Studenten


Plutselig gikk det opp for henne at høsten var kommet for alvor. Det var ennå varmt i sola, men da hun svingte rundt hjørnet og inn i skyggen, og vinden samtidig tok et godt tak i henne, ønsket hun at hun hadde tatt på en tykkere jakke. Hun husket hvor varmt det hadde vært de første ukene i Paris, og det ante henne at tiden var gått mye fortere enn hun hadde villet innse.

Hun var kommet hit for å studere. En strålende eksamen hadde skaffet henne plass på et av de mest prestisjefulle studiene i Paris. Hun var den første fra sitt distrikt som noen gang hadde oppnådd en slik ære. Lokalavisen hadde skrevet flere sider om henne, borgermesteren hadde vært på besøk for å gratulere, og flere av byens forretningsmenn hadde slått seg sammen om et ekstra stipend til henne. Faren hadde brummet litt og sagt at det økonomiske kunne han da alltids ha greid selv, men han var samtidig så stolt at han ikke hadde hjerte til å avslå. Hun hadde hatt en tårevåt avskjed med kjæresten, Jean-Marc, og så hadde hun dratt med hodet fullt av forventninger, håp - og litt frykt.

Gjennom noen forbindelser hadde faren skaffet henne et rom i en stor leiegård midt i Paris. Det var et gammelt pikerom høyt oppunder loftet, et sted hushjelpen tidligere hadde trukket seg tilbake når familien ville ha litt privatliv. Hun hadde kjøpt inn hyller og pensumlitteratur lenge før semesteret startet, og hun husket hvor stolt hun hadde betraktet sitt lille bibliotek etter å skrudd hyllene sammen. Det var ikke tvil om at her bodde det en seriøs student! Hun husket også hvordan hun hadde møtt til første forelesning med notatblokken klar og penner i forskjellige farger sirlig ordnet i penalet.

Hun visste godt at hun ikke var vakker, men hun hadde aldri hatt noen problemer med å trekke til seg gutter allikevel. "Du er ikke så vakker at man blir redd for deg, men så søt at man vil bli kjent med deg," hadde Jean-Marc sagt en gang, men hun hadde feid det bort som kjærestesmiger - sannheten var vel heller at det ikke var allverdens utvalg av jenter i den lille provinsbyen de kom fra. Til hennes store overraskelse virket sjarmen i Paris også; ingen så visst på henne som en grå mus fra provinsen, men hun ble straks inkludert og dratt med både her og der. "Det sosiale er minst like viktig som det faglige," hadde en eller annen velmenende lærer sagt til henne før hun dro, og hun kunne ikke vært mer enig: et par uker for å etablere seg sosialt og så full fart med lesingen, det måtte være oppskriften!

Da hun var nådd så langt i betraktningene sine, hadde hun kommet frem til de lange steintrappene hun gikk opp og ned hver dag. Hun husket hvor lette de hadde vært å løpe ned på vei til fest den første tiden, og hvor blytunge de nå var å komme opp. Det var som om hun hadde pådratt seg et ekstra lass å bære - et lass av uleste bøker. Det hadde ikke vært så lett å komme inn i studiene etter et par uker på byen - professorene snakket lekende lett om begreper hun ikke kjente til, og på seminargruppene diskuterte de oppgaver hun ikke kunne noe om. Nå var det ikke lenger snakk om å oppnå de strålende resultatene hun hadde drømt om på forhånd; det var rett og slett spørsmål om å stå! Og sannsynligvis ville hun ikke greie det en gang....

Hva ville de si når hun kom hjem og hadde strøket? Journalisten som hadde skrevet om henne, borgermesteren som hadde gratulert og forretningsmennene som hadde samlet penger - hva ville de si, hva ville de tenke? Hun angret fryktelig på at hun hadde vært så flink tidligere! Dette hadde aldri skjedd om hun hadde fått en middelmådig eksamen og begynt på det lokale universitetet som alle de andre. Foreldrene orket hun ikke å tenke på en gang, og Jean-Marc......

Jean-Marc hadde alltid gått i klassen hennes. Han hadde alltid vært nest best, langt bak henne, men av og til hadde hun en snikende følelse av at han faktisk var den flinkeste av dem - han var like grundig som hun var rask, og når han først hadde lært noe, satt det spikret. Hun husket den gangen hun hadde skrevet en oppgave om den store revolusjonen som læreren hadde skrytt begeistret av og sagt var på universitetsnivå - tre uker senere gikk alt om Robespierre, Danton og Marat fullstendig i surr for henne, mens Jean-Marc hadde hatt en interessant samtale med faren hennes om Saint-Justs merkelig karakter. "Virkelig godt hode på den gutten," hadde faren sagt, og hun hadde følt et plutselig stikk av skam og misunnelse.

