Diamonds on the Soles of Her Shoes


Skolen jeg gikk på var delt i to — det var oss fra Dumpa mot dem fra Åsen. Egentlig er det ikke helt sant; de fleste greide å finne en balanse med venner fra begge steder, men noen av oss var hardnakka: Tommy og jeg var fra Dumpa, og Anja, Bertine og Cecilie var fra Åsen. Kanskje er det litt gæern't å regne med stakkars Tommy for han ville ha finni seg en dump uansett hvor han havna, og kanskje er det like gæern't å regne med meg for foreldra mine var ikke arbeidere på Verftet som de andre foreldra i Dumpa — mora mi var lærer og faren min var ingeniør. Jeg veit ikke hvorfor vi ikke bodde oppi Åsen som de andre andre lærerne og ingeniørene — kanskje var det politikk og kanskje var det bare latskap: foreldra mine var aldri særlig opptatt av å bo; jeg trur de bare var interessert i bøker, musikk, mennesker og jobbene sine.

Men Anja, Bertine og Cecilie var det i hvert fall ikke noe gæern't med — de var tre skikkelige berter fra Åsen fra de var en ni-ti år gamle. Vi var forresten ikke helt enige om hva de var: "I'm a diva," pleide Bertine å si. "Du er ei berte," svarte vi fra Dumpa. Anja var datter til sjølveste direktøren på Verftet, Bertine var datter til en av de andre direktørene, og Cecilie var datter av eiendomsmegler'n — sjøl om det ikke var så mange hus å selge i Åsen, var det stort gjennomtrekk på Verftet, og faren til Cecilie levde fett av å selge de samme husa om og om igjen. Både Bertine og Cecilie var dumme som noen brød, men Anja var faktisk ganske smart — og derfor ekstra irriterende.

Faren til Anja så ut som en skikkelig kakse. Han kjørte alltid rundt i en svær, svart bil som var altfor brei for veiene her, og om vinteren gikk han i en tjukk frakk som dufta penger på tjue meters avstand. Likevel var han så godt likt at jeg måtte spørre faren min om hvorfor: "Han er ikke sånn som han ser ut," sa faren min, "han er smart, jobber hardt og er faktisk jævlig fair!" – "Synd dattera ikke likner," sa jeg, og det gikk en skygge over ansiktet til fatter'n. Jeg hadde glemt at det var et underlig forhold mellom faren min og Anja; helt fra hun var liten hadde hun pleide å komme løpende bort til oss med en gang hun så fatter'n. Etter at hun blei berte, slutta hun å løpe, men hun kom alltid bort likevel — med et underlig beskjedent smil som ikke passa til berteklærna hennes i det hele tatt. "Diamonds on the soles of your shoes?" pleide faren min å spørre når hun var ekstra pynta, og hun viste alltid fram skolesålene sine —
de var helt ubrukelige jentesåler, harde, glatte og uten mønster, og diamanter så jeg aldri noe til.

Det var ille nok å holde ut med de tre bertene gjennom ungdomsskolen, men trur du ikke de havna i klassen min på videregående også! Jeg satte meg i den motsatte kroken og prøvde å ha så lite med dem å gjøre som mulig, men de bare fløyt utover, og det var ikke mulig å styre helt unna. Jeg har alltid vært flink på skolen, og på videregående gikk det litt sport i å dukke streberne fra Åsen — jeg snakka så breit jeg kunne, lot som jeg aldri åpna ei bok og dunka dem i alle fag. Irriterende nok aksepterte de det bare — de trudde bare at jeg var flink av natur og så lenge jeg ikke smiska for karakterene, var det helt greit for dem. Kanskje var det faren min som var ute med et lite pek igjen — etter hvert gikk det opp for meg at han var jævlig flink og at alle visste det; det var hans små undre av ingeniørkunst som holdt verftet vårt flytende mens de andre langs hele kysten pakka sammen ett eller ett. Han fikk visst stadig tilbud om å rykke opp i direktørsjiktet, men avslo det alltid: "Jeg er dikter, ikke forlagsdirektør," sa han — ett av talenta hans var å si ting som ingen skjønte hadde noe med saken å gjøre.

