Dekkoperasjonen


"Din jævla --- kødd!" brølte hun og smelte døra igjen bak seg. Han måtte ikke tro at han kunne behandle henne på denne måten! Jævla kødd! Hun stormet ned trappene og holdt nesten på å miste balansen da hun kom til annen etasje, men reddet seg ved å ta de siste to trinnene i ett jafs. Hva var det han trodde, den jævla gjøken? At han skulle bestemme alt bare fordi han var fem år eldre og hadde jobb, mens hun fortsatt studerte? Han kunne i hvert fall ikke behandle henne sånn, det skulle han virkelig få oppdage. Han skulle få krype tilbake til henne på alle fire hvis det skulle bli noe mer mellom dem. Nei, åle seg måtte han, åle seg gjennom et hav av gjørme! Hun følte seg litt bedre bare ved tanken.

Hun kom ut i portrommet og stoppet et øyeblikk for å se at hun hadde fått med seg alt. Jakke, nøkler, veske, mobil — det så greit ut. Hun skulle i hvert fall ikke være nødt til å gå tilbake til ham for å plukke opp en eller annen filleting. Det var han som måtte åle seg UNDER gjørma hvis de to noen gang skulle møtes igjen!

Hun låste seg ut av porten og stod ute på gata. Faen, det var jo meningen at han skulle kjøre henne hjem! Nå ble hun nødt til å finne en eller annen trikk eller buss, selv om den fordømte bilen hans stod akkurat DER! Hun ga bakhjulet et skikkelig spark. Plutselig dukket det opp to små skygger mellom noen andre biler — de pilte tvers over gata og ble borte i et portrom. Hun husket han hadde fortalt henne om en guttegjeng som drev og slapp lufta ut av bildekk. Kanskje de hadde tatt hans bil nå, det hadde vært til pass for ham! Hun bestemte seg for å ta en runde rundt bilen — litt skadefryd ville slett ikke gjøre vondt akkurat nå. Men nei, verden var visst ikke på hennes side i dag, alle hjulene var runde som fullmåner. Hun ga det andre bakhjulet et skikkelig spark også. Godt det ikke var et menneske her som kunne se henne!

Ikke et menneske, nei! Kanskje hun kunne hjelpe verden til å bli litt mer på hennes side? Hun kikket seg rundt en gang til, satte seg raskt ned på huk ved siden av det ene forhjulet, fjernet hetten, og presset ventilen sammen til hun hørte en hvislende lyd. Det var så lett! Hun satt der og så hjulet langsomt synke sammen. En gang skvatt hun litt av stemmer langt borte, men de forsvant visst i en annen retning. Så var jobben gjort! Hun kikket seg raskt rundt, reiste seg forsiktig opp og prøvde å gå sin vei så naturlig som mulig.

Hun så bussen forsvinne akkurat i det hun kom rundt hjørnet ved holdeplassen. Det ergret henne at hun måtte vente en halvtime ekstra, men hun besluttet fort at den lille dekkoperasjonen hennes var verdt ventetiden — dette hadde han bare så inderlig fortjent! Han var alltid sent ute, og hun visste han hadde et viktig møte i morgen tidlig — så viktig at han ikke ville la henne sove over fordi han hadde noen papirer han måtte lese gjennom. Nå fikk han svi dobbelt opp — han ville komme for sent på møtet, og noe overnattingsbesøk av henne skulle han aldri få oppleve igjen! Halvsovende i bussetet hjemover begynte hun å lure på om hun kanskje hadde overreagert litt på det han hadde sagt, men da hun stod foran speilet og stirret seg selv inn i øynene mens hun fjernet sminken, var hun på rett spor igjen: Deilig å være kvitt den kødden!

