Tatt med buksene nede


Jeg hadde tidligere på dagen bestemt meg for å la være å gå på en forelesning i dag, til fordel for å gå på stranda sammen med en venninne. Det var en varm sommerdag, og Jonas, som jeg både bodde på hybel sammen med og som hadde vært kjæresten min det siste året, skulle tilbringe hele dagen på universitet for å lese sammen med noen kompiser. Jeg visste at han ikke likte jeg droppet ting som hadde med skolen å gjøre til fordel for å ha det gøy, spesielt ikke nå før eksamen, men i dag kjente jeg overhodet ingen lyst til å tilbringe dagen i en svett forelesningssal. Så siden venninnen min Helene ringte å spurte om jeg ville tilbringe dagen på stranda med henne, var jeg ikke tung å be. Jonas kom ikke hjem før i ettermiddag likevel…

Jeg var lykkelig uvitende om hva som kom til å skje om ikke så lenge, da jeg etter en times soling bestemte meg for å ta en svømmetur. Etter å ha dyppet tærne forsiktig ned i vannet for å konstantere at badetemperaturen var på plass, la jeg på svøm utover. Jeg trakk inn den friske lufta og tenkte på hvor mye jeg gledet meg til eksamen var ferdig, men fikk en fornemmelse om at noe skjedde inne på land som jeg burde få med meg. Jeg snudde meg i vannet, og oppdaget først da hvor langt jeg hadde svømt. Jeg kunne skimte noen skikkelser inne på land, men kunne ikke se hvem det var. Da jeg kom litt nærmere skjønte jeg at det var en gjeng med 3-4 gutter, og Helene stod og snakket med dem. Hun pekte ut mot meg, og jeg så til min store forskrekkelse at Jonas var en av dem…

Jonas så på meg med et blikk jeg ikke helt klarte å tyde, men jeg latet som ingenting og smilte til han idet jeg gikk opp av vannet. ”Hei, Emilie”, sa han. ”Dette var litt av en overraskelse, jeg hadde ikke akkurat ventet å møte deg her”. ”Nei”, svarte jeg. ”Det hadde ikke jeg heller. Men det var jo en hyggelig overraskelse, nå kan dere tilbringe dagen sammen med oss”.
Jeg hørte stemmen til Helene som konkluderte med at det var en god idé, men like før jeg skulle til å gå bort til håndkleet mitt, dro Jonas meg i armen og hvisket meg inn i øret. ”Jeg må snakke med deg. Alene” sa han og tok et hardt tak i armen min, og jeg fulgte med han nærmest motvillig bort til skogkanten.

”Kan jeg spørre om hva du gjør her?” spurte han. Jeg kom med en veldig nervøs og innviklet forklaringen om at han som skulle holde forelesningen ble syk, og den ble avlyst i siste liten. - ”Det var rart” fortsatte han. ”Helene fortalte oss nemlig at dere hadde valgt å droppe forelesningen siden det var så fint vær, og du kan tro jeg ble overrasket. Jeg og noen kompiser drar til stranden for å lese og samtidig få utnyttet det flotte været. Og så blir jeg møtt med dette!” Jeg hørte på stemmen hans at han ikke var blid, og fulgte motvillig ordene hans når han bad henne pakke tingene mine og bli med hjem.

Jeg kjente rødmen bre seg over ansiktet da jeg gikk bortover stranda og til de andre. Her hadde jeg blitt tatt på fersken i å skulke og å lyve om det etterpå, og jeg viste at det kom til å få konsekvenser. Men jeg latet som ingenting og gikk bort til tingene mine, forklarte Helene at jeg dro hjem sammen med Jonas, og fulgte etter han til bilen. Faen. Jeg visste hva som kom til å skje, men ville ikke innrømme det for meg selv. Og i det jeg satte meg inn i bilen og lukket døra igjen, hørte jeg Jonas si ”du kommer til å få ris for dette, Emilie, og du vet du fortjener det”. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Det var ikke slik denne dagen skulle ende. Jonas fortsatte: ”dette er bare din egen feil. Hadde ikke du vært så lat og skulket unna hver gang du ikke ville gjøre noe, kunne dette vært unngått, men neida. Og ikke tro du slipper billig unna, jeg er så jævlig lei av at du lyver i mer enn annen hver setning du sier”. Jeg klarte ikke å si noe, så bare til siden ut gjennom vinduet.

