Første gang


Jeg sitter i bilen og prøver å fokusere på bilen foran meg. Jeg burde nok egentlig ikke kjørt nå, er alt for ukonsentrert. Men tanken på å sitte på bussen eller toget og være nervøs fristet heller ikke, så jeg har tatt sjansen på bilen. Svinger av og tar en tur innom en bensinstasjon. Det er enda ikke for sent å snu. Riktignok har jeg truffet Jon en gang tidligere, i Oslo. Men da var det i trygge omgivelser ute blant andre folk. Det blir helt annerledes nå som det bare blir oss to. Og det ligger jo i kortene hva som kom til å skje.
                     
- Ja, det eneste fornuftige er snu, dra hjem til pc’n, sende ham en mail og beklage. Dette er ikke smart! Sier jeg høyt til meg selv i det jeg setter meg inn i bilen og fortsetter.

Det må være her. Gatenavn og nummer stemmer. Likeså beskrivelsen av huset. Er bare å gå og ringe på da. Mmm, som om jeg kommer til å klare det! Jeg angrer med ett på at jeg ikke har bedt ham om å møte meg utenfor, eller et annet sted. Jeg burde jo visst at jeg aldri ville klare å gå frem og ringe på. Eller kanskje det var nettopp derfor..
                     
- HAR DU TENKT Å SITTE DER HELE DAGEN ELLER?
Jon smiler til meg gjennom vinduet. Fy dæven som jeg skvatt! Hvor kom han fra?
                     
- Eh, neida.
Jeg fomler for å få ut bilnøkkelen, men får til slutt kommet meg ut bildøra mens jeg prøver å ta meg sammen nok til å passere som en som har full kontroll på verden. Neppe veldig overbevisende ettersom jeg skvetter til da han legger en hånd på skulderen min og fører meg inn.

Etter å ha sittet og pratet litt løst og fast om alt og ingenting en stund føler jeg meg roligere. Tanken på hva som sikkert kommer til å skje svirrer fortsatt rundt i bakhodet mitt, men praten flyter lett. Sikkert fordi vi har mailet såpass mye på forhånd.

- VIL DU HA KAFFE?
-
Æsj nei, kaffe er bare for dinosaurer!

Jeg sa ikke det høyt, vel? Men blikket hans forteller at det var akkurat det jeg gjorde. Det blir helt stille og jeg flytter meg litt nervøst i stolen. Det var vel ikke akkurat nødvendig å komme med frekkheter nå. Det er nesten så jeg blir litt lettet når stillheten brytes i det han reiser seg og går rundt bordet.
                     
- DINOSAUR JA. NÅ KAN DU KOMME HIT OG STILLE DEG MED ANSIKTET INN I DET HJØRNET MENS DU TENKER PÅ HVA JEG HAR LOVET DEG FOR Å KALLE MEG DET.

Å nei, ikke skammekrok! Men jeg tusler lydig bort til hjørnet han peker på. Dette er selvfølgelig bare fordi han allerede vet at jeg hater å måtte stå sånn. Hvorfor fortalte jeg ham det?!
                     
- DU KAN DRA BUKSA NED PÅ KNÆRNE SÅ JEG FÅR NOE Å SE PÅ MENS DU STÅR DER.
Åååå! Dette er flaut. Men jeg kan jo ikke godt pingle ut allerede nå, så nølende knepper jeg opp olabuksa og lar den falle ned.
                     
- TRUSENE OGSÅ!
Pokker! Men det måtte vel komme. Roen jeg følte i sted er bare et vagt minne nå.
                     
- STÅ HELT STILLE. IKKE SE DEG RUNDT OG IKKE BEVEG DEG FØR DU FÅR BESKJED! OG IKKE BRY DEG MED AT DU BLIR KALD, DU SKAL NOK TIDSNOK BLI VARM IGJEN.

Det føles ut som om det tar en halv evighet. Jeg kan høre at han går ut og inn av rommet. Til slutt mister jeg oversikten. Kom han nettopp inn eller gikk han nettopp ut? Lysten til å snu seg rundt og se etter om han fortsatt er der er stor. Men jeg blir stående med ansiktet mot veggen. Har ikke lyst til å virke provoserende nå. Er fryktelig usikker på hva som kommer til å skje.  Jeg har unektelig blottstilt meg fælt med å fortelle så mye rundt hva jeg liker og ikke. Og ikke minst hva jeg synes er ydmykende. En liten trygghet ligger det jo også i det selvfølgelig. Sjansen for at han ubevist går over streken er jo mindre. Men likevel! Jeg er ikke overbevist om at det var så smart, og håper virkelig ikke at han har tenkt å ydmyke meg alt for mye. Jeg vil jo egentlig svært gjerne ha ris. Men ikke at det skal bli alt for vondt. Og ikke alt for ydmykende. Men det er ikke så mye jeg får gjort fra eller til nå. Får bare håpe på det beste.

Plutselig hører jeg en stol som blir flyttet og Jon som snakker til meg

                     
- FLINK JENTE! NÅ KAN DU KOMME HIT.

Jeg snur meg og ser at han sitter på en stol på andre siden av rommet. Rommet er ikke så stort, men det virker likevel så uendelig langt å gå dit. Hjørnet ble med ett et ganske trivelig sted å være. Og jeg går i alle fall ikke dit med buksa på knærne! I én bevegelse, så raskt jeg kan for ikke å bli avbrutt, drar jeg på meg truse og bukse og går bort til ham. Stiller meg litt avventende foran han, lettet over at han ikke stoppet meg fra å kle på meg, men litt for flau til å møte blikket hans.
                     