------

Dagen etter var hun ikke så sikker. Noen ganger var hun stolt over det hun hadde gjort, andre ganger grep hun seg selv i å pønske ut knep for å få ham tilbake. Hun satt på forelesning og kikket på mobilen hvert fjerde minutt. Hun fikk meldinger fra alle venninnene, men oppdaget at det visst ikke var det hun ventet på. I pausen i pedagogikkforelesningen pakken hun sammen og gikk — hun hørte ikke et ord av det som ble sagt uansett.

Det gikk enda en dag før han ringte. Han ba om unnskyldning hvis han hadde sagt noe som såret henne, men han kunne ikke med sin beste vilje se at det hadde vært så ille. Hun bare mumlet noe hun ikke skjønte selv engang. Det endte med at han inviterte henne hjem på middag. Hun kjente hjertet gjøre et hopp og sa ja med det samme. Etterpå angret hun på at hun ikke hadde gjort seg mer kostbar, men så tenkte hun at han kanskje hadde fått den straffen han fortjente, og at hun like godt kunne være litt imøtekommende.

Hun strevde lenge med å finne hva hun skulle ha på seg. Hun ville ikke at han skulle tro at hun hadde pyntet seg for hans skyld, men hun hadde heller ikke noe imot at han virkelig fikk se hva han hadde mistet — hvis han hadde mistet det da? Til slutt valgte hun noen helt alminnelige jeans som hun visste han likte. De satt nesten litt for stramt over baken, men selv om hun alltid hadde ergret seg over vanen hans med å snu seg etter jenterumper, hadde hun ikke så mye imot det når det gjaldt hennes egen.

Til sin store overraskelse oppdaget hun at hun var altfor tidlig ute, og hun måtte ta en tur innom et par butikker for å sørge for at hun var de vanlige ti munuttene for sen. Det ergret henne at han hadde fulgt akkurat samme taktikk som henne — tatt på seg noe han visste hun likte uten å virke pyntet. Venninnene hennes påstod at den hvite, nystrøkne skjorten fikk ham til å se ut som en italiensk kelner, men hun elsket kontrasten mellom det hvite stoffet og den brune huden og det svarte, kortklipte skjegget. Og var han ikke en italiensk kelner, var han i alle fall en italiensk kokk — det var en lukt av ferske grønnsaker og stekt kjøtt i leiligheten som fikk henne til å kjenne hvor sulten hun var. Hun hadde droppet middagen dagen før og ikke spist så mye annet heller. Han var mye flinkere enn henne til å lage mat, og nysgjerrigheten over hva hun skulle få, fikk henne til å glemme den mutte og forretningsmessige tonen hun hadde planlagt.
Han rakte henne et glass rødvin og et brød til å dyppe i hvitløksolje, og plutselig kom hun på at han hadde ganske mange gode egenskaper også. "Skål!" sa han og løftet glasset. "Skål!" sa hun og løftet sitt.

Hun skjønte at han flørtet, men hun måtte beundre måten han gjorde det på. Det var ingen ting hun kunne peke på direkte, bare litt ekstra oppmerksomhet, noen raske smil og et par henslengte bemerkninger med en undertone som bare hun ville oppfatte. Hun grep seg i å rødme over en helt uskyldig kommentar fordi hun visste at den henspilte på noe som var alt annet enn uskyldig.

"Beklager at jeg ikke ringte deg i går," sa han, "men det var en helt forjævlig dag. Disse drittungene hadde sluppet luften uten av dekket mitt, og jeg kom altfor sent til et viktig møte. Jeg tror jeg fikk ordnet opp med kunden, men sjefen min var dritsur. Han mener jeg ville ha rukket møtet uansett hvis jeg ikke alltid var ute i siste liten. 'Marginer,' sier han,'du må alltid legge inn marginer når du har et viktig møte.' Der ryker sannsynligvis forfremmelsen jeg har jobbet for i hele år. Faen og! Men sånn er livet, går jeg ut i fra!" Hun følte seg litt beskjemmet — det var ikke meningen at straffen hennes skulle ramme så hardt. I hvert fall var det ikke meningen nå som han var så hyggelig!