Når vi hadde kjørt i fem minutter, svingte Jonas in til venstre der vi egentlig skulle kjørt rett frem. ”Hva faen…! Skal ikke vi hjem”, hørte jeg meg selv si. Jonas så på meg med et strengt blikk, og jeg visste jeg ikke burde sagt det, ikke akkurat nå i hvert fall. Han likte ikke at jeg bannet, og jeg ønsket ikke å erte på meg mer straff. ”Det får du tidsnok til å vite” svarte han samtidig som han hadde øynene stivt festet på veien. Det var umulig å tyde ansiktsuttrykket hans, men jeg viste jo i grunn at han var irritert…

5 minutter senere saknet han farten og parkerte i veikanten. Jeg fulgte ordre om å gå ut av bilen, og skjønte ikke hva han absolutt skulle med meg her. Stedet var jo helt folketomt, og det ville neppe dukke opp noen heller. ”Følg etter meg” var alt han sa, før han satte kursen innover i skogen. Jeg begynte å få en svak anelse om hva han hadde tenkt å gjøre, men ignorerte følelsen. Eller fortrengte den… Vi gikk i ca. 5 minutter innover skogen, før Jonas tok opp en lommekniv og noe hyssing fra lommen; ”nå skal du få plukke ditt eget ris”. Jeg frøs til, følte at hjertet stoppet noen sekunder. Jeg hadde fått smake bjerkeriset en gang før, og jeg hadde ikke lyst til å gjøre det igjen, men det var tydeligvis ikke opp til meg å bestemme det. ”Væææær så snill da, Jonas” prøvde jeg. ”Kan vi ikke ordne dette på en annen måte?”. Jeg så på han med mitt søteste blikk, men blikket han sendte tilbake kunne drept… Så jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom, tok kniven og begynte å lete etter passende greiner. Jeg brukte så lang tid som jeg turte, og litt til. ”Få opp farta nå, vi har ikke hele dagen”. Pulsen steg, jeg følte at den lå på 200. Minst. Men jeg klarte omsider å få gjort ferdig riset, og fikk hyssingen hos Jonas med beskjed om å binde det sammen. Etter å ha gitt det til han, tok han meg i armen og førte meg bort til en veltet trestamme. Der satte han seg ned og dro meg over fanget, og akkurat da følte jeg meg veldig utsatt. Det var ikke første gangen jeg lå over fanget hans, men det var første gangen han hadde gjort det ute. Selv om det ikke var et veldig populært utfartsområde, så betydde jo ikke det at det ikke kunne komme folk når som helst.

Jeg hadde bare tatt på meg en korts shorts over bikinitrusa, og begge deler havnet fort nede ved anklene. Jeg hadde bare gjort litt motstand i begynnelsen, noe som var veldig ulikt meg. Jeg brukte å protestere heftig, men denne gangen innså jeg kanskje at jeg fortjente det. ”Og du vet hvorfor du ligger her nå Emilie, men rumpa bar over kneet mitt ute i skogen, klar til å få ris?”. Jeg kunne sunket langt ned i jorda når han sa det, men dessverre gjorde jeg ikke det. Jeg forble heller over fanget hans. Han ga meg et hardt klaps som tegn på at jeg skulle svare. ”Ja, jeg gjør det”. ”Så kan du fortelle meg hvorfor?!” svarte han sint, samtidig som han gav meg 5 harde dask. ”Fordi jeg dro på stranden med Helene istedenfor å dra på forelesning i dag” nærmest hikstet jeg, mest av ydmykelse. ”Ja, det gjorde du. Men det er så vidt jeg vet, ikke første gang du sluntrer unna fordi du har mer lyst til å gjøre noe annet. Og i tillegg så lyver du nesten hele tiden!”. Han ga meg en rekke harde dask med hånda før han fortsatte: ”nå skal du få ris med hånden til jeg mener du har fått nok. Det har ingen hensikt å prøve å komme seg løs. Og uansett hvor mye du klager over hvor vondt det er eller ber meg om å stoppe, så hjelper det ikke. Du får ris så lenge JEG mener at du trenger det. Og du hvis du prøver å beskytte rumpa med hånda, holder jeg den fast på ryggen din til omgangen er slutt”.

