Melding med hjem 7

Hun gikk etter moren de lange trappene opp til Margrethes hus. Hun hadde faren bak seg og følte seg litt som en fange som blir passet godt på for at hun ikke skal rømme. Kvalmen var helt borte, og det var bare en svak banking i tinningen som minnet henne om kvelden og natten. Hun hadde vært redd det skulle bli bråk med en gang hun våknet, men hun hadde til og med fått spise frokost i fred og ro (det var ikke så mye hun orket) før foreldrene hadde beorderet henne med til Margrethe. Hun husket Margrethes bleke fjes da faren hentet henne på politistasjonen midt på natten og lurte på hva som hadde skjedd da hun kom hjem. Selv hadde hun kastet opp i en plastpose i bilen og fortsatt på badet hjemme. Foreldrene hadde sendt henne i seng uten å si noe særlig. Hun hadde sovet tungt hele natten inntil hun våknet fortumlet av en forvirret drøm og med en forferdelig smak i munnen. Hun hadde ikke orket å tenke på hva som ville skje, bare kommet seg ut på badet for en tannpuss og en dusj.

Moren til Margrethe måtte ha sett dem komme for hun lukket opp døren med en gang de var på toppen av trappene. "Jeg tror vi voksne skal snakke litt sammen først, så kanskje du kan gå inn til Margrethe i den innerste stuen imens," sa hun. Margrethe bodde i et gammelt, herskapelig hus med tre stuer etter hverandre. Hun gikk gjennom spisestuen og var halvveis inne i den innerste stuen før hun fikk øye på Margrethe som satt i hjørnet av sofaen, blek og og ganske ulik sitt vanlige, boblende jeg. Hun tenkte hun måtte si noe, men fant ikke på noe annet enn: "Hei, hvordan går det?" - "Så du dem ikke?" sa Margrethe. "Så hva da?" Margrethe pekte med hodet tilbake til spisestuen, og hun følte hun måtte snu seg og ta en titt. Først så hun ingen ting og så gikk det en frysning gjennom henne: To bjerkeris lå side om side midt på spisebordet! De var større og kraftigere enn det riset hun hadde fått av en gang, men av en eller annen grunn var det aller verste at de lå så sirlig ved siden av hverandre — omtrent som kniv og gaffel på et veldekket bord. Hun ble stående å stirre noen sekunder før hun gikk tilbake til Margrethe: "Er de til oss?" - "Hvem skulle de ellers være til?" Det var nesten som hun kjente den intense, brennende svien i baken fra et halvt år tilbake.  "Er du helt sikker på at vi vil få ris?" spurte hun - "Vel, jeg tipper det blir en slags rettsak, og hvis du greier å prate oss ut av det, er du hjertelig velkommen!" 

Hun tenkte seg om et øyeblikk. De lå utvilsomt dårlig an. Hvis foreldrene deres var så sikre på at de var skyldige at de allerede hadde gjordt klar to ris, kunne hun ikke se hvordan de skulle komme seg unna. Uansett hvor mye hun grublet, kunne hun ikke komme på én eneste formildende omstendighet  — derimot kom hun raskt på flere ting hun inderlig håpet de ikke visste. Hun følte seg plutselig like blek som Margrethe, men av en eller annen grunn måtte hun en tur til inn i spisestuen for å ta en titt på risene. Hun strøk hånden så vidt over det ene.. De tynne kvistene bøyde seg føyelig, men hun visste de ville svi forferdelig når de traff rumpa hennes. Hun gikk tilbake til den innerste stuen. Margrethe så enda verre ut enn istad, det så nesten ut som hun var på gråten — litt av en kontrast til den kontante og overlegne Margrethe hun pleide å se. Plutselig kom hun på en tanke: "Tror du jeg kommer til å få ris her?" Margrethe trakk på skuldrene med noe av sin vanlige overlegenhet: "Jeg tror ikke begge de risene er til meg. Var det meningen du skulle få ris hjemme, hadde det vel ikke vært noe særlig vits i å ha ditt ris her?" Det svimlet litt for henne: Det var ille nok å få ris hjemme i all hemmelighet, men å få det her hos Margrethe med begges foreldre til stede var mye, mye verre — hun følte nesten hun skulle få ris i all offentlighet! Hun strøk seg forsiktig over buksebaken og fikk visst noen tårer i øyenkroken hun også — hun skulle få bjerkeris på blanke rumpa og det kom til å gjøre vanvittig vondt! I samme øyeblikk kom moren til Margrethe og ba dem følge etter.