"Du sa noe om en guttegjeng som slipper ut luft," sa hun for å ha noe å si. "Ja, de har holdt på lenge, men nå skal det bli slutt på det. Du kødder ikke med denne fyren her!" - "Hva skal du gjøre, da?" - "Jeg har snakket med de andre bileierne, og vi er ganske sikre på hvem som gjør det — noen hadde sett dem da de holdt på med en annen bil. Får jeg det som jeg vil, går vi rett til foreldrene og sier fra." - "Hjelper det, da?" - "Det er jeg ganske sikker på. Disse foreldrene er ikke norske, og jeg tror ikke de syr pedagogiske puter under armene på ungene sine!" Hun hatet at han ertet henne med pedagogikkstudiene, men følte at hun fikk la det ligge akkurat nå. "Hva mener du med det?" spurte hun. "Her snakker vi nok om skikkelig straff — en omgang ris på blanke messingen, tenker jeg!" Hun stirret på ham: "Men det er jo barbarisk! Det er mishandling, det er.... det er forbudt!" - "Mishandling!" hermet han. "Det er straff! Det disse ungene gjør koster samfunnet og enkeltpersoner tusenvis av kroner. Jeg synes det er helt greit at de får varmet opp rumpa litt!" Hun visste ikke hva hun skulle si, og han fortsatte. "Jeg kjenner disse foreldrene, de er ikke mishandlere, de er gode foreldre som er glade i barna sine. De har bare tilfeldigvis samme syn på straff som dine oldeforeldre hadde — og du vil vel ikke kalle dem mishandlere?" Hun visste fortsatt ikke hva hun skulle si. Han kikket opp under øyenbrynene og sa: "Dere pedagoger mener alltid at det dere tror nettopp nå, er det eneste riktige. Om ti år tror dere akkurat det motsatte, og er like sikre på at det er riktig!"

Hun måtte tenke seg om. Ertingen hans provoserte henne, men det var andre ting som var viktigere akkurat nå. "Er du sikker på at de kommer til å få ris?" spurte hun. "Ganske sikker. Jeg spurte Frode som jobber på ungdomsklubben, og han sa at en skikkelig omgang med beltet på blanke baken er standardkost i de kulturene vi snakker om her." - "Med beltet! Du er gal!" - "Det er ikke jeg som er gal! Og dessuten vet de hva de gjør - det er straff som svir en stund, og ikke mishandling som skader ungene permanent." - "Nei, ikke annet enn sjelen," mumlet hun for seg selv.

"Kan du ikke få stoppet dem?" sa hun etter å ha tenkt seg om. "Hvem da?" sa han. "Ungene skal jeg da få stoppet." - "Jeg mener bileierne," fortsatte hun, "Kan du ikke få stoppet de bileierne som vil gå til foreldrene?" - "Ja, men det er jo først og fremst meg! De andre har sagt at de støtter meg hvis jeg tar saken, men at de ikke gidder å gjøre noe på egen hånd." Hun stirret på ham: "Men du vet jo ikke engang om det er de som fiksa bilen din. Det var ingen som så dem da din ble tatt!" Han så overbærende på henne: "Det er VELDIG sannsynlig at det er to slike bander ute og går! Og dessuten er disse mer enn skyldige nok i andre tilfeller." Hun kjente at hun begynte å kaldsvette. "Jeg må bare en liten tur på badet," sa hun. "Nydelig mat forresten!"

Hun stirret på sitt eget ansikt i speilet: Hva faen skulle hun gjøre? Han var sta som et esel når han hadde satt seg noe i hodet, men hun måtte få stoppet ham fra å gå videre med saken. Egentlig burde hun ha hatet ham for hele greia, men hun fikk det ikke helt til. På et eller annet vis følte hun at det var mer hennes skyld enn hans. Og hun kunne jo ikke være medskyldig i at tre-fire gutter fikk ris på blanke messingen. Og med belte! Hun så for seg en naken, oppadvendt gutterumpe og et belte som suste gjennom luften, og hun grøsset helt ned i tærne.