Med disse ordene begynte han å rise meg hardt og lenge. Ikke fult så hardt i begynnelsen, men nok til at hånda for bak og prøvde å beskytte rumpa av ren refleks. Det resulterte at han skjøv den brutalt bak på ryggen min og slo enda hardere. Jeg klarte verken å være stille eller ligge rolig, og etter hvert gråt jeg og tryglet han om å slutte, i tillegg til at jeg sprellet med beina og vred på meg så mye at han la hans høyre ben over mine, og låste de. En lang stund lå jeg der og prøvde å vri meg løs, uten resultat. Slagene haglet ned mot den ubeskyttede rumpa mi, og tårene rant nedover kinnene. Til slutt klarte jeg ikke lenger å kjempe imot, og lå bare og tok i mot. Og det tok fortsatt en stund før Jonas omsider sluttet. Han strøk meg litt over den glovarme bakenden min før han hjalp meg opp. Jeg for min del var helt sikker på at det var over nå men neida: ”hent bjerkeriset du plukket i stad, Emilie”. Jeg kjente tårene presse på. ”Vær så snill, jeg klarer ikke mer!”. ”Det er jeg som bestemmer hvor mye straff du skal ha, og vi er IKKE ferdig med dette. Husk at det er faktisk ikke bare hendelsen i dag du blir straffet for, men du har gått rundt og løyet i flere uker nå. Jeg er så utrolig lei av det, du vrir nesten alltid på sannheten! Og denne gangen skal jeg virkelig sørge for at straffen ikke blir glemt med det første”.

Da jeg hadde plukket opp bjerkeriset, ga jeg det til han og fikk ordre om å legge meg over trestammen han nettopp hadde sittet på. Det var ingen vei utenom, og jeg gjorde som jeg ble bedt om. Da jeg hadde lagt meg til rette, stod han bak meg og slo et par helt lette slag. ”Jeg skulle virkelig ønske vi kunne slippe dette, men jeg ser virkelig ingen annen utvei. Er du klar?”. Jeg fikk fram et ja, og noen sekunder etter hørte jeg et svisj i lufta og riset landet på rumpa mi og sved noe helt forferdelig. Jeg hylte ut, og ba han om å stoppe, men selvfølgelig brydde han seg ikke. Og etter et titals rapp og påfølgende hyl, skalv jeg over hele kroppen. ”vær så snill, stopp nå. Det er så vondt jeg klarer ikke mer!” hikstet jeg der jeg lå over det veltede treet. Han bøyde seg ned og hvisket inn i øret mitt ”det skal være vondt, lille venn. Men du er enda ikke helt ferdig, for som sagt, du får ris til jeg synes du har fått nok. Og jeg mener at du fortsatt trenger litt mer for å huske denne omgangen, sånn at du kan oppføre deg bedre i framtiden”. ”Jeg skal oppføre meg, jeg lover” sa jeg med min mest overbevisende stemme, men Jonas løftet riset og gjorde seg klar til å slå enda en gang.

Omsider så han seg ferdig, og jeg var også helt ferdig. Av gråt, ydmykelse og smerte. Han hjalp meg opp på beina, og holdt rund meg en stund før vi gikk tilbake til bilen. Der satt jeg meg forsiktig inn, og vi satte kursen hjemover.

  GBS     VIP


 

Tillbaka