De gikk gjennom spisestuen, der hun ikke kunne la være å kaste enda et blikk bort på bjerkerisene som lå så irriterende ryddig side ved side, og så kom de ut i den ytterste stuen der de andre foreldrene satt og ventet. Det var plass til Margrethe og henne på to pinnestoler, og de satte seg side om side uten å se på hverandre. Det ble en "rettsak" som Margrethe hadde sagt, og de hadde ikke mye å si til sitt forsvar: Jo, de hadde dratt på en annen fest enn de hadde sagt; jo, de hadde drukket alkohol; jo, huset de hadde vært i var blitt delvis ramponert; jo, de var blitt plukket opp av politiet på veien hjem fordi de hadde bråkt og ikke hadde rettet seg etter tilsnakk; jo, de visste at et butikkvindu var blitt knust. De forsvarte seg med at de selv ikke hadde vært med på ramponeringen, men måtte innrømme at de ikke hadde gjort noe for å stoppe den —"men hvem torde gripe inn når Christopher gikk amok?" Foreldrene visste tydeligvis mer enn hun trodde, og det gikk kaldt gjennom henne da moren gjenga noen strofer av sangen de hadde sunget for politiet. Til slutt sa faren til Margrethe: "Har dere noe mer å si til deres forsvar?" Hun skottet så vidt bort på Margrethe som var enda blekere enn før og bare stirret stivt ned i gulvteppet, og så ristet hun på hodet. "Vel," sa faren til Margrethe, "jeg tror ikke vi har hørt noe som gir grunnlag for å endre den straffen vi ble enige om på forhånd?" Han så rundt på de andre foreldrene som gjorde tegn til at de var enige. Så satte han øynene rett i henne og Margrethe: "Da blir det bjerkeriset for dere begge to!" Hun svelget tungt og kjente kaldsvetten piple frem på pannen; selv om hun hadde skjønt i en halvtime at det ville ende slik, var det noe helt annet å høre det sagt. Det kom en lyd fra Margrethe som minnet om et lite hulk.

Mødrene reiste seg opp: "Vi tenkte dere kunne bli med oss inn igjen i den innerste stuen, så blir Håkon og Fredrik igjen her," sa moren til Margrethe. "Blir det noe tull, få vi heller rope på dere," fortsatte hun til fedrene som nikket. "Kom igjen, jenter!" Margrethe reiste seg langsomt, og hun visste at hun måtte følge etter selv om hun plutselig følte seg kvalm igjen. Hun kunne ikke la være å kaste et blikk på rumpa til Magrethe — guttene sa det var flotteste rumpa i hele byen, og nå skulle den få ris som en liten barnerumpe!  De gikk gjennom spisestuen, og de to bjerkerisene trakk blikket hennes til seg selv om hun prøvde å se rett frem. Plutselig lurte hun på hvem av dem som ville få ris først, og håpet inderlig at det ble henne: det måtte være forfedelig å stå og vente mens den andre fikk! Som hun hadde lest tankene hennes, sa moren: "Vi har visst ikke bestemt hvem som skal få ris først?" - "Vel, jeg tenkte de kunne få ris samtidig," sa moren til Margrethe, "Hvis du hjelper meg å flytte litt på stuebordet her, skal jeg vise deg hva jeg har tenkt." Mødrene tok tak i hver sin ende av stuebordet og flyttet det lenger ut på gulvet.  Sofaen bak bordet hadde store, brede armlener, og moren til Margrethe la en sofapute oppå hver av dem og sa: "Jeg tenkte vi kunne plassere jentene over hver sitt armlene og gi dem ris samtidig. Da slipper den ene å stå og vente mens den andre får." Hun så plutselig for seg Margrethe og seg selv med bare rumper over hvert sitt armlene. "Vel, jenter," fortsatte moren til Margrethe, "dere har fått ris før begge to og vet hvordan dette foregår. Ned med buksene!" Hun forsvant ut i spisestuen og kom tilbake med ett ris i hver hånd.