Problemet var ikke bare at Anja, Bertine og Cecilie var skikkelige berter med klær og sminke og knising og himling med øya, men de kunne være direkte ondsinna også — de mobba, intrigerte og stengte folk ute. Det gjorde ikke meg så mye siden jeg allerede hadde stengt meg sjøl ute, men det var vondt å se hva det gjorde med andre — blei du ikke invitert til festene i Åsen, var det ute med deg. Bertines og Cecilies gjestelister var utspekulerte studier i inklusjon og eksklusjon. og jeg avskydde dem begge to dypt og inderlig. Anja inviterte alltid alle, men det var bare fordi de hadde så stort hus og faren insistrerte, sa hun. Jeg avskydde henne og!

Men så var det dette med Anja som jeg aldri blei helt klok på — noen ganger var hun helt annerledes, noen ganger var hun bare den jenta som viste faren min at hun ikke hadde diamanter under skoa. Det høres sikkert teit ut, men det var et eller annet med blikket hennes. Første gang jeg så det var da en eller annen tosk hadde idiotkjørt på motorskkel i gågata en fredagskveld. Han havna i ei lyktestolpe og datt bevisstløs i bakken mens blodet spruta. Bertine og Cecilie stod ved siden av og hylte med henda foran ansiktet, men jeg så en grå skygge løpe ut i gata og bøye seg over stakkar'n. Jeg kunne litt førstehjelp fra speider'n (med ei mor som var lærer og en far som var ingeniør, hadde du ikke mye håp om å unngå speider'n i de dager), og syntes jeg for skam skyld fikk hjelpe til. Det var Anja som satt der bøyd over fyren, og jeg behøvde ikke gjøre annet enn å følge hennes instruksjoner — blodet rant og fyren skreik som en
stukken gris da han våkna opp igjen, men Anja hadde full kontroll. Heldigvis kom ambulansen etter noen minutter, og vi kunne reise oss opp å overlate stakkar'n til personalet. Anja hadde på seg en utrolig bertekjole full av stas og fjas, og nå var alt overspruta av blod. "Du har fått ødelagt kjolen din," sa jeg, og det var da hun ga meg dette blikket — rett frem og helt åpent, som hun så etter noe og samtidig sa noe sjøl. Det kan ikke ha vart mer enn noen tiendelers sekund, men det virka som en evighet, Så trakk hun blikket til seg og sa med bertestemmen sin: "Pappa betaler!" Hun reiste seg opp, snudde seg og gikk bort på de latterlige, høyhæla skoa sine — og jeg er sikker på at hun svingte litt ekstra på rumpa for min skyld. Jeg hata henne — men kunne ikke glemme det blikket.

Den andre gangen jeg møtte blikket var mindre dramatisk. Jeg pleide å komme ganske tidlig på skolen, og det var som regel noen der som ville ha hjelp med mattestykker, tysk grammatikk eller ett eller annet. En dag jeg forklarte et mattestykke til Guro (Gud bevare Guro, hun var fra Åsen, men burde vært fra Dumpa — hun var real, rett fram og ikke jålete på et punkt) stod Anja og så på: "Du, jeg gjorde det litt annerledes," sa hun, "kan du ikke se om det er riktig det jeg gjorde, også?" Jeg kikka på det og oppdaga fort at det ikke bare var riktig, men både smartere og raskere enn det jeg hadde gjort. Jeg sa det til henne, og fortsatte å forklare oppgaven til andre. Plutselig oppdaga Anja at jeg brukte hennes metode: "Men, du forklarer det jo sånn som jeg har gjort det?" sa hun, "Selvfølgelig," sa jeg, "det er jo både raskest og smartest." - " Men det var jo min..." sa hun og stoppa plutselig opp. Jeg så opp på henne, og hun satte dette underlige blikket i meg igjen — fatter'n hadde sikkert visst hva det betydde, men jeg skjønte ikke bæret. Akkurat da kom Bertine og Cecilie inn døra, og Anja forsvant sammen med dem inn i Berte-land.