"Du kan da ikke mene at disse guttene fortjener ris bare for å ha sluppet luft ut av noen bildekk," sa hun da hun kom tilbake til stuen. "Det er pokker ikke noe bare!" sa han. "Først kostet det meg sju hundre kroner i drosjeutgifter, så holdt en kontrakt på å ryke, så måtte jeg bruke halve dagen på å skifte til et ubrukelig reservehjul og få kjørt bilen til dekkverksted, og til slutt går jeg sannsynligvis glipp av minst femti tusen i lønn neste år fordi forfremmelsen ryker. Hadde du gjort noe slikt, kan jeg forsikre deg om at du hadde fått ris på blanke messingen!" Hun måtte snu seg bort for at han ikke skulle seg at hun rødmet. Hun stirret ut på trafikken langt der nede og merket en underlig sitring i kroppen. Halvparten av henne syntes han var motbydelig, og den andre halvparten — var hun simpelthen ikke på talefot med!

"Men nå er det dessert!" sa han plutselig bak henne og kom bærende inn med noe hun aldri hadde sett maken til før. Han sjenket opp en søt dessertvin som gikk rett til hodet på henne og gjorde henne enda mer forvirret. Hun var fornærmet, forbannet, forvirret, bekymret - og besnærende kåt. Hun hadde lyst til å klynge seg til ham og velte ham bakover i sofaen, men tanken på guttene kom i veien. Hun kunne bare ikke la ham gå videre med saken! "Kaffe?" spurte han og stod klar ved kaffemaskinen. "Espresso," sa hun, og han stirret forbauset på henne. Hun pleide alltid å be om en latte eller en cappucino, men nå trengte hun noe som kunne gi henne et skikkelig spark. "Skal bli!" sa han.

Hun tok seg en tur til på badet for å få litt tid til å tenke. Herregud, hva hadde hun rotet seg borti? Kroppen hennes skrek etter bare én ting, men hun kunne ikke ligge med ham og bare la guttene seile sin egen sjø. Hun burde hate ham for det han hadde tenkt å gjøre, og hun burde hate seg selv for det hun hadde gjort, men alt hun kunne tenke på var å elske! Hva var det han hadde sagt om ris på blanke messingen? Hun måtte bare komme seg bort for å få litt mer tid til å tenke.

Hun slukte kaffen i et par slurker enda så varm og bitter den var. Så reiste hun seg og sa: "Tusen takk, det har vært veldig hyggelig. Du er virkelig flink til å lage mat!" Han stirret på henne som om noen hadde slått ham i hodet med et kosteskaft: "Skal du gå?" - "Ja dessverre, jeg har mye å gjøre i morgen. Gjelder å ha marginene på sin side, vet du." Hun følte en blanding av medynk og triumf da hun så hvor skuffet han var. Kanskje hun skulle vinne denne kvelden likevel selv om hun hadde spilt alle kortene sine galt? "Vi ringes," sa hun og forsvant ut i natten.

Det kjølige luften slo imot henne og fikk hodet hennes til å letne litt. Det løste jo ingen problemer at hun bare gikk sin vei! Sannsynligvis gjorde det ham bare enda bitrere og enda mer innstilt på å forfølge saken med guttene. Hun kunne ikke la dem få juling for noe hun hadde gjort! Bildet fra i stad dukket opp igjen; en naken rumpe og et belte som suste gjennom luften. Men hva ville han si hvis hun innrømmet at det var hun som hadde gjort det? Hun husket hvor forarget han hadde vært — kanskje ville han kaste henne ut for alltid! Uansett hvor sint hun hadde vært på ham for et par dager siden, var det i hvert fall ikke det hun ønsket nå. Hvorfor hadde hun i det hele tatt gått? Hadde hun blitt, ville hun ha ligget i sengen hans nå, gjennomboret fra alle bauger og kanter. Hadde hun bare ikke vært så forbannet kåt! Hun gikk en runde rundt kvartalet for å tenke litt, så én til, og så enda en. Etter den tredje runden stoppet hun ved porten og ringte på. "Det er meg!" sa hun da hun hørte ham i callingen. "Du må slippe meg inn, jeg glemte noe!" - "Greit!" sa han, og hun syntes han hørtes fornøyd ut.