Av og til følte hun nesten at Jean-Marc var født gammel — han røkte pipe, gikk med caps og snakket på den litt langsomme, slepende måten som hadde vært typisk for distriktet tidligere. Han kunne virke treg og tung, men hun visste han ikke var det - hun hadde sett ham stå i mål på det lokale fotballaget og gjøre kattemyke reaksjonsredninger av skudd hun allerede hadde sett i mål. "Jeg er ikke gammel og treg," hadde han fortalt henne "Jeg elsker bare dette distriktet og tradisjonene her." Så stappet han pipen på nytt og så utover landskapet. - Herregud, hva ville han si når hun kom hjem og hadde strøket! Det var også noen andre ting som gnaget minst like mye på samvittigheten, men de kom han i det minste ikke til å oppdage....

Tanken på Jean-Marc hadde brakt henne til toppen av trappen, men den hadde også brakt tankene hennes tilbake til foreldrene. Hva kom de til å si? Hun som alltid hadde vært den perfekte datter (ja, bortsatt fra den ene gangen hun ikke ville tenke på, da) og nå skulle hun komme hjem med dette! Hun måtte bare styrtlese de ukene som var igjen slik at hun i det minste stod! Hun følte at tankene mot hennes vilje ble dratt mot den ene gangen hun ikke hadde vært en perfekt datter - den eneste grunnen til å tenke på dette måtte jo være å straffe seg selv?

Hun hadde visst ikke noe valg, men måtte bare tenke tilbake på den pinlige høstkvelden for tre år siden. Hun og Julie hadde sneket seg av gårde til en fest i nabobyen som de ikke hadde fått lov til å dra på fordi foreldrene hadde hatt en mistanke om at det ville bli fyll og spetakkel - ikke helt uten grunn hadde det vist seg. Hun var blitt grepet da hun klatret inn gjennom soveromsvinduet tidlig på morgen, full nok til at det syntes, men ikke for full til å ta konsekvensene av det hun hadde gjort. Og konsekvensene hadde vært — ris på blanke messingen. Hun rødmet når hun tenkte på det: seksten år og ris på rumpa over mammas fang! Hun husket det som det var i går, spesielt den lange stunden hun lå over morens knær med rumpa allerede bar og fikk skjenn og formaninger. Det var nesten en lettelse da hårbørsten omsider landet på rumpa hennes med et smell. Hun hadde grått og vridd seg - men aller mest hadde hun tenkt at dette måtte ingen, ingen, ingen noen gang få vite: At hun, skolens flinkeste og mest misunte jente, hadde fått ris på blanke baken.

Hun rødmet ennå når hun tenkte på det, og det gjorde tanken på å komme hjem med strykkarakterer enda mer beskjemmende - ikke at noen ville finne på å rise henne nå som hun var blitt nitten, men episoden ville likevel ligge i luften på en måte. Kanskje moren til og med ville referere til den - hun så seg ofte ikke for god til den slags type stikk.

Hun var nesten ved hybelen nå, hun skulle bare svinge av hovedgaten og fortsette drøyt hundre meter bortover sidegaten hun bodde i. Saken var avgjort - nå måtte hun bare ta seg sammen og lese døgnet rundt fra i morgen. Nei, fra i kveld!

Da hun kom inn gjennom hoveddøren, ropte portnersken på henne. "Du har besøk," sa hun "av en ung mann som jeg sikkert ikke burde ha sluppet inn, men han visste så godt hvem du var at jeg tenkte det var greit. Og så var han en slik type man liksom ikke sier nei til!" Hvem kunne det være? Hun hadde møtt en del menn her i Paris som hun av halvbitter erfaring visste det var vanskelig å si nei til, men ingen av dem ville da komme å besøke henne her? Hun gikk litt spent og urolig opp trappene: portnersken var egentlig ganske streng, så hvem i all verden var det hun ikke kunne avvise? Da hun kom opp til loftsetasjen, så hun at døren hennes stod halvåpen, og det beroliget henne litt - hadde han hatt skumle hensikter, ville han sikkert ha lukket døren. Hun stakk hodet i døråpningen og kikket forsiktig inn.