Den tredje gangen jeg så blikket hennes, så jeg det egentlig ikke i det hele tatt fordi jeg stod bak henne, men jeg følte bare at det måtte være der. Hun og noen andre stod å kikka i et blad da jeg kom inn i klasserommet. De vinka på meg for at jeg skulle komme å se. Jeg stilte meg bak Anja og kikka over skuldra hennes. Plutselig måtte hun ha rørt seg litte grann for kroppene våre kom inntil hverandre — rumpa og låret hennes hvilte mot hofta og låret mitt. Jeg regna med at hun skulle trekke kroppen til seg med det samme, men hun blei stående. Jeg tenkte jeg måtte trekke kroppen til meg, men jeg blei stående. Så stod vi der og kikka i bladet. Jeg veit ikke hvorfor det var så lada, det eneste jeg husker er at det gikk ild opp og ned i låret mitt, og når jeg tenker tilbake på det, har jeg en fjollete forestilling om at ilden svei hull i buksene våre så vi stod der hud mot hud. Læreren kom, og vi gikk og satte oss, men jeg fikk ikke fulgt med så mye den dagen. Og den kvelden — hvor mye kan man egentlig avsky og begjære et menneske på samme tid?

Skal jeg være helt ærlig, så hadde jeg vel slutta å avsky henne, men det var selvfølgelig da det skjedde. Jeg var dratt til nabobyen med søstra mi for å se etter et smykke hun hadde tenkt å gi bestevenninna si i bursdagspresang. Det er jo ikke noe særlig stas for en gutt på atten å bli med lillesøstra si i ei smykkesjappe, men det var ikke så gæern't likevel for søstra mi er noe helt spesielt— gir du henne lillefingeren din, så gir hun deg hele handa si tilbake. Da vi stod der inne og kikka på smykker, buste det tre divaer inn i butikken. "Å, det er DEM!" sa søstra mi, men de tok heldigvis ikke notis av oss. Det var da søstra mi stod å skulle betale at jeg la merke til det: mens ekspeditøren var opptatt av oss, lot de tre hvert sitt smykke gli ned i en åpen bag. De lo, svinsa på rumpa og satte kursen ut av butikken. Plutselig fikk Anja øye på meg. Hun må ha skjønt på uttrykket mitt at jeg hadde sett alt, for hun ble
plutselig rød og sendte meg et blikk — et underlig sårt og skamfullt blikk, helt forskjellig fra de andre jeg hadde fått. Jeg blei nesten kvalm av det jeg hadde sett — tre av byens rikeste jenter som rappa billige smykker i en innvandrerbutikk. "Kanskje vi skal ta en is," sa søstra mi som var ferdig med å betale, men jeg hadde ikke lyst.

Den helgen hadde jeg gleda meg til å være aleine hjemme. Søstra mi skulle overnatte hos bestevenninna si etter bursdagsselskapet, og fatter'n og mutter'n skulle på seminar med Verftet. Akkurat da de gjorde seg i stand til å gå, ringte det på døra. Siden de andre var så opptatt med å gjøre seg klar, var det jeg som åpna. Jeg trudde jeg skulle dette baklengs da jeg så det var Anja; ikke trudde jeg hun visste hvor jeg bodde, og hun så helt annerledes ut enn hun pleide — hun hadde på seg utvaska jeans, en ensfarga rød overdel og en liten sekk over den ene skuldra, og hun må ha tatt av seg all sminka også. Jeg har visst en baklengs smak i damer, for jeg hadde aldri før sett at hun var så jævla vakker; uten sparkel og murpuss virka ansiktet hennes plutselig åpent, levende — og nesten litt sårbart.

