle stikke av mens jeg var borte, så jeg heiv klærne hennes i vaskemaskinen og satte på et totimers program.

Magnus bodde i usselt krypinn nedpå Øya, så jeg hoppa på en buss for å tjene litt tid. Jeg visste ikke helt hva jeg ville med'n, men jeg hadde i hvert fall en unnskyldning for å dukke opp. Det mora meg å se ham rygge baklengs da han lukka opp og så meg utafor. "Jeg skulle bare hente en mobil," sa jeg. Han stirra rart på meg, og jeg skjønte at møllehjula kverna rundt oppi hue på'n. "Å ja," sa han omsider, "jeg så'n ikke før hun var gått. Jeg visste ikke hun skulle til deg, ellers så kunne jeg ha ringt deg." - "Nei, du visste vel ikke det," sa jeg. Det var rart å se'n med det trynet, det var liksom ingen ting igjen a'n. "Hva skulle hun her'a?" spurte jeg. Han så på meg med et helt blankt blikk: "Hun, hun .... skulle bare hente ei bok," sa han til slutt. "Men hun hadde ikke noen bok da hun kom til meg," innvendte jeg. Han svetta; "Nei .... hun syntes visst ikke den var noe likevel." - "Nei, hun veit ikke alltid hva hun vil," sa jeg. Han nikka på huet, og så ombestemte han seg og rista på det, og så ombestemte han seg en gang til og nikka på nytt. "Er'u sikker på det?" sa jeg. Han nikka energisk. "Skal du se kampen i dag?" spurte jeg. Han livna plutselig til og sa av gammel vane: "Klart det, kanskje vi kunne se den sammen?" - "Tru'kke det," svarte jeg, "har dame veit du. Livet er litt annerledes da." Han nikka. Jeg rakte fram handa, og det tok et sekund før han skjønte han skulle gi meg mobilen. "Ha det a'," sa jeg og gikk.

Jeg kunne så vidt skimte fjella på Fosen bak husene og trærne. De lå og blinka i solen. Jeg hadde ikke tid til å glane for lenge på dem, jeg hadde en vaskemaskin å tømme.
 

  GBS     VIP


Tillbaka