Nå skulle det altså skje! Hun kikket bort på Margrethe som allered var iferd med å løsne beltet. Hun skyndte seg å gjøre det samme — det var sannsynligvis ingen ting å tjene på å somle, snarere tvert i mot. Moren hadde tatt imot det ene riset og stilt seg ved den borteste enden av sofaen, mens moren til Margrethe fortsatt stod midt i rommet. Hun dro ned buksene til midt på lårene, og bestemte seg så for å la trusen følge etter. Hun kikket bort på Margrethe en gang til — de så hverandre i dusjen i hver eneste gymnastikktime, men det var likevel litt rart og nesten pirrende å se Margrethe stå der med rumpa bar og buksene i en tull rundt knærne. 

"Da får du komme her!" sa moren. Hun gikk rundt sofaen så fort hun kunne med buksa rundt knærne. Fremme hos moren kikket hun opp og så at Margrethe allerede hadde lagt seg over det andre armlenet med hodet ned i sofaen og beina i gulvet. Moren gjorde tegn til at hun skulle gjøre det samme. Hun skalv så hun nesten ikke hadde kontroll på bevegelsene, men fikk til slutt lagt seg til rette. Det var alltid litt kjølig i det store, gamle huset til Margrethe, og den kalde luften strøk over rumpa og fikk henne til å føle seg dobbelt naken og ubeskyttet. Hun kikket opp og så Margrethe ligge over det andre armlenet —ansiktet var trykket ned i sofaputene og genseren var glidd halvveis ned slik at hun tydelig så kontrasten mellom den brune ryggen og de hvite rumpeballene som stakk til værs aller øverst.  Hun så moren til Margrethe heve riset og tenkte at hennes mor sikkert gjorde det samme. "Er dere klare?" hørte hun morens stemme. Hun så Margrethe nikke, og så hørte hun en susende lyd og så Margrethe rykke til. Så kom en ny susende lyd, og hun kjente riset lande på sin egen rumpe. Bjerkekvistene traff over hele baken, og hun visste at dette kom til å ble det verste hun noen sinne hadde opplevd. Det suste gjennom luften igjen, og hun hørte Margrethe skrike ut. Så landet et nytt slag på hennes egen rumpe, og det sved så hun nesten mistet pusten.

Hun fikk ris i en evighet! Moren tok seg god tid mellom hvert slag, og den brennende svien fikk tid til å toppe seg og deretter avta litt før riset ble hevet på nytt. Hun lå med rumpa i været og ansiktet ned i sofaputen og gruet seg til å høre suset av riset og kjenne neste slag treffe. Halvveis flyttet moren seg for å rise henne fra den andre siden. Det hjalp et par slag, men så ble det verre enn tidligere — hele rumpa hennes stod i brann, og det var ikke et sted riset kunne lande som ikke var ømt fra før. Hun åpnet øynene mellom to slag og kikket opp; en knapp meter unna så hun det tårevåte og fordreide ansiktet til Margrethe som kikket tilbake på henne. Så hørte hun et sus og så Margrethe rykke til i hele kroppen. De siste fem slagene kom hurtigere og med en ekstra snert — hun følte at verden forsvant, det svartnet for øynene og det eneste hun visste om var den sviende brannen i rumpa. Så var det slutt! Hun reiste seg langsomt og lot hendene gli forsiktig over baken. Magrethe lå fortsatt over det andre armelenet og gråt så kroppen ristet; baken var rosa med røde striper på kryss og tvers. Hun kjente de vablete stripene på sin egen rumpe og skjønte at den måtte se likedan ut. 

--------

Hun gikk ned trappene fra Margrethes hus og følte seg underlig lett i kroppen. Selv om hun hadde stått i skammekroken i minst ti minutter, brant det fortsatt i rumpa — og spesielt på siden av hoftene der de aller lengste og tynneste bjerkekvistene hadde snodd seg rundt rumpa og truffet med ekstra kraft. Hun hadde tenkt på så mye rart der i kroken etter at den verste svien hadde lagt seg — på at dette var siste gang hun fikk ris, og at nå hun fikk prøve å gjøre det godt med Torgeir igjen. Det beste var at hun følte at historien fra i går var over — hun hadde fått sin straff, og ingen behøvde å nevne den på nytt. Da hun kom hjem stod søsteren og stirret på henne med spørrende øyne — hun hadde våknet av bråket midt på natten og fått med seg det meste av det som foregikk. "Hei, Ingvild," sa hun og ga søsteren en klem, og så hvisket hun inn i øret hennes: "Bjerkeris på blanke baken — fytte rakker'n som det svir!"


Tillbaka