"Kan jeg få snakke med deg?" sa hun. Jeg kunne jo ikke godt si nei, så jeg gikk til side og slapp henne inn. I gangen møtte hun fatter'n: "Nei, så hyggelig å se deg," sa han, omtrent som hun vanka hos oss tre ganger i uka. Så tok han en kikk på klærne hennes og skoa — skikkelig utesko med tjukke gummisåler. "No diamonds?" sa han. "Only the walking blues," sa hun med et kjapp smil. Hun kippa av seg skoa, og jeg gikk foran henne inn på rommet mitt.

Jeg måtte bare spørre: "Hva er det med deg og faren min?" Hun sa lavt: "Han ser meg som jeg egentlig er." - "Som en tjuv, mener du?" - "Jeg vet du så oss i dag, og jeg vet det vi gjorde var dumt!" - "Det var ikke bare dumt, det var motbydelig!" - "Men det er jo det vil snakke med deg om. Du må hjelpe meg — jeg kommer ikke ut av denne møkka alene!" - "Jeg! Ser jeg ut som en jævla psykolog?" - "Nei, men du ser ut som en jævla venn!" Jeg holdt på å velte bakover — minst én av oss måtte ha ei alvorlige brist i virkelighetsoppfatninga. "Venn?!" sa jeg.

Hun så nesten litt overbærende på meg: "Jeg vet du tror du er drittsekk, men det er det ingen andre som tror! Jeg trenger en venn som tenker selv og blåser i andre." - "Så jeg skal joine gjengen til den nye Robin Hood — stjæle fra de fattige og gi til de rike?" - "Men det er jo ikke sånn jeg er, egentlig!" - "Hvis du så jævlig gjerne vil bli sett slik du egentlig er, hvorfor oppfører du deg ikke bare sånn som du egentlig er?" - "Det er jo det du skal hjelpe meg med!" - "Men jeg liker deg jo ikke engang!" Det gikk et grøss gjennom henne: "Ikke i det hele tatt?" Det var for ille, så jeg måtte trøste henne ei smule: "Jeg trodde kanskje jeg begynte å like deg litt før det i dag." - "Jeg skjønner det! Men jeg har vært tilbake og betalt for smykket og kjøpt ett til som var dobbelt så dyrt!" - "For en tiendel av ukelønna?" - "Men hva skal jeg gjøre da? Melde meg selv til politiet." - "Jeg tro'kke de vil brydd seg om det engang!" - "De
ville nok ha ringt foreldrene mine som vanlig." - "Som vanlig?" - "Vi er blitt tatt noen ganger." Jeg bare stirra på henne: "Du og Bertine og Cecilie?" Hun nikka: "Det er nesten bedre når vi blir tatt for da slipper jeg å slite så mye med samvittigheten etterpå." - "Å?" sa jeg. "Når jeg har fått ris, føler jeg meg liksom litt tilgitt!" Jeg må ha sett passe teit ut — jeg satt bare å stirra på henne.

"Får du ris?" sa jeg omsider. "Ja," sa hun, og nå rødma hun plutselig. "Men det er jo forbudt," sa jeg,"det er mishandling, det er...." - "Det kan være mishandling," sa hun,"men det jeg har fått er bare inderlig fortjent straff for ting jeg vet er jævlig galt." - "Men," sa jeg, men oppga min moralske indignasjon da jeg følte opphisselsen stige — jeg så for meg Anja som fikk ris med rumpa bar. "Får Bertine og Cecilie også?" spurte jeg. "De divaene?" sa Anja, "ja det kan du tro!" Det blei stille — jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