"Hva var det du glemte?" spurte han mens han åpnet døren for henne. "Noe jeg skulle si!" sa hun og gikk inn i stuen. Hun stilte seg opp rett foran ham og sa: "Du kan ikke fortsette den saken med guttene!" - "Var det alt du kom tilbake for?" spurte han irritert. "Det kunne du virkelig ha spart deg — den saken er ikke din business i det hele tatt!" - "Jo, det er akkurat det den er!" - "Har Superpedagogene sendt deg ut for å frelse verden fra neandertalerne, kanskje?" spurte han med et stivt smil. Hun ristet på hodet "Du kan ikke gå videre med den saken fordi... fordi det var ikke de som gjorde det. Det var meg!" Han stirret på henne: "Hæh?" - "Det var jeg som slapp ut luften av dekkene dine fordi jeg var sur på deg etter at vi hadde kranglet." Han fortsatt bare å stirre på henne. "Du!" sa han omsider. "Var det du?!" Hun så ned i gulvteppet og følte seg plutselig uendelig liten og dum. Hvordan kunne hun ha gjort noe så forferdelig barnslig bare på grunn av en liten krangel? Hun bet seg i leppen og nikket. "Faen ta deg!" sa han, slo armene ut til siden og snudde seg med ryggen mot henne et øyeblikk. Da han vendte seg tilbake igjen, kunne hun se at det bare var så vidt han greide å beherske seg. Han stirret på henne og sa: "Fyen faen, du skulle hatt....!" Hun hadde tårer i øynene, men hun visste hun bare måtte fullføre setningen hans. "...ris på blanke messingen!" sa hun og nikket svakt. Det var bare så vidt hun kjente igjen sin egen stemme.

Han så hardt på henne et øyeblikk, så grep han tak i armen hennes og dro henne etter seg bort mot sofaen. Han holdt fast i bukselinningen hennes, åpnet knappen, dro ned glidelåsen og halte buksene hennes ned på lårene. I én bevegelse satte han seg i sofaen og dro henne etter seg over fanget. Nesen hennes havnet helt nede i sofaputene, og hun rakk å kjenne den tørre lukten fra stoffet før hun hørte en spjærende lyd og kjente ham dra trusene bort fra rumpa. Hun følte seg liten og litt redd, men alt hun kunne tenke på var at hun var 20 år, og nå skulle hun få ris på rumpa som en liten jenteunge.

Det første hun hørte var smellet og så følte hun svien spre seg i rumpa. Det smalt igjen, og hun kjente at tårene begynne å renne nedover nesen — ikke fordi det var så vanvittig vondt, men fordi hun følte hun hadde fortjent det; hun fortjente virkelig å få ris på blanke baken! Hvordan kunne hun ha vært så barnslig å slippe ut luften av dekkene hans bare på grunn av en liten krangel? Han fikk bare rise henne så lenge han ville — hun fortjente dette! Det smalt igjen og igjen, og rumpa hennes brant hetere og hetere — etter en stund måtte hun bare gi opp stoltheten og la gråten komme; hun lå over fanget hans med rumpa i været og ansiktet presset ned i sofaputene, og hun kjente hvordan det hugget til i kroppen hennes hver gang hånden hans landet.