- SE PÅ MEG!

Jeg trekker pusten. Å se på han må jeg da for pokker klare! Jeg ser han inn i øynene med noe jeg håper er et blikk som verken viser trass eller ydmykhet.

- NÅ REGNER JEG MED AT DU HAR HATT NOK TID PÅ DEG TIL Å HUSKE HVA JEG SA DU KOM TIL Å FÅ FOR Å KALLE MEG EN DINOSAUR?
- En tur over kneet.
- OG HVA SKJER DER?
- mumlemumlejegfårris.
- JEG HØRTE IKKE?
- Jeg får ris.
- MEN TAR MAN PÅ SEG BUKSA FOR Å FÅ RIS DA?

Før jeg finner på noe smart å svare drar han buksene og trusene mine ned igjen og legger meg over kneet sitt.

Etter de første smekkene kjenner jeg meg nesten litt ovenpå. Dette er jo i grunnen ikke så vondt. Litt ydmykende å ligge sånn over kneet hans med rumpa bar og få ris som en liten drittunge, riktig nok. Men dette skal jeg nok klare. Nesten som om han skjønner hva jeg tenker, øker han intensiteten og kraften litt. Ikke fritt for at det begynner å brenne litt nå. Må ta meg sammen for å ligge stille.

- SYNES DU DET ER PENT Å KALLE NOEN FOR DINOSAUR?
- Neeei
- SÅ HVORFOR GJØR DU DET DA?
- Eh, jeg vet ikke helt. Jeg tenkte meg ikke om.
- MEN DA ER DET KANSKJE PÅ TIDE AT DU BEGYNNER Å TENKE DEG OM DA?
- Auuu! Ja, jeg skal det
- OG DU ER VEL ENIG I AT DETTE ER FORTJENT?
- Jooo. Men det svir!
- DET ER NÅ MENINGEN DET DA!

Det begynner virkelig å kjennes godt bak der nå. Og jeg er ganske sikker på at jeg er temmelig rød. Det begynner virkelig å bli vanskelig å ligge stille og ikke klynke.

- Au au au! Det brenner! Jeg skal ikke kalle deg dinosaur igjen. Jeg lover!
- HE HE. NEI, DET KOMMER DU NOK HELT SIKKERT IKKE TIL Å GJØRE IGJEN MED DET FØRSTE NÅR VI ER FERDIGE HER.

Han stopper å rise og begynner å stryke meg over rumpa i stedet. Jeg er glad risinga er over og det er godt å bli strøket sånn. Men jeg skulle helst sett at de fingrene ikke nærmet seg fitta mi.

-
DU ER VEL IKKE VÅT VEL?
-
Æææææ, neida.

For et håpløst spørsmål å svare på. Selvfølgelig er jeg våt. Om det ikke synes fra der han sitter så vil han i alle fall snart kjenne det. Men innrømme at jeg blir kåt av å ligge sånn over fanget å få ris? Aldri i verden! Nei, nei, nei! Ikke lengre nedover nå. Jeg kjenner jeg blir rød til langt opp over ørene da han sier:

-
HMMM, MAN SKULLE NESTEN TRO DU LIKER DETTE SÅ VÅT SOM DU ER! GODT DETTE BARE VAR OPPVARMINGEN DA. KLAR FOR DEN ORDENTLIG AVSTRAFFELSEN?

Hva da ordentlig straff? Jeg prøver å snu meg opp for å se på ham, men blir bestemt skjøvet ned på plass igjen. Rekker bare så vidt å få et glimt av bjerkeriset. Å nei, å nei, å nei! Jeg som alltid har syntes det bjerkeriset høres så vondt ut. Og nå er jeg jo allerede rød og øm….og våt. Jeg synes fryktelig synd på meg selv i det riset treffer rumpa mi for første gang.

- Auuu, det svir!

- JA, HVA HADDE DU TRODD DET SKULLE GJØRE? HVIS DU MED NOEN SOM HELST GRAD AV OVERBEVISNING KAN SI AT DU IKKE SYNES DU FORTJENER DETTE ETTER ALLE DE KOMMENTARENE DU HAR SKREVET – OG NÅ OGSÅ SAGT, SÅ SKAL DU FÅ SLIPPE MER.

Selvfølgelig kan jeg ikke det! Jeg vet jo at jeg selv har lagt opp til dette. Så jeg ser rødmende ned i gulvet, biter tennene sammen og prøver å ikke sprelle for mye mens riset danser over baken min. Men auuuuauuuauuu! Jeg må virkelig, virkelig slutte å komme med sånne kommentarer! I alle fall så mange. Dette er vondt.

Endelig slutter riset sin dans, og han stryker over rumpa mi en stund før han hjelper meg opp på beina igjen. Beskjemmet blir jeg stående foran han med buksa på knærne mens jeg gnir på min ømme rumpe. Åååå, dette er flaut!

-
EGENTLIG BURDE DU FÅTT DEG EN NY TUR I SKAMMEKROKEN NÅ, MED HENDENE LANGT BORT. MEN SIDEN DETTE VAR FØRSTE GANGEN OG DU TROSS ALT VAR GANSKE FLINK SÅ KANSKJE DET ER TID FOR LITT TRØST I STEDE?

-
Jaaaa!

Jeg ser takknemlig opp på ham. Nyrist, våt, kåt og ikke på langt nær så frekk i kjeften.

  cutie   badfemale

Tillbaka