"Liker du meg bedre nå?" spurte Anja plutselig. Jeg gjorde vel det, men faen om jeg ville innrømme det for meg sjøl! Faktisk var jeg jævlig forvirra — det var som om hun plutselig var blitt en annen person bare på grunn av at noen gjorde noe med henne som jeg hata. "Ville du ha tilgitt meg om jeg hadde fått ris for det jeg gjorde i dag?" fortsatte hun. "Det er ikke min jobb å tilgi deg for det! Det er ikke meg du gjorde noe gæern't mot!" - "Kanskje tilgi er galt ord. Jeg mener heller: Hadde du vært villig til å se på meg med andre øyne? Hadde du vært villig til å se på meg som noe annet enn en bortskjemt overklassejente som stjeler av faenskap og kjedsomhet? Hadde du vært villig til å se på meg som en person som prøver å gjøre sitt beste, men som gjør feil og er villig til å ta konsekvensene av det?" - "Men hvorfor er det så viktig at akkurat jeg gjør det?" Hun så på meg som om jeg var verdens største idiot: "Fordi jeg liker deg vel — og fordi jeg vil at du skal like meg! Jeg hater meg selv minst like mye som du gjør når jeg gjør sånne ting som i dag! Jeg vil ikke at sånne som du skal hate meg!" Hun tok en liten pause, og så spurte hun igjen: "Liker du meg litt bedre nå?" - "Jeg liker deg litt når du er sånn som nå, men jeg liker deg ikke sånn som du pleier å være, og jeg avskyr det sånn du var tidligere i dag!"

Hun tenkte seg om et øyeblikk, reiste seg opp, gikk ut midt på golvet og snudde seg mot meg: "Jeg vil ha ris. Jeg vil ha ris for det jeg gjorde i dag." Hun bøyde seg ned, åpnet den lille sekken hun hadde med og tok ut noe som hun ga til meg. Jeg stirra ned på en slitt hårbørste i tre. "Men, men — JEG skal ikke gi deg ris," sa jeg, "det er ikke meg du har gjort noe mot!" - "Men det er du som nekter å se på meg på en annen måte, det er du som insisterer på bare å se det som er galt! Når du har gitt meg ris, kan du ikke sitte der oppe på den høye hesten din lenger!" - "Hvorfor ikke?" sa jeg. "Fordi det er galt å gi folk ris," sa hun,"uansett hvor mye de fortjener det!" Hun løsna beltet og begynte å kneppe opp de øverste knappene i buksa. "Men jeg har ikke lyst til å gi deg ris," sa jeg. "Tøys," sa hun,"du har hatt lyst til å gi meg en skikkelig omgang i ti år snart! Tror du ikke jeg kan lese blikket ditt, eller?" Hun var iferd med
å dra buksene ned på låra. "Sett deg midt på sengen," sa hun og pekte. "Jeg skal ha ris på blanke baken over fanget ditt." Jeg merka at noe var iferd med å skje nedi buksa, men torde ikke kikke ned for å se hvor synlig kulen var. Hun nølte et lite øyeblikk, men så tok hun tak i trusene og dro dem også ned på låra. "Det er ikke sikkert det er siste gang du ser meg naken," sa hun og plasserte seg over fanget mitt.

Der satt jeg med ei hvit jenterumpe over fanget. Jeg var så kåt at jeg nesten skøyt hele ladninga rett i buksa, og samtidig virvla hjernen rundt som ei sirkelsag. Hva skulle jeg gjøre? Hvis jeg ikke ga henne ris, hadde hun nedverdiga seg til ingen nytte, og jeg visste hun aldri ville se på meg igjen. Hun hadde ofra ei brikke som jeg bare måtte ta hvis jeg ikke ville tape hele partiet. Men jeg var jo ikke en sånn type som slo jenter! Ikke engang en sånn type som ga dem velfortjent ris for å gjøre ting de visste var gæern't? Jeg kikka ned på rumpa hennes igjen, Det var vanskelig å tenke seg noe mer nakent og ubeskytta. Det var vanskelig å tenke seg en større tillit enn den hun viste meg ved å legge seg slik.