Plutselig var det et slag som ikke kom, og hun skjønte det var slutt. Han sa noe hun ikke hørte; hun lå og kjente på svien i rumpa og prøvde å få kontroll over den hivende pusten. "Har du fått nok nå?" spurte han med en helt annen stemme enn i stad. Hun skulle til å nikke, men så dukket dette bildet opp igjen — bildet av en naken gutterumpe og et susende belte. Herregud, det var dette som var den virkelige forbrytelsen hennes — hun hadde holdt på å ofre guttene for sin egen vellyst! "Har du fått nok nå?" spurte han igjen. Hun vred på hodet slik at munnen kom klar av sofaputene. "Jeg vil ha det de skulle få!" sa hun. "Hva mener du?" spurte han. "Hvem var det som skulle få hva?" - "Guttene," sa hun. "Jeg vil ha juling med beltet slik de skulle få!" Hun vred hodet enda mer så hun kunne kikke opp mot ansiktet hans, og hun så hvor forbauset han var.

Hun kravlet seg møysommelig opp av fanget hans og sparket av seg buksene og de istykkerevne trusene som hang rundt leggene hennes. "Kom," sa hun og tok hånden hans og dro ham etter seg inn på soveværelset. Hun samlet sammen dynen og putene i en stor haug midt i sengen. Så tok hun tak i beltet hans, løsnet det og dro det ut med en rask bevegelse. Hun så ham rett inn i øynene: "Jeg skal ha skikkelig ris slik som de guttene ville ha fått. Ikke noe juks!" Han nikket bare. Hun krøp opp i sengen, samlet dynen og putene under hoftene og la seg ned. "Jeg er klar!" sa hun.

Hun hørte suset av beltet, så kom smellet og deretter spredde svien seg i rumpa hennes. Det var en annen svie enn i stad; skarpere og mer konsentrert. Han slo igjen og hun skrek ut. Herregud, hva var det hun hadde gitt seg i kast med? Det tredje slaget landet skrått over sporene etter de to andre, og hun rullet kroppen over på siden. Hun lurte et øyeblikk på om hun skulle be ham stoppe, men så rullet hun seg tilbake på plass igjen: Det var dette hun hadde fortjent, det var dette guttene ville ha fått, det var dette hun skulle ha! "Kom igjen!" sa hun da han nølte.

Beltet danset over rumpa hennes, og hun vred kroppen fra side til side for hvert slag. Hun hev etter pusten, øynene var så fulle av tårer at hun ikke så noen ting, men hun skulle holde det ut — det var dette hun fortjente! Til slutt var hun så utslitt at hun bare lå helt stille og tok imot de to siste slagene som smalt mot baken.

Hun ble liggende på magen å hulke — det sved og brant i hele rumpa hennes, og hun lurte på om den noen gang ville bli som før. Etter en stund kom hun seg ut av sin egen verden og snudde hodet mot siden. Han stod ved siden av sengen og hadde fortsatt beltet i hånden. Han så bekymret på henne, og hun skjønte at han lurte på om han hadde gått for langt. Hun smilte svakt, tørket tårene med håndbaken og sa: "Tusen takk! Det var akkurat det jeg skulle ha!"


bild



Hun lå i armkroken hans og hørte hjertet hans slå. Det sved og brant i rumpa hennes ennå, men han hadde elsket henne så inderlig rått og ømt på en gang at varmen fra rumpa blandet seg med en underlig hete innenfra et steds. "Du," sa hun plutselig, "hadde du egentlig tenkt å gå til foreldrene til de guttene?" Han smilte svakt: "Jeg tror vel ikke det — ikke etter at jeg så hvordan du reagerte." — "Takk!" sa hun. "Jeg tror jeg elsker deg likevel!" Hun tenkte seg om et øyeblikk: "Selv om det betyr at jeg ofret rumpa mi helt til ingen nytte." — "Ikke helt til ingen nytte!" sa han og rullet seg over henne igjen. "Forsiktig med stumpen min!" skrek hun og møtte tungen hans med sin egen.

     christina


Tillbaka