"Jean-Marc! Var gjør du her? Hvorfor har du ikke fortalt meg at du kom?" Hun prøvde å høres sprudlende ut, men det var vanskelig når hun kjente at hun rødmet dypt og inderlig. Han hadde hengt jakken skjødesløst over skrivebordsstolen og satt på sengen hennes og så på henne - det var ikke så mye annet å sitte på i det lille værelset hennes. Han virket så alvorlig at hun måtte spørre: "Er det noe galt? Er det hendt noe?" - "Det er det vel bare du som vet," sa han på sin langsomme måte som virket enda mer påfallende nå som hun hadde levd med den kjappe parisertonen et par måneder. "Her skjer det da ingen ting," sa hun, men merket at hun rødmet enda mer. "Det begynner å gå rykter om deg hjemme," sa han. "Du er ikke den eneste nordfra her i Paris, vet du." - "Hva slags rykter, da?" sa hun for å vinne tid, enda det ante henne at det kanskje ikke var det lureste å si. "Om det vanlig," sa han "vin, hor og dovenskap!" - "Jeg driver ikke hor!" sa hun, indignert over det gammeldagse ordet - og så kjente hun at hun rødmet igjen. "Hva foretrekker du å kalle det, da?" sa han uten å fortrekke en mine. Hva skulle hun svare? Slik som hun rødmet, nyttet det ikke å lyve rett frem, og bortforklaringer hadde hun ikke fantasi til akkurat nå. Hun fikk prøve med sjarm. "Jean-Marc, da," sa hun "du må ikke tro på alt du hører, du vet det bare er deg som teller for meg!" Han bare så på henne: "Og studiene, hvordan går det med dem?" Hun hadde ikke visst at hun kunne rødme enda mer, og nå kjente hun attpå til en tåre i øyenkroken. Hun lot den renne med vilje og tørket den først da den var kommet et godt stykke ned på kinnet. "Hold opp med det der," sa han irritert, "du må ikke tro du lurer meg et øyeblikk!" Han tidde en stund mens hun snufset, og så satte han øynene i henne og sa: "Dette hadde jeg aldri trodd om deg!" Hun bare stirret i gulvet mens hun prøvde å kvele et
helt ekte hulk.

"Løft opp skjørtet!" sa han plutselig. Hun kvakk til: Tenkte han på sex i en slik stund? Mannfolk kom hun aldri til å bli klok på! Hun hadde ikke spesielt lyst - for å si det mildt - men det var en grei vei ut av problemene, så hun tok nølende tak i skjørtekanten og dro den opp til livet. Han stirret hardt opp på henne: "Der jeg kommer fra, får jenter som deg ris på blanke messingen!!" Hun kvakk til og så plutselig for seg bildet av seg selv over morens fang for tre år siden. Hun bet seg i leppen og nikket langsomt. "Dra ned trusene!" sa han. Hun nølte litt, men så tok hun tak i kanten og dro dem halvveis ned på lårene. Selv om han hadde sett henne naken så mange ganger før, var dette ulidelig flaut, og hun holdt hendene foran kroppen for å skjule mest mulig. "Hvor er børsten?" sa han. Øynene hennes var fylt av tårer og hun nikket bare i retning av det lille nattbordet — han rakk lett bort uten å reise seg. "Tilgir du meg
etterpå?" hvisket hun så lavt at han nesten ikke hørte det. "Vi får se," sa han. Hun tok et skritt til siden og la seg forsiktig over fanget hans. "Jeg vet jeg fortjener det," sa hun og lukket øynene.

Hun kjente hendene hans gli to ganger langsomt over rumpa hennes, velkjente bevegelser som hun plutselig merket at hun hadde savnet. Så hørte hun et sus og et smell — og så en nesten uutholdelig svie i rumpa. Han var sint, og han viste det — hun fikk ris til hun bare lå over fanget hans og gispet etter luft — hun kunne ikke gråte engang, bare kjenne svien av børsten som landet gang på gang. Til slutt holdt han opp, men hun fortsatte bare å ligge med rumpa i været og hodet dypt begravd i puta — hun hadde fått mer enn nok straff, men hun syntes at hun skulle vise at det var han som bestemte nå; ville han at hun skulle ha mer, var det greit for henne.

studenten

Endelig fikk hun reise seg opp og stå foran ham med hendene på den brennende rumpa. Hun kjente et svalende vindpust og kikket seg uvilkårlig rundt for å se hvor det kom fra. Hun rødmet igjen da hun så at vinduet stod oppe — hun husket de skarpe, distinkte smellene fra hårbørsten, og hun husket ekkoet mellom husveggene i bakgården når ungene en sjelden gang lekte der ut. Merkelig nok ble hun ikke så flau; det var bedre at naboene her så rart på henne på grunn av en omgang ris hun inderlig fortjente, enn at naboene hjemme skulle se rart på henne på grunn av en masse heder og ære hun slett ikke fortjente. Den gleden skulle de aldri få! Det var ennå en drøy måned til eksamen, og hvis hun bare begynte å lese for alvor i morgen, måtte det gå!

Hun følte plutselig en merkelig sitring inni seg og kikket bort på Jean-Marc: "Jeg elsker deg!" sa hun og hørte hvor hjelpeløst det lød. Han kikket opp på henne lenge, og hun ble med ett klar over at hun fortsatt stod der med skjørtet rundt livet og trusene på lårene som en nyrist jentunge. Til slutt sa han med et lite smil: "Jeg elsker deg også!" Det brant og sved i rumpa hennes, men det glødet enda mer et sted dypt inni henne. "Så vis det, da!" sa hun, og lot trusene falle mot gulvet. "Kanskje vi skulle lukke vinduet først?" sa han. "Aldri i livet!" sa hun og kastet seg over ham så han veltet bakover på den smale hybelsengen hennes. "Har de hørt meg få ris, får de værsågod høre at jeg blir tilgitt også!"

  VIP   gbs


Tillbaka