Jeg løfta børsta, nølte enda et tiendels sekund — og så lot jeg den lande med et lite smell på den ene rumpeballen hennes. Hun kvakk til, slapp ut et lite klynk, men blei liggende på plass. Jeg løfta børsta igjen og lot den smelle litt hardere mot den andre rumpeballen. Det var en sånn underlige følelse inni meg, ei blanding av kåtskap, ømhet og harme — harme over ti års tåpelig oppførsel. "Du fortjener en skikkelig omgang," sa jeg, "og det skal du få!" - "Jeg vet det," svarte hun inn i sengeteppet. "Atten år og ris på blanke baken!" sa jeg, "når skal du lære?" Rumpa hennes begynte å få rød flekker og pusten hennes gikk tyngre — hun spente hele kroppen etter hvert slag, men la seg pent på plass til neste. "Rike jenter som stjeler fra fattige butikkeiere, fortjener ris," sa jeg og ga henne noen rapp til "Tåpelige jenter som ikke tør vise hvem de er, men som mobber og utstøter alle som tør, fortjener ris!" Jeg slo hardere
nå, og hun begynte å klynke høyt for hvert slag. "Og tenk at du av alle kunne oppføre deg sånn! Du skjønner at du fortjener ris?" Hun snøftet og nikket på hodet. "Hvis du ikke oppfører deg skikkelig heretter, blir det ris på rumpa flere ganger," sa jeg mens hårbørsta smalt mot rumpa hennes. "Nå skal du få noen skikkelige rapp til slutt som du kan tenke på neste gang fristelsen blir for stor!" Jeg ga henne tre skikkelig slag på hver side — hun hylte ut for hvert av dem og etterpå lå hun bare slapt over fanget mitt og gråt inn i sengeteppet.

diamonds

Jeg var litt redd for at jeg var gått for langt — visst hadde hun bedt om ris, men jeg var blitt rivd med på en måte jeg aldri kunne ha forestilt meg. Hun lå enda litt og småsnufsa over fanget, men så snudde hun hodet mot sida slik at munnen kom klar av sengeteppet: "Tusen takk, det var akkurat en slik omgang jeg skulle ha! Skikkelig ris på blanke messingen!" Hun lå litt til med rumpa i været, så reiste hun seg langsomt opp. Buksa og trusa var falt ned på golvet — hun må ha sparka og vridd seg mer enn jeg la merke til. Hun stod foran meg med henda på rumpeballene og sa: "Det føles bedre nå — inni meg altså!" Så fikk hun øye på speilet på veggen. "Jeg vil se," sa hun og vrei rumpa si mot speilet. Den var rød over det hele, men midt på var det liksom et hvitt slør oppå det røde — det kom sikkert til å bli blåmerker som ville vare noen dager. "Diamonds on the soles of my shoes," sa hun inn i speilet med et ørlite smil.
Så snudde hun seg mot meg: "Men nå MÅ du prøve å se meg slik jeg virkelig er!" fortsatte hun. "Nå har du gitt meg ris, så nå MÅ du bare gi meg en sjanse! Vi er venner nå, er vi ikke?" Jeg nikka svakt. Så smilte hun ertende, tok tak i overdelen og dro den over hodet i en rask bevegelse. "Sånn! Kanskje dette kan hjelpe deg til å se meg slik jeg virkelig er!" Jeg bare stirra — det eneste hun hadde på var to latterlige, små ankelsokker som fikk henne til å virke enda mer naken. Hun kom langsomt mot meg der jeg satt på sengekanten, og jeg kunne se at hun ennå hadde tårer i øyevippene. Hun satte seg forsiktig ned på fanget mitt, bøyde seg framover og ga meg et kyss midt på munnen — et uendelig mykt og forsiktig kyss helt ulikt de jeg var vant til fra portrom og bakseter. "Du ville vel aldri utnytte en kvinnes nakenhet, ville du?" sa hun.


  russ   SIT


